onsdag 23. august 2017

Få litt fart i skrotten

I sommer har jeg trent til et ultraløp som ikke ble noe av. Jeg har løpt langt og i lapskaustempo. Målene mine for høsten er i første omgang sub 40 på mila, og sub 3.20 på maraton – helst ned mot 3.15. Jeg veit ikke med deg, men jeg blir ikke god på 4-blankfart aka 15km/t i ti kilometer når jeg trener til ultra. Siste forsøk på sub 40 blir Hytteplanmila 21. oktober, og det slo meg at jeg bør begynne å få litt fart i skrotten hvis jeg skal være i rute til da.

Til tross for en uke med motbakkeintervaller på tirsdag 8.8., hufseintervaller i Grefsenkleiva på onsdag 9.8., og blytunge bein torsdag og fredag, meldte jeg meg derfor på Hytteplantesten på lørdag 12. august. Fem deilige, flate kilometer på fint skogsunderlag.

Jeg vet ikke hva jeg forventet, men jeg har en tendens til å forvente litt for mye. Håpet var sub 20 selv om jeg visste at ingenting i de siste to måneders trening skulle tilsi at jeg kom til å klare det. Men jeg rundet fem kilometer på 20:05 på Fornebuløpet, og da løp jeg dobbelt så langt, ikke sant. Kunne formen ha dalt så mye? Ja, det kunne den.

0-300 meter: 
Jeg var lett til beins, løp ut i krattet ved siden av stien for å avansere i feltet. Jeg så på klokka som viste 3:45-fart og tenkte ikke mer enn at det ga meg 15 sekunders forsprang på sub 20 og råd til en 15 sekunders sprekk. Og at jeg måtte forbi han som løp irriterende sakte foran meg.

300m-1km: 
3:45-farta falt fort ned til 4:00 min/km og saktere, og jeg kjente begynnende syre i underarmene. Det har kun skjedd en gang tidligere, og det var da jeg løp 1500 meter på stevne på Ås stadion. På oppløpet la jeg meg ut for å forsere hun som lå nest sist i feltet, men armene var fulle av syre, og det jeg klarte å presse ut av spurt, presset også ut det som hadde hopet seg opp i en tissetrengt blære, så jeg la meg pent og pyntelig tilbake på sisteplass. Men på Hytteplantesten måtte jeg ikke tisse, og jeg hadde ikke presset like hardt. Ennå. Jeg ga onsdagens hufseøkt skylda. Styrke har jeg jo ikke trent siden før sommeren.

1-2km: 
Jeg sliter sjelden med slim i munnhulen, men på lørdag la det seg et seigt lag øverst i ganen. Halsen tørket ut, og det eneste stedet i munnen det var en form for fukt, var i ganen. Ikke at det hjalp stort. Som den sjukt urutinerte spytteklyseslengeren jeg er, forsøkte jeg ved hjelp av tunga å samle slimet så jeg kunne spytte det ut. I stedet festet det seg i en remse rundt tunga som et spindelvev rundt et insekt, og jeg løp resten av løpet med tunga hengende fast i ganen som en hvilken som helst halvdød larve i et spindelvev. Ok, så ille var det kanskje ikke. Men du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Her kan du se hvor dårlig jeg er til å spytte:




2-4km: 
Her gikk det ufattelig sakte til tross for at løypa var paddeflat og lettløpt. De 15 sekundene jeg hadde i «forsprang» på sub 20 minutter var for lengst spist opp, og jeg hadde nok med å komme i mål. Jeg ble tatt igjen av menn og damer og klarte ikke å henge meg på noen.

4-5km: 
Kroppen responderte ikke på noen fartsøkninger, og jeg begynte å frykte 21:30-tallet. Samtidig tenkte jeg at jeg bare måtte komme meg i mål uansett fart. Fem kilometer er tross alt ikke langt, så det er IKKE greit å bryte. Vraltet i mål på 20:33, og innså at sprekken ikke var så ille som fryktet.


Jeg var ikke spesielt fornøyd, men jeg var heller ikke sjukt misfornøyd tatt i betraktning de harde øktene tidligere i uka og en sommer med mye lapskausløping over maratondistanse. Fakta er at jeg må få opp farta og kondisen skal det bli noe sub 40-triumf i høst, og jo tidligere jeg starter arbeidet, jo bedre.