torsdag 30. oktober 2014

Gubbeheng. Et generaliserende innlegg om gubber på ski.

Dersom ordet "gubbeheng" hadde stått i det Store norske leksikon hadde det vært definert som noe à la dette:
           
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

For alt jeg vet kan det godt hende gubbeheng også er anvendelig for sykkel, løping, kajakk, bilkjøring og eurytmi. Men dette har jeg lite erfaring med selv.



Jeg vet jeg beveger meg inn på et minebelagt område når jeg omtaler gubber på ski, men dette er noe jeg opplever stadig vekk på vinterstid. Jeg vet ikke om middels gode jenter/damer er mer utsatt for gubbeheng enn gutter/menn og hører gjerne flere sider av saken. Uansett er det alltid skikkelig irriterende, men det smaker også like deilig som pinnekjøtt å parkere en gubbe i en lang motbakke. Klarer jeg derimot ikke få has på gubben, har jeg ingen problemer med å gi ham seieren etter et par kilometer med kniving. Har skrevet et innlegg om dette tidligere som kan leses HER.

Inntil i går trodde jeg gubbeheng kun var forbeholdt gubber på ski om vinteren. Men da jeg la ut på en av mine altfor få rulleskiturer i år, opplevde jeg det for første gang på rulleski. Jeg gikk fra leiligheten på Grünerløkka (fikk et par blikk fra hipsterne på hjørnet, ja) i retning oppover. Da jeg entret Troshovdalen så jeg en mann av typen gubbe et par hundre meter foran meg. Han slentret avgårde og brukte stavene litt sånn innimellom. I det brattere partiet opp mot ringveien labbet han opp bakken, og innen vi krysset under t-banen hadde jeg tatt ham igjen.


Her kommer en viktig opplysning som de fleste gubber ikke ser ut til å resonnere seg fram til på dette tidspunktet: når du blir tatt igjen er det fordi du går SAKTERE enn den som tar deg igjen. Ikke like fort. Ikke fortere. Hører du? IKKE fortere.

Etter å ha krysset trikkeskinnene satte vi begge kursen mot Groruddalen omtrent på likt. Jeg fortsatte å stake i det samme tempoet jeg hadde holdt oppover Torshovdalen, men merket fort at gubben hang seg på. Ganske fort kom det en lang og relativt bratt bakke. Gubben kom opp på siden av meg, men ettersom jeg hadde sett hvordan han slentret oppover Torshovdalen var det like lite sannsynlig at dette var hans foretrukne tempo opp bakken som at Ole Einar Bjørnalen frivillig klemmer en ebolapasient. Derfor nektet jeg å slippe ham forbi. I og med at han sikkert veide 50 kilo mer enn meg kunne han godt få lov til å kjøre fra meg nedover og stake fra meg i lettpartiene, men ikke faen om han skulle få oppoverbakken.

Her kommer det enda en viktig opplysning: på dette tidspunktet gikk ikke jeg heller i mitt foretrukne tempo. Når en gubbe forsøker å henge/forsere er det klart at han ikke skal få lov til det uten kamp.

Her hadde jeg tapt. Riktignok mot to glass prosecco, men det er helt greit.

To tredeler opp i bakken hørte jeg pusten hans øke i frekvens og desibel og tenkte at det var bare å fortsette, så skulle jeg nok slite ham ut. Men altfor fort flatet det ut, og vi fortsatte i et småkupert terreng. Han tettet luka nedover og bortover, og jeg dro fra i hver oppoverbakke. På et tidspunkt kom det ei kort, men durabelig bratt kneik, og gubben var parkert for godt.

For en tilfredsstillelse. Det var jul og bursdag på én gang. Med gubben ute av syne og sinn fortsatte jeg bortover flatene i tempoet jeg egentlig hadde planlagt å gå i. Men etter et par kilometer hørte jeg igjen de umiskjennelige gubbestavtakene komme bakfra. Jeg skjønte jeg hadde slappet av for mye og satte opp farta på nytt. Men det tok ikke lang tid før gubben var forbi. Men tror dere han staket? Neida, han skøytet med klassiskskia. Det er så feil, det. Det er ikke sånn man vinner en gubbekonkurranse.

Når han hadde skøytet såpass langt at han ble sliten, slo han av på tempoet og fortsatte med loffinga han hadde drevet med i Torshovdalen. Men han sørget for å se seg over skuldra jevnlig, og når jeg hadde redusert forspranget hans, slo han over til skøyting igjen. Og sånn fortsatte vi helt til Ammerud. Fra Sinsen til Ammerud. Det er 7 km med gubbeheng, det.

Dust.

Avslutningsvis kan jeg si så mye som: gubben kom først, men han juksa. Jeg tok ikke et eneste skøytetak, og det veit han. Gubbesjela tålte ikke å bli slått av ei lita jente på 160 cm, og derfor måtte han ty til juks som en hvilken som helst Rudolf Blodstrupmoen. Håper førstemann til Ammerud sitter igjen med en bismak i munnen.

Nå har jeg sikkert hisset på meg mange gubber, men vit at dersom gårsdagens gubbekonkurrent hadde holdt seg til klassisk stilart hele veien og slått meg, hadde det vært helt greit.

Vit også at jeg ser fram til flere gubbedueller til vinteren, men at dersom du er av typen gubbe som henger, så hjelper det veldig å takke for kampen. Da er det ikke sikkert jeg skriver et innlegg om deg.



mandag 27. oktober 2014

Sjokkuke for skrøpelig kne

Det ble ikke KM i halvmaraton i helga, men endelig hadde jeg både nok tid og var frisk nok til å trene akkurat så mye som jeg hadde lyst til. Kort fortalt:

Mandag: 1. 7 km rolig, 40 min, 5:44 min/km 2. Intervaller 5x1450 m, 13 km
Tirsdag: 15.5 km rolig, 1 t 30 min, 6:00 min/km
Onsdag: 19 km rolig, 1 t 50 min, 5:48 min/km
Torsdag: Nope
Fredag: 4x10 min på Bislett, ca 4:15 min/km på dragene, 11 km
Lørdag: 20 km rolig, 2 t, 5:53 min/km
Søndag: Styrke i parken med Bole-Chris

Totalt: 90 km, 9 t 40 min

Det var utrolig deilig endelig å kunne trene masse igjen. Men, som seg hør og bør, har kneet sagt ifra at det ikke likte all løpinga, så de neste dagene må jeg finne på noe annet. Hodet vil så gjerne, men kroppen er ikke alltid like hypp.

Jeg har ikke noe medlemskap på treningsstudio, og det er en av grunnene til at det blir såpass mye løping og lite variasjon. Heldigvis har jeg en kompis som maser på meg titt og stadig om å bli med og "pumpe gunsa" (sitat Bole-Chris). Dermed gikk søndagsøkta med til styrke på St.Hanshaugen med Boler'n. Jeg var helt OK til ikke å ha trent styrke på noen måneder og klinte til med 15 pull-ups og diverse morsomme øvelser. Bole-Chris derimot, er helt apekatt, og jeg skulle ønske jeg var like god som ham.


lørdag 25. oktober 2014

It's all about the money

Da har min første offisielle uke som arbeidssøker passert etter en liten (og velfortjent, spør du meg) ferie i forrige uke. Og hva har jeg gjort?

Jeg har...

...trent (så klart)
...søkt jobb (så klart)
...lest skjønnlitterær (ikke-faglig) bok (!)
...null penger (så klart)

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å kjøre på med en uke med masse løpetrening som jeg skulle toppe med halvmaraton i Lørenskog på lørdag. Ikke optimalt for rekord, I know, men det var heller ikke målet. Målet var bare å trene mye og hardt.

Helt fram til i går kveld var planen å delta på halvmaraton, men da jeg sjekket nettbanken i et svakt øyeblikk oppdaget jeg at jeg bare hadde 300 kroner på kontoen. Og når påmeldingen koster 325 kroner trenger man ikke være rakettforsker for å se at det kan bli litt vanskelig.

Valgte derfor heller å prioritere mat og å forsøke å akkumulere nok penger til å melde meg på Holmenkollmarsjen før den blir utsolgt. Og det trengs, for de skal ha den nette sum 950 kroner, noe som utgjør over en femtedel av lønna jeg mottar fra deltidsjobben til uka.

Nå gjelder det bare å bli innkalt til jobbintervju, så kanskje kontoen kommer i balanse i løpet av de neste månedene. Men, man får ikke nødvendigvis jobb av å være på intervju. Man må naile intervjuet. Og jeg veit hvordan:
Absene får kjørt seg om dagen. Nææt.

mandag 20. oktober 2014

Hytteplanmila 2014: Pers er pers

Jeg liker å presse kroppen min. Jeg liker å kjenne at kroppen jobber. Men jeg er ikke så glad i å ha vondt. Derfor er jeg bare god til å presse til et visst punkt, og det er sjelden jeg åpner kjellerluka og kaster opp innerst i jordkjelleren. Det har jeg faktisk aldri gjort. 

Når man løper 10 kilometer konkurranse veit man at det kommer til å bli vondt. Uansett. Altså, man kan løpe rolig, men da gjør jeg det heller på egen hånd, gratis. Jeg betaler ikke startkontingent for å jogge igjennom en 10 kilometer med en snittfart på 6 min/km.

Dette var jeg fullstendig klar over da jeg skulle debutere i Hytteplanmila. Under oppvarmingen jogget jeg de første 1.5 kilometerne av løypa. Foran meg kunne jeg se trasèen slynge seg mellom jordene i Hole, og det eneste jeg tenkte var:

Fornuften: Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?  
Idioten: Du liker det jo litt.
Fornuften: Men det kommer til å gjøre så vondt.
Idioten: Kan hende du får sixpack, da. 

Et lite stykke igjen til sixpacken.
På forhånd hadde jeg et lite ønske om å perse. Målet var å komme ned på 40-tallet, det vil si 27 sekunder bedre enn tiden på SkiLøpet. Jeg anså det som fullt mulig ettersom hva jeg hadde lest og hørt om løypa. Det som derimot talte imot en eventuell ny bestenotering var denne ukas Tysklandbesøk som innebar flere seine kvelder og godt øl. I og med at Hytteplanmila først kom med på konkurranseplanen min en uke før startskuddet var det heller ikke et løp jeg hadde trent mot. Jeg skulle bare være med og se hvordan det gikk. Utover det skulle jeg verken det ene eller det andre.

Men når man står på startstreken er det klart man ønsker å prestere så bra som mulig. Selv om verken Marthe eller jeg trodde vi kom til å klare sub 40, stelte vi oss bakerst i "under 40"-pulja så vi kunne henge oss på 40-ballongen. Taktikken var å henge på fartsholderen så langt det lot seg gjøre, så fikk heller sprekken komme når den kom.

Har litt å lære av han her.
Startskuddet gikk, og det var det siste jeg så av 40-ballongen. Innestengt av en vegg av treige startere var det umulig å få åpningsfarta jeg ønsket meg. Prøvde å løpe litt sikk-sakk, men det var så tett av folk, og jeg var redd for å spenne bein på noen, så jeg ble liggende bak en lang mann med irriterende treig stegfrekvens. Første kilometeren følte jeg meg som ei hodeløs høne der jeg virret rundt i feltet og forsøkte å finne luker for å komme meg framover. Var en snarvisitt innom grøftekanten og ofret meg for yttersvingen før kilometersmerket ble passert på 3:48. Endelig begynte det å løsne litt opp, og jeg kunne begynne mitt eget løp. 

Første halvdel av løypa gikk i grunn greit, og jeg rundet fem kilometer på 20:10. Målet om 40-tallet levde fortsatt. Men så kom seks-kilometersmerket, og med det kom tankene som jeg av en eller annen grunn aldri slipper unna:

Kroppen: Skal ikke bare bryte, da?
Hodet: Du er inne på noe...Men NEI.
Kroppen: Men det er jo bare vondt. 
Hodet: Selv om det gjør vondt kan du presse mer. Jeg veit det. Du bare har det ikke i deg i dag.
Kroppen: Det er fordi jeg er redd for å sprekke.
Hodet: Come on, live on the edge! Da blir det i det minste litt spennende.
Kroppen: Lett for deg å si.
Hodet: Dessuten, om du bryter får du aldri vite hva du kunne løpt på. Da kan du ikke si "hva hvis" hvis Marthe plutselig løper på sub 40. Det betyr ikke at du hadde klart det selv om dere har vært ganske jevne så langt. Da bryter du fordi du er svak. Og sånt driver ikke vi med.

Og sånn ble det til at jeg fortsatte. På 7.9 kilometer sto en kondisfotograf under et tre og knipset bilder. Jeg tenkte at jeg for en gangs skyld hadde lyst på et fint løpebilde, så jeg løftet meg opp på tærne og skrudde på fokusfjeset mitt (det pene?) i håp om å få et bra bilde før jeg slapp meg ned på helene igjen og fant fram grimasetrynet så snart fotografen var passert.

Her skulle det egentlig vært et dritkult løpebilde av meg, men det ble aldri tatt, og det er i grunn helt greit.

Først på 8.5 kilometer innså jeg at det bare var litt over en kilometer igjen, og jeg klarte å skru opp farten litt. Eller, det kjentes i alle fall sånn ut. Med 200 meter igjen viste klokka mi 40 og noe, og jeg innså at jeg kanskje kunne klare målet om 40:59. Men de siste 200 meterne var på ingen måte flate, de var opp, type bratt (bratt er alltid relativt), og jeg pustet og peste og vrei ansiktet i smerte, fullstendig uvitende om at det også sto en fotograf i bakken.


Klokket inn på 41:18 og ny pers med skarve ni sekunder, men 19 lange sekunder unna målet. Litt skuffet, men allikevel fornøyd med å ha fullført. Men, pers er pers.


Sett i ettertid er jeg veldig godt fornøyd med de fem første kilometerne. Jeg mistet nok målet mitt på et par ufokuserte kilometer fra 6 kilometer til 8 kilometer. Dermed begynner det å bli ganske tydelig hva jeg skal jobbe med videre. Jeg skal lære meg å presse mer. Jeg skal være mer offensiv, og heller starte litt over evne og se hvor lenge det varer, så får jeg heller sprekke som en ballong. Jeg skal banke på kjellerdøra og hilse på kjellertrollet. Kan ikke si jeg gleder meg til det. 

PS. Jeg har fortsatt ikke sixpack.

torsdag 16. oktober 2014

Alarmerende formtest

Denne uka besøker jeg ei venninne i Tyskland. Jeg var forberedt på at det kom til å bli vanskelig å få trent, men jeg har klart å presse inn to intervalløkter.


Tirsdag hadde jeg planer om å løpe 3x10x45/15 sek. Resultatet ble derimot 8+2x10x45/15 sek da jeg måtte snu tidligere og intensiteten ble redusert grunnet et akutt dobehov og det var null doer i nærheten. Som jo skjer iblant. I hvert fall for de fleste som løper mye. Det er bare sånn at man egentlig ikke snakker noe om det fordi det liksom er flaut eller noe.


I dag startet jeg dagen med 6x1000 m med pause på 1:30 min. Det var skikkelig dritt. Kroppen var tung, og slimet satt som spikra i lungene. Løypa gikk på en flat grusvei rundt en liten innsjø i Hannover, og ikke på bane som jeg pleier på disse øktene. Derfor hadde jeg stilt inn klokka på å si ifra når jeg hadde løpt 1000 meter. Det har jeg også gjort før når jeg løper på bane, og da har den aldri pepet når jeg har løpt 1000 banemeter. Den har pepet både før og etter.

I dag viste dragene mine mellom 4:14 min/km og 4:23 min/km. Det er det overlegent dårligste jeg noen gang har løpt på denne økta. Vanligvis ligger jeg og vaker et sted mellom 3:45 min/km og 3:57 min/km på samme økt.


Sånn jeg ser det kan dette være grunnene til at det gikk såpass sakte:

1. GPS'en viste feil (koblet seg ikke inn før over halvløpt økt)
2. Jeg løp før frokost
3. Løypa gikk på våt grus
4. Jeg er i dårlig form

Nå står uansett Hytteplanmila for tur, og det blir en fin målestokk på om punkt fire er grunnen til at det gikk så dårlig i dag. Får ikke håpe det. Er så mye greiere å skylde på GPS'en.

tirsdag 14. oktober 2014

Nøklevann rundt. Kupert, sa du?

I helga løp jeg Nøklevann rundt. Med tre treningsøkter innabords de siste to ukene hadde jeg ikke de største forventningene, og jeg var heller ikke spesielt nervøs til tross for at ryktene gikk om at  løypa skulle være "ganske kupert". Om det skulle gå hele veien til helvete kunne jeg i det minste få ei god økt før Hytteplanmila neste lørdag.

Ladet opp med et par øl, noen glass vin og fantasybrettspillet Talisman med nerdevennene mine fra Ås. Når man sier nerdevenner skulle man tro de ser ut som noe i denne retningen:


Men det er ikke tilfellet. De ser faktisk sånn ut:


Altså, de går ikke i dress og kjole hver dag, men dere skjønner tegninga.

Uansett. Spilte Talisman til midnatt og kom meg i seng i respektabel tid. I og med at jeg har studentøkonomi var det null mat i kjøleskapet da jeg sto opp, så jeg måtte ut for å kjøpe frokost. To fluer i en smekk, tenkte jeg. Da fikk jeg nemlig også kjent på temperaturen. Og det var pisskaldt.

Bestemte meg derfor for å løpe i lang tights og super. Jeg gjentar. Lang tights og super. 


I det vi kom til start hadde solen tittet fram, og det var rett og slett ganske sommerlig og deilig. 
Starten gikk før jeg rakk å bli nervøs, og da var det ikke annet å gjøre enn å ta beina på nakken og se hvor langt kroppen ville la seg presse etter tidenes runde med forkjølelse. 

0.2 km: Her var det bratt. Bryte?
1 km: 4:18 min/km. Det er absolutt godkjent. Fortsett der, du.
2 km: Du veit du bare kan si kroppen ikke funka. Du har tross alt vært forkjøla.
3 km: Faen å mye bakker det er her da.
3.5 km: Løp i hvert fall til fire kilometer, så får du åtte tilsammen om du bryter.
4 km: Jeg løper gjerne mange 10-kilometere, men jeg løper faenmeg ALDRI dette løpet igjen.
5 km: Herregud, så varm jeg er.
6 km: Vi skal opp den veggen der, ja. Jævlig hyggelig.
7 km: Nå blir det for dumt å bryte. Under tre kilometer igjen.
8 km: Er dette den "kneika" alle snakket om? LOL. Tror jeg går opp her, jeg. Neivel, ikke det.
8.2 km: Der døde jeg litt. Herregud, så varm jeg er.
9 km: Jeg kommer til å fullføre! Holy melony.
9.4 km: Spurt? Neivel.
9.6 km: MÅ legge meg ned. Herregud, så varm jeg er.

Fullførte på tiden 43:21, 6. plass i klassen og 15. plass totalt av damene. Det er jeg rett og slett skikkelig fornøyd med til tross for at det var et helvete hele veien. Sykdom for meg er tydeligvis likestilt med restitusjon og overskudd, og jeg har fortsatt til gode å prestere skikkelig dårlig etter en sykdomsperiode.

Med unntak av at løypa var skikkelig bratt var den veldig fin. Superhyggelig arrangement i fine omgivelser. Jeg foretrekker nok å dunke flat asfalt når jeg skal løpe omtrent 10 kilometer. Rett og slett fordi det er lettere og mindre vondt i lunger og vilje. Men økter som denne er helt uvurderlig og jeg har bare godt av det.   

Kondis' eminente fotografer var selvfølgelig ute i løypa som alltid (denne gangen på toppen av "kneika" på 8 kilometer for å få skikkelige blinkskudd), og etter litt leting i deres database fant jeg ut hvordan jeg kommer til å bli seende ut når jeg blir gammel. Ansiktet kommer til å bli dratt nedover. Det inkluderer munn, kinn og øyelokk. Og de ikke-eksisterende øyenbryna blir nok enda mer usynlig dess gråere jeg blir.


Slutter aldri å la meg overraske over hvor kort jeg er hver gang jeg ser bilder av meg selv. Tror liksom jeg er en 170 cm lang gaselle. Reality check, please.

lørdag 4. oktober 2014

Trening uke 40

Mandag sendte jeg masteroppgaven til trykk. Dermed så livet mitt plutselig sånn ut:

Null studielånutbetalinger igjen
Null jobb
Null master å skrive

Så jeg bare: shit mæn, nå skal jeg bli digg ass hoe og trene meg like pen som alle damene Petter Northug følger på instagram.

Men kroppen min bare: you betcha nørd. Dream on fuckface,

Med andre ord har treninga mi denne uka sett sånn ut (mot min vilje):

Mandag: 
Tirsdag: 
Onsdag: 
Torsdag: 
Fredag: 
Lørdag:
Søndag: Sånn som kroppen kjennes i dag, blir det neppe noe trening på søndag heller.

Nå har jeg vært syk lenge nok. Tålmodig lenge nok òg, faktisk. Dette er det snille, tålmodige ansiktet mitt:


Fortsetter kroppen å lage kvalm nå, tar tålmodighetsansiktet slutt og blir noe mer sånn som dette:

Tror jeg skal begynne med skyggeteater.

Gidder ikke mer. Gidderikkegidderikkegidderikke.

torsdag 2. oktober 2014

Tålmodighet er en dyd

Mandag sendte jeg masteroppgaven min til trykk. Endelig ble 20 kilo løftet av skuldrene, og endelig har jeg for første gang siden i fjor sommer tid til å trene akkurat så mye jeg vil når jeg vil uten dårlig samvittighet.

Planen? To økter dagen, lange, deilige joggeturer i marka, rulleski, intervaller og elghufs med SKIGO. Sove godt, spise godt, trene godt.

Men kroppen bare: Wigga, please. Ain't no workout for this bitch. You gonna do notin'.

Jeg bare: Serr?
Kroppen bare: You heard me, white ass girrrllll.
Jeg bare: Kan jeg ikke bare være litt frisk, plis? Passer ikke å bli syk nå.
Kroppen bare: Hayell naww.
Jeg bare: