Løpesesongen 2015 i retrospekt. Hva skjedde, egentlig?

I april avrundet jeg en relativt dårlig skisesong med å kaste skøyteskia etter at de hadde sugd seg fast i snøen hele veien fra Finse til Ustaoset. På rennene der kroppen funka, funket ikke skia, og når skia funka kjentes det ut som om kroppen hentet seg inn etter fylletur med charter-Svein og hun dama som det virker som det fort kan bli litt mye av.

Derfor håpet jeg på mer oppløftende resultater med joggesko på beina. Og for en løpesesong det har vært! Når jeg nå spenner på meg skia klar for å revansjere fjorsesongens begredelige innsats på snø, stiller jeg med selvtillit på form, ikke mindre enn pers på 5 km, 10 km, 21 km og 42 km, samt debut - som jo også blir pers - på 62 km.

Ikke bare har det blitt pers over hele linja, plasseringene har også vært over all forventning. Jeg kan ikke, vil ikke, skal ikke, og får heller ikke lov til å klage over følgende resultater:

Fornebuløpet: 13. plass
iForm-løpet: 4. plass og pers på 5 km (20:04)
Gjerdrumsmila: 2. plass
Ultrabirken: 5. plass (6:30:20)
Skiløpet: 6. plass og pers på 10 km (40:55)
Oslo Maraton: 38. plass og pers på halvmaraton (1:30:44)
Hytteplanmila: 31. plass og pers på både 5 km (19:34) og 10 km (40:23)
Fredrikstad Maraton: 3. plass og pers (3:22:05)

Dette er plasseringer og tider jeg godt fornøyd med, og som det er lett å se av tidene, går det ikke an å gi seg her. Det blir for dumt kaste inn håndkleet 24 sekunder unna sub 40 på mila, 45 sekunder unna sub 90 på halvmaraton og to minutter unna sub 3:20 på maraton.

Fredrikstad Maraton.
Foto: Bjørn Hytjanstorp

Dermed peker målene for sesongen 2016 seg ganske klart ut. I tillegg har jeg lyst til å prøve meg på flere ultraløp. Jeg hadde store planer om Undheim 6-timers forrige helg, men kneet la inn protest etter Fredrikstad Maraton, så da gikk de planene i vasken. Etter løpet i Fredrikstad har jeg stelt med kneet som om det skulle ha vært en Tamagotchi. Jeg har gitt det tran og jeg har hvilt det. Jeg har løpt oppover i stedet for nedover. Jeg har til og med dratt meg inn på treningsstudio (som er noe av det kjedeligste jeg veit) og løftet og bøyd og skrævet og tøyet.

Nå kjennes det ut som om kneet er klart for nye eventyr. Jeg har egentlig ikke hatt noe lyst til å løpe Bislett 6-timers da det går rundt og rundt og rundt inne på Bislett, men i dag våknet lysten fra en 27 år lang dvale helt til jeg fant ut at påmeldingen er stengt, og det ikke ser ut som det går an å etteranmelde seg. På en måte er det bra, for da slipper jeg å veie for og imot om jeg skal være med. Jeg har dessuten hørt at det lukter rimelig stramt inne på løpebanen når deltakerne har løpt og svettet og bæsjet i noen timer der inne. Det er i seg selv grunn god nok til å stå over. Legger man det sammen med det fatum at jeg har store problemer med å få i meg nok næring på lange løp fordi jeg blir like kvalm som Donald Trump, er det like greit å droppe det. Men så var det denne lysten som så smått tittet ut av hiet, da.

Derfor sier jeg som følger: Hvis noen er i stand til å lete opp et startnummer, eller hvis arrangøren skulle tillate en ydmyk etteranmelding fordi de tilfeldigvis har lest min mediokre blogg, skal jeg løpe. Det hadde jo vært kult å avslutte mitt livs løpesesong med et godt resultat på 6-timers, ikke sant?