Så var det tid for årets første skirenn. Jeg hadde vegret meg en stund. Ikke fordi jeg ikke liker å gå på ski, for det liker jeg jo veldig godt. Det var mer det at jeg ikke har gått så mye på ski i vinter som jeg pleier på dette tidspunktet da snøen kom lovlig seint selv til «snøsikre» Nordseter. Det var selvfølgelig bare en dårlig unnskyldning for å glatte over det virkelige problemet: selvhøytidelighet.
Jeg liker å tro at jeg egentlig er ganske fornuftig, men av en eller annen grunn tror jeg at hele verden sjekker resultatlista på alle renn jeg går samme hvor små og ukjente de er. Der leter de nedover lista til de finner navnet mitt, og så ler de sånn som den onde heksa i Tornerose og tenker at «Ja, ja, hun tror liksom hun er god på ski, men så blir hun slått av bestemora mi og naboen med den feite ræva. Snakk om selvbedrag.» Derfor tør jeg egentlig ikke gå skirenn.
 |
| Regner med at du tar referansen. |
Men så meldte jeg meg på König Ludwig Lauf, og når man bruker så mye penger på et renn må man være litt forberedt, ikke sant. Kan ikke stikke til Tyskland og bare: Hallo, ich bin ein langlaufer und ich habe nicht gått på ski i år, liksom. Så da skjønte jeg at litt renntrening må til.
Første stopp mot König var derfor Hodelyktrennet på Nordåsen. Jeg spiste pasta bolognese, sov en liten dupp på sofaen, reduserte IQ’en min ytterligere et par hakk ved å lese om en som hadde tatt en selfie med en kjendis på db.no som for øvrig sluttet å være avis en gang på 90-tallet, og var bittelitt nervøs før jeg satte meg i bilen mot Nannestad. Underveis i bilen tenkte ut flere gode unnskyldninger å komme med på bloggen dersom det ikke kom til å gå spesielt bra. For eksempel:
1. «Det ble litt for kaldt. Lungene mine fikser ikke sprengkulde, liksom.»
2. «Sjukt dårlig lys på hodelykta, så jeg måtte ta det litt piano i utforkjøringene.»
3. «Jeg er visst like dårlig på utforkjøringer som i fjor.»
4. «Det var jo årets første renn, så det er i grunn helt greit.»
5. «Jeg spiste pasta til middag, og jeg har cøliaki og laktoseintolerans og eggalergi og matallergi generelt og rennallergi spesielt.»
6. «Jeg kræsja i et rådyr.»
7. «Moradi.»
 |
| Foto: Arrangørfoto |
Ut fra start var jeg som vanlig like treig som meg selv (her fant jeg ingen annen god sammenlikning enn meg selv som godt nok beskriver hvor treig jeg faktisk er ut fra start). Jeg var sikker på at alle damene allerede var langt framme i feltet, så jeg manøvrerte meg framover blant hodelyktene som best jeg kunne. Det tok ikke lang tid før det ble strekk i feltet, og en kilometer ut i løpet fant jeg meg selv foran i ei klynge der jeg dro på fire gubber.
Digresjon: Hvis en av dere gubbene leser dette, så er ikke gubbe nødvendigvis ment som en fornærmelse. Gubber kan deles inn i to grupper: snille og ikke fullt så snille. Snille gubber som takker for kampen er av de bedre å konkurrere mot, mens ikke fullt så snille gubber kan dere lese om HER.
Vi staket raskt inn enda to gubber som hang seg på halen. Jeg følte meg som en million dollar der jeg dro seks gubber (er det egentlig lov å si?), og den siste låta til Sandra «Night After Night» skrudde seg på i hodet og ville ikke slippe taket før jeg var i mål.
Sandra bare: We can do it
night after night after night
Jeg bare: I HVERT FALL IKKE LOV Å SI til gubber på slep.
I de slake, trå motbakkene opp mot ti kilometer lå gubbene lydige på rekke og rad, men de gangene jeg slo over i diagonalgang kom en og annen gubbe opp på siden og dro forbi. Skjønner at jeg har en jobb å gjøre med diagonalgangen, med andre ord. Da vi rundet elleve kilometer hadde alle gubbene sagt takk for følget og forlatt meg som den stygge jenta med reggis som aldri fikk kline på klassefest.
Sandra bare: Hit you up in the middle of the night
It's dark and I want my lover
Etter tolv kilometer kom jeg til løpets eneste drikkestasjon. Den stille kveldsroen i skogen ble med ett brutt av noe som liknet et primalskrik ispedd gutturale lyder da jeg heiv en real slurk med energidrikk langt ned i pusterøret. Med en blanding av saft og luft i lungene ploget jeg ned bakkene som egentlig ikke var så skumle, men med omtrent to meters sikt fra den billigste hodelykta på XXL så det ut som jeg var på vei ned i helvete. Og dit vil jeg jo ikke. Selv om jeg ikke er religiøs.
Fra tolv til 18 kilometer gikk jeg alene, og jeg sleit med å holde trøkket oppe. Med Sandra på repeat gikk det kanskje litt fortere enn det ellers ville gjort, eller kanskje det ikke gjorde det i det hele tatt. Det får jeg aldri vite. Med fire kilometer igjen ble jeg tatt igjen av to nye gubber. De dro fra meg i nedoverbakkene, mens jeg staket dem inn i motbakkene. Selv om jeg gjorde meg så liten og tung jeg kunne i nedoverbakkene skled gubbene fra meg i nedoverbakkene mot mål, og jeg kom alene inn på stadion.
Ikke hadde jeg kræsja i noe rådyr, ikke hadde jeg kræsja i moradi, og ikke hadde jeg en populær matallergi. Alle unnskyldningene havnet på skraphaugen da speakeren gjorde meg oppmerksom på at jeg var første dame over målstreken.
Min første seier i skirenn noen sinne i sesongens første renn. Herfra kan det bare gå én vei og det er nedover, så nå skal jeg suge på den karamellen (er det også lov å si?) så lenge jeg kan. Det vil si til Trysil Knut på lørdag. Seier i Trysil Knut, König Ludwig Lauf, Holmenkollmarsjen eller Vasaloppet er like sannsynlig som at Kim Jong-un har gått på Mt. Everest i lakksko. Så som sagt; den karamellen. Nam.
Og nesten det beste av alt: jeg hadde ikke brytetanken én eneste gang. Det er faktisk verdt et klapp på skuldra.
 |
| Minister of Silly Walks må jobbe litt med diagonalgangen. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar