Hafjell Skimarathon - store eggstokker og blanke ski

Jeg ble så høy på meg sjæl etter Vindfjelløpet at jeg bestemte meg for å stake Hafjell Skimarathon påfølgende helg. Noen vil kanskje kalle prosessen jeg har vært igjennom de siste ukene når det gjelder staking å gro baller. Siden jeg er en ekstremt politisk korrekt feminist vil jeg ikke la noen halvlange hudposer med ujevn hårvekst få æren for min heisatur langt utenfor komfortsonen. I stedet vil jeg si at jeg har grodd eggstokker. Nå har jeg riktignok bare én eggstokk, men den er til gjengjeld helt sjukt svær. Ikke har den lange, krøllete hår heller. Hvorfor jeg bare har én eggstokk er en annen historie som vi kan gå inn på seinere.

Problemet er bare det at eggstokker ikke eier fornuft. Så vidt jeg veit gjør ikke baller det heller, men det må gutta svare for. Så da gradestokken viste minus åtte grader og snøen var tråere enn om man hadde festet skifellene feil vei, ropte eggstokken Nu jävlar, nu kör vi! 

Så vidt jeg veit var jeg eneste dame med blanke ski på start. Jeg fant meg til rette på første rad, og kom meg ut fra sletta som andre dame - svært overraskende. Vi husker jo alle #luka fra Seefeld.

Det tok ikke lang tid før vi gikk inn i et par bakker, og jeg måtte slippe tre damer til forbi. Det ble fort dannet en tetgruppe på to damer, og jeg og to damer til, ei oransje og ei blå dame, i den jagende klynga. Bak oss igjen fulgte Jill og SKIGO-Linda.

Den oransje dama slapp seg ned til Linda og Jill, og jeg ble hengende som et slips etter den blå dama som dro fra i motbakkene, og som jeg staket inn på flatene. Etterhvert ble luka så stor at jeg ikke klarte å tette, og jeg ble gående for meg selv. Det trå føret gjorde at det ble lite hvile. I løpet av de første 15 kilometerne satt jeg i hockey to ganger på kanskje til sammen 40 sekunder. Ut over det var det staking, staking og atter staking som sto på menyen.

I stigningene opp mot Pellestova kom plutselig den oransje dama som ei kule og gikk rett opp i ryggen på den blå dama i løpet av et par sekunder. Ikke lenge etter, på den siste kilometeren opp til Pellestova, kom Linda også dansende forbi. Dermed falt jeg fort fra fjerde til sjetteplass, og det var overhode ingenting jeg kunne gjøre med det. Som man kan se av pulskurven på Strava gikk jeg på en god, gammaldags smell etter 15 kilometer, og jeg kom meg aldri helt igjen:

I bakkene ned mot vending sørget jeg også for å plante staven mellom beina så jeg gikk skikkelig på snørra. Mens jeg kavet i snøen og forsøkte å få opp kjærringknuta på armer og ski, suste Jill forbi, og jeg hadde bokstavelig talt falt ned på syvendeplass. Mens jeg lå der og kavet håpet jeg nesten at en stav eller et bein hadde gått så jeg hadde en gyldig grunn til bare å skli ned til start. Men nei da, alt var i den skjønneste orden, så da var det bare å ta tricepsene fatt og fortsette ut på runde to.

Jeg var ekstremt nære å la være å legge ut på andre runde, men med bryteflausen i Seefeld friskt i minnet turte jeg ikke gjøre annet enn å fortsette. Armene var sirup, og jeg hadde erotiske tanker om festesmurning og tørrvoks hele andrerunden. Aldri har det fristet så mye å skøyte, og aldri har det fristet så mye å legge seg ned midt i løypa. Men så var det disse gubbene, da. Med jevne mellomrom ble jeg tatt igjen av gubber som kommenterte de glatte skia.

"Har du staka hele veien? Sykt imponerende!"
"Staker du?? Det er helt rått!"
"Er du singel?"

Den siste kommentaren fant jeg på selv. Men jeg begynner å lure på om staking fungerer som et sjekketriks. Eller, det er vel få menn som vil ha ei dame som er sterkere enn seg selv (boom!), så kanskje det har motsatt effekt når jeg tenker meg om. Sjekketriks eller ikke, det er i hvert fall en icebreaker. Uten tvil.

Mamma stilte som støtteapparat av første klasse, og jeg fikk langing opptil flere ganger på hver runde. Ikke bare langet hun drikke, hun tok også bilder. Dette bildet, for eksempel er tatt på omtrent 34 kilometer (10 kilometer igjen).

Ved første øyekast ser det ut som jeg smiler. Men ser vi litt nærmere på bildet ser vi at det er noe helt annet. Dette ser mer ut som smerte og en kropp som sier Fy faen så dum du er Kaja, som tror du kan stake når det er VM i trått. Du er så dum, du. Dessuten ser du ut som en idiot med de Oakley-brillene.

Startnummeret henger på halv tolv som følge av fallet på første runde. Hvis dere i tillegg ser litt nærmere på venstre pupp ser det ut som jeg har melkespreng i den gule kondomdressen. Det er riktignok ikke melkespreng - det er en deilig, tropisk miks à la snørr, slim og spytt.

Jeg har nemlig aldri lært meg å spytte lenger enn til min egen hake, noe jeg er fullt klar over er en stor svakhet. Det er også grunnen til at jeg så godt som aldri spytter og alltid drar snøret tilbake inn i nesa og svelger det jeg klarer å dra langt nok inn til at det kan svelges. Digg, ikke sant? Men på søndag måtte jeg bare. Det var snørr og slim over alt, og jeg hostet og harket og snørret og spyttet og gørret alt jeg hadde. Og alt havnet på puppen.

Til det har jeg bare én ting å si, stay classy.

Hver gang jeg hørte noen komme opp på siden av meg på andre runde var jeg sikker på at det skulle være ei dame. Men det kom aldri noen flere damer forbi, og jeg kom i mål som nummer sju av til sammen 49 damer. Det er jeg i grunn ganske fornøyd med tatt i betraktning hvor EKSTREMT tungt det var å stake Hafjell Skimarathon på søndagens føre.

Selvfølgelig ble tiden og plasseringen så som så sammenliknet med det jeg tror jeg kunne ha klart med feste under skia, men nå er eggstokken større enn noensinne, og jeg er ett steg nærmere Vasaloppet etter århundets styrkeøkt.

J-Æ-V-L-I-G sliten. Aldri har det gått saktere over målstreken, og aldri har teknikken vært dårligere.

Vindfjelløpet - blankskidebut og gubbekudos

Jeg skal ikke legge skjul på det. Jeg ble bittelitt glad da Holmenkollmarsjen ble flyttet til Holmenkollen og åpnet opp for å overføre startplassen til 2017. Opplevelsen fra Holmenkollmarsjen 2015 er på langt nær glemt og fortrengt, noe jeg hadde trodd den skulle bli på et års tid, og jeg pustet lettet ut da jeg «slapp» å gå marsjen i år. Jeg sier «slapp» fordi da jeg meldte meg på, regnet jeg med at jeg kom til å ha glemt fjorårets traumatiske tur innen årets Homenkollmarsj. Der tok jeg altså grundig feil, men ble reddet av gongongen i tolvte time.

Dermed åpnet endelig muligheten seg for å debutere på blanke ski i renn. Debuten skulle som sagt ha funnet sted på König Ludwig Lauf, men da snøen bestemte seg for å smelte bort i Tyskland, kunne jeg bare ta rennafart å drite i stakerennet jeg hadde gledet meg til i flere uker. I stedet ble det bakkebonanza i Seefeld, noe som passet meg like dårlig som jeg passer på catwalken til Victoria’s Secret med mine 70 cm lange bein og ikke-eksisterende thigh-gap.

Men så kom Vindfjelløpet til unnsetning. Riktignok med alternativ trasé. Jeg brukte omtrent én dag på å bestemme meg for at jeg skulle stake til tross for en noe tøffere løype enn originalt, og jeg har ikke angret et sekund. Ikke bare var det kjempegøy å stake 40 kilometer, men det å debutere på blanke ski fjernet omtrent alt av nervøsitet da jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan det kom til å gå. Enten gikk det, eller så gikk det ikke. Så enkelt var det.

Jeg jager fortsatt seeding i pulje 2 i Vasaloppet, noe jeg kanskje kunne få gjort noe med på Vindfjelløpet. Jeg var veldig klar over at å stake var et usikkert kort for å endelig innkassere pulje 2, men jeg lot det stå til.

Vindfjelløpet var lagt til skogsbilveier, og det var en del slake motbakker med til sammen 700 meter stigning.

Det var veldig trangt i starten, og i frykt for å knekke stavene, tok jeg det relativt pent de første meterne. Vi kjørte rett inn i en nedoverbakke, og med mye folk og en bakke jeg ikke ante hvordan så ut, ble jeg i overkant defensiv. Jeg ble tidlig forbikjørt av ei jente i rød kondomdress i nedoverbakkene den første kilometeren. I stigningene mellom to og fire kilometer var jeg i ferd med å tette luka opp til den rødkledde (som for øvrig gikk med feste). Hun dro på en gjeng gubber, og jeg hadde bare ti meter opp til dem da vi kom fram til vending. Klynga foran meg rundet vending, og da jeg skulle til å gjøre det samme, ble jeg vinket enda lenger bort av en funksjonær som mente at vending var enda ti meter lenger bort. Det var ikke lett å se, så jeg skal ikke klandre de foran, men luka jeg hadde holdt på å tette ble igjen over dobbelt så stor, og jeg tenkte at det var sjukt unødvendig.

4-6 km: Endelig litt nedoverbakker. Jeg staket febrilsk for å tette luka på nytt og satte meg i hockey som den lille gule klumpen jeg er, men det hjalp fint lite. Gubbene jeg hadde staket fra i motbakkene skled lett forbi, og jeg så verken den rødkledde eller gubbene hennes.

6-19 km: Etter nedoverbakkene var det på tide å sette stakemuskulaturen på prøve. Mye slakt oppover sto på menyen, kun avbrutt av en nedoverbakke der jeg fant ut av drikkesystemet mitt hadde fryst.

For det meste var bakkene såpass slake at det gikk greit å stake. Noen kneiker var riktignok så bratte at det hadde lønt seg å gå med feste, men jeg kom meg opp uten å gå fiskebein. I en av de siste kneikene opp mot spurtprisen på 19 kilometer begynte det å bli seigt, og magemusklene bare:

«Nå ryker underhudsfettet - here we come. Sixpack på mandag. Lover.»

20-23 km: Jeg satte meg igjen ned i hockey og gjorde meg så liten og tung jeg kunne. I og med at jeg er under middels lang, må jeg i det minste ha fordel av mindre luftmotstand, men det føltes ikke sånn. Et nytt lass med gubber seilte forbi mens jeg trøstespiste en gel. Jeg staket det jeg hadde på flatene for ikke å bli tatt igjen av damene bak i de neste motbakkene, og for kanskje å få kontakt med den rødkledde igjen. Jeg kjørte inn i en knekker, og selv om det gikk like sakte som de jævlig irriterende folka på shopping i Bogsdagveien lørdag formiddag, kom jeg meg over toppen uten å bli tatt igjen av noen damer. En mann som sto og så på ropte at jeg var tredje dame.

Jeg trodde riktignok jeg var nummer fire, men jeg valgte å tro på mannen da jo alle vet at tre er bedre enn fire. Jeg staket og staket og staket innover i skogen og opp en lang stigning før vi snudde atter en gang. I nedoverbakkene kom det en gubbe i full fart bakfra (100 kroner på at du tenkte koffert nå), men da jeg staket forbi ham i påfølgende motbakke ropte han noe jeg ikke helt klarte å tyde. Stemmen lød aggressiv, og alt jeg hørte var:

Gubbe 1: «JÆVLA --- Å STAKE!»

Jeg valgte den snille tolkningen, og resonnerte meg fram til at ordet jeg ikke hørte må ha vært «imponerende», og den aggressive, litt for høye stemmen valgte jeg å tilskrive høy puls.

24-37 km: For å være helt ærlig er det ikke mye å fortelle fra resten av rennet. Jeg staket og staket og staket og staket, og det er jo begrenset hvor mye man kan skrive om staking. 

Like før 30 kilometer så jeg den rødkledde tilbake fra vending, og jeg kunne konstatere at hun hadde økt ledelsen ned til meg. Jeg hang meg på halen av en gjeng gubber, og et par av dem forserte jeg i de siste motbakkekilometerne før siste vending. Da så jeg også den rødkledde lenger opp i bakken som åpenbart hadde begynt å få problemer med festet. Fra å ha vært nærmere to minutter foran, så jeg henne nå 200 meter lenger opp i bakken, og jeg tok stadig innpå. Men så var det vending med påfølgende nedoverbakke, da. Igjen mistet jeg kontakten, og jeg hadde bare de siste to kilometerne å tette den igjen voksende luka på. Mot bunn av bakken kom en av gubbene jeg hadde gått fra i stigningene forbi i hockey. Han så bort på meg mens han sa:

Gubbe 2: «Stakkars deg, du har jo ikke glid på skia. Men du staker bra!»

Jeg bare: «Det kunne nok vært bedre ja, men det er jo gøy å stake da!»

Hodet mitt bare: «Nå varu jovvial, Kaja.»

Jeg bare: «Hva ellers skulle jeg ha sagt da?»

Hodet: «Vil du bli med hjem og se på glidersamlinga mi?»

Jeg: «Fy på deg»

38-39 km: Stak, stak, stak, stak, stak, stak

39,1-39,5 km: Stak, stak, stak, stak

39,6-39,8 km: Fra ikke å se den rødkledde i bunn av bakken hadde jeg nå staket inn nesten hele luka, og den ble stadig mindre. Med 200 meter igjen kan det ikke ha vært mer enn 30 meter opp, men løypa bikket, og de siste 200 meterne til mål gikk slakt nedover. Jeg hadde ikke sjans.

39,8-40 km: Stak

Jeg kom i mål som fjerde dame på tiden 2.09.20, og ønsket vel innerst inne at løypa hadde vært en kilometer lenger motbakke før målgang, men det var den dessverre ikke.

Det som nesten var bedre enn rennet i seg selv, var all gubbeskryten jeg fikk i mål. Kall det gjerne gubbekudos. Gubber jeg hadde gått med, passert eller blitt passert av kom bort og dynket meg i skryt av typen «maskin». «Maskin» er et av ordene i tillegg til «i forhold til» det har gått inflasjon i, men jeg tar det imot når jeg får det. «Maskin», altså. Aldri «i forhold til». Jeg dør litt innvending hver gang «i forhold til» brukes feil. Noe det gjør HELE TIDEN. Snart er det ikke mer igjen av meg. Nok om det.  

Jeg har tidligere skrevet om irritasjonsmomentet ved gubbeheng og gleden av en skikkelig gubbefight. Det er fordi jeg liker gubber. Lite tenner meg mer (100 kroner til, takk) enn å få en gubbe på bakskia. Da går det ikke an å ta det rolig. Lite er mer tilfredsstillende (skal vi si 300 kroner totalt?) enn å gå seirende ut av en gubbefight, og lite er hyggeligere enn en gubbe som takker for kampen. Gubbekudos havner definitivt i samme kategori. Det er helt ypperlig og enda en grunn til å like gubber.

I ettertid har jeg lurt på om jeg kanskje hadde gått fortere med feste. Det kan hende, men det kan også være at det ikke hadde gått noe spesielt fortere. Det får jeg aldri vite, og det lever jeg helt fint med, for jeg er veldig fornøyd. Det var kjempegøy å endelig debutere på blanke ski, selv om jeg er noe inni gamperæva støl i rygg, skuldre og ja, du leser rett, i rumpa og bakside av lår. Den så jeg ikke komme. 

Nå vil jeg bare stake flere renn.

PS. Har fortsatt ikke sixpack.

PPS. Tiden holdt ikke til pulje 2 i Vasaloppet, så kanskje jeg skulle ha gått med feste allikevel.

Da jeg var på TV i kondomdress

Forrige helg var jeg lenger unna komfortsonen min enn jeg noen gang har vært før. Jeg er generelt imot kjønnsstereotypier, men 6. februar vil jeg påstå at jeg var veldig utypsik jente. Da König ble avlyst og erstattet med Kaiser Maximilian Lauf, sendte jeg en mail til Ski Classics og spurte om jeg kunne få starte i elite da jeg hadde sett for meg at König skulle være rennet der jeg kvalifiserte meg til led 2 i Vasaloppet. Mosjonistløypa var nemlig bare 22 km, noe som ikke kvalifiserer som seeding til noe som helst.

Da jeg fikk positivt svar fra arrangøren ble jeg litt glad, men aller mest redd. Jeg har jo ingenting i elite å gjøre. Jeg har konkurrert på ski i tre år og sitter godt over 40 timer i uka i en skikkelig behagelig kontorstol og jobber som IT-revisor. Hallo. Det er jo helt på trynet.

Etter TrysilKnut-rennet har jeg ikke tatt et eneste fraspark. Jeg har bare staket. König Ludwig Lauf er 50 km paddeflatt, og jeg skulle endelig debutere på blanke ski. Kaiser Maximilian Lauf derimot, er IKKE flatt. Det er 65 beinharde kilometer. Med null fraspark i banken de siste tre ukene kunne jeg ikke finne et renn som passet meg dårligere. Og det er også en av grunnene til at jeg følte meg veldig utypisk jente. Med fare for å hisse på meg noen søstre der ute tør jeg påstå at jenter generelt - meg selv inkludert - ikke tør melde seg på ting (les: jobber, renn, løp, oppvisninger, you name it) med mindre vi føler at vi er gode nok. Hvis vi ikke føler vi kan mestre det over middels godt lar vi være. Mens menn derimot, de bare kjører på. Om det er menns mangel på selvinnsikt eller kvinners oversensitive selvrespekt vites ikke, men noen ganger burde vi bare rulle inn puppen, tråkke inn gassen og ikke bry oss om å være best, eller hva andre synes om at vi ikke er best.

Så da sto jeg plutselig på start med de beste kvinnelige langløperne i verden, skikkelig ubekvem. Men jeg kunne ikke unngå å synes at det også var over middels kult. Et helikopter med TV-kamera sirklet over oss, og kamerateamet på bakken sirklet rundt oss på start som en irriterende klegg. De var oppi tryner og nedi sekker, og jeg tipper at de hadde filmet oss opp i rumpa om de hadde hatt muligheten. Jeg klarte for det meste å lure meg unna, med ett unntak:

Jeg bare: lat som om kameraet ikke er der

Jeg bare: ikke se på kamera, ikke se på kamera

Jeg hadde sett meg ut ei løper som jeg trodde jeg kanskje, på en god dag skulle kunne klare å henge på. Startskuddet gikk, og jeg kom som vanlig seint ut. Jeg har alltid sagt at jeg er starttreig, men nå har jeg det på film, så nå kan ingen lenger si meg imot. Jeg var ikke langt unna et tryn da det nappa i klisteret ut av stadion, men jeg reddet meg inn, og slapp så vidt å bli den personen som tryna etter 200 meter på TV2.

#luka

#tettet luka

Til tross for en litt treig start, klarte jeg å hente inn feltet og la meg i rygg på nummer 224, feltets svakeste løper etter meg. Jeg syntes hun gikk litt sakte i bakken ut fra stadion der hun ga en luke til resten av feltet, men jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle være smart og la hun dra i stedet for å forsøke å manøvrere meg framover i et felt der jeg ikke hører hjemme.

Men, utaktisk som jeg er gikk jeg forbi i den første bratte bakken, da jeg syntes det gikk i overkant sakte. Jeg var bombesikker på at hun skulle legge seg på bakskia mi, og da det ikke skjedde, skjønte jeg fint lite. Bare etter en kilometer var luka blitt nærmere 300 meter, og jeg skjønte at jeg igjen kom til å gå et sololøp, samt at jeg kom til å komme sist, da nummer 224 åpenbart kom til å bryte når hun hang med hodet etter bare 2,5 kilometer.

Etter fem kilometer begynte de virkelige stigningene, og jeg hadde spikerfeste. Jeg hadde prioritert litt mer feste framfor gli da løypa inneholdt 1800 høydemeter. Det ville jeg gjort igjen. Utfordringen var bare det at mens det nede i dalen var klisterføre, ble det tørrere og tørrere jo lenger opp vi kom. Da jeg begynte å nærme meg toppen tok jeg to kraftige stavtak og satte meg i hockey ned en liten bakke, men det var ikke mye fart å hente. For de av dere som også glemmer håndbrekket på bilen ca én gang i uka, kan jeg si at det føltes omtrent sånn.

På flatene etter ni kilometer gikk jeg DIAGONALGANG, men det gikk framover på et vis. Ikke hadde jeg blitt tatt igjen av herreteten en gang, noe jeg var sikker på skulle skje i løpet av de første stigningene.

Ved runding sto manageren til SkiPro Am klar med et par oppmuntrende ord:

"Ta det pent, det er langt igjen!"

Jeg smilte tilbake og bare:
"Det har du faenmeg rett i." 

Jeg gikk ca 20 meter til før hodet mitt bare:
Vent nå litt. Det der var ikke ment som en kompliment. Du ser helt jævlig ut. Du er omtrent 120 cm høy, har omtrent fire ganger så tykke lår som snittløperen i elite, og omtrent like store pupper som alle damene her til sammen. Dårligere søknad til SkiPro Am kunne du aldri sendt. 

Men så dere, så tok jeg godt tak og vrei halsen rundt på de negative tankene for første gang i mitt liv. Først ga jeg dem et stygt blikk:

Og så sa jeg noe som:
Hør her lille satan. Jeg har konkurrert på ski i tre år. Jeg har kanskje gått 20 skirenn i hele mitt liv. TRE år. 20 skirenn. Og nå har jeg fått starte i elite i et Ski Classics-renn fordi noen mener jeg kan starte der, og jeg er ikke sist. Uavhengig av hva du tenker om det, så er jeg passe føkkings fornøyd med det. Så bare legg deg og dø. Du hadde ikke klart det noe bedre sjæl.

De negative tankene bare:
Ok.

Duren fra helikopteret som følget herreeliten ble høyere og høyere, men toget var ingen steder å se. Jeg håpet så hardt at jeg nesten tisset i kondomdressen på å bli tatt igjen før nedkjøringene begynte. Av to grunner:

1. Bakkene var i overkant tekniske for meg, og jeg ville nødig sperre hele løypa med kalvbeint ploging og være tidenes irritasjonsmoment for alle de jeg bare har sett på TV tidligere.

2. Jeg ville ikke bli filmet av TV-scooteren i plogepositur mens Kaggestad sa noe som: "Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som vi ser ikke er helt stødig i utforkjøringene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag. Vi vet jo at dette er en svært krevende løype, men ett sted må man sette grensen."

Til min store lettelse ble jeg tatt igjen like før utforkjøringene begynte, og jeg slapp å komme på TV. Så da var jeg i grunn fornøyd.

I bunn av utforkjøringene ble jeg også tatt igjen av Mr. Luna som kunne informere om at det var langt bak til nummer 224. Det hjalp å vite at hun ikke hadde brutt, og jeg la ut på runde to med fornyet motivasjon.

Men så var det dette med føret, da. Det begynte å bli bakglatt nede i dalen, men jeg kom meg på et vis rundt første sløyfe. I stigningene var det ikke annet å ty til enn fiskebein da det gikk fortere enn å stake (for min del). Dess lenger opp jeg kom, dess tørrere ble snøen, men jeg fikk ikke bra feste av den grunn. Jeg fikk FOR bra feste. Jeg gikk forbi en østeriksk turgåer og gikk igjen nesten på snørra da jeg kastet meg utfor håndbrekkbakken. I bunn av bakken stoppet jeg og begynte å skrape av kladdene under skia. Turgåeren stoppet opp ved siden av meg og observerte det hele mens han ristet på hodet og sa:
"Nicht gut, nicht gut, nicht gut."

Omtrent slik kan runde to oppsummeres. Jeg forsøkte å holde meg i sporet og gli mest mulig på skia for å unngå kladder, men noen bakker var så bratte at jeg måtte ut i fiskebein, og på en ny bakketopp like etter vending stoppet jeg på nytt opp rett foran en tysker med en svært optimistisk kubjelle i hånda. Jeg skrapet av skia for andre gang til lyden av beitende kyr og en hoiende tysker, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Da jeg omsider kom meg ned til siste runding var jeg i grunn mett. Ikke bokstavelig talt. Jeg var skrubbsulten, men jeg var mett på Kaiser Maximilian Lauf. Ønsket om led to i Vasaloppet betydde ingenting lenger. Jeg hadde gått to av tre runder. Jeg var passe sliten, men ikke veldig sliten. Men jeg gadd rett og slett ikke tanken på enda en runde uten feste og med kladder. Dessuten hadde sikkert nummer 224 brutt for lenge siden. Jeg hadde ingen gode unnskyldninger. Jeg gadd bare ikke mer.

Så da stoppet jeg rett og slett. Jeg gikk ut av sporet og tok av meg startnummeret. Så pratet jeg litt med Morten før jeg somlet meg bort til mål for å gi fra meg tidtakeren. Jeg fant omsider klærne mine og skiftet før jeg bestemte meg for å gå meg ned mens jeg så herreteten komme i mål. Jeg gikk omtrent i 15 minutter og beveget meg mot oppløpet for å se herrenes spurt da nummer 224 plutselig kom stakende, nærmere 25 minutter etter at jeg hadde brutt.

#skia

I og med at hun lå så langt bak, var jeg ti-kniver-i-hjertet-kors-på-halsen bombesikker på at hun kom til å bryte og droppe å gå siste runde. Men da hun la ut på runde tre var jeg ikke langt unna å stikke tilbake til mål og be om å få tilbake tidtakeren og kjøre på med runde tre selv.

Fra det øyeblikket nummer 224 la ut på runde tre og fram til i går (og litt i dag) har jeg vært sint på meg selv. Sint fordi jeg er bedagelig og lat og litt for snill med meg selv.

Selv om den siste uka har gått med til å synes at jeg er en kronidiot, er det viktig for meg å si at jeg synes det var kjempegøy å gå Kaiser Ludwig Lauf. Det var moro å stå på start med noen helt rå damer, og det var stas (og litt bråkete) å gå med et helikopter rett over hodet og en TV-scooter foran i løypa. Det varte riktignok ikke lenge for meg, men det var en morsom opplevelse selv om jeg var lenger ut av komfortsonen enn jeg noen gang tidligere har vært. Det i seg selv er jo også ganske gøy.

#lat