mandag 15. februar 2016

Da jeg var på TV i kondomdress

Forrige helg var jeg lenger unna komfortsonen min enn jeg noen gang har vært før. Jeg er generelt imot kjønnsstereotypier, men 6. februar vil jeg påstå at jeg var veldig utypsik jente. Da König ble avlyst og erstattet med Kaiser Maximilian Lauf, sendte jeg en mail til Ski Classics og spurte om jeg kunne få starte i elite da jeg hadde sett for meg at König skulle være rennet der jeg kvalifiserte meg til led 2 i Vasaloppet. Mosjonistløypa var nemlig bare 22 km, noe som ikke kvalifiserer som seeding til noe som helst.

Da jeg fikk positivt svar fra arrangøren ble jeg litt glad, men aller mest redd. Jeg har jo ingenting i elite å gjøre. Jeg har konkurrert på ski i tre år og sitter godt over 40 timer i uka i en skikkelig behagelig kontorstol og jobber som IT-revisor. Hallo. Det er jo helt på trynet.

Etter TrysilKnut-rennet har jeg ikke tatt et eneste fraspark. Jeg har bare staket. König Ludwig Lauf er 50 km paddeflatt, og jeg skulle endelig debutere på blanke ski. Kaiser Maximilian Lauf derimot, er IKKE flatt. Det er 65 beinharde kilometer. Med null fraspark i banken de siste tre ukene kunne jeg ikke finne et renn som passet meg dårligere. Og det er også en av grunnene til at jeg følte meg veldig utypisk jente. Med fare for å hisse på meg noen søstre der ute tør jeg påstå at jenter generelt - meg selv inkludert - ikke tør melde seg på ting (les: jobber, renn, løp, oppvisninger, you name it) med mindre vi føler at vi er gode nok. Hvis vi ikke føler vi kan mestre det over middels godt lar vi være. Mens menn derimot, de bare kjører på. Om det er menns mangel på selvinnsikt eller kvinners oversensitive selvrespekt vites ikke, men noen ganger burde vi bare rulle inn puppen, tråkke inn gassen og ikke bry oss om å være best, eller hva andre synes om at vi ikke er best.

Så da sto jeg plutselig på start med de beste kvinnelige langløperne i verden, skikkelig ubekvem. Men jeg kunne ikke unngå å synes at det også var over middels kult. Et helikopter med TV-kamera sirklet over oss, og kamerateamet på bakken sirklet rundt oss på start som en irriterende klegg. De var oppi tryner og nedi sekker, og jeg tipper at de hadde filmet oss opp i rumpa om de hadde hatt muligheten. Jeg klarte for det meste å lure meg unna, med ett unntak:

Jeg bare: lat som om kameraet ikke er der
Jeg bare: ikke se på kamera, ikke se på kamera
Jeg hadde sett meg ut ei løper som jeg trodde jeg kanskje, på en god dag skulle kunne klare å henge på. Startskuddet gikk, og jeg kom som vanlig seint ut. Jeg har alltid sagt at jeg er starttreig, men nå har jeg det på film, så nå kan ingen lenger si meg imot. Jeg var ikke langt unna et tryn da det nappa i klisteret ut av stadion, men jeg reddet meg inn, og slapp så vidt å bli den personen som tryna etter 200 meter på TV2.

#luka
#tettet luka
Til tross for en litt treig start, klarte jeg å hente inn feltet og la meg i rygg på nummer 224, feltets svakeste løper etter meg. Jeg syntes hun gikk litt sakte i bakken ut fra stadion der hun ga en luke til resten av feltet, men jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle være smart og la hun dra i stedet for å forsøke å manøvrere meg framover i et felt der jeg ikke hører hjemme.

Men, utaktisk som jeg er gikk jeg forbi i den første bratte bakken, da jeg syntes det gikk i overkant sakte. Jeg var bombesikker på at hun skulle legge seg på bakskia mi, og da det ikke skjedde, skjønte jeg fint lite. Bare etter en kilometer var luka blitt nærmere 300 meter, og jeg skjønte at jeg igjen kom til å gå et sololøp, samt at jeg kom til å komme sist, da nummer 224 åpenbart kom til å bryte når hun hang med hodet etter bare 2,5 kilometer.

Etter fem kilometer begynte de virkelige stigningene, og jeg hadde spikerfeste. Jeg hadde prioritert litt mer feste framfor gli da løypa inneholdt 1800 høydemeter. Det ville jeg gjort igjen. Utfordringen var bare det at mens det nede i dalen var klisterføre, ble det tørrere og tørrere jo lenger opp vi kom. Da jeg begynte å nærme meg toppen tok jeg to kraftige stavtak og satte meg i hockey ned en liten bakke, men det var ikke mye fart å hente. For de av dere som også glemmer håndbrekket på bilen ca én gang i uka, kan jeg si at det føltes omtrent sånn.

På flatene etter ni kilometer gikk jeg DIAGONALGANG, men det gikk framover på et vis. Ikke hadde jeg blitt tatt igjen av herreteten en gang, noe jeg var sikker på skulle skje i løpet av de første stigningene.

Ved runding sto manageren til SkiPro Am klar med et par oppmuntrende ord:

"Ta det pent, det er langt igjen!"

Jeg smilte tilbake og bare:
"Det har du faenmeg rett i." 

Jeg gikk ca 20 meter til før hodet mitt bare:
Vent nå litt. Det der var ikke ment som en kompliment. Du ser helt jævlig ut. Du er omtrent 120 cm høy, har omtrent fire ganger så tykke lår som snittløperen i elite, og omtrent like store pupper som alle damene her til sammen. Dårligere søknad til SkiPro Am kunne du aldri sendt. 

Men så dere, så tok jeg godt tak og vrei halsen rundt på de negative tankene for første gang i mitt liv. Først ga jeg dem et stygt blikk:


Og så sa jeg noe som:
Hør her lille satan. Jeg har konkurrert på ski i tre år. Jeg har kanskje gått 20 skirenn i hele mitt liv. TRE år. 20 skirenn. Og nå har jeg fått starte i elite i et Ski Classics-renn fordi noen mener jeg kan starte der, og jeg er ikke sist. Uavhengig av hva du tenker om det, så er jeg passe føkkings fornøyd med det. Så bare legg deg og dø. Du hadde ikke klart det noe bedre sjæl.

De negative tankene bare:
Ok.

Duren fra helikopteret som følget herreeliten ble høyere og høyere, men toget var ingen steder å se. Jeg håpet så hardt at jeg nesten tisset i kondomdressen på å bli tatt igjen før nedkjøringene begynte. Av to grunner:

1. Bakkene var i overkant tekniske for meg, og jeg ville nødig sperre hele løypa med kalvbeint ploging og være tidenes irritasjonsmoment for alle de jeg bare har sett på TV tidligere.

2. Jeg ville ikke bli filmet av TV-scooteren i plogepositur mens Kaggestad sa noe som: "Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som vi ser ikke er helt stødig i utforkjøringene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag. Vi vet jo at dette er en svært krevende løype, men ett sted må man sette grensen."

Til min store lettelse ble jeg tatt igjen like før utforkjøringene begynte, og jeg slapp å komme på TV. Så da var jeg i grunn fornøyd.

I bunn av utforkjøringene ble jeg også tatt igjen av Mr. Luna som kunne informere om at det var langt bak til nummer 224. Det hjalp å vite at hun ikke hadde brutt, og jeg la ut på runde to med fornyet motivasjon.

Men så var det dette med føret, da. Det begynte å bli bakglatt nede i dalen, men jeg kom meg på et vis rundt første sløyfe. I stigningene var det ikke annet å ty til enn fiskebein da det gikk fortere enn å stake (for min del). Dess lenger opp jeg kom, dess tørrere ble snøen, men jeg fikk ikke bra feste av den grunn. Jeg fikk FOR bra feste. Jeg gikk forbi en østeriksk turgåer og gikk igjen nesten på snørra da jeg kastet meg utfor håndbrekkbakken. I bunn av bakken stoppet jeg og begynte å skrape av kladdene under skia. Turgåeren stoppet opp ved siden av meg og observerte det hele mens han ristet på hodet og sa:
"Nicht gut, nicht gut, nicht gut."

Omtrent slik kan runde to oppsummeres. Jeg forsøkte å holde meg i sporet og gli mest mulig på skia for å unngå kladder, men noen bakker var så bratte at jeg måtte ut i fiskebein, og på en ny bakketopp like etter vending stoppet jeg på nytt opp rett foran en tysker med en svært optimistisk kubjelle i hånda. Jeg skrapet av skia for andre gang til lyden av beitende kyr og en hoiende tysker, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.


Da jeg omsider kom meg ned til siste runding var jeg i grunn mett. Ikke bokstavelig talt. Jeg var skrubbsulten, men jeg var mett på Kaiser Maximilian Lauf. Ønsket om led to i Vasaloppet betydde ingenting lenger. Jeg hadde gått to av tre runder. Jeg var passe sliten, men ikke veldig sliten. Men jeg gadd rett og slett ikke tanken på enda en runde uten feste og med kladder. Dessuten hadde sikkert nummer 224 brutt for lenge siden. Jeg hadde ingen gode unnskyldninger. Jeg gadd bare ikke mer.

Så da stoppet jeg rett og slett. Jeg gikk ut av sporet og tok av meg startnummeret. Så pratet jeg litt med Morten før jeg somlet meg bort til mål for å gi fra meg tidtakeren. Jeg fant omsider klærne mine og skiftet før jeg bestemte meg for å gå meg ned mens jeg så herreteten komme i mål. Jeg gikk omtrent i 15 minutter og beveget meg mot oppløpet for å se herrenes spurt da nummer 224 plutselig kom stakende, nærmere 25 minutter etter at jeg hadde brutt.

#skia

I og med at hun lå så langt bak, var jeg ti-kniver-i-hjertet-kors-på-halsen bombesikker på at hun kom til å bryte og droppe å gå siste runde. Men da hun la ut på runde tre var jeg ikke langt unna å stikke tilbake til mål og be om å få tilbake tidtakeren og kjøre på med runde tre selv.

Fra det øyeblikket nummer 224 la ut på runde tre og fram til i går (og litt i dag) har jeg vært sint på meg selv. Sint fordi jeg er bedagelig og lat og litt for snill med meg selv.

Selv om den siste uka har gått med til å synes at jeg er en kronidiot, er det viktig for meg å si at jeg synes det var kjempegøy å gå Kaiser Ludwig Lauf. Det var moro å stå på start med noen helt rå damer, og det var stas (og litt bråkete) å gå med et helikopter rett over hodet og en TV-scooter foran i løypa. Det varte riktignok ikke lenge for meg, men det var en morsom opplevelse selv om jeg var lenger ut av komfortsonen enn jeg noen gang tidligere har vært. Det i seg selv er jo også ganske gøy.

#lat

4 kommentarer:

  1. Coolt att köra elitklass. Nåt lärde du dig ändå. Har du bra hjälp med vallning?

    SvarSlett
    Svar
    1. Fikk veldig mye ut av det selv om jeg ikke fullførte. Det var en skikkelig morsom opplevelse selv om jeg var sinna på meg selv i to uker etterpå fordi jeg ikke fullførte. Det er stort sett kjæresten min som fikser skia for meg. Han er ikke proffsmører (no pun intended, Ståle), men han er flinkere enn meg.

      Slett
  2. Veldig bra skrevet! Jeg lo så jeg grein (spes. avsnittet med tv-teamet og Kaggestad).
    Lykke til med kommende sesong.

    SvarSlett