Ultrabirken - ække lett å være smart

Advarsel: dette innlegget inneholder bilder av mishandla føtter med væskende byller. Er du en av dem som ikke fikser ekle føtter, så bør du heller gå et annet sted. Til Sophie Elise, for eksempel. Eller Tone Damli. Eller Fotballfrue. Lenge leve pastell og jenter som aldri promper.

Til dere som ikke har klikket dere ut av bloggen ennå: i dag skal vi snakke om myr, fjell, fall, kramper, løpemage og hva som skjer når kroppen streiker etter to av seks mil. Velkommen til Ultrabirken 2016.

Jeg har kun løpt ett ultraløp tidligere, og det var Ultrabirken 2015. Jeg er med andre ord ingen tungvekter når det kommer til ultraløp. Det eneste jeg visste før årets Ultrabirk var at jeg hadde en oppgave som var viktigere enn alt annet: å være smart.

Pakket og klar.

Det høres jo så lett ut, ikke sant? Det kan jeg love deg at det ikke er. Jeg måtte være smart med disponering av kreftene mine, og jeg måtte være smart med spisinga.

Jeg lå som andre dame ut fra start, over Lunkefjell og ned til Nordseterveien. Jeg følte jeg holdt et behagelig tempo, og da vi kom til første matstasjon etter 35 minutter lot jeg de andre damene som lå rett bak meg gå mens jeg spiste banan og brownie. De måtte bare løpe. De kom til å sprekke hvis de ikke spiste, og der skulle ikke jeg bomme i år. Første mila gikk over to fjell og unna på 56 minutter. Jeg så på klokka og bare: Hællemåne, nå løper du altfor fort. Med denne farta er du i mål på 5 timer og 40 minutter. Det er rett bak løyperekorden. Ikke søren om du er i stand til det. Det er heller ikke damene foran deg. De sprekker. Hvis du klarer å være litt smart tar du dem igjen når de går på veggen om noen mil. 

Ved andre matstasjon fikk jeg beskjed om at jeg lå godt an.

Funksjonær: Du er femte dame!
Jeg: Det kan nok stemme det, ja.
Funksjonær: Du har kontroll, ja. Det er i alle fall ikke langt opp til de foran deg.
Jeg: Orker ikke ta dem igjen, satser på at de sprekker *blunkesmilefjes*

Oppover mot Hitfjell klart jeg ikke å få pulsen til å senke seg. Jeg gikk en god del, men det hjalp ikke stort. Jeg begynte å bli ganske sliten og plutselig sto det klart for meg: damene foran meg hadde ikke sprukket - jeg hadde sprukket. Jeg småjogget over toppen, og på nøyaktig 20 kilometer snublet jeg i en stein og landet langflat i lyngen. Det nappet kraftig til i leggen og første krampetrekning var et faktum.

Jeg bare:

Krampe etter 20 kilometer. Det var jo altfor tidlig. Herregud, det går jo ikke an å løpe fire mil med krampe.

Ned fra Hitfjell og over til Reinsfjell jobbet jeg hardt med å finne en fart der pulsen ikke gikk rett opp i rød sone. Det ble mye gange og sneglejogging. I de siste bakkene ned fra Reinsfjell meldte løpemagen seg, og rett før Pellestova måtte jeg finne meg et grantre. Mens jeg satt der løp ei dame forbi, og jeg var nede på sjetteplass. Selv om jeg kjente jeg ikke brydde meg så altfor hardt var det bare å dra på seg shortsen og fortsette ferden mot Pellestova. Etter Pellestova bar det opp mot Neveltoppen. Jeg kunne ikke huske at det var så langt opp i fjor, og jeg poppet en Crampfix for å få tida (og krampene) til å gå (sin vei). Pulsen hadde gått fullstendig bananas, og jeg hadde ikke annet valg enn å gå. Jeg ble tatt igjen av enda ei dame, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det.

I fjor holdt jeg en fart på rundt 4 min/km ned fra Neveltoppen, men i år gikk det i sneglefart. Føttene kuket det til hver gang jeg prøvde å gi på nedover, og hver lille stein var en potensiell drapsmaskin. Jeg hadde fullstendig gitt opp å slå tida fra i fjor på 6 timer og 30 minutter, og jeg måtte jobbe hardt med meg selv for ikke å gi opp.

Kroppen: Jeg har ganske vondt under føttene.

Hodet: Selvfølgelig har du vondt hvis du kjenner etter. Da finner du alltid noe vondt. Men vi skal ikke kjenne etter i dag.

Kroppen: Nå er vi ikke langt fra hytta. Kanskje vi bare skal tusle hjem i stedet for å løpe hele veien til føkkings Lillehammer?

Hodet: Du husker vel hvor gretten du ble da du brøt Kaiser Maximillian Lauf? Uaktuelt at du skal bli så grinete igjen. Da orker jeg ikke ha noe med deg å gjøre.

Kroppen: Jeg sa jo til alle på jobb at det ikke er sikkert at jeg kommer i mål. At det er litt av sjarmen med ultra, liksom.

Hodet: Hvis du ikke fullfører så må du kaste t-skjorta du fikk utdelt med startnummeret. Du vil aldri kunne bruke den. Skryte-t-skjorta, vet du.

Kroppen bare:

Så da fortsatte jeg å løpe, da.

Plutselig var det som om høyre lilletå eksploderte. Der det en gang hadde vært ei tå kjentes det nå ut som det var et mykt, blodig svampelegeme. Ganske varmt var det også.

Kroppen: Jeg har litt vondt i…

Hodet: APAPAP!

Kroppen:

Over Lunkefjell tilbake til Sjusjøen ble jeg tatt igjen av enda ei dame. Åttende plass av damene var ikke akkurat det jeg hadde håpet på, og jeg begynte å lure på om jeg i det hele tatt skulle klare å komme inn blant topp ti. Jeg poppet enda en Crampfix og jobbet i fem minutter med å dytte en femtedels banan inn i kroppen.

Med 20 kilometer igjen nappet det jevnlig i leggene, og med alle krampepillene innabords måtte jeg ty til mitt siste våpen: potetskruene. Jeg tok meg en liten håndfull, men hver skrue vokste i munnen, og jeg måtte skylle dem ned med Cola. Det slo meg at dette var et perfekt World of Warcraft eller lanparty-kosthold som kvisete prepubertale kjellergutter med fett hår ville misunt meg. Selv hadde jeg ikke lyst på noe av det, men jeg hadde enda mindre lyst på mer kramper. Ikke at det hjalp stort. Etter 45 kilometer var det full krampefest i leggene, og jeg gjorde alt jeg kunne for å løpe mest mulig jevnt og med minst mulig brå bevegelser.

Etter 50 kilometer tok jeg en titt på klokka. Den viste 5 timer og 20 minutter, og jeg skjønte at hvis jeg klarte å holde 6 min/km, også kjent som 10 km/t den siste mila, ville jeg slå fjorårets tid. I den grad man kan føle seg bra etter 50 kilometer løping i fjellterreng, følte jeg meg overraskende bra på dette tidspunktet. Jeg dunket på i 5:05-5:30-fart til tross for at to jernklør hadde festet grepet om hver sin legg og truet med leggmassakre dersom jeg gjorde den minste lille feil.

Med fem kilometer igjen så jeg plutselig dama som hadde løpt forbi da jeg satt under grana rett før Pellestova. Hun så betydelig mer sliten ut nå, og jeg løp forbi rett før ei bratt kneik. Jeg var fristet til å gå i bakken, men hodet bare: For all del ikke gå. Du må psyke henne ut så hun skjønner at hun ikke kan ta deg igjen.

Kroppen bare:

Hodet: Ikke gå, sier jeg.

Jeg løp opp bakken, og etter 57 kilometer så jeg enda ei dame som liknet på hun som hadde løpt forbi meg opp Neveltoppen. Ikke visste jeg at hun var maratonløper og ikke ultraløper, så jeg løp forbi rett før enda en motbakke som jeg også ble nødt til å løpe opp for å psyke ut min innbilte konkurrent. Jeg forbannet meg selv for å ha startet «spurten» ti kilometer fra mål. Jeg var kjempesliten, og jeg følte meg som den saftigste antilopen på savannen der jeg ble jaktet på av to løvinner med sekk på ryggen og blodsukker på avveie.

Her var jeg helt sjukt sliten.

I svingene ned mot Stampesletta var jeg overbevist om at jeg så en av sekkedamene bak meg. Jeg snappet etter luft, men kroppen klarte ikke bevege seg fortere. Først da det var 50 meter igjen til mål skjønte jeg at jeg kom til å holde unna for noen som viste seg ikke å jaktet på meg allikevel.

Fullstendig utmattet og lykkelig krysset jeg målstreken som syvende dame på 6 timer, 12 minutter og 8 sekunder, og før jeg rakk å trekke pusten hadde jeg en mikrofon i munnen. Jeg kan huske at jeg svarte «sliten» på et spørsmål jeg ikke husker før jeg sjanglet meg igjennom målområdet og plantet den mørbanka kroppen min på gressplenen. Og ble der.

          

Aldri før har jeg måttet jobbe så hardt med meg selv som jeg måtte på Ultrabirken i år. Med negative tanker, brytelyst og en kropp som ikke kunne bidra med annet enn skyhøy puls, gikk de fire siste milene ene og alene på viljen. Jeg velger å tro jeg har tatt et stort steg i riktig retning hva angår svak mentalitet og lav bryteterskel. Og det er jeg skikkelig fornøyd med.

Gnagsårbonanza i Follotrimmen

Jeg hadde hørt rykter om at Follotrimmen er et lavterskel konkurransetilbud, og tok turen til Drøbak forrige uke for å se om det var sant. Med meg i bagasjen hadde jeg mine splitter nye Irock terrengsko som jeg begynner å få djevelsk dårlig tid å løpe inn innen Ultrabirken på lørdag. Innleggssålene hadde jeg glemt igjen hjemme, så da var det ikke annet å gjøre enn å snøre på seg skoa og håpe på det beste. Løypa var kun 6,4 kilometer, så jeg tenkte det var grenser for hvor mye gnagsår det er mulig å få.

Jeg sto altfor langt bak da starten gikk, og jeg ble løpende i kø de første to kilometerne på stiene i Drøbak. De tredve gradene gjorde sitt for at jeg kunne glemme alt som heter spytting og svelging og snørring og gørring. Det var knusktørt. 

Mye av løypa gikk på sti, og det tok ikke lang tid før jeg husket hvorfor jeg sluttet med orientering. Jeg er fullstendig ubrukelig på tekniske stier når farta er høyere enn rolig langtur, og jeg følte jeg nærmest klatret opp de små kneikene, steinene og røttene vi forserte. Fra å ligge i flytfart et sted rundt 4 min/km blank på flate stier, var det full stopp så snart det ble mer enn ei rot på stien.

Dunking av asfalt er gøy, men det var også gøy å løpe på sti selv om jeg må venne meg til at farta ikke på langt nær er fryktinngytende. 

Arrangementet var absolutt lavterskel (selv om jeg ble så nervøs at jeg måtte i busken før start) med hyggelige funksjonærer, hyggelige deltakere og god stemning i start- og målområdet. Jeg dehydrerte meg i mål til en femteplass og klasseseier i K25-29 på tiden 29.12. De nye terrengskoa hadde voldtatt undersiden av føttene mine men nå, en ukes tid etter kan jeg igjen gå normalt. Jeg har til og med fått enda noen turer i skoa og tror de er et godt valg for Ultrabirken - riktignok dersom jeg mumifiserer føttene i tensoplast. Det kommer til å funke fjell.

Glommaløpet – altfor tidlig sesongdebut

Okåda, så er jeg latere enn noen sinne. Jeg løp sesongens første løp for over tre uker siden og har ikke blogget om det. Kjeft, kjeft, kjeft.

Egentlig hadde jeg planlagt en bra treningshelg da Mr. Luna plutselig en ettermiddag sa: Vi ska itj berre spreng et løp til hælga?

Jeg bare: KJEMPEIDÉ! Skal vi løpe Ecotrail 45? Eller kanskje 18? Eller kanskje Gøteborgsvarvet? Eller hva med Lommedalen opp? Nei, det er motbakke, det gidder vi ikke. Glommaløpet? Vi tar Glommaløpet!

Så da var det bestemt. En drøy måned etter at jeg så smått begynte å teste ut foten etter plantar fascitt sto jeg på startstreken i mitt første løp i 2016-sesongen.

Som alltid studerte jeg resultatlista fra i fjor og satte meg mål om å holde 4:15-fart, noe som ville resultere i å løpe meg inn på fjorårets pall. 4:15-fart er farta jeg hadde planer om å holde på Oslo (halv-)maraton, noe jeg ikke klarte. Glommaløpet var 16 kilometer, så jeg tenkte at det kunne gå når man skrellet av fem kilometer. Låter lovende, ikke sant? Men så var det denne foten, da. Eller, foten i seg selv virket grei, men bivirkningene av den – tre måneder uten løping – veide ganske tungt imot at jeg kom til å klare 4:15-målet.

Jeg tenkte uansett å prøve. Som regel sprekker jeg, men en gang må det da holde helt inn, ikke sant.

Selv om et av målene var å løpe seg inn på fjorårets pall, det vil si løpe fortere enn 1 time og 10 minutter, visste jeg i mitt stille sinn at jeg kom til å komme i mål et sted mellom 1.10 og 1.15. Så hva er vel da bedre enn å knalle til med 3:41 på den første kilometeren? Det var nettopp det jeg gjorde, fullstendig blottet for alt av smartness og en klassisk blir-spennende-å-se-når-isfjellet-kommer-åpning. Jeg jafset en del damer de første to kilometerne og følte at jeg lå der jeg burde, sånn rent bortsett fra at det var massiv motvind, at jeg løp for fort og at jeg ble liggende å dra på en gubbe og hans entourage. Gubben dro ikke en meter og lå så tett at han sparka meg i foten.

Jeg bare: Gidderu, eller??

Fotsparkegubben repliserte med å løpe enda tettere.

Jeg bare:

Ikke lenge etter kom det endelig noen opp fra entouraget for å hjelpe til med drajobben. Det var ingen av gubbene, men gruppas eneste dame. Jeg la meg i rygg, og det gjorde gubben også (but of course!). Etter noen kilometer fikk dama og skotrampegubben los på en annen gubbeklynge foran oss. En av gubbene ga henne plass midt i toget (kudos!), men jeg klarte aldri å komme meg helt opp. Jeg ble dermed – som alltid – liggende alene i et vakuum mellom to grupper og kjempe alene med motvinden.

Etter ni kilometer ble jeg tatt igjen av fire damer og jeg skjønte fint lite. Det er ikke vanlig kost. Ikke så seint i et løp. Jeg forsøkte å henge meg på, men forsto fort at min ensomme kamp mot motvinden hadde kostet i overkant mye, og jeg måtte motvillig se damene forsvinne. 4:15-tallet var knapt å se på pulsklokka og jeg følte meg som en sidrumpa potetsekk der de stutte beina mine vraltet seg sakte men sikkert mot mål.

Enda noen kilometer ble tilbakelagt, og helt uventet fikk jeg plutselig øye på en av damene som hadde passert meg på ni kilometer. Jeg dro forbi og merket at hun ikke klarte å henge. Deretter gikk det ikke lang tid før jeg så enda en av damene som hadde passert. Klint opp i ryggen hennes lå gubben som hadde holdt på å tråkke av meg skoa tidligere i løpet – selvfølgelig. Jeg brukte noen kilometer på å hente inn duoen, og med tre kilometer igjen hadde jeg også lagt dem bak meg. Og som om ikke det var nok, noen hundre meter foran meg var dama som hadde tatt drajobben tidligere i løpet da jeg hadde forbannet meg over manglende hjelp fra fortsparkegubben. Med én kilometer igjen var nesten hele forspranget spist opp. Dessverre for meg og bra for alle andre skulle vi ta en 180 graders sving opp ei lita og ikke så bratt kneik. Etter 15 kilometer var kneika som en fjellvegg å regne, og fra å nesten kunne kjenne svettelukta til dama foran meg var avstanden økt til det tredoble i tillegg til at den siste dama jeg hadde passert plutselig var blitt til Flash og suste forbi både meg og dra-dama før jeg rakk å dra den feite ræva mi opp lilleputtbakken.

Jeg så dra-dama akkurat litt for langt foran meg den siste kilometeren til at jeg hadde håp om å kunne ta henne igjen. Heldigvis for meg gikk oppløpet på brostein, og der sleit tydeligvis dra-dama hakket mer enn meg. Med seksti meter igjen sa hodet mitt: Vis at du kan være litt mentalt sterk og tyn ut en spurt.

Kroppen bare: *slitenemoji*

Hodet bare: Dra-dama veit ikke at du kommer. Ikke pust så høyt og ikke tramp så hardt, så rekker hun ikke omstille seg når du plutselig suser forbi.

Og så skjedde noe som aldri har skjedd før. Jeg som alltid blir kjempenervøs hvis jeg må i sprintduell over målstreken og derfor gir bort seieren før kampen har startet, trykket gassen i bunn og løp forbi dra-dama. Hodet var dritfornøyd og heiet meg framover mens kroppen bare:

Kommer hun? Kommer hun? Kommer hun? Kommer hun? *skrekkslagenemoji*

Dama kom hun, men hun kom ett sekund for seint (er det egentlig lov å si?), og jeg kunne krysse målstreken litt sterkere i huet enn jeg var før start.

Aldri har pulsen dundret så hardt så lenge etter målgang som på Glommaløpet. Etter en lang vinter hadde jeg fullstendig glemt hvor vondt det er å løpe løp. Den rustne løpekroppen var dritsliten, men jeg var ikke misfornøyd med ikke å ha klart 4:15-målet. Jeg hadde allikevel klart å løpe meg inn på andre trinn på fjorårets pall med tiden 1.09.40, og jeg kom meg under 1 time og 10 minutter – noe jeg egentlig ikke hadde trodd på forhånd. Det holdt til en 7. plass i Glommaløpet 2016. Absolutt godkjent.