Hardangervidda på langs - en årelang drøm

Toget som er stappfullt av turister som skal ta seg over Hardangervidda til Bergen og Flåm senker farten i det det ruller inn på Ustaoset stasjon. Vi er de eneste som skal av, og velkomstkomiteen på perrongen er en kjølig vind som kommer oss i møte i det toget forlater oss på den øde togstasjonen.

De små sekkene våre er pakket til bristepunktet med nødvendig løpetøy, mat og overlevelsesutstyr i tilfelle uhellet er ute. Sekken min rommer kun 12 liter, men jeg har fått plass til det nødvendigste: regnjakke, vindjakke, vindbukse, stilongs, ulltrøye, ullsokker, lue, votter, innebukse, håndkle, tannbørste, tannkrem (for all del ikke deodorant – det tar for stor plass), tensoplast, vaselin (mot gnagsår – ikke få andre tanker nå), dagslinser, et par ekstra truser og en aluminiumspose i tilfelle vi må tilbringe natta ute. I lommene utenpå sekken har jeg fått plass til to 0,5l vannflasker, en pose nøtter og sjokolade, kompass, mobil og lommebok. I hånda har jeg kartet som skal lede oss på rett vei de neste 106 kilometerne.

De mørke skyene ruller over vidda i takt med vinden og vi setter kursen inn i gapet til de mørkeste skyene. Turen fra Ustaoset til Tuva turisthytte er ikke lang, men vi er ikke utelukkende optimistiske til å slippe unna regnværet. I den lange stigningen opp på fjellet treffer vi på flere barnefamilier som hilser blidt. Vi smiler bredt tilbake og gleder oss over å være i gang. Vel oppe på toppen tar vi noen forsiktige løpesteg. Det går ikke all verdens fort der vi hopper over bekker og gjørmehull, men etter en liten stund blåser vi i om vi blir våte på beina. Det er jo en tapt kamp uansett. Vekta av sekken er plutselig borte og de mørke, truende skyene er glemt i det vi skyter fart bortover den innbydende stien i et fabelaktig storslått terreng i et øyeblikk av lykke. Jeg snur meg mot Per Otto, også kalt Potto:

«Er det dette man kaller runners high?»

«Jeg tror det», gliser Potto tilbake.

Vi flyr over steiner og tuster rundt Ustetind da Potto plutselig sier:

«Jeg tror jeg må finne meg en busk snart.»

Vi ser oss rundt. Verken en busk eller stein av noe størrelse er å skimte. Men må man så må man, og 30 centimeter busk får duge. Jeg spaserer bortover stien med ryggen til som seg hør og bør, og får etter kort tid øye på et par turgåere som kommer imot. Jeg hører Potto flire fra en busk et sted bak meg og skjønner at han også har sett turgåerne, og at de mest sannsynlig har sett ham. Jeg smiler og hilser på turgåerne i det de passerer, og tenker at de sikkert later som de ikke har sett det de nettopp har sett selv om jeg ikke vet hva de har sett da jeg har gått med ryggen til hele tiden. Et nytt turfølge dukker opp like bak den første duoen, og jeg hører nok en gang latteren til Potto. Jeg mistenker at bildene som utspiller seg bak ryggen min er av høy underholdningsverdi. Etter et par minutter kommer Potto opp på siden av meg.

«Altså, vi har løpt alene siden vi kom opp, og når jeg skulle bæsje kom det plutselig et 17.mai-tog forbi», ler Potto.

«Men tror du de så deg da?» spør jeg.

«OM de så meg, da! Jeg måtte velge om de skulle få se fronten eller bak, så da ble det baksida. Håper ikke de sitter igjen med traumer.»

Vi flirer litt begge to før vi på nytt setter fart og drar på over ei myr og en knaus. Etter snaue ti kilometer ser vi Tuva turisthytte, og vi rekker inn på gårdsplassen samtidig med at himmelen åpner seg.

En halvtime etter dette bildet ble tatt løp vi fra Tuva. Omtrent da kom skyene.

Neste morgen starter vi dagen med havresuppe og grove brødskiver før vi takker for oss, og de hyggelige vertene ønsker oss god tur videre. Foran oss har vi en to dagers marsj som vi skal gjøre unna innen middagen står på bordet på Mårbu klokken 17.30. Vi har delt turen inn i tre etapper: først Heinseter, deretter krysset like før Rauhelleren hvor vi skal raste, og så den siste etappen som tilsvarer en dagsmarsj til Mårbu. Været er vekslende, men etter to og en halv time løping er det ikke noe alternativ ikke å løpe med regnjakke lenger.

Jeg kjenner at jeg har litt vondt under føttene hvis jeg lander skeivt på steinene. Jeg tenker på hva jeg vil med livet mitt. Vil jeg leve et A4-liv som jeg føler jeg gjør nå? Burde jeg kanskje bryte opp og flytte utenlands? Ta sjansen, liksom? Ut i det ukjente? Eller burde jeg bli her og få barn? Jeg er tross alt ikke 22 lenger. Jeg nærmer meg 30 og det friker meg ut. Mamma og pappa vil ha barnebarn. Brødrene mine vil ha en nevø eller ei niese. Jeg vil ha barn, men ikke akkurat nå. Skulle ønske jeg var 22 igjen. Jeg spør Potto om han ville gått tilbake i tid til starten av ungdomsskolen og levd alt om igjen dersom han fikk muligheten. Han er usikker, men han tror ikke det. Jeg ville heller ikke gjort det. Men om jeg kunne gått tilbake til den dagen jeg begynte på bachelor, både med og uten den kunnskapen jeg har i dag, ville jeg gjort det på flekken. Hva ville jeg gjort annerledes? Betyr det at jeg angrer på valgene jeg har tatt hittil i livet mitt? Jeg vet ikke. Men jeg vet også at jeg ikke ville vært foruten mye av det jeg har opplevd. Selv om noe av det har vært vondt, har jeg vokst på det og blitt den jeg er i dag. Jeg tenker på om det er mulig å skrive en bok om tankene man gjør seg på lange løpeturer. Lange tankerekker som tidvis kan være logiske å følge, men som noen gang henger sammen ved ett enkelt ord som assosieres med en helt ny tankerekke.

Jeg hører ei rype som sitter på en stein hundre meter fra stien. Den blir avbrutt av noen sauer som gresser ved foten av Store Grønenutan. Det høres dramatisk ut. Kanskje det er et lam som har satt seg fast under en stein mens moren fortvilet prøver å få den løs. Potto og jeg ser på hverandre.

«Det høres ut som mennesker», sier Potto.

«Ja», sier jeg.

Og så løper vi videre.

Vi spiser matpakkene i full fart og fyller flaskene våre i ei elv i krysset ved Rauhelleren. Det er for kaldt til å nyte pausen utover å få i seg nødvendig næring. Vi fortsetter over en myrete ås som ender i ei hengebro.

«Her kunne Brienne of Tarth vandret på vei mot King’s Landing», sier jeg.

«Ja, eller så kunne det vært på veien mot Mordor», sier Potto.

«Synd at det skal være så dyrt å spille inn filmer i Norge og at intensivordningene ikke er gode nok til å trekke til seg de riktig store produksjonene. Tenk hva det kunne gjort for turismen i Norge.», sier jeg.

«Bare se på New Zealand», sier Potto.

Vi fortsetter opp en seig stigning og diskuterer triathlonet Potto skal delta på i august. Potto har trua. Jeg har trua. Det kommer til å bli bra. Potto lurer på hvorfor ikke jeg prøver meg på triathlon. Jeg svarer at jeg er en dårlig svømmer og at jeg ikke liker å sykle. Jeg synes det er gode unnskyldninger. Potto synes ikke det.

Ned i Grøntjørndalen kommer vi inn i flyten. Det er grønt over alt, stien er lysebrun og reinlaven gir et gyldengult skjær. Vi flyr nedover bakkene inntil vi stopper i ei elv.

«Herregud, det der var deilig», utbryter Potto, «det var definitivt det beste partiet hittil».

Jeg kan bare si meg enig. Det er sånne øyeblikk, der alt stemmer, der man formelig flyr bortover stien og det kjennes ut som man ikke bruker en kalori for å skape fremdrift som gjør at noen av oss bare elsker å løpe. Et lite sånt øyeblikk kan være nok til å leve på lenge. Instant happieness, kan vi kalle det.  

Instant happieness.

Vi ankommer Mårbu etter sju timer og et kvarter i aktivitet. 46 kuperte kilometer med innlagte småpauser. Vi tar oss en velfortjent øl før vi spiser middag til magesekken er sprekkeferdig, og stuper i ned i lakenposen før klokken bikker 22.

Siste dag skal vi ut på en ny todagersmarsj. Turen går fra Mårbu via Kalhovd og deretter på veien til Krossobanen, Rjukan. Etter en god frokost spenner vi på oss sekkene og vi kjenner raskt gnagsårene fra dagen før. Jeg sier til Potto at jeg gleder meg til ikke lenger å trenge å gå med sekk. Frihet fra å med sekk. Det minner meg på Ultrabirken 2015 da alt jeg gledet meg til var å slippe å spise når jeg kom i mål. Det tar meg videre til Isaiah Berlin, den politiske teoretikeren som delte frihet inn i positiv og negativ frihet, også kjent som frihet til og frihet fra. Mens man i USA i stor grad forfekter et syn på positiv frihet, for eksempel frihet til å bære pistol og frihet til å kjøpe seg helsetjenester, ser vi i Norge en større grad av negativ frihet, altså frihet fra å bli skutt og frihet fra å gå personlig konkurs fordi man ikke har råd til å betale for kreftbehandling. Jeg finner fort ut at jeg er fan av negativ frihet. Mens våpenforkjempere vi si at negativ frihet er katastrofalt fordi de dermed ikke vil kunne beskytte seg selv, ser jeg det som mer verdifullt å innskrenke friheten til å kunne bære våpen. Det er fordi jeg anser friheten fra å bli skutt som mer verdifull enn friheten til å bære våpen som man kan skyte hvem som helt med hvis man er gal nok. Sett fra et utilitaristisk standpunkt tror jeg den samlede velferden blir størst dersom man har frihet fra å bli skutt framfor frihet til å bære våpen. Tankerekken om utilitarisme, utledet av positiv og negativ frihet, som igjen stammer fra gnagsår fra sekken, blir brutt når Jan Teigen tar plass inni hodet mitt og kjører på med moduleringspartiet fra slageren «Optimist». Vi skal tross alt opp på fjellet foran oss.

De neste timene går Jan Teigen på repeat inntil han erstattes av Edvard Grieg og Anitras Dans når vi løper inn i et ekstremt nasjonalromantisk landskap av perfekte stier, farger og sollys midt imellom Mårbu og Kalhovd.

På Kalhovd teiper Potto føttene på nytt mens jeg bytter ut og kaster sokkeparet jeg har løpt med de siste tre timene. Myra og joggeskoa har slitt store hull i sokkene, og de har gjort jobben sin og vel så det. Vi spiser matpakkene vi lagde på Mårbu før vi setter kursen mot Krossobanen. 30 kilometer på det vi tror er en lettløpt grusvei gjenstår, og vi bytter på å være hare i motvinden og regnet. Fem kilometer fra mål er Potto nære ved å kaste opp gjentatte ganger, men han mobiliserer det siste av krefter, graver med neglene i jordkjelleren og jogger med et innbitt uttrykk i ansiktet de siste kilometerne til Rjukan. Vel framme ved Krossobanen viser klokka 49.85 kilometer, og vi befinner oss i et dilemma som kun løpe- og teknologinerder kan gi oss medfølelse for. Vi er fullstendig utslitt og burde være fornøyd med å komme fram, men det går ikke an å gi seg 150 meter fra 50 kilometer. Vi er fanger av teknologien. Turens desiderte lavpunkt kommer dermed når vi jogger rundt på plassen foran Krossobanen som to hodeløse høns for å samle de siste 150 meterne. Ikke et øyeblikk jeg er nevneverdig stolt av for å si det sånn.

Men vi kom oss altså til mål. Min tre år lange drøm om å løpe Hardangervidda fra nord til sør gikk endelig i boks. Jeg fant til slutt noen som var gærne nok til å bli med på langtur, og jeg vil derfor rekke en stor takk til Potto som tok sjansen på å bli med selv om vi aldri har tilbragt mer enn et par timer i hverandres selskap, og selv om verken han eller jeg visste helt hva som ventet. Takk for turen!

 Epilog - for detaljinteresserte

Her er sekken jeg løp med (kartet er den hvite saken som ligger øverst til venstre i bildet):

Her er et bilde fra da vi drakk øl på Mårbu. Jeg var tørst:

To stemningsbilder fra flaggstanga på Mårbu som var eneste sted på turen med dekning og noe tilnærmet edge-nett:

Sokkebytte/-kasting på Kalhovd (de så jævligere ut i virkeligheten):

Vi trodde veien fra Kalhovd var flat. Her ser den flat ut. Den var ikke flat:

Sånn så shortsen min ut etter 106 kilometer løping. Rævsvette i ordets rette forstand:

Dett var dett!