Fant plutselig ut at jeg ikke nødvendigvis er ræva på ski, men at jernmangel har føkka opp sesongen

To dager før Birken stakk jeg en tur innom legen for å ta litt prøver. Egentlig skulle jeg bare måle blodtrykk ettersom jeg hadde fått ny resept på p-piller. Men jeg hadde vært forkjøla i fire uker og tenkte det kunne være greit med en helsjekk. Jeg lagde en liste over ting jeg ønsket å ta opp, og inne hos legen fikk jeg henvisning til eksperter for Haglunds hæl, og jeg fikk tatt blodprøver for å sjekke jernverdier og eventuelt virusbonanza i skrotten. To dager etter gikk jeg Birken. Det gikk sådär.

Et par dager etter Birken lå det et brev fra legen i postkassa som viste jernmangel. Jeg trodde ikke jeg skulle få utslag på jerntesten ettersom jeg har tatt jernpiller litt av og på igjennom vinteren og dermed tenkte at prøven kom til å bli forurenset og vise «høyere» jernnivå enn det jeg ville hatt uten supplement. Forurenset var nok prøven uansett, men at jeg allikevel skulle befinne meg under normalverdiene var en overraskelse. Og faktisk en gledelig overraskelse i den grad man kan være glad for å ha lave jernverdier.

Dette er noe jeg har slitt med etter at jeg ble lagt inn på akutten med alvorlig blodmangel i 2012, og jeg har gått på jernkurer hver gang lagrene har vært lave. Jeg har bare ikke fått lov til å ta jern med mindre jeg har testet meg hos legen først. Etter endt jernkur har jeg ventet omtrent seks måneder før vi har målt verdiene på nytt. Da har jeg som regel vært innenfor, men i det absolutt lavere sjiktet av friske verdier. Hvis jeg dermed har hatt en konkurranse en måned eller to etter en slik måling har jeg allikevel tatt litt jern (unnskyld, legen min). Det er fordi jeg ikke har ønsket å stille anemisk til start i en konkurranse jeg har trent for i flere måneder eller til og med år. Dessuten har jeg vært flinkere enn noen gang til å spise mye brokkoli, spinat og ellers sunt og variert, men jeg er svært dårlig på rødt kjøtt. Ikke fordi jeg er veggis eller ikke liker det, jeg bare kan ikke lage det (aka. elendig koneemne).

Det positive er at de lave jernverdiene forklarer følelsen av å ha gått for halv maskin på alle skirenn i vinter, og at lave jernverdier er noe man kan fikse. Da det i tillegg kom en forkjølelse på toppen som jeg dro med meg inn i både Vasaloppet og Birken har jeg plutselig fått et litt annet syn på sesongen.

At jeg har prestert som jeg har gjort med jernmangel, og tidvis også i en herlig salat med forkjølelse, er jeg egentlig ganske fornøyd med. Plutselig ble jeg litt imponert over resultatet i Vasaloppet, selv om det sier seg selv at det suger maks balle å rævkjøre den sesongen der jeg har satset desidert hardest, og hatt de mest hårete målene, med noe så dust som jernmangel. Om det har vært smart å konkurrere med jernmangel og griseforkjølelse er en helt annen ting. Jeg har heller aldri påstått at jeg er spesielt smart.

Nå er jeg straks én uke inn i en seks ukers lang jernkur, så flere renn blir det ikke denne vinteren. Med mindre drømmen jeg hadde om egen cøliakigruppe i Birken blir en realitet med et par modifikasjoner, så klart. Dersom man kan stille i en  egen jernmangelgruppe i de få rennene som gjenstår i vinter tror jeg det ikke skulle gått så verst.