Når vinteren kommer tidlig

Vi som elsker å gå på ski deler en hemmelighet. En hemmelighet som ingen andre vet om. En hemmelighet som ikke kan formidles med ord. Ikke fordi det er så hemmelig at ingen andre får lov til å vite hva det er, men fordi man må elske å gå på ski for å forstå hvor deilig hemmeligheten er. Hemmeligheten er vanskelig å formidle med ord fordi det ikke er en vanlig hemmelighet. Det er en følelse. Og følelser kan være vanskelige å omsette i ord.

Hemmeligheten deler vi hele året, men det er på tidligsnø at den er på sitt sterkeste. Når vi er på vinterens første skitur. I oktober. Kanskje kan det beskrives på denne måten:

Se for deg en bjørkeskog i mai. Etter en lang vinter har skogen på nytt kledd seg i lysegrønt. Solen trenger igjennom de lysegrønne, nyutsprungne bladene. Innimellom trærne ser du ei lita jente med fregner og brunt, bustete hår. Hun snurrer i en akse rundt seg selv og trekker den friske vårluften dypt ned i lungene før hun åpner munnen og skriker av full hals. Skriket får bladene på de nærmeste trærne til å rasle i sola. Den sterke jentestemmen bærer godt mellom de hvite bjørkestammene. Du kan høre på skriket at hun ikke er redd. Ikke er hun sint heller. Skriket som sprer seg mellom trærne er lyden av en glede så sterk at den ikke har plass i brystet. Den må ut. Jenta er Ronja Røverdatter.

Se for deg at du står i en bås på 1x2 meter inne i et mørkt rom. Noen stråler av sollyset siger igjennom de små vinduene som er sparsommelig spredt utover betongveggen. Solstrålene treffer et bestemt punkt i rommet, på et bestemt tidspunkt på dagen, og flytter seg bortover veggen ettersom timene går. Spesielt på morgenen og på ettermiddagen avdekker sollyset et rom fullt av støv. Ikke lukter det spesielt godt heller. Alle i rommet driter og fiser når de føler for det, uten å ta hensyn til deg, og driten blir spadd vekk en gang eller to i løpet av dagen. De nærmeste naboene dine står en halvmeter fra deg, én til høyre og én til venstre. Når den ene driter slikker den andre seg i nesa. Og sånn holder de på. Dag ut og dag inn. Det eneste du får av mosjon er å stampe litt med beina, bøye hodet for å spise mat, drite og slikke deg i nesa. Innimellom kommer det noen og drar deg litt i jura, så litt kroppskontakt får du. Du klarer ikke lenger å telle dager, men du regner ut at du må ha stått i båsen i flere måneder. En dag blir du løsnet fra båsen din og fulgt mot en stor dør sammen med alle de andre. Dere står og tripper bak døra og du presser deg helt fram. Du har vært med på dette før og skjønner at du endelig skal få kjenne sola mot kroppen igjen. Du kjenner loppene formelig bruse i blodet. Det klør i beina som nesten har visnet bort i løpet av vinteren. Døra åpnes opp, og for første gang på et halvt år kan du løpe så fort du vil, du kan hoppe så høyt du bare klarer og du kan rulle i søla hvis du vil det. Gleden uttrykker du gjennom impulsive hopp og sprett, og om det hadde vært mulig, så hadde hodet ditt eksplodert, for så glad er du.

I begge eksemplene over beskrives gleden av endelig å komme ut i friheten etter en lang og mørk vinter. Vi som elsker langrenn elsker vinteren like mye som andre elsker våren. Når vi spenner på oss skia for første gang på vinteren er det som om vårskriket til Ronja er på vei ut av brystet, og vårsleppen av kyra kribler i beina. Trikkeskinnene ligger innbydende foran skituppene, mil på mil. Vi trykker skia ned i snøen og sparker i fra. Skia sitter som et skudd på den kalde snøen og vi sklir innover fjellet. Man ser det i ansiktene våre når vi går forbi hverandre i løypa. I motsetning til seinere på vinteren, hilser alle på hverandre. Ikke bare hilser vi, man ser at ansiktene våre lyser opp i noe mer. Noe genuint og ekte. Hadde det ikke vært for ørene, hadde samtlige smil gått hele veien rundt. Vi går forbi hverandre, unge, gamle, menn og damer. Vi vet at vi er heldige. Vi nikker til hverandre med drømmende øyne og store dollarglis. Men vi trenger ikke penger. For vi har hvitt gull. 

Og en felles hemmelighet.