Kuker til Boston-oppladninga

I dag er det på dagen fire uker til jeg skal løpe det Boston Marathon. Ikke visste jeg da jeg meldte meg på at Boston er THE Marathon med stor THE og stor M. Da jeg på nyåret skjønte at det var på tide å begynne å løpe litt og ikke bare gå på ski, gjorde skrev jeg «Boston Marathon» i søkefeltet på Google. Da skjønte jeg at jeg ikke har skjønt det alle andre som er litt opptatt av maraton skjønner. At Boston Marathon er THE Shit, med stor THE og stor S osv. Det blir visst hevdet at en løper kan gråte av tre grunner:

1. Når hen kvalifiserer seg til Boston (ikke visste jeg at man måtte kvalifisere seg, og enda mindre visste jeg at jeg kvalifiserte meg i New York i 2016)

2. Når hen får melding om at hen har fått plass i løpet (igjen, visste ikke at det var en greie, men merket det godt på kontoen da i overkant av 2000kr forsvant til en mottaker i Massachusetts)

3. Når hen krysser målstreken i Boston Marathon

Mulig jeg ikke kvalifiserer til å være en ekte løper, for jeg begynte ikke å grine av verken punkt 1 eller 2, men jeg griner sånn jevnt over til vanlig. Sist gang var for noen uker siden da jeg så Ringenes Herre «Atter en konge». Da gråt jeg sammenhengende fra da Aragorn blir kronet til konge av Gondor i Minas Tirith og kneler for hobbitene, til Frodo, Bilbo og Gandalv forlater havnen Midgard. Genseren min var gjennomvåt av tårer som hadde trillet ned fra kinnene. Helt sant. Og så gråt jeg nesten i går, for da hadde jeg så vondt i halsen, og lungene kjentes som de eksploderte hver gang jeg hostet. Og det er det vi skal snakke om nå.

For nå er det altså nøyaktig fire uker til jeg står på startstreken i Boston. Forrige uke skulle, sammen med inneværende uke skulle være de to hardeste treningsukene med tøffe intervaller og langturer, før jeg skulle begynne å slippe opp på treninga. Forrige mandag fikk jeg inn en god intervalløkt, men etter det har det vært full stopp. På tirsdag begynte jeg å kjenne tiltagende hodepine utover dagen. Onsdag skulle jeg ha løpt enda et intervall, men da var hodepinen enda verre. Torsdag tørket halsen ut, og fredag, da jeg skulle ha løpt 35km, ble halsen sår. Som om ikke det var nok bestemte stemmen seg for å leke gjemsel på lørdag, dagen som skulle tilbringes milevis på ski langt inni Nordmarka. Søndag kom jeg meg ikke lenger enn til pysjen, og det nærmeste jeg fikk kjenne på vinterens kanskje beste skihelg, var da jeg åpnet vinduet på stua i 14-draget på søndag. Så da var jeg ikke langt unna å felle en tåre av selvmedlidenhet.

Mandag sto jeg opp som vanlig og var på vei til jobb da jeg fort kjente at det var et håpløst prosjekt. I stedet ble det en tur til fastlegen der det ble påvist betennelse i hals og på stemmebåndet. Og det er jo veldig mye bedre enn fryktet! Ingen virus, og ingen lungebetennelse. Jeg må bare holde kjeft i noen dager og slappe av litt. De to viktigste treningsukene går dukken, og det er så klart en enorm nedtur. På den positive siden har jeg verken influensa, lungebetennelse, streptokokker eller bronkitt som jeg fryktet, så lange og mange skiturer i påska kan fortsatt skje (*bank i bordet*), og det er faktisk viktigere enn Boston Marathon (nesten). Nå har jeg dessuten en god unnskyldning hvis maratonet ikke går som ønsket, og vi elsker jo unnskyldninger, ikke sant.

Så nå føler jeg at jeg veit hvordan det var for Adele da hun fikk betennelse på stemmebåndet. Uten sammenlikning for øvrig, for jeg er ikke er noe særlig til å synge. Om ikke annet høres det veldig musikalsk ut med betennelse på stemmebåndet. Gi meg den i det minste, så får Boston heller gå som det går.

Hvis du lurte på hvordan womanflu ser ut.