fredag 13. februar 2015

Da Holmenkollmarsjen gikk til helvete




Menneskehjernen er laget for å glemme dårlige opplevelser og huske på de gode. For eksempel regnet det aldri i sommerferien da jeg var liten. Når jeg tenker tilbake på utvekslingsoppholdet mitt i Australia husker jeg bare hvor ufattelig morsomt det var, og jeg husker knapt at jeg satt på rommet mitt på campus og gråt en av de første dagene fordi jeg trodde jeg ikke kom til å få noen venner der. For at vi ikke skal drukne i vår egen selvmedlidenhet og gjørme når vi blir såret og lei oss, har hjernen en egen evne til å fokusere på bra ting for at vi skal komme oss videre.

Dette mener jeg også gjelder skirenn. Bare at i ski- og løpstilfellene så tror jeg ikke hjernen gjør det for å være grei. I disse tilfellene er hjernen en good, old, gammaldags kødd. Når man slår opp med kjæresten gjør man det ikke fordi det er gøy. Men man kommer seg som regel videre. Når man melder seg på skirenn er det fordi det liksom er gøy. Hjernen har fortrengt hvor jævlig det kan være. Jeg vet  jo at Vasaloppet er tullete langt, og jeg vet at Holmenkollmarsjen gjør vondt, men det er ikke det jeg husker. Jeg husker gleden over å fly opp bakkene til Heggelivann, se sola stå opp over Skamrek, og gleden over å komme i mål. Her vil jeg for øvrig presisere at jeg IKKE sidestiller skirenn med samlivsbrudd. Bare for å ha det klart.


Så da jeg kjente en påbegynnende forkjølelse tirsdag før Holmenkollmarsjen tenkte jeg at jeg for all del ikke måtte bli syk, for Holmenkollmarsjen skulle jeg gå.  Alt av trening og sosiale planer ble lagt på is, for jeg skulle bli frisk og gå marsjen. Ikke bare skulle jeg gå, jeg skulle gå ganske bra.

På start i Sørkedalen stilte jeg meg først i pulja og gledet meg til å klatre den første mila. Ut fra sletta var jeg topp fem i pulja og første dame. Alt var som det skulle være. Etter halvannen kilometer gikk vi inn i en vegg av varm luft. Ikke vet jeg hvor den kom fra, men plutselig kjentes det ut som en lummer sommerdag, og det tykke Kari Traa-ullundertøyet mitt ble plutselig litt i varmeste laget.

Foto: Magnus Nyløkken/Holmenkollmarsjen

I de første stigningene opp til Heggelivann havnet jeg bak en mann med en utrolig stressende diagonalgang. Jeg var klar over at vi gikk i det raskeste sporet, men jeg klarte ikke ligge bak ham. Jeg hoppet ut i et seigere spor, og sett i retrospekt var det nok da det jeg velger å kalle Dritten, begynte.

Det gikk helt greit opp til Heggelivann, men det var på ingen måte en "lek" som jeg husket det fra fjoråret. Kondisen var ræva og teknikken var heller ikke mye å skryte av. Rett før toppen ble jeg tatt igjen av to andre damer fra samme pulje, men det gjorde meg ikke så mye. Topp tre av damene opp var absolutt godkjent når det kjentes så tungt. Over Heggelivann dro jeg på en gjeng gubber, jafset et fint antall plasser på resultatlista totalt, og det var gøy å kjenne at stakinga var hakket bedre enn diagonalgangen.

I og med at jeg skriver dette innlegget i ettertid av rennet og ikke mens jeg gikk, vil jeg si at jeg koste meg de første 25 kilometerne (takk skal du faenmeg ha, brain). Men så var det noe som skjedde. Jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke når, men Dritten som hadde vært innom og hilst på helt i starten, kom plutselig tilbake med ufortrøden styrke, og røsket ut alt jeg hadde av fokus, selvtillit og form. På Langlia var jeg Drittørst, og på Fyllingen drakk jeg opp hele drikkestasjonen. Jeg begynte å speide etter Mr. Luna som skulle dele ut Cola til SKIGO-løperne før Kobberhaughytta, men det var ingen Luna i sikte, og da jeg kom til Kobberhaughytta hadde jeg i hvert fall ikke tid til å spise bolle fra United Bakeries-standen.

Skulle bare brutt her og spist opp alt av boller og sjokolade. Foto: Snorre Veggan/Holmenkollmarsjen

Mr. Luna sto ikke på flatene etter Kobberhaughytta, og da han ikke sto ved Tryvann heller, begynte jeg nesten å grine. Hadde bare Mr. Luna stått ved Kobberhaugen, så kunne jeg brutt der. Det er liksom ikke noe poeng i å bryte hvis man ikke har noen å klage til. Spesielt når korteste vei til mål er i konkurransetraseen. Men så, plutselig, fire kilometer før mål sto Mr. Luna langs sporet med en etterlengtet slurk Cola.

Mr. Luna: Kom igjen, Kaja! Kjør på de siste kilometerne nå. Ikke langt igjen.
Jeg: Det her er så jævlig dårlig. Det er Dritt.
Mr. Luna: Neida, du er bare 35 sekunder bak Maren!
Hjernen: 35 sekunder bak Maren? Da må hun ha gått jævlig dårlig. Men da trenger jeg i det minste ikke å bryte. Bare labbe i mål i samme tempo, så blir det her helt OK.

Liten kommentar: I fjor var jeg åtte minutter bak SKIGO-Maren, og målet i år var å være åtte minutter eller mindre bak Maren. Det mente jeg absolutt var innen rekkevidde basert på de andre rennene vi har gått i vinter.

Tørst. Foto: Snorre Veggan/Holmenkollmarsjen

Jeg kavet meg videre i ytterligere én kilometer da Mr. Luna kom opp på siden av meg.

Mr. Luna: Slå om takta opp bakken!
Hjernen: Ser det ut som jeg har noe å slå om til??
Mr. Luna: Bare 30 meter igjen av bakken, hold farta over!
Hjernen: Vi bruker åpenbart ikke samme måleenhet.

Det mest provoserende med det hele var at Mr. Luna gikk med sekk og måtte vente på meg på bakketoppene og i bunn av bakkene, mens jeg døde på nytt og på nytt, og sleit med ikke å begynne å grine. Da jeg var på nippet til å begynne å grine med to kilometer igjen tenkte jeg at jeg ikke skjønner hvorfor jeg driver med dette. Det skal jo være gøy. Dette var definitivt ikke gøy.

I siste bakken opp til Midtstuen så jeg SKIGO-Sondre stå på toppen og heie meg opp.

Mr. Luna: Siste bakken, nå! Rett deg opp i ryggen og slå om takta.
Hjernen: Rett deg opp sjæl.
Mr. Luna: Slutt å være pingle, gi maks over toppen!
Jeg: Å HOLD KJEFT FOR SVARTE FAEN!!

Kom meg opp på toppen der Sondre sto og gaula, og jeg kjente jeg ble skikkelig flau. Flau over egen innsats. Flau over formen min. Flau over (den ikke-eksisterende) teknikken min. Flau over livet. Så jeg stoppet opp. Med én kilometer igjen til mål slapp jeg armene ned langs kroppen og stoppet opp før jeg så opp mot himmelen og ropte:

JEG GIDDER IKKE MER, JEG VIL BRYTE!

Omtrent da begynte det å regne et sted i en film.



Men selv jeg skjønte at det er toppen av feighet, barnslighet, dustetehet og Dritthet å bryte ÉN kilometer fra mål. Så da løftet jeg stavene, stakk dem i snøen for 130 000. gang den dagen og luntet i mål. Skikkelig gretten.

I mål fikk jeg en restitusjonsbar av en funksjonær som jeg kastet hardt i bakken så snart funksjonæren var ute av syne. Da jeg i tillegg fikk vite at Maren hadde gått ikke åtte, men 18 minutter fortere enn meg og at Mr. Luna hadde løyet for å få meg til å gå fortere, ville jeg bare kaste skiene i nærmeste container og legge opp.

Jeg kan ikke huske noen gang å ha vært så gretten etter en konkurranse som jeg var etter årets Holmenkollmarsj. Jobben hadde lagt opp til afterski i ølteltet i Holmenkollen etter målgang, men jeg satte meg i stedet på første T-bane hjem for å furte. Skikkelig dårlig stil, I know, men jeg ville bare være alene med Dritten min.

Gadd ikke dusje før jeg slang meg på senga for å være sur.

Resten av lørdagen var jeg overbevist om at jeg burde legge opp. Om jeg ikke skulle legge opp, så måtte jeg i hvert fall slutte å gå lange renn, for det fikser jeg åpenbart ikke. Da jeg våknet på søndag hadde jeg fortsatt selvtillit på høyde med verdens minste penis, men én ting hadde jeg klart:

Enten må jeg legge opp, eller så må jeg trene mer.

Jeg har bestemt meg for å gi siste alternativ en sjanse før jeg finner en container til skia mine, og venter nå bare på at hjernen skal utføre sin magi så jeg kan glemme Holmenkollmarsjen 2015 så fort som mulig.

12 kommentarer:

  1. Fantastisk god lesing ;-) Og særs godt jobb! Jeg er litt usikker på i hvilken kategori den løgnen til Mr Luna egentlig hører hjemme - den sorte eller den hvite? Hva sier hjernen din til det nå i ettertid?

    ps. hvis du går for alternativ 1 så melder jeg meg som container for skia dine..... trenger flere ski!

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Silja! Jeg er litt usikker på hva jeg synes om løgnen nå i ettertid. Der og da fikk han høre det - den type løgnsekundering funker ikke på meg. Så han ble satt på plass. MEN, hadde han sagt det som det var at jeg var 18 minutter bak Maren skal man ikke se bort ifra at jeg hadde brutt på flekken så svak mentalt som jeg var på det tidspunktet. Så han fikk meg i mål. Det skal han ha! Det beste ville kanskje vært og ikke gitt noen form for sekundering så hadde han sluppet å få kjeft i målområdet 😉

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  4. Fantastisk herlig lesing Kaja, men skjønner det var en tung dag i sporet. Stå på videre og jeg stemmer definitivt for alternativ to! Kan ikke gi deg enda! :D

    SvarSlett
  5. Tusen takk, Mats! Det er i det minste godt at en fatal dag i sporet kan gi andre leseglede 😉

    SvarSlett
  6. Nei, nei, nei, du kan ikke gi deg! Du er jo egentlig skikkelig god, men hadde en dårlig dag. Oooopppppp igjeeeeen, som alle foreldre en eller annen gang har sagt til sine små, skigående barn!

    For oss som stort sett bare har is i løypene (samt sterk kuling hver.jævla.dag.) er bloggen din et kjærkomment drømmested:)

    SvarSlett
  7. Hater sterk kuling og is. Men spesielt kuling.

    Kom-tilbake-sterkere-planen er iverksatt, så det blir ikke skia på hyllene med det første. Må nok et par håndfulle slag i trynet til før det skjer. Takk!

    SvarSlett
  8. Bra! Skal man først legge opp, må det være mens man er på topp! Vil du fortelle om planen?

    Åååå, så lei av denne vinden. Når den eneste variasjonen er sterk kuling, liten storm, full storm, orkan, er det ikke akkurat lett holde målet om 4.30 på dragene. Buhu.

    SvarSlett
  9. Det som er fint med sånn vind, er at når du skal løpe drag på 4.30 når det er vindstille, så er det plutselig ganske lett. Eller i hvert fall mye lettere enn når det er vind.

    Planen er kvalitet framfor kvantitet, og treningsuka legges opp i forkant av uka - mindre trening etter innfallsmetoden enn før. Det medfører riktignok hardere prioriteringer mtp sosialt liv enn tidligere, men det er bare tre uker til Vasaloppet, så det skal jeg klare. Forrige uke var en særdeles bra treningsuke, og det holdt til og med tirsdag med ny intervallpers på 6x1000m. Men nå har jeg blitt syk, så da er det sofa og hjemmebakte boller med sjokolade som gjelder. Det skal liksom ikke være så lett alltid. Enten det gjelder vind eller sykdom.

    SvarSlett
  10. Marsjen är tuff. Har aldrig gått som mycket "fiskebein" som i Nordmarkas backar. Det är dina ärliga svarta beskrivningar som får mig att garva (skratta) åt varje blogginlägg. Men hur trevlig är man när man är skittrött, snoret hänger och man inte orkar trycka fast skidorna? Så här i efterhand kan du glädja dig över att du bara var två minuter efter mig i racet. Gick lite bättre för mig än 2014 då jag började med att valla om och sen stå på trynet i 50km/H i nån S-kurva ner mot Langlia. Det är en fördel att känna till "trassén" innan. Otroligt vackert lopp och lyckokänsla att glida ner mot Holmenkollen med hela Oslo-vyn framför sig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er et utrolig flott renn, ja! Men også tungt! Godt det ennå er lenge til neste gang.

      Slett
  11. I år skulle jag och min bror åkt 5-mila istället för Marsjen, men det blev tyvärr inställt. Får se vad det blir 2017. Marcialonga är klart så Oslo kanske får stå över.

    SvarSlett