Fornebuløpet: pers, du liksom

Mens det har vært stille på bloggen har jeg blant annet løpt årets første 10-kilometer. Det var min nemesis Fornebuløpet som sto på agendaen. Jeg har aldri løpt bra på Fornebuløpet. Aldri. I år, viste det seg, skulle heller ikke bli noe unntak.

Slik jeg husket Fornebuløpet fra de to andre gangene jeg har løpt, er løypa flat og rask. Mesteparten går på vei, men det er også noe grus og i hvert fall én ganske krapp sving. I år var løypa lagt om, men jeg tenkte at den sikkert fortsatt var ganske rask da det tross alt er rimelig FLATT på Fornebu. Det viste seg ganske fort at jeg tok feil. Etter bare tre kilometer løp vi av autostradaen og holdt oss på sti, grus og gress med svinger på opptil 180 grader. For de som ikke vet hva krappe svinger innebærer, så er det å gå fra 15 km/t til 0 km/t og akselerere tilbake til 15 km/t fort som faen for ikke å tape for mange sekunder (hvis man har det i seg).

Sti-, grus- og gressterrenget skulle vise seg å vare de neste fire kilometerne. Og ikke nok med det, kilometerskiltene må ha blitt satt ut av en full alkis, for de var på ingen måte der de skulle være.

                                

Da jeg løp forbi 4 kilometerskiltet viste klokka mi at jeg hadde løpt 4,6 kilometer, og da 5 kilometerskiltet omsider kom viste klokka at jeg hadde vært ute i over 23 minutter. 23 minutter. Hallo! Jeg vurderte å bryte tvert da jeg skjønte at jeg kom til å løpe på over 46 – førtiseks – minutter, men så var det noe inni meg som sa at merkingen umulig kunne være rett. Eneste mulighet for meg til å finne ut av det var dermed å fullføre. Allikevel lurte den lille brytestemmen seg inn i hodet mitt og sa:

«Du kan jo bare løpe til like før mål. Hvis du ser at du faktisk nærmer deg 46 minutter dropper du bare å løpe igjennom målseglet.»

Da tok jeg den lille brytestemmen, knakk nakken på den og ga meg selv streng beskjed om å slutte å være så jævla selvhøytidelig. Det er lov med en dårlig dag, ingen sjekker meg opp på resultatlista uansett, og ingen forventer at det blir pers på årets første 10 kilometer. Ingen bortsett fra meg selv.

Men selv jeg skjønner, når jeg tenker meg ekstra godt om, at det er vanskelig å perse på første forsøk tidlig på løpssesongen. Spesielt når nesten halve løpet er mer kupert enn årets NM i terreng (som for øvrig gikk på Ås, og bare gikk på gress), og når løypa angivelig er mellom 170 og 200 meter for lang.

Jeg dro meg i mål på 42.22, skikkelig skuffa. I det minste løp jeg bedre enn på Sentrumsløpet i fjor, så inngangen til denne sesongen er bedre enn fjorårets. Videre kan man diskutere hvorvidt løypa var for lang, hvor mye fart de krappe svingene stjal og alt det der, men faktum er at jeg ikke hadde klart å løpe ett sekund fortere.     

En liten boost oppi det hele var at tiden holdt til en 13. plass av over 500 damer. Så da var kanskje ikke tiden så dårlig allikevel. Spesielt ikke når jeg sammenlikner med flere som jeg vet også løp Hytteplanmila. Alle disse var mellom ett og halvannet minutt etter sin egen tid på Hytteplanmila på årets Fornebuløp. Ah, det er så deilig med alle disse unnskyldningene, dere! 

Her er litt skog.