Alliansloppet 2015 - dehydrering, dårlig taktikk og sisteplass

I helga har jeg gått mitt andre rulleskirenn, men mitt første rulleskirenn uten alvorlig blodmangel. Mitt første rulleskirenn var Holmenkollen rulleskirenn i 2011. Jeg visste jeg ikke var i form, men jeg visste ikke at grunnen til det var at kroppen var fullstendig tom for jern og nede på et hemoglobinnivå (hb) på 8. Jeg kom selvsagt sist, men jeg kom meg i mål. For de som ikke vet hva hb på 8 innebærer, så så jeg sånn ut da jeg et par måneder seinere ble lagt inn på akutten med hb på 6,3:

Hæsjtægg gjennomsiktig hæsjtægg no filter

I helga skulle jeg derimot gå 48 km rulleskirenn med forhåpentligvis normale verdier.

Hvis jeg skal gjøre et kjapt overslag tror jeg at jeg har gått omtrent 15 turer på rulleski i år. Det er omtrent dobbelt så mange som på samme tid i fjor. Det er flere grunner til at jeg ikke går fryktinngytende mye på rulleski. For å nevne noen:

1. Asfalt er vondt å falle på
2. Det er vanskelig å bremse i høy fart
3. Nedoverbakker er skummelt
4. Ruglete asfalt kiler under føttene
5. Jeg er kilen under føttene

For å tvinge meg selv mer ut på rulleski meldte jeg meg derfor på verdens største rulleskirenn Alliansloppet. Ved en tilfeldighet/uhell (stryk det som ikke passer) havnet jeg i kvinner elite og ikke i vanlig konkurranseklasse som jeg hadde planer om. Jeg fikk litt panikk da jeg så meg selv på startlista i eliteklassen, men i stedet for å bukke under for min tidvis ekstremt sensitive selvhøytidelighet, bestemte jeg meg for ikke å gjøre noe med det og la det stå til og stille til start i elite. Det innebar blant annet å bruke låneski med nye hjul og ikke mine egne rulleski. Nye hjul ruller dårligere enn brukte hjul, så med det ga jeg meg selv et enda dårligere utgangspunkt for å henge med damene i vanlig konkurranseklasse, som gikk på egne ski.

På generelt grunnlag kan jeg si at jeg strengt tatt ikke har noe i elite å gjøre, og jeg forsonte meg tidlig med tanken om å komme sist i klassen. Noen må ta sisteplassen også, og det kunne godt være meg denne gangen. Vanligvis ser jeg sånn her ut når jeg taper. Spesielt i kortspill:

Han bak, altså.

Starten på Alliansloppet går i bunnen av en lang motbakke, og da startskuddet gikk ble jeg blåst rett av. På de få turene jeg har gått på rulleski har jeg stort sett bare staket da jeg ser ut som John Cleese i Ministry of Silly Walks når jeg prøver å gå med fraspark på rulleski. Skia går til alle kanter og tyngdeoverføringen er ikke-eksisterende. Fant derfor fort ut at fraspark ikke var helt greia for meg, så jeg kastet meg på stavene og var vel den desidert siste i elite og blant de siste i konkurranseklassen opp på toppen av bakken.

På toppen startet jakten på så mange dameløpere som mulig, og gjerne en og annen løper med utlånsski og elitenummer. Jeg følte jeg traff bra med stavtakene, og plukket raskt en konkurranseløper før jeg hentet inn en liten gruppe med ytterligere tre damer fra konkurranseklassen. De forsøkte å henge litt, men jeg bare:

Morn'a!

Som han foran, altså.

Flere steder langs løypa var det publikummere som heiet oss fram, og på ti kilometer var jeg så heldig å få langing av Rustads ildsjel numero uno, Morten Tomter. Mot slutten av første runde ble jeg tatt igjen av ei dame fra konkurranseklassen, og jeg bestemte meg for å henge på. Dama gikk med camelback, så fra nå av kaller vi henne Frøken Cameltoe.

Vanligvis er jeg en loner når det kommer til konkurranser. Jeg løper alltid alene når det er løp, og jeg går alltid alene på renn. Finner meg aldri en rygg, og hvis jeg finner en går den enten for fort eller for sakte. Nå derimot, tenkte jeg at jeg endelig kunne øve på å henge. Jeg hadde funnet den perfekte ryggen da dama var omtrent like pingle som meg nedover og i krappe svinger, men hakket bedre enn meg oppover. Ut på andrerunden følte jeg tidvis at det gikk litt vel sakte. Jeg var fristet til å gå forbi et par ganger, men min hittil ukjente og godt bortgjemte taktiker ga meg en kilevink og beordret meg til å legge meg inn bak Frøken Cameltoe. Vi hentet inn ei elitedame som forsøkte å henge seg på, men som slapp etter et par hundre meter.

Jeg bare:
Hah! Kom ikke sist i elite allikavæl!

Og taktikeren bare:
Kaja, du har gått 20 kilometer og har 28 kilometer igjen. Ro ned løken.

Foto: Alliansloppet/Joachim Nywall

I de slake nedoverbakkene drakk Frøken Cameltoe av sekken sin, og jeg skjønte fort at jeg også burde ha meldt meg inn i Camelback-familien da drikkebeltet jeg hadde med meg på ingen måte ga meg all væsken jeg trengte i 25 varmegrader.

På 26 kilometer fikk jeg igjen langing av Tomter, og i elektrolytt- og væskerus bestemte jeg meg for at det kunne være en god idé å gå fram og dra, og forhåpentligvis stikke ifra da jeg syntes Frøken Cameltoe staket sakte i det slake nedoverpartiet.

Taktikeren på venstre skulder rev seg i håret, mens min manglende selvinnsikt på andre skulder heiet meg fram. Et lite øyeblikk trodde jeg Frøken Cameltoe hadde sluppet, men i et ruglete parti med høy kile-under-føttene-faktor i kombinasjon med akkurat så mye stigning at jeg burde gått med fraspark men ikke gjorde det, var frøkna oppe på siden og forbi igjen.

Han bak, nå.

Siste gang opp startbakken gikk jeg faktisk med fraspark da jeg utrolig nok klarte å henge på Frøken Cameltoe med min horrible midting (når tyngdepunktet konstant er på midten selv om man går diagonalgang). På toppen var det tydelig at Frøken Cameltoe ikke var hypp på å dra på meg så mye lenger, så hun satte ned farta. Jeg tok en Northug og gjorde det samme, men da vi fort ble tatt igjen av to andre damer, blant annet elitedama jeg trodde vi hadde parkert, ble jeg stressa og la meg i front. Det var sannsynligvis det dummeste jeg gjorde i løpet av hele rennet. De neste seks kilometerne dro jeg på tre damer (som jeg for øvrig trodde var fem, men jeg turte ikke snu meg). På et tidspunkt kom igjen Frøken Cameltoe opp på siden av meg. Hun hadde fått hvilt seg og dro rett ifra. Jeg trøstet meg selv med at hun hadde egne og (antakelig) inngåtte ski og ikke like nye hjul som meg.

Et par kilometer til, og enda ei av de jeg hadde dratt på kom opp på siden og dro ifra. Hun også med egne ski. Da gjensto det bare elitedama og meg. Hun nektet å dra, og jeg fortsatte drajobben. Med tre kilometer igjen stoppet jeg så godt som opp for å signalisere at jeg ikke var interessert i å dra lenger, og dama gikk fram for å dra. Ikke at jeg klarte å henge på. Jeg bæsja solid på leggen og klarte ikke henge på i ti meter en gang. Dagens fail og en taktikkerfaring rikere.

Foto: Alliansloppet/Joachim Nywall

Jeg som trodde jeg hadde nest siste eliteplass i lomma lå nå sist og syntes det var litt kjipt men også helt greit. Jeg ville bare til mål. Deretter ville jeg drikke vann. Ikke de høyeste kravene tør jeg påstå, og helt legitimt.

Kom meg til slutt i mål på 2:32:10 som siste eliteløper. Heldigvis slo jeg en del konkurranseløpere, så alt i alt er jeg fornøyd. Med tanke på hvor lite jeg går på rulleski synes jeg det er helt innafor. Dessuten var det ganske gøy og jeg ploga ikke en eneste gang. Det er helt sjukt å tenke på hvis man veit hvor pingle jeg faktisk er på asfalt. Jeg er en sånn som tar av meg skia nedover. Jeg fortsetter trenden med sisteplass i rulleskirenn og føler meg  - utrolig nok - ikke som et ubrukelig menneske av den grunn. Hvem skulle trodd.

Allikevel fikk selvhøytideligheten min seg et skudd for baugen da resultatlista de første timene etter målgang viste at jeg hadde gått på tre timer og ikke to og en halv. Selvsentrert som jeg er var jeg sikker på at alle som hadde sett meg på start og lurt på hvorfor jeg i helvete stilte i eliteklassen kom til å sjekke resultatene og se at jeg hadde kommet en halvtime etter nest siste dame i mål. Eneste løsning var å snappe hele kontaktlista mi før noen rakk å sjekke resultatene. Jeg tipper ingen sjekket resultatene.

For å oppsummere min debut i Alliansloppet:
Hvorvidt påmelding til Alliansoppet fikk meg mer ut på rulleski enn jeg ellers ville 5/10
Arrangement 10/10
Ut av komfortsonen 8/10
Stølhet dagen derpå 9/10
Plogefaktor 1/10
Første rulleskirenn med normale jernverdier 10/10

Så gjenstår det to store spørsmål; kommer jeg til å gå mye rulleski utover høsten? Tvilsomt.
Kommer jeg til å gå Alliansloppet igjen? Godt mulig. Må bare lære meg diagonalgang på hjul først.