Hytteplanmila 2017: blitt litt treig

<3 Hej bloggen!! <3

Frankfurt maraton nærmer seg med stormskritt, og jeg har mista trua på en sluttid på 3:15. Til tross for en høst med en ukes treningssamling i Italia, helgesamling på fjellet og en systematisk maratonplan med tøffe økter, har resultatene uteblitt. Jeg har forsøkt ikke å la meg stresse, og stole på at treningsprogrammet vil gi en formtopp neste søndag. Det er definitivt lettere sagt enn gjort. Jeg føler at all treningen mot ultraløp i sommer og maratontreninga i høst har gjort meg til et treigt, sidræva skinn. Jeg veit at sidræva og skinn ikke funker sammen, men det er det jeg er. Jeg har de fysiske funksjonene til et skinn, men ser ut som en tung, sidræva plugg. Jeg har blitt utholdende og seig, men fyttirakkern så treig og tung jeg føler meg når farta skal opp.

Første virkelighetssjekk var på Furumomila forrige helg. Der noterte jeg en all time low med 42:48 på mila. Jeg vurderte å dra hjem før det hele hadde startet, for jeg visste at det kom til å bli skikkelig rass. Og det ble det. Men som det seige - og ikke minst sta - skinnet jeg er, lot jeg meg selv ydmykes, og straffet meg selv med en 40 kilometer joggetur med et fire kilometer langt intervalldrag i maratonfart fra 34-38 kilometer dagen derpå. Bare sånn for å bli enda litt treigere før Hytteplanmila seks dager seinere. Jeg tar selvfølgelig også selvkritikk på at det kan være i seineste laget å kjøre en sånn økt to uker før maraton, men jeg hadde ikke mulighet til å kjøre den tidligere, åkei? Og ja, jeg ville absolutt kjøre den, åkei? Om man ikke kan være kjapp kan man i hvert fall være sta.

Dermed stilte jeg på Hytteplanmila med en begredelig 42:48-selvtillit fra Furumomila og en liten dæsj 40 kilometer semihard langtur i beina. Som tidligere hang jeg meg på 40-fartsholderen selv om jeg visste at kun et mirakel kunne oppfylle drømmen om sub 40. En ting er at sjansen var liten med helt feil trening, men man får det i hvert fall ikke til hvis man ikke prøver. Jeg tør påstå at jeg prøvde helt fram til seks kilometer. Og det synes jeg ikke er så verst.

Den første kilometeren ble passert på 3:50. I det bølgende landskapet mellom jordene blåste det motvind, og for første gang i mitt liv var jeg en smart løper der jeg sørget for å ha noen store rygger foran meg for å ta av for vinden. På både to og tre kilometer hang jeg fortsatt godt med 40-fartsholderen, men i de siste stigningene mot fire kilometer måtte jeg se 40-flagget sige stadig lenger og lenger fra meg. I nedoverbakken etter fire kilometer ga jeg opp å en gang forsøke sub 40, men da klokka viste 19:50 ved passering fem kilometer, våknet drømmen igjen og hodet bare:

«Du tåler en sprekk på ni sekunder. Dette kan gå.»

Men kroppen beit ikke på:  

«Since when har vi sprukket med mindre enn ni sekunder? Det er dronninga av positiv split du snakker med her.»

Så sagt, så gjort. Ved passering seks kilometer hadde jeg gjort et realt innhogg i bufferen på ni sekunder, og på sju kilometer lå jeg to sekunder bak 40 blank. Men veit du hva? Det var helt greit. Jeg hadde ikke forventet mer. Og etter at jeg måtte la fartsholderen gå rett før fire kilometer var jeg i grunn fornøyd med å ha klart å holde sub 40-fart i ytterligere tre kilometer på egenhånd. Jeg visste jo at formen var dårligere enn på samme tid i fjor, og jeg tror verken på mirakler, astrologi eller at Elvis fortsatt lever.  

Jeg regnet ut at jeg kunne chille i 4:15-fart de siste tre kilometerne og fortsatt komme inn godt under 41 minutter. Da ville jeg fortsatt ha en buffer på 15 sekunder til siste bakken og 40-tallet ville være innen rekkevidde. Jeg husker ikke hva klokka viste på åtte kilometer, men jeg hadde det veldig vondt og irriterte meg over at jeg ikke klarte å henge meg på alle som dro forbi. Med tunge, sidræva elefantsteg passerte jeg ni kilometer, og hodet bare:

«Bare en tusenmeter igjen nå. Det klarer du på 3:40.»

Kroppen var ikke heeelt enig: «Når jeg er uthvilt, ja. På bane. Flatt. Med piggsko. Når jeg er i god form. Nå er jeg sliten, oppløpet er motbakke, jeg løper med boost i skoa (pils Adidas, slutt med boost, vær så snill) og jeg er blitt en feit og treig ultraløper. Og nei, det er ingen selvmotsigelse.»

Meg jagende bak.

Jeg forøkte å lukke øynene i motbakken de siste 200 meterne slik at når jeg åpnet dem igjen ville mål være rett foran meg. Det funka dårlig - all kudos til blinde som løper. Jeg ville spurte, men jeg ville ikke spy, så da spurtet jeg ikke. Ikke spy > spy, ikke sant. Jeg hater å spy. H.a.t.e.r. det.

Jeg krysset mållinja på 40:41 og var egentlig ganske fornøyd med det. Tiden fra Furumomila uka før var spist opp med to minutter og sju sekunder, og jeg er cirka to minutter og sju sekunder høyere i hatten inn mot Frankfurt enn jeg var for en uke siden. Aller helst skulle jeg vært enda 42 sekunder høyere i hatten, men sånn ble det altså ikke. Livet er hardt noen ganger. Mens noen flykter fra krig sliter vi andre med selvrealiseringa vår. Og det skal man ikke kimse av. Selvrealisering er tross alt det viktigste som finnes. Nå kan jeg ikke skrive mer her i dag, for nå må jeg ut å ta en selfie jeg kan få litt likes på.

<3 Hejdå bloggen <3

Milevis ut av komfortsonen og debut i Visma Ski Classics

I helga vil jeg nesten si jeg oppfylte det opprinnelige formålet med bloggen (herregud, det der var flaut å lese igjen). For de som har fulgt med lenge, var hensikten med bloggen at jeg skulle trene meg opp fra å være en middels mosjonist og delta på 10km i NM i langrenn i slutten av januar 2012. Jeg skulle være en slags prøvekanin for å se hvor nære man kan komme verdenseliten med et halvt års målrettet trening. Min teori var nemlig det at jenter generelt ikke tør å stille opp på ting med mindre de føler de er godt forberedt og kommer til å gjøre det bra. Det skulle jeg gjøre noe med. Jeg skulle stille opp og bli knust selv om jeg gjorde mitt beste. Dessverre ble NM aldri noe av da jeg ble lagt inn på akutten på Ahus med alvorlig blodmangel i starten av januar 2012.

Siden har det aldri blitt noe NM, men jeg ble like fullt bitt av basillen og har gått et tyvetalls renn, riktignok av lengre karakter enn den klassiske ti-kilometeren. Jeg har allikevel kviet meg for å stille opp i NM da jeg ikke føler meg god nok. Jeg har blitt et offer for det jeg skulle bekjempe.

Men så, i helga fikk jeg muligheten til å gå Visma Ski Classicsrennet Toblach-Cortina i eliteklassen for Team Synnfjell. Jeg hadde planer om å gå rennet uavhengig om jeg fikk gå i elite eller ikke. Jeg har startet i eliteklassen før, ved slump må man nesten kunne si, i fjorårets Kaiser Maximillian Lauf. Den gang gikk jeg mest for min egen del og endte opp med å bryte, men nå skulle jeg gå for et team, og aller helst sanke poeng.

Vi var 15 damer som startet i elite, en halvtime før herrene og resten av løperne. Jeg var pissnervøs før start og var et lysår utenfor komfortsonen min. Målet var å ikke bli sist i eliteklassen, men jeg skulle også være fornøyd om jeg kom innen tre minutter etter nest siste dame. De negative tankene kom allerede før start og gjorde en god jobb for å bryte ned selvtilliten som allerede var mikroskopisk.

Negativiteten bare: Lol, Kaja. Du har jo ingenting her å gjøre. Hvem er det du har ligget med for å få starte i eliteklassen, egentlig?

Med luka fra Kaiser Maximillian Lauf friskt i minnet, var jeg livredd for å fucke det opp ut fra start og bli hektet av allerede der. Vi husker alle luka fra Seefeld, men jeg kan poste bildet på nytt til glede for nye lesere:

De 14 superkvinnene og jeg stilte oss opp på plassene våre, TV-helikopteret sirklet over startsletta og TV-scooteren sto klar da det var 30 sekunder igjen til start. Jeg inntok noe som liknet en startposisjon, det ble plutselig stille, publikum holdt pusten, og jeg svelget og blunket og klarte ikke feste blikket på noe som helst. Sjansen for at jeg skulle få TV-tid var heldigvis liten, men den tiden jeg i så fall kom til å få, var ut fra start, og når jeg kom til å bli tatt igjen av de beste herrene, mest sannsynlig som første dame.

Jeg var like treig på avtrekkeren som alltid da startskuddet gikk, og den desidert siste over startstreken. Heldigvis fikk jeg opp farta like etterpå, og plutselig lå jeg på bakskia til Astrid Øyre Slind.

Negativiteten ga meg en ny albue i siden og bare: Oh lord. Her lukter det smell. Du kanke henge på hu der du, vettu.

Heldigvis – eller uheldigvis – smatt det inn ei dame i mellom, så jeg hang meg på henne i stedet og fikk smelt igjen kjeften på negativiteten. Vi gjorde en sløyfe på startsletta, og der jeg hang med relativt greit over toppen, ble jeg frasklidd nedover. Jeg lå side om side med TV-scooteren som fulgte lagvenninne og innehaver av kvinnenes ungdomstryøe, Svenja. Heldigvis for meg smatt scooteren avgårde, for i det vi skulle ut av startsletta, kjørte jeg som så mange ganger før venstre stav i skia i stedet for i snøen og gikk på snørra rett foran en stor gjeng tilskuere. Staven satte seg fast under skia, og jeg kom meg ikke løs før jeg hadde blitt passert av enda et par løpere. Innen jeg kom meg på beina igjen var jeg nest siste dame, og syra hadde tatt bolig i bein og armer.

Beklager bildekvaliteten, men HVA ER DET jeg holder på med baki der? Bildebevis på dårlig start.  Helt til venstre i polkadottdrakt for de som måtte lure.

De første 15 kilometerne hadde jeg gode ski og fikk svar på stakinga. Avstanden opp til teten ble selvfølgelig fort stor, men jeg lå og knivet med siste dame. Jeg tok henne i stakepartiene, mens hun tok meg i diagonalpartiene. Vi komplimenterte hverandre for godt, og vi kunne på ingen måte dra nytte av hverandre. Etter 15 kilometer skulle vi gå noen runder inne på stadion i Toblach, og jeg visste at jeg kom til å miste dama som var mye bedre enn meg i bakkene. Hun sa takk og farvel og sklei de lange gasellebeina sine opp bakkene, mens jeg kavet og glapp, halvveis staket, og løp fiskebein mellom sporene. Det gikk grisesakte, og jeg la opp for første gang den dagen.

I den fem kilometer lange sløyfa inne på stadion la jeg sikkert opp tre ganger til, og jeg var rimelig enig med negativiteten da den igjen fant veien inn i hodet mitt:

Hvem faen er du som tror at du er god nok til å starte i elite i Visma Ski Classics? Du har jo ingenting her å gjøre.

Jeg: Jada, jeg veit det.

Negativiteten: Og så skal du liksom gå Birken? Du kan jo ikke gå med feste, jo. Se på deg selv, da!

Jeg: Jeg veit. Men nå har jeg meldt meg på, så da må jeg gå.

Negativiteten: Birken kommer til å gå så ræva uansett at du kanskje bare skal stake hele dritten? Med de diagonalferdighetene dine blir du jo sist uansett. Kan i det minste få litt kudos for å stake.

Jeg: Du har nok rett. Kanskje jeg bare skal stake.

Negativiteten: Jeg har alltid rett.

Til tross for indre demoner klarte jeg å glede meg over italienerne som sto langs løypa og heiet, faren til Svenja som dukket opp flere plasser for å gi meg drikke og den storslåtte naturen. Etter at jeg hadde labbet meg igjennom stadion i Toblach begynte den nesten 20km stigningen opp mot løypas høyeste punkt på 1600 meter. Jeg hadde 30 kilometer på å ta igjen dama som ikke kunne stake i det perfekte staketerrenget, og så fram mot oppgaven. Det var bare det at da jeg kom ut av kunstsnøen på stadion og over på natursnøen, så stoppet skia fullstendig opp. Det gikk rett og slett ikke framover. Dum som jeg var hadde jeg lagt en nervelag med smøring før start, og det fikk jeg betale for nå. Jeg skulle jo gått på blankt.

Fortsatt dårlig bildekvalitet, men det kom seg. Måtte bare droppe diagonalgangen.

Jeg hørte TV-helikopteret som fulgte herreteten komme nærmere og nærmere, og jeg skjønte at jeg kom til å bli første dame til å bli tatt igjen. Igjen så jeg for meg kommentarene jeg hadde fryktet fra kommentatorene på TV under Kaiser Maximillian Lauf: "Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som blir tatt igjen av herrene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag."

Da TV-scooteren etter en stund kom opp på siden av meg gjorde jeg meg klar for en svært uønsket TV-opptreden. Inn med magen, ut med puppene og fram duckfacet. Jeg angret instinktivt på at jeg ikke hadde tatt restylane før rennet og bekymret meg for at alle blir tjukkere på TV enn de er i virkeligheten. Så da la jeg opp igjen.

Etter ytterligere fem kilometer så jeg nest siste dame langt foran meg. Det tok noen kilometer før jeg endelig var oppe i ryggen hennes. Tenkte først at jeg skulle la henne dra mens jeg slappet litt av, men det gikk altfor sakte. Jeg gikk ut og dro forbi, og til min store forbauselse hang hun seg ikke på. Tenk – jeg var ikke sist!

De siste kilometerne mot toppen snudde jeg meg ofte og jobbet som en idiot for ikke å bli tatt igjen. Det var som de drømmene der man blir jaktet på, men man får ikke til å løpe. Det var som å løpe i tykk risengrynsgrøt laget på H-melk eller noe sånt.

Jeg gledet meg til å bikke toppen og ta fatt på de siste tolv kilometerne som skulle gå slakt nedover. Sola hadde kommet fram, og det begynte å bli veldig mildt. Jeg så for meg blanke sport og gledet meg, for der visste jeg at skia mine kom til å sparke rumpe, på godt norsk.

Men, så feil kan man ta. Sola hadde vært oppe en stund og omformet snøen til ekte påskeslaps i nedoverbakkene. Jeg ble tatt igjen av menn som satt i hockey mens jeg selv ikke hadde sittet i hockey siden inne på stadion i Toblach for 20 kilometer siden. Mens jeg staket nedover bakkene var førstepri ikke å bli tatt igjen av bakerste dame, mens andrepri var å få litt tæn.

Hver gang jeg hørte stavtak bakfra priset jeg meg lykkelig straks jeg skjønte at det var en mann. Etter hvert hørte jeg speakeren inne på stadion dele ut premier til de tre beste kvinnene, (så slapp jeg å spørre hvem som vant da jeg kom i mål), og jeg skjønte at jeg kom til å klare målet om ikke å ende sist i kvinner elite. Jeg sneglet meg over målstreken, ikke andpusten, bare jævlig seig i arma, og var i grunn storfornøyd.

JEG KOM IKKE SIST!!! Det skulle være caption på instabildet jeg hadde drømt om å legge ut.

Men så, etter at jeg hadde skiftet, kjørt tilbake til leiligheten, dusjet og oppdatert resultatlista 140 ganger, skjønte jeg at siste dame måtte ha brutt. Jeg ble plutselig sykt skuffet over egen innsats. Navnet mitt sto nederst på lista. Ikke bare sto det nederst, det var også ti minutter opp til nest siste dame. Negativiteten var i ferd med å drepe meg fullstendig da jeg ble gjort oppmerksom på at det var totalt høl i huet og dust av meg å være misfornøyd.

Jeg ble bedt om å ta meg sammen, og det ble påpekt at jeg ikke kan sammenlikne meg med de andre damene i eliteklassen. Flere av dem er verdens beste. De lever av det. Og om de ikke lever av det, så studerer de og har masse tid til trening. Jeg er antakelig en av få (eller eneste?) i startfeltet med fulltidsjobb. Dessuten eier jeg bare tre par ski (et kaldpar, et klisterpar og et stakepar) som antakeligvis har ræva kvalitet mot deres omfangsrike skiparker. Dessuten drikker jeg nok også mest, så den sutrete tonen kunne jeg bare legge bort. Ah, det er deilig med unnskyldninger da dere!

Så da la jeg det bort. Prøvde i hvert fall.

Jeg fullførte, og jeg fullførte med stil til tross for en veldig stolt og sårbar selvhøytidelighet. Jeg stilte opp på noe som jeg ikke følte meg klar for, og var langt utenfor komfortsonen. Jeg levde endelig opp til formålet med bloggen.

Men jeg vurderer fortsatt å stake Birken. Jeg suger jo balle i diagonalgang.

Sesongdebut: en overraskende seier i Mattila

Åkei. Jeg er ikke lenger rennjomfru. I sesongen 2016/2017, that is. Herregud, har jo gjort det før, da. Knis. 

Neste helg skal jeg gå Cortina Toblach i Italia, og jeg kjente det var på høy tid å sparke i gang sesongen hvis jeg ikke skal bli fullstendig ydmyket på NRK lørdag morgen (det kommer til å skje og det kan du se ydmykelsen på TV).

Derfor var planen å gå Stenfjellrunden på lørdag. Men så traff jeg på en kollega, la oss kalle ham Karl, fordi det er det han heter. Karl fortalte at sa han skulle gå Mattila på søndag. Jeg hadde skikkelig lyst til å gå Mattila i fjor, men det kræsjet med Kaiser Maximillian Lauf. Derfor var jeg ikke vond å be, ikke at jeg ble bedt, jeg nærmest eglet meg innpå og maste om å få slenge meg med på Mattila. Flaks for meg så er Karl en sjukt trivelig fyr som ikke har hjerte til å si nei, så da ble jeg med.

Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle, men som man gjør i konsulentbransjen winga vi det og faket det til we made it, og fem minutter før start hadde jeg rukket å etteranmelde meg, klæsje på noe smurning, snøre på kondomdressen og legge ned skia et sted bak i feltet. Oppvarminga kunne vi se langt etter.

Startskuddet gikk, og jeg merket fort at jeg hadde bakglatte ski. Det stoppet fullstendig opp i feltet da vi skulle ut av startsletta og inn i skogen. Jeg staket utenfor sporet i nysnøen der jeg øynet luker, men allikevel ble det mye køgåing de første fire kilometerne. Skulle man avansere var det for det første umulig, og for det andre måtte man ut å bøyte i nysnø om det ikke var umulig. Jeg så tidlig ei dame med et rødt startnummer som manøvrerte seg lett framover i feltet mellom alle gubbene. Jeg ble inspirert og ble litt mer rasshøl i forseringene, heldigvis uten å knekke noen av gubbene sine staver eller ski.

Etter seks kilometer kom Karl stakende i noe som så ut som et bedagelig tempo og ba meg legge meg på bakskia hans. Jeg la meg ut, men sporet vi gikk i var nesten ikke brukt og mye tyngre enn det jeg hadde gått i så langt. Jeg klarte ikke å følge, men klarte akkurat å legge meg inn foran dama med det røde startnummeret. Vi befant oss i slakt motbakketerreng, og jeg sleit big time med feste og teknikk og kavet som en debuterende seksten år gammel gutt. Jeg hadde ikke snøring på hva jeg holdt på med.

Terrenget slaket ut og jeg fant meg en gubberygg som jeg sørget for å utnytte til det ytterste. Stakinga satt, og dama med det røde startnummeret slapp. Jeg koste meg som kjærrringheng helt til jeg byttet til det raske sporet og plutselig endte opp med å dra gubben de neste seks kilometerne (ikke lov å si, eller?). Jeg gjorde en - om jeg må si det selv - kjempejobb i å dra gubben opp i toget foran oss, mens jeg selv aldri klarte å henge meg på. Dermed ble jeg gående alene fra 15 kilometer og til mål på 42,7 kilometer. Det er så typisk meg, altså. Ender alltid opp aleine, liksom. Neida. Det er ikke synd på meg. Jeg fikk kline til slutt. Måtte bare bli 16 først.

Jeg hadde øyeblikk av typen fem sekunder av gangen der jeg følte at klassiskteknikken satt inntil jeg fikk glipptak fra helvete og begynte med småtrippinga igjen. Skjønte fort at jeg bare kan gi opp klassisk. Her må det stakes. Må bare få litt større guns først.

Vi dro med oss halve premiebordet.

Halvveis ut i første runde fikk jeg høre at jeg lå som andre dame, og jeg trodde egentlig at jeg skulle komme i mål som nummer to. Da jeg var på oppløpet hørte jeg plutselig speakeren annonsere meg som første dame, og jeg så en fyr med løssnusen sprutende ut av kjeften halsende mot meg en en krans. Karl sto langs oppløpet og flirte fra øre til øre. Jeg stoppet opp, stakk armene ut til side, så på Karl og sa "what the fuck?", men rakk ikke mer før jeg hadde en krans rundt halsen som jeg var sikker på ikke skulle få plass over det svære bakhodet mitt. Jommen ble det ikke seier i sesongens første renn. Overhode ikke forventet, men selvfølgelig taktisk smart da alle de gode norske gikk NM-stafett på Lygna eller hadde treningshelg. Ække så dum som jeg ser ut, skjønner du.

Tida jeg gikk i mål på var på ingen måte fryktinngytende (tror den ble ca 2:40), men forholdene var heller ikke spesielt raske, og jeg hadde for første gang i mitt liv preppa skia mine sjæl. Sjukt fornøyd med det, faktisk. Nå har jeg endelig lov til å klage på smøreren.

Med seier i Mattila står jeg plutselig overfor et problem jeg ikke har hatt før, og som jeg aldri før har tenkt over fordi jeg aldri har forventet å befinne meg i en slik situasjon. Hva faen gjør man med en sånn svær, feit krans? Jeg bor på 37 kvadratmeter og har verken peis eller premierom. Har forsøkt å legge den på bordet:

I sofaen (fint verdenskart, sant?):

På TV'en (min gitar og bass, btw):

På badet:

I komfyren:

I senga:

Den passer ikke inn noe sted. Og den får definitivt ikke plassen til The Beatles. Vant også headphones, btw:

Forslag til hva man gjør med kranser?

Derfor elsker jeg langrenn

Foran meg utfører bestefar tyngdeoverføring av en annen verden. Det er bare venstrebeinet som er i kontakt med den kalde, tørre snøen. Høyrebeinet har han nettopp brukt til å sparke fra med, og nå står han der på venstreskia og sklir innover fjellet som en litt komisk, men ekstremt lykkelig gallionsfigur. 

«Nei, nå har vi det bra, ra ma» utbryter han. 

«Eller hva sier du, gullet has bestfar?»

«Ja» svarer jeg. 

Jeg begynner å bli lei av å svare. Det er ikke akkurat første gang han stiller meg det spørsmålet siden vi la ut på skituren for fem kilometer siden. Og på skituren før det. Og på skituren før det igjen.

«Se der, Kaja! Se så flott det er! Nei, så fint har det aldri vært før.»

Ringer vi til bestefar på Lillehammer fra huset hjemme i Ås og spør om skiforholdene, spiller det ingen rolle om det er aprils skareføre, desembers knirkende tørrsnø og lave dagslys, eller oktobers flekksnø med grus. Aldri har det vært finere forhold.

Bestefar har sikkert sklidd en halv kilometer på venstreskia når han finner ut at det er på tide å sparke fra på nytt. Tyngdeoverføringen skifter, og nå sklir han på høyreskia mens han begynner på plystrerepertoaret som stort sett består av ei låt, en modifisert versjon av «Det er lov å være bli’». Om den er modifisert av NRKP1 Hedmark og Oppland som alltid står på i det store huset med utsikt mot Lysgårsbakken, eller om den er modifisert av bestefar, vet jeg ikke. De to første verselinjene går i hvert fall som følger: 

«Det er lov å være bli’,

rusle rundt i skog og li» 

Det høres ut som noe bestefar kan ha funnet på. 

Jeg går bak bestefar og undrer meg over hvordan han klarer å skli så lenge på hver ski. Den gamle Fjellrävensekken han har på ryggen har ikke rukket å bli populær blant hipsterne, for hipsterne finnes ikke ennå. Hver gang vi treffer på en skiløper nærmest roper bestefar «HEI!» og rekker opp høyrehånda i en jovial hilsen. Hansken skjuler hånda som mangler en pekefinger og en halv tommel fra den gangen han tok i litt for hardt med vedøksa.

Bestefar kjenner alle. Om alle kjenner bestefar, vet jeg ikke, men alle skal hilses på og prates med. Om været, om føret, og hvor fint det er og at det aldri har vært finere. Selv om han har vært på akkurat denne plassen sikkert tusen ganger før både sommer og vinter. Jeg spurte en gang bestefar hvor mange ganger han tror han har vært på fjellet på Nordseter.

«Nok til at jeg hadde vært millionær om jeg hadde fått ei krone for hver gang jeg hadde passert bommen» repliserte bestefar. Jeg tror nesten på ham.

Årene går, bestefar med verdens mest tyngdeoverførende diagonalgang blir en del av jordens kretsløp og Fjellräven blir kult blant folk på min alder. Huset med utsikten mot Lysgårdsbakken selges, og mamma og pappa kjøper seg hytte på Nordseter. Jeg har passert bommen på Nordseter flere ganger enn jeg kan telle, men jeg er fortsatt langt unna å være millionær. Jeg går mil på mil på ski innover i fjellet, men blir aldri like god på tyngdeoverføring som det bestefar var.

En dag i romjula er mamma og jeg ute på ski i blåtimen langt inne i Øyerfjellet når vi plutselig ser en gammel mann med slitt Fjellrävenryggsekk og en fenomenalt seig gammelmanns tyngdeoverføring. Vi går forbi, men stopper lenger opp i bakken og venter på mannen for å være sikre på at det ikke er bestefar som har gjenoppstått. Vi drar fram sjokoladen og later som vi tar pause når mannen kommer glidene som en lykkelig gallionsfigur gjennom fjellterrenget. Mannen nikker, sier «HEI!» og løfter høyrehånda i en jovial hilsen. 

Med hakene på våre respektive bryst klarer vi ikke gjøre annet enn å tilby mannen sjokolade, noe han takker pent nei til mens han fortsetter i jevnt tempo innover fjellet. 

Det er et par minusgrader, snøen er tørr, trærne har ikledd seg sine hvite kjoler, sola er på vei ned og blåtimen er blåere enn noen gang. Mamma og jeg ser på hverandre. Vi trenger ikke si noe, for vi vet at vi tenker det samme. Aldri har det vel vært finere.

Har trent på Elixia

I dag skjedde det igjen. Kvinneligheten min fikk seg enda et slag for baugen da jeg på grunn av tidsmangel måtte ta treningsøkta innendørs på fashionistanes treningseldorado, Elixia på Majorstua.

For oss som er vant til å trene ute er det en brutal overgang å plutselig skulle løpe i et lite rom uten noen form for vindmotstand med mange andre. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg begynner å svette som en gris i det øyeblikket jeg setter beina på hamsterrulla. Og da hjelper det ikke akkurat at alle damene på treningssenteret har sydd igjen alt av porer og svettekjertler, har lange, blonde fletter, perleøredobber og überfancy treningstightser og topper. Jeg derimot, har ingen av delene og har shorts på de korte beina mine. Det har jeg fortsatt til gode å se andre damer gå med på treningssenter.

Mens damene begynner med å gå forsiktig på mølla begynner jeg med å rive med meg halve tørkerullen og lesse alt jeg får plass til på mølla. Og mens damene skrur opp stigningen på mølla mens de fortsetter å gå, dundrer jeg avgårde i 110 og slever og harker og tyter og disser og bæljer og hveser og spruter svette på min egen mølle og møllene ved siden av.

Det hender jeg ser damene drikke litt av flaskene sine mens de ser like uberørt ut der de går på mølla. De ser så freshe ut. Omtrent da pleier jeg å tørke meg i ansiktet med papiret jeg hamstret før intervallene så jeg drar ut gårsdagens mascara. Og når det bare er ett lite, tørt hjørne igjen på papiret bruker jeg det til å tørke meg på overarmene og mellom puppene.

Etter endt økt står noen av damene i garderoben og tar svettfrie selfies i speilet mens jeg aldri har sett verre ut og i hvert fall IKKE har planer om å forevige det rødsprengte forvrengte trynet mitt.

Etter endt dusj innser jeg at jeg selvfølgelig har glemt å ta med deodorant, så da er dagen komplett.

Gi meg heller dette.

Helan og Halvan på skogstur

Søndag: Bakfyll. Halvspist kebab i kjøleskapet. Walk of shame. Angst. Avsky. En utboks på mobilen man ikke tør se i.

For noen er dette en klassisk søndag. For Helan og Halvan, aka Marie og meg selv kan noen søndager fortone seg litt i samme gate som dette. Men med et dagsbudsjett på 39 kroner og svært lite lyst eller ferdigheter til å snylte til seg noen enheter av en eldre mann i en bar (for vi ser jo ut som Playboymodeller begge to), så i hvert fall dagens søndag noe mer streit ut.

Men det første først. Hvem er Marie? Marie beskriver seg selv som en idiot, men jeg synes hun er ganske ålreit. Dessuten har hun nettopp kjøpt seg pulsklokke og funnet ut at man ikke trenger å drepe seg selv hver gang man løper. I Marie hadde jeg en konkurrent til tronen som lapskausdronning, men nå har hun blitt en vaskeekte i1-forkjemper. Det går det an å like.

Mens Oslo lå og rullet seg i bakrus satte vi derfor kursen mot Lillomarka og to timer med rolig jogging, fullstendig uten fylleangst, selvmedlidenhet eller skallebank.

Med fisk høstluft i lungene, god samvittighet og myr i skoa satte vi oss på bussen tilbake til byen etter å ha hilst på en håndfull turgåere, spist blåbær og faceplanta på runden vår. Mens Marie hoppet av på Sagene fortsatte jeg et par stopp lenger ned mot sentrum. Etter å ha tilbudt en narkoman med krykker å sitte på fanget mitt (ikke fordi jeg ikke ville flytte meg, men han ville ikke jeg skulle reise meg), reiste jeg meg opp i god tid før stoppet mitt for å være helt sikker på å komme av bussen.

I det jeg stelte meg i midtgangen kjente jeg at jeg luktet dritt. Ikke sånn "jeg-er-ei-pent-sminket-berte- som-trener-halvhardt-på-treningsstudio-og-blir-bare-litt-svett"-lukt. Mer enn sånn "jeg-er-en-120-kilos-tung-mann-som-spiste-altfor-mye-hvitløk-i-går-og-ikke-har-bytta-skjorte-på-fem-dager"-lukt.

Ikke nok med det. Bak meg satt det to svenske fyrer av typen "jag-är-så-jävla-kul-och-hipp-och-har-tattis-på-kuken." Merket med én gang at de pratet om meg da jeg stelte meg foran dem. Ikke fordi jeg er innbilsk, men fordi jeg bare skjønte det (innbilsk). Først fniste de litt før han ene sa:

- Neimen, legg av!

- Hysj, inte säga nogot.

Av det var det to plausible hypoteser som tok form i hodet mitt. Enten snakket de om:

1...rumpa mi. Jeg hadde på meg 2xu-tightsen min. Du veit, den tightsen alle jentene i Oslo går med selv når de ikke skal trene fordi man får faste lår og rumpe i den. Ikke bare holder tightsen celulittene og flesket på plass, den er også svært gjennomsiktig. Det fant jeg ut for seint.

2...at jeg luktet uteligger på sjette året. 

Etter en rask (og egentlig fullstendig unødvendig) anvendelse av elimineringsmetoden kom jeg fram til at det eneste sannsynlige de kunne ha snakket om var at jeg luktet vondt til å ha så fin rumpe.

Så da hoppet jeg av bussen og trasket i retning Grünerløkka i en eim av gammel promp og med en hipsterscore lik null. I det minste var jeg ikke bakfull.