Dårligste 10km på tre år - hvor blir det av formen?

Så var det tid for SkiLøpet. Løpet jeg alltid har persa på og løypa jeg aldri løpt saktere enn 41.27.

Jeg hadde ikke meldt meg på på forhånd ettersom jeg ikke visste når jeg kom til å bli frisk. Jeg hatt en god flyt med etteranmelding de siste løpene jeg har deltatt på, så en aldri så liten slentrende, nonchalant trehundrelapp i vekslekassa ei lita time før start var planen. Flaks for meg at arrangørene er såpass greie at de lot meg melde meg på selv om etteranmeldingen var stengt og selv om det var fullt på 10-kilometeren.

Jeg begynte å varme opp og kjente umiddelbart at kroppen var av det tunge slaget. Så kom jeg på at jeg hadde sagd og båret trær i hagen til barndomshjemmet i Ås i to og en halv time i før jeg dro til Ski (ikke at det er en unnskyldning assa - joda), så da gadd jeg ikke så mye mer oppvarming. Jogget litt rolig, snurret litt på armene og forsøkte meg på et par drag i den planlagte konkurransefarten på 4:10 min/km, noe som tilsvarer en sluttid på 41:40. Farta var ikke mulig å oppdrive, så da stelte jeg meg opp ved start og tøyde og så på alle menneskene i stedet. Og var kjempenervøs. Selvfølgelig.

Ut fra start gikk det fint i omtrent 200 meter, og etter en kilometer var jeg allerede åtte sekunder bak skjerma. Jeg visste at jeg hadde omtrent fem damer foran meg, men tenkte at denne gangen kunne jeg ikke bry meg om dem. Målet var tross alt å overleve og ikke å bryte.

Men når tiden til skjema ryker med ti sekunder per kilometer (selv om det går nedover) begynner tankene å surre. Jeg tenkte at det var altfor varmt, og at det var grunnen til at det gikk sakte. Kanskje det gikk sakte med alle andre også? Jeg tenkte at jeg ikke burde løpt fordi jeg ikke hadde rukket å bli helt frisk. Skal jeg bli syk i fire nye uker? Jeg tenkte at jeg kanskje burde bryte og at fem harde kilometer er bedre enn ingen harde kilometer. Hvorfor sa ikke arrangøren bare at det var fullt da jeg meldte meg på? Og så tenkte jeg at hvis jeg bare tenker negativt så blir det i hvert fall ikke noe bra. Ikke?

Så da omstilte jeg meg. Jeg hadde klart å si til meg selv at jeg for første gang ikke skulle forsøke på perse på SkiLøpet. Nå gjaldt det bare å tro på det. Jeg sa til meg selv at SkiLøpet bare var første brikke i combacket etter fire uker med sykdom, og første steg på veien til New York Marathon. Det er det som er det faktiske målet.

I det jeg klarte å drite i å gjøre det bra begynte jeg å ta igjen folk. Jeg hang meg i ryggen på en mann og sammen løp vi inn en av damene som jeg ikke hadde sett siden de første 200 meterne. Ikke lenge etter kapitulerte også mannen og jeg begynte å jakte andre rygger lenger fram.

I et bittelite øyeblikk av innbilt selvtillit følte jeg meg sånn her:

Men i virkeligheten så jeg bare sånn her ut mens jeg så vidt klarte å holde kilometertida under 4:30 min/km samtidig som jeg holdt på å dø:

Foto: Sportsmanden

På 8 kilometer ga jeg opp å løpe Oslo halvmaraton og tenkte at 10 for Grete får holde i massevis. 1200 meter seinere, altså 800 meter fra mål skjønte jeg at jeg kom til å fullføre, men jeg turte ikke se på klokka i frykt for at jeg skulle finne på å legge meg rett ned når jeg innså hvor mye jeg har forfalt de siste ukene.

Klokket i mål på 43:42, min dårligste konkurransemil på tre år. Klart var jeg skuffa, men det var heller ikke noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg var rett og slett ikke bedre. Sånn her så jeg ut 30 meter fra mål:

Jeg er hun til høyre, ja. Triks med briller. Det skal jeg huske på til neste gang.
Foto: Sportsmanden.

SkiLøpet på Strava

Selv om avstanden opp til formen jeg pleier å være i på denne tiden av året er lang, krysser jeg fingrene ti kniver i hjertet kors på halsen og banker i bordet for at tiden opp til formen ikke nødvendigvis trenger å være så lang. Grunnlaget er jo der (en eller annen plass, håper jeg?).

Jeg har aldri opplevd liknende formsvikt, og det har aldri før tatt meg så lang tid å hente meg inn. Jeg har derimot kun opplevd å løpe fortere og fortere for hvert år, så dette er jeg neimen ikke sikker på hvordan jeg skal takle. All trening både før og etter SkiLøpet har vært blytung, og akkurat nå føles det som om resten av løpssesongen og skisesongen 2017/2018 kan gå rett på skraphaugen. Faen, ass.

Her er et par bilder fra sjauinga i hagen. Sånn for å lette litt på stemninga her inne.