Dårligste 10km på tre år - hvor blir det av formen?

Så var det tid for SkiLøpet. Løpet jeg alltid har persa på og løypa jeg aldri løpt saktere enn 41.27.

Jeg hadde ikke meldt meg på på forhånd ettersom jeg ikke visste når jeg kom til å bli frisk. Jeg hatt en god flyt med etteranmelding de siste løpene jeg har deltatt på, så en aldri så liten slentrende, nonchalant trehundrelapp i vekslekassa ei lita time før start var planen. Flaks for meg at arrangørene er såpass greie at de lot meg melde meg på selv om etteranmeldingen var stengt og selv om det var fullt på 10-kilometeren.

Jeg begynte å varme opp og kjente umiddelbart at kroppen var av det tunge slaget. Så kom jeg på at jeg hadde sagd og båret trær i hagen til barndomshjemmet i Ås i to og en halv time i før jeg dro til Ski (ikke at det er en unnskyldning assa - joda), så da gadd jeg ikke så mye mer oppvarming. Jogget litt rolig, snurret litt på armene og forsøkte meg på et par drag i den planlagte konkurransefarten på 4:10 min/km, noe som tilsvarer en sluttid på 41:40. Farta var ikke mulig å oppdrive, så da stelte jeg meg opp ved start og tøyde og så på alle menneskene i stedet. Og var kjempenervøs. Selvfølgelig.

Ut fra start gikk det fint i omtrent 200 meter, og etter en kilometer var jeg allerede åtte sekunder bak skjerma. Jeg visste at jeg hadde omtrent fem damer foran meg, men tenkte at denne gangen kunne jeg ikke bry meg om dem. Målet var tross alt å overleve og ikke å bryte.

Men når tiden til skjema ryker med ti sekunder per kilometer (selv om det går nedover) begynner tankene å surre. Jeg tenkte at det var altfor varmt, og at det var grunnen til at det gikk sakte. Kanskje det gikk sakte med alle andre også? Jeg tenkte at jeg ikke burde løpt fordi jeg ikke hadde rukket å bli helt frisk. Skal jeg bli syk i fire nye uker? Jeg tenkte at jeg kanskje burde bryte og at fem harde kilometer er bedre enn ingen harde kilometer. Hvorfor sa ikke arrangøren bare at det var fullt da jeg meldte meg på? Og så tenkte jeg at hvis jeg bare tenker negativt så blir det i hvert fall ikke noe bra. Ikke?

Så da omstilte jeg meg. Jeg hadde klart å si til meg selv at jeg for første gang ikke skulle forsøke på perse på SkiLøpet. Nå gjaldt det bare å tro på det. Jeg sa til meg selv at SkiLøpet bare var første brikke i combacket etter fire uker med sykdom, og første steg på veien til New York Marathon. Det er det som er det faktiske målet.

I det jeg klarte å drite i å gjøre det bra begynte jeg å ta igjen folk. Jeg hang meg i ryggen på en mann og sammen løp vi inn en av damene som jeg ikke hadde sett siden de første 200 meterne. Ikke lenge etter kapitulerte også mannen og jeg begynte å jakte andre rygger lenger fram.

I et bittelite øyeblikk av innbilt selvtillit følte jeg meg sånn her:

Men i virkeligheten så jeg bare sånn her ut mens jeg så vidt klarte å holde kilometertida under 4:30 min/km samtidig som jeg holdt på å dø:

Foto: Sportsmanden

På 8 kilometer ga jeg opp å løpe Oslo halvmaraton og tenkte at 10 for Grete får holde i massevis. 1200 meter seinere, altså 800 meter fra mål skjønte jeg at jeg kom til å fullføre, men jeg turte ikke se på klokka i frykt for at jeg skulle finne på å legge meg rett ned når jeg innså hvor mye jeg har forfalt de siste ukene.

Klokket i mål på 43:42, min dårligste konkurransemil på tre år. Klart var jeg skuffa, men det var heller ikke noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg var rett og slett ikke bedre. Sånn her så jeg ut 30 meter fra mål:

Jeg er hun til høyre, ja. Triks med briller. Det skal jeg huske på til neste gang.
Foto: Sportsmanden.

SkiLøpet på Strava

Selv om avstanden opp til formen jeg pleier å være i på denne tiden av året er lang, krysser jeg fingrene ti kniver i hjertet kors på halsen og banker i bordet for at tiden opp til formen ikke nødvendigvis trenger å være så lang. Grunnlaget er jo der (en eller annen plass, håper jeg?).

Jeg har aldri opplevd liknende formsvikt, og det har aldri før tatt meg så lang tid å hente meg inn. Jeg har derimot kun opplevd å løpe fortere og fortere for hvert år, så dette er jeg neimen ikke sikker på hvordan jeg skal takle. All trening både før og etter SkiLøpet har vært blytung, og akkurat nå føles det som om resten av løpssesongen og skisesongen 2017/2018 kan gå rett på skraphaugen. Faen, ass.

Her er et par bilder fra sjauinga i hagen. Sånn for å lette litt på stemninga her inne.

 

Gubbeheng. Et generaliserende innlegg om gubber på ski.

Dersom ordet "gubbeheng" hadde stått i det Store norske leksikon hadde det vært definert som noe à la dette:
           
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

For alt jeg vet kan det godt hende gubbeheng også er anvendelig for sykkel, løping, kajakk, bilkjøring og eurytmi. Men dette har jeg lite erfaring med selv.



Jeg vet jeg beveger meg inn på et minebelagt område når jeg omtaler gubber på ski, men dette er noe jeg opplever stadig vekk på vinterstid. Jeg vet ikke om middels gode jenter/damer er mer utsatt for gubbeheng enn gutter/menn og hører gjerne flere sider av saken. Uansett er det alltid skikkelig irriterende, men det smaker også like deilig som pinnekjøtt å parkere en gubbe i en lang motbakke. Klarer jeg derimot ikke få has på gubben, har jeg ingen problemer med å gi ham seieren etter et par kilometer med kniving. Har skrevet et innlegg om dette tidligere som kan leses HER.

Inntil i går trodde jeg gubbeheng kun var forbeholdt gubber på ski om vinteren. Men da jeg la ut på en av mine altfor få rulleskiturer i år, opplevde jeg det for første gang på rulleski. Jeg gikk fra leiligheten på Grünerløkka (fikk et par blikk fra hipsterne på hjørnet, ja) i retning oppover. Da jeg entret Troshovdalen så jeg en mann av typen gubbe et par hundre meter foran meg. Han slentret avgårde og brukte stavene litt sånn innimellom. I det brattere partiet opp mot ringveien labbet han opp bakken, og innen vi krysset under t-banen hadde jeg tatt ham igjen.

Her kommer en viktig opplysning som de fleste gubber ikke ser ut til å resonnere seg fram til på dette tidspunktet: når du blir tatt igjen er det fordi du går SAKTERE enn den som tar deg igjen. Ikke like fort. Ikke fortere. Hører du? IKKE fortere.

Etter å ha krysset trikkeskinnene satte vi begge kursen mot Groruddalen omtrent på likt. Jeg fortsatte å stake i det samme tempoet jeg hadde holdt oppover Torshovdalen, men merket fort at gubben hang seg på. Ganske fort kom det en lang og relativt bratt bakke. Gubben kom opp på siden av meg, men ettersom jeg hadde sett hvordan han slentret oppover Torshovdalen var det like lite sannsynlig at dette var hans foretrukne tempo opp bakken som at Ole Einar Bjørnalen frivillig klemmer en ebolapasient. Derfor nektet jeg å slippe ham forbi. I og med at han sikkert veide 50 kilo mer enn meg kunne han godt få lov til å kjøre fra meg nedover og stake fra meg i lettpartiene, men ikke faen om han skulle få oppoverbakken.

Her kommer det enda en viktig opplysning: på dette tidspunktet gikk ikke jeg heller i mitt foretrukne tempo. Når en gubbe forsøker å henge/forsere er det klart at han ikke skal få lov til det uten kamp.

Her hadde jeg tapt. Riktignok mot to glass prosecco, men det er helt greit.

To tredeler opp i bakken hørte jeg pusten hans øke i frekvens og desibel og tenkte at det var bare å fortsette, så skulle jeg nok slite ham ut. Men altfor fort flatet det ut, og vi fortsatte i et småkupert terreng. Han tettet luka nedover og bortover, og jeg dro fra i hver oppoverbakke. På et tidspunkt kom det ei kort, men durabelig bratt kneik, og gubben var parkert for godt.

For en tilfredsstillelse. Det var jul og bursdag på én gang. Med gubben ute av syne og sinn fortsatte jeg bortover flatene i tempoet jeg egentlig hadde planlagt å gå i. Men etter et par kilometer hørte jeg igjen de umiskjennelige gubbestavtakene komme bakfra. Jeg skjønte jeg hadde slappet av for mye og satte opp farta på nytt. Men det tok ikke lang tid før gubben var forbi. Men tror dere han staket? Neida, han skøytet med klassiskskia. Det er så feil, det. Det er ikke sånn man vinner en gubbekonkurranse.

Når han hadde skøytet såpass langt at han ble sliten, slo han av på tempoet og fortsatte med loffinga han hadde drevet med i Torshovdalen. Men han sørget for å se seg over skuldra jevnlig, og når jeg hadde redusert forspranget hans, slo han over til skøyting igjen. Og sånn fortsatte vi helt til Ammerud. Fra Sinsen til Ammerud. Det er 7 km med gubbeheng, det.

Dust.

Avslutningsvis kan jeg si så mye som: gubben kom først, men han juksa. Jeg tok ikke et eneste skøytetak, og det veit han. Gubbesjela tålte ikke å bli slått av ei lita jente på 160 cm, og derfor måtte han ty til juks som en hvilken som helst Rudolf Blodstrupmoen. Håper førstemann til Ammerud sitter igjen med en bismak i munnen.

Nå har jeg sikkert hisset på meg mange gubber, men vit at dersom gårsdagens gubbekonkurrent hadde holdt seg til klassisk stilart hele veien og slått meg, hadde det vært helt greit.

Vit også at jeg ser fram til flere gubbedueller til vinteren, men at dersom du er av typen gubbe som henger, så hjelper det veldig å takke for kampen. Da er det ikke sikkert jeg skriver et innlegg om deg.