Et par dager etter Birken lå det et brev fra legen i
postkassa som viste jernmangel. Jeg trodde ikke jeg skulle få utslag på jerntesten
ettersom jeg har tatt jernpiller litt av og på igjennom vinteren og dermed
tenkte at prøven kom til å bli forurenset og vise «høyere» jernnivå enn det jeg
ville hatt uten supplement. Forurenset var nok prøven uansett, men at jeg
allikevel skulle befinne meg under normalverdiene var en overraskelse. Og
faktisk en gledelig overraskelse i den grad man kan være glad for å ha lave
jernverdier.
Dette er noe jeg har slitt med etter at jeg ble lagt inn på akutten med alvorlig blodmangel i 2012, og jeg har gått på jernkurer
hver gang lagrene har vært lave. Jeg har bare ikke fått lov til å ta jern med
mindre jeg har testet meg hos legen først. Etter endt jernkur har jeg ventet
omtrent seks måneder før vi har målt verdiene på nytt. Da har jeg som regel
vært innenfor, men i det absolutt lavere sjiktet av friske verdier. Hvis jeg
dermed har hatt en konkurranse en måned eller to etter en slik måling har jeg
allikevel tatt litt jern (unnskyld, legen min). Det er fordi jeg ikke har
ønsket å stille anemisk til start i en konkurranse jeg har trent for i flere
måneder eller til og med år. Dessuten har jeg vært flinkere enn noen gang til å
spise mye brokkoli, spinat og ellers sunt og variert, men jeg er svært dårlig
på rødt kjøtt. Ikke fordi jeg er veggis eller ikke liker det, jeg bare kan ikke
lage det (aka. elendig koneemne).
Det positive er at de lave jernverdiene forklarer følelsen
av å ha gått for halv maskin på alle skirenn i vinter, og at lave jernverdier
er noe man kan fikse. Da det i tillegg kom en forkjølelse på toppen som jeg dro
med meg inn i både Vasaloppet og Birken har jeg plutselig fått et litt annet
syn på sesongen.
At jeg har prestert som jeg har gjort med jernmangel, og tidvis
også i en herlig salat med forkjølelse, er jeg egentlig ganske fornøyd med. Plutselig
ble jeg litt imponert over resultatet i Vasaloppet, selv om det sier seg selv
at det suger maks balle å rævkjøre den sesongen der jeg har satset desidert hardest, og hatt de mest hårete målene, med noe så dust som jernmangel. Om det har vært
smart å konkurrere med jernmangel og griseforkjølelse er en helt annen ting. Jeg har heller aldri påstått at jeg er spesielt smart.
Nå er jeg straks én uke inn i en seks ukers lang jernkur, så
flere renn blir det ikke denne vinteren. Med mindre drømmen jeg hadde om egen cøliakigruppe
i Birken blir en realitet med et par modifikasjoner, så klart. Dersom man kan stille i
en egen jernmangelgruppe i de få rennene som gjenstår i vinter tror jeg det ikke
skulle gått så verst.
