Et halvmaraton som gikk ganske bra selv om jeg "er stor til å være løper"

Siden forrige bloggpost har det skjedd tre ting. Altså, det har skjedd mer enn tre ting i livet mitt, men tre ting jeg mener er deleverdig på bloggen.

Ting 1
Jeg løp 10 for Grete og har ikke blogget om det. Det kommer jeg ikke til å gjøre heller, men jeg kan si såpass at det gikk mye bedre enn forventet. Etter en heftig jobbuke, varmet jeg opp med seks timers flytting, før jeg satte meg på bussen ned i sentrum og klinket til med 10 km på 40:58. Det hadde jeg aldri trodd.

Ting 2
Jeg har nok en gang blitt fortalt av en mann at jeg ikke har en typisk løpekropp. Hvorfor er det sånn at noen ser ut til å ha et behov for å fortelle meg det? Tror de ikke at jeg vet hvordan jeg selv ser ut? Og ja, det var sikkert ment som et kompliment fordi han bare: "Du har raske tider til å være dame, og du er jo ganske stor til å være løper. Med all respekt, men det er ikke mange kenyanere som er større enn deg."

Thanks, man. Beste komplimentet jeg har fått i_hele_mitt_liv.

Hadde jeg vært badass skulle jeg reist meg opp på en stol og
sett ned på ham på en sjukt matroniserende måte.

"Nei, men for faen, da. Jeg veit det, men du trenger ikke gni det inn", skulle jeg sagt. I stedet sa jeg noe som: "Jo, ja, det stemmer vel det", brydd og unnskyldende. Unnskyldende for hvem? Følte jeg at jeg måtte unnskylde meg for han som fortsatte med å si: "Du kan jo trene litt mer, og ikke spise karbohydrater så går du ned litt i vekt. Hvis du går ned 6-7 kilo, så løper du maraton på under tre timer."

Han vet ingenting om mitt kosthold, mine treningsmengder eller min vekt. Vekta mi veit jeg ikke noe om selv heller, og det er veldig bevisst. Selv om jeg har blitt 30 og ikke lenger er ei hormonell 16-åring betyr ikke det at jeg ikke lar meg påvirke av kommentarer som dette. For hva vet vel han om at jeg så lenge jeg kan huske skulle ønske jeg hadde lange, slanke bein, og ikke lang rygg og uproporsjonalt korte bein med kraftige lår. Hva vet vel han om hvor mye jeg har jobbet for og fortsatt jobber med å akseptere kroppen jeg har fått. Hva vet vel han om at jeg på vei hjem fra middagen der kommentarene hadde falt, ringte kjæresten min og lurte på om jeg burde slanke meg. Og det verste med det hele? Jeg er helt normal. Jeg er sterk og utholdende. Jeg er bare stor til å løpe såpass fort, ikke sant.

Kommentarer som det kan være så velmenende som bare det, men de kommer aldri, og jeg sier_aldri_ til å mottas som komplimenter. Hvorfor kan man ikke bare si: "Du løper fort", i stedet for "du løper fort til ikke å ha løperkropp". Er det så jævlig vanskelig? Tror man ikke at de fleste vet godt hvordan de selv ser ut? Er det ikke nok kroppspress i idrettsmiljøet og samfunnet for øvrig? Går det an å drite i å bidra mer til det, vær så fuckings snill? Ok, rant over. Ferdig, nå.

Ting 3
Med nok en intens arbeidsuke og fornyet misfornøydhet med min egen kropp, tok jeg med meg de korte beina mine til Skien og løp Skagerakløpets 21-kilometer. Allerede i bilen på vei ned begynte jeg å kjenne på vond hals, men jeg bestemte meg for å kjøre helt fram og bestemme under oppvarmingen om jeg skulle starte. Jeg hadde slengt i meg imodium da jeg dro hjemmefra, men allikevel ble det notert tre dobesøk før oppvarmingen.

Kroppen kjentes like tung ut på oppvarmingen som den antakelig ser ut på bakgrunn av kommentarene som falt tidligere i uka, men jeg tenkte at når jeg først hadde kjørt to timer, så måtte jeg prøve. Dette var uansett bare trening mot Hytteplanmila, og målet var å ha det vondt. Det skulle jeg få til med en sliten kropp. Jeg studerte de andre damene ved start; lange, slanke damer med korte rygger, lange bein, slanke armer og lår. Det motsatte av meg.

I forkant hadde jeg sagt at jeg ville bli skuffet om jeg ikke kom inn på 1:33-tallet. Under oppvarmingen forsto jeg fort at målet måtte nedjusteres, og jeg ble enig med meg selv om at jeg skulle være fornøyd hvis jeg kom inn under 1:35, noe jeg tvilte sterkt på at jeg kom til å klare. Jeg tvilte så sterkt at jeg holdt på å jogge tilbake til bilen og kjøre hjem.

Heldigvis klarte hodet å overtale kroppen, og jeg startet med resten av feltet, klar for å legge ut på fire runder på 5 kilometer og litt til. Jeg så to damer fyke avgårde i en fart som tilsa sluttid godt under 1:30. Selv startet jeg også altfor fort - første kilometeren gikk på 4:01 - og jeg prøvde å skru ned farten, fordi jeg visste smellen var rett rundt hjørnet. Allerede etter tre kilometer begynte jeg å kjenne at jeg måtte på do. Men jeg hadde jo tatt imodium. Det skulle ikke være mulig, sant? Jeg hadde jo lyst til å bryte, men å bryte fordi jeg måtte bæsje er ikke god nok grunn. Det var ingen passende busker langs løypa, og det var heller ingen toaletter. Jeg fikk bare løpe videre og vente til det ble helt krise.

Etter omtrent seks kilometer og første runding ble jeg annonsert som andreplass i dameklassen. Så en av de foran hadde brutt. Enda en grunn til ikke å bryte selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg sa til meg selv at jeg i hvert fall måtte løpe ti kilometer, og hvis jeg ble tatt igjen av to damer skulle jeg kanskje også få lov.

Ut på andrerunden hadde ikke dobehovet lagt seg, og jeg prøvde febrilsk å tenke på andre ting. Heldigvis fant jeg meg en passende rygg da jeg trengte det som mest, og jeg kunne dermed bruke all tankekraft på å tenke at jeg ikke skulle slippe ryggen, og at jeg skulle bruke den som skjold i den sure motviden.

Ryggen og jeg løp sammen den neste halvannen runden. Vi byttet litt på å dra, men jeg lå for det meste bak. Med en drøy runde igjen måtte ryggen slippe da jeg slapp de korte trommestikkene mine løs i en nedoverbakke. Jeg måtte derfor jobbe alene i motviden på sisterunden. I et svakt øyeblikk så jeg på klokka og innså at jeg lå an til å klare sub 1:35, kanskje til og med 1:33 hvis jeg klarte å unngå sprekk på sisterunden.

Jeg var redd for å bli tatt igjen av damer bakfra, men tenkte at de måtte ha det minst like vondt som meg, i tillegg til at de måtte løpe fortere enn meg for å klare det, så sannsynligheten for at noen skulle ha en rakett i ræva de siste kilometerne anså jeg som liten.

Etter å ha jobbet med hodet i tre runder for ikke å bryte, nærmet jeg meg omsider målgang. Jeg ønsket bare å være ferdig så jeg kunne slappe av og gå på do. 150 meter fra mål så jeg på klokka for første gang på flere kilometer og innså at jeg lå an til å løpe på 1:32-tallet. Jeg tror det var først der, 150 meter fra mål at jeg innså at jeg kom til å klare å fullføre løpet, og løpe på en tid som var bedre enn jeg hadde turt å håpe på uten målrettet trening.

Jeg løp i mål på 1:32,19, hørte noe om at jeg var nummer tre i dameklassen (så hun hadde ikke brutt allikevel), spurte speakeren om jeg rakk å gå på do før premieutdelingen, noe han smilte og sa "ja, selvfølgelig" til, før jeg reiv opp døra til fellestoalettet på Arkaden kjøpesenter og satte meg der jeg hadde hatt lyst til å sitte de siste 18 kilometerne.

Jeg var fornøyd, jeg var sliten, og jeg visste at jeg hadde løpt fort (til å være så stutt). I tillegg hadde jeg fått bekreftet det jeg hadde mistenkt: imodium biter ikke på det fordøyelsessystemet her. Dette fordøyelsessystemet leverer altså på et så høyt nivå at det ikke skulle være mulig. Men det kunne jo ikke han som mente jeg burde slanke meg for å løpe fortere vite.

Sein, men grei debut på løpssesongen 2018

Jeg har løpt løp igjen, og det var faenmeg på tide. Denne skrotten sleit med løperkne i lang tid etter Boston, og alle konkurranser på forsommeren utgikk. En og annen titt i Kondis' terminliste ga leamus både bein og konkurransehode, men med årene kan det faktisk se ut som jeg har blitt litt smartere. Og det skulle man ikke trodd.

Derfor ble SkiLøpet det første løpet på norsk jord i 2018. Men hva skal man forvente når man ikke har løpt en eneste konkurranse eller testløp på et halvt år? Jeg skal være den første til å innrømme at sub 40-drømmen lever som bare det, men at tiden fram mot Hytteplanmila både er knapp og med dårligere forutsetninger enn tidligere år gitt lite konkurransetrening.

Uansett, planen for SkiLøpet var å holde 4:10-fart, noe som tilsvarer 41:40 på de ti kilometerne. Jeg hadde glemt hvor nervøs jeg blir før løp, og hvor _sinnssykt_ mange ganger jeg går på do før start. Jeg hadde glemt hvordan jeg screener de andre løperne for å identifisere hvem som kommer til å vinne, og for å stadfeste at jeg uansett ikke har sjans på en god plassering. Jeg sammenlikner de lange slanke damene med løpekropp mot mine stutte pygmébein og store pupper, og husker tilbake på kommentaren jeg fikk en gang som lød: "du har jo ikke akkurat noen typisk løperkropp, så det er ganske imponerende at du løper såpass fort".

Som altfor mange andre damer rakker jeg ned på meg selv, selv om jeg veit at det er en skikkelig dustete ting å gjøre. Jeg håper ingen Kondis- eller Sportsmanden-fotografer har gjemt seg i buskene rundt traseene, og om de har det, trekker jeg de fete Oakley-shadesa over øyene så grimasene mine ikke skal bli så stygge, satser på at de knipser bildet i det jeg svever i lufta, og ikke i det jeg lander og pupp og kinn og lår trekkes mot bakken. Du vet det lille øyeblikket tyndgekraften bestemmer seg for å være en kødd med deg. Sånn som her:



På start så jeg at arrangøren hadde sørget for en fartsholder som skulle løpe på 40 minutter. Jeg sa til Henrik at det jo kunne vært morsomt å prøve meg på å bite meg fast i ryggen hans. Det skulle ikke sjefscoachen ha noe av, og han bare:

"Du ska itj hæng på 40-fartsholderen. Hvis du gjør det så kjæm æ te å vårrå heilt Gjert med dæ når du passere mæ uti løypa."

Jeg bare: "Men jeg blir jo så ivrig. Det blir vanskelig."
Han bare: "Du starte ajlltid for hardt. Men det ska itj du i dag."
Jeg bare:



Ut fra start lå jeg side om side med ei ung jente med typisk løpekropp. Jeg tenkte jeg skulle løpe mitt eget løp, men det er klart, jeg skulle gi henne kamp selv om jeg hadde trippel stegfrekvens av hennes. Hun la seg i rygg, og jeg dro på henne forbi den første kilometeren som gikk på 4:07 minutter. Rett før den andre kilometeren hørte jeg på pusten hennes at hun var på vei opp på siden, og da hun løp forbi så jeg at det var en liten gutt, og at jenta med løpekroppen som jeg trodde jeg hadde dratt på hadde sluppet for lengst. Til tross for korte bein, men ved hjelp av høyere BMI en gutten, sèg jeg forbi igjen nedover de slake bakkene mot E18. Jeg følte jeg lå trygt på undersiden av syregrensa, men var spent på hvor lenge jeg kom til å holde. I skogen opp mot fem kilometer sank kilometerfarta betraktelig, men det gjorde den også på de rundt meg. Jeg begynte å plukke rygger, og det var det eneste som gjorde at jeg klarte å holde en viss fart oppe. Fy søren, det er deilig å plukke rygger. Det hadde jeg også helt glemt.

På drikkestasjonen fikk jeg en kopp sportsdrikk, og alt innholdet traff hele fjeset, med unntak av et par må dråper som traff i munnen. Og jeg som hadde begynt å bli litt bedre på å drikke fra kopp i fart før Boston. Nå var jeg tilbake på null. Kanskje til og med minus.

Vi løp forbi et korps og masse blide folk, og det var i og for seg bra, for proporsjonalt med at publikumstettheten økte, sank kilometerfarta mi tilsvarende. På åtte kilometer sto Henrik aka Gjert og var smørblid og full av heiing, for jeg hadde sluppet 40-fartsholderen for lengst - jeg hadde faktisk aldri forsøkt å henge en gang.

Den siste 1,5 kilometeren i SkiLøpet var akkurat så jævlig som jeg husket den. Et lite blikk på klokka rett før oppløpet viste at jeg lå an til å klare målet, og jeg tikket i mål på 41:38 og en andreplass totalt. Dama med lågt lortfall og atypisk løpekropp viste et stort "fuck you" til unødvendige kroppskommentarer, og så trengs det ikke å nevnes at de beste løperne (med unntak av Marit som vant, selvfølgelig!) befant seg på Nordmarkstraver'n denne dagen.

Bomba

«Hva er «alkoholiker» på sju bokstaver, Mathias?» spurte bestemor. Det var søndag morgen, lukten av kaffe fylte stua, sola skinte, biene pollinerte blomsterenga utenfor huset, Tutta lå i sofaen og slikket seg i skrittet, og alt var like enerverende idyllisk som dagen før. Det var én dag igjen til jeg kunne ta bussen inn til byen og kjøpe ny lader til mobilen. Jeg hadde vært hos bestemor i to dager og jeg var allerede dritt lei. Jeg la idiot-kabal for n’te gang uten at den hadde gått opp og lot som jeg ikke hørte. «Mathias?» Bestemor fortsatte å mase. «Hogbart?» svarte jeg. «Hva?» spurte bestemor. «Hogbart. Bussjåføren. Tipper han drikker en del. Han ser sliten ut.» For første gang den morgenen løftet bestemor hodet opp fra kryssordet og så på meg. «Det var ikke spesielt hyggelig sagt.» Jeg trakk på skuldrene og fortsatte med kabalen mens jeg ventet på en skjennepreken fra bestemor. Jeg hadde aldri forstått henne. Hun var aldri noe hyggelig mot meg, det var som om hun syntes jeg var en belastning. Jeg tipper mamma og pappa hadde presset henne til å passe på meg så de selv kunne reise på chartertur til Rhodos og knulle rundt blant nordmenn med langt framskredet forstadium til hudkreft og dårlig engelskuttale i en uke. Hvis de absolutt mente jeg ikke var i stand til å ta vare på meg selv, hvorfor kunne de ikke sendt meg på Hudøy feriekoloni eller sommerskole i byen i stedet? De to lameste tingene å gjøre i sommerferien foran å henge med bestemor. Det eneste det virket som bestemor håndterte var å løse kryssord, frastøte seg folk generelt og kjefte på meg spesielt. Jeg kunne ikke huske sist mamma og pappa var på besøk – de bare skjøv meg foran den dårlige samvittigheten deres selv om bestemor helt åpenbart hadde funnet meg totalt uinteressant i alle de 13 årene jeg hadde levd.

«Det er besøk til deg» ropte bestemor fra gangen. Jeg hadde sovnet midt i kabalen og lå med hodet godt planta ned i bordet. Med spar ess klistret i panna, dro jeg overkroppen min opp av stuebordet og slepte den sommertrøtte kroppen min ut mot gangen. «Hva har skjedd med deg, a? Møtt et spøkelse?» Loffen så på meg fra trammen. Klærne var de samme som dagen før bortsett fra at shortsen så enda litt trangere ut. «Sovet» svarte jeg. «Blir du med ut å henge, eller?» Loffen så på meg med et i overkant forventningsfullt blikk fra en som jeg kun hadde tilbragt et lite kvarter med. «Alle er på ferie og jeg kjeder meg noe så jævlig. Du virker som en kul type» fortsatte Loffen. «Du kan ikke leke med Mathias hvis du skal bruke det språket der» smalt det fra bestemor som var i ferd med å lukke igjen døra og stenge Loffen ute. «Bestemor. Han er ok. Lover. Og dessuten, vi leker ikke.» Jeg satte foten foran døra og hindret bestemor fra å lukke den. «Kom ‘a, Loffen. Vi stikker.»

Bestemor smalt igjen døra og Loffen og jeg ruslet over tunet i retning skogen. «Ikke helt i humør i dag hun bestemoren din?» spurte Loffen. «Har aldri sett henne i noe annet humør» svarte jeg. «Virker som det smitter over på deg. Flaks at jeg fant en flaske vodka i verkstedet til pappa, da. Det skal nok få deg i bedre humør» sa Loffen og dro en uåpnet flaske med vodka ut av baklomma. Jeg syntes det var litt rart om shortsen til Loffen skulle ha blitt trang over natta. «Smakt det før?» «Nei» svarte jeg, «åssen smaker det?» «Det smaker ganske jævlig. Men det er funny når du kjenner alkoholen» svarte Loffen. «Har du mer rullings?» Jeg kjente etter i baklomma. Joda, pakka med Petterøes var der fortsatt, og lighteren hadde jeg i den andre lomma. Vi vandret innover i skogen til et tjern Loffen mente var den perfekte plassen å «drikke seg dritings», som han sa. Stille og rolig, vestvendt og sol til langt på kveld. «Fy fader, det her blir en helaften!» Loffen lyste opp da vi kom ut av skogkanten og sto i vannkanten og så ned på speilbildene våre.

Berget vi sto på helte slakt nedover før det brøt med den speilblanke vannflaten. Vannet la seg rundt berget som et silketeppe, og det så ikke ut som om krysningspunktet mellom de to elementene kunne være noe annet enn harmonisk. Berget så hardt og kompromissløst mot vannet som folder seg rundt alt som kommer i dets vei. Én dråpe er kanskje myk, men sammen sliter de hull på berg. En tilsynelatende fredelig symbiose som egentlig er en kamp vannet vinner med mindre det tørker ut før det rekker å slipe taggene av berget.

Vi slo oss ned på berget. Ikke et vindpust fikk slippe igjennom trærne rundt tjernet og over vannet der vi satt. Sola skinte høyt på himmelen, og vi hadde mange timer å drikke oss fulle på. «Den første slurken er alltid den verste. Etter hvert blir du vant til det, og når du har drukket nok begynner du å synes det er godt» sa Loffen. Han skrudde korken av flaska og satte flaska til munnen. «Bare svelg fort så du ikke rekker å kjenne smaken.» Adamseplet til Loffen beveget seg først ned og så opp før han førte flaska fra munnen, lukket øynene hardt, skar en grimase og sa: «Det var godt! Nå er det din tur.» Jeg var ikke helt overbevist, men hadde lyst til å prøve. Det må da være en grunn til at så mange drikker. Hvis det smaker så jævlig som Loffen skal ha det til, må det i det minste være skikkelig gøy. Annet kunne jeg ikke forstå. Dessuten begynte jeg å røyke dagen før, så hvorfor ikke debutere på spritflaska dagen etterpå. Jeg satte flaska til munnen og tok en voksen slurk. En smak av noe jeg ser for meg at spylevæske kan finne på å smake, lammet munnen. Øynene mine lukket seg instinktivt, det samme gjorde halsen samtidig som jeg måtte stå imot en intens trang til å brekke meg. Loffen slo meg i ryggen. «Der satt den! Godt, ikke sant?» Jeg hostet og strakk hånda ned i baklomma for å rulle meg en Petterøes. Jeg visste ikke hva som var verst. Smaken av røyk eller sprit, men akkurat nå måtte jeg døve spritsmaken. Rullinga gikk litt bedre enn dagen før, og det skulle vise seg at kombinasjonen rullings og sprit ikke var så verst. Eller, la meg omformulere meg. Det kunne ha vært verre.

Flaska og rullingsen gikk på tur. En slurk vodka og et drag annenhver gang, og rullingsen og spriten fikk fort bein å gå på. Da vi var halvveis nedi flaska reiste Loffen seg og gikk mot skogkanten. Der fant han en svær stein som han bar bort til vannkanten og kastet i vannet mens han brølte. Så begynte han å le. Jeg lo. Vi lo. Jeg reiste meg og fant en større stein enn den Loffen hadde kastet i vannet. Jeg bar steinen bort til vannkanten og kastet den i vannet mens jeg brølte. Steinen brøt den stille vannflaten med et kraftig splæsj. Ringene i vannet lå tett i tett der steinen hadde brutt overflaten, og spredte seg ut i stadig større sirkler. Akkurat som jeg alltid har sett for meg at et atombombeangrep ser ut ovenfra. Loffen løp mot skogkanten og fant enda en stein som han bar på skulderen ned til vannkanten. «Sjekk nå, Mathias. Se for deg en feit russisk kulestøter», sa Loffen og brukte håndflaten i den ledige hånda til å presse panneluggen ned mot øynene, klistret inntil panna. «Likner jeg?» «Du er i hvert fall feit nok», svarte jeg og begge brøt på ny ut i latter. «Følg med nå, Mathias», stotret Loffen fram bak latterhikstene. Loffen sjanglet tre ganger rundt sin egen akse og strakk ut armen for å støte den altfor store steinen ut i vannet. Det var som om steinen aldri forlot hånda til Loffen. Loffen fulgte som en forlengelse av steinen og landet langflat med ansiktet først ned i vannet. Lyden av Loffen og steinen som brøt vannoverflaten var høyt nok til at det lettet en flokk småfugl fra en busk på andre siden av vannet. Loffen tittet opp av vannskorpa med panneluggen godt klistret til pannebrasken. Jeg holdt pusten for å holde tilbake latteren mens jeg ventet på reaksjonen til Loffen. Et lurt smil bredte seg over ansiktet hans mens han kavet seg mot land. «Ti poeng for den der, eller?» spurte Loffen. «Sender du på spritflaska, eller?». Men jeg hørte ikke etter. Jeg hadde kippet av meg skoene og tatt rennafart fra der jeg sto på land i retning tjernet. Jeg hoppet uti vannet så nære Loffen jeg klarte mens jeg ropte «BOMBAAAA!».