Skeikampenrennet: gjensnødde spor og sirup under skia

Etter en god opplevelse på Romjulsrennet og en dårlig opplevelse på Budor var det i helga klart for Skeikampenrennet. Distansen var akkurat passe (27km) og løypeprofilen så morsom ut. Småkupert og en del slake motbakker der man kan lange ut i diagonalgang. Helt perfekt. Trodde jeg.

For på renndagen lavet det ned i bøtter og spann. Løypemaskina la ut i traséen 45 minutter før start, men da startskuddet gikk var det meste snødd igjen. Det ble med andre ord en tung dag i sporet og jeg bommet GROVT da jeg estimerte sluttiden min.

Starten. Foto: Skeikampen resort

Følte jeg kom greit ut fra start da jeg valgte meg noen rygger som gikk fortere enn resten og forserte en hel mengde løpere ut fra startområdet. Det tok allikevel ikke lang tid før det kun var to "spor" å gå i. Jeg ble gående i kø og bestemte meg for å legge meg i midten og stake forbi en liten gruppe. Det skulle vise seg å være et særdeles dårlig valg. I nysnøen  kostet det mer enn det smakte, og resultatet ble at jeg slukøret måtte finne en luke i sporet der jeg hadde gått - bare lenger bak i køen.

Ved to senere anledninger forsøkte jeg meg på samme manøver med samme resultat. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å bestemme seg for å legge seg inn i køen holde sporet. I 15 kilometer var vi et tog på ca 20 stykker som sneglet oss igjennom løypa. I fiskebeinsbakkene ble det full stopp og trekkspilleffekt, men det var i grunn greit. Jeg som alltid har tenkt at slake motbakker er min styrke sleit ut av en annen verden med diagonalgangen i snødrevet.

Hodet: Hva er det du driver med, egentlig?
Kroppen: Vet ikke, jeg. Prøver meg liksom på diagonalgang, da.
Hodet: Det var du jo jævlig god på i dag.
Kroppen: Veit du. Du har helt rett. Jeg suger.

Kroppen kjentes tung som en dampveivals i trolldeig, og jeg begynte for alvor å betvile min egen form allerede tidlig i løpet. Kunne det være påbegynnende sykdom? Manglende ferdigheter i løst føre? Eller er jeg bare i ræva form?

Etter 20 kilometer våknet endelig skroget til live, og de siste 6 kilometerne (minus den siste kilometeren til mål) gikk det i grunn ganske greit. Stakinga fra Romjulsrennet var tilbake, og motivasjonen ble holdt oppe av å ta igjen folk med lave startnummer. 300 meter fra mål sto Ane og Lisa og heiet seg hese og bød på øl. Øl fristet, men så nære mål ble det litt for dumt å gi seg. Hadde de derimot stått med øl og klappstol på 15 kilometer hadde jeg gladelig slått meg ned.

Fikk en øl litt seinere på kvelden. Hvor fortjent den var er en annen historie.

Sneglet meg til slutt i mål til en svak - og veldig overraskende - tredjeplass i klassen.

Etter to dårlige rennopplevelser på rad har jeg blitt enig med meg selv om én ting:
De neste helgene skal renn byttes ut med teknikkterping. Skuldrene og stressnivå skal ned når jeg forsøker å gå fort. Nå skal jeg back to basics. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

Budorrennet. Nuvel.

For første gang i år «feiret» jeg bursdagen min med å gå skirenn. Ikke bare var det skirenn, det var skirenn med sånt føre som jeg ikke liker. Så det var skikkelig hyggelig.

Regn og påfølgende kulde hadde gjort sporene harde, og jeg hadde et par lag med deilig klister under plankene. Da startskuddet gikk hadde jeg helt glemt hvordan det var å starte midt inni et stort startfelt. Jeg valgte derfor å stå i sporet og være tålmodig. Det viste seg fort å være et dårlig valg da jeg så Maren fra SKIGO og andre løpere jeg hadde håpet å gå sammen med smette framover mellom sporene. Prøvde å smette etter, men jeg var stuck. Det var folk overalt. I sporene. I mellom sporene. Foran meg. Bak meg.

Men så endelig virket det som om ting løsnet. Jeg klarte å manøvrere meg framover i feltet i ca ti meter før løypa ble snevret inn og redusert til to spor. Og så var jeg stuck igjen. Da var det ikke annet å gjøre enn å prøve å komme inn i en rytme. Men før jeg gjorde det sørget jeg for å sette staven mellom skia og spenne bein på meg selv så både jeg og hun bak meg tryna.

Med et «unnskyld» til de bak meg kom jeg meg opp igjen og begynte jakten på Maren. Løp sikksakk mellom sporene for å avansere i feltet oppover den første mila. Pulsen spratt rett opp i altfor høy sone, og flere av plassene jeg hadde avansert gikk plutselig i min disfavør igjen. Men så, etter 8 kilometer så jeg en gul SKIGO-drakt foran meg. Vi holdt ca samme fart, og jeg hadde henne innen rekkevidde da vi nådde toppen.

Foto: Stein Arne Negård

Toppen, ja. Den hadde jeg hørt litt om. Jeg hadde hørt  at det skulle være en nedoverbakke med en bratt sving i bunn som sannsynligvis kom til å være en dødare på dagens føre. Så da det begynte å gå slakt nedover og jeg ikke så slutten, reiste jeg meg like godt opp og satte ut det ene beinet. Det skulle vise seg at dette på ingen måte var noe annet enn en skikkelig slak nedoverbakke. Men det visste jo ikke jeg, og pingle som jeg er bremset jeg og ble forbikjørt av ca halve Elverum. Maren så jeg aldri noe mer til.

Da den virkelige bakken kom noen kilometer seinere var jeg nære ved å ta av meg skia. Alt som hadde vært av snø var ploget bort, og på ett eller annet vis klarte jeg å manøvrere meg ned bakken i tidenes bredeste plogestilling på ca 3 km/t. Da er det ingen overraskelse at jeg ble forbikjørt av resten av Elverum.

De påfølgende stakepartiene var seige. Jeg staket og staket, men følte ikke jeg fikk noe igjen for det. Der jeg hadde vært sterk på Romjulsrennet ble jeg nå sklidd forbi av noe som kjentes ut som alt og alle.

Foto: Rolf Bakken

Fra omtrent 6 kilometer hadde tanken om å bryte slått meg første gang. Den kom igjen og igjen omtrent hver kilometer til jeg rundet 20 kilometer. I og med at Budorrennet er 46 kilometer var jeg fornøyd med at jeg hadde klart å lure meg selv til å gå så langt, for nå var det nesten like langt å snu som å fullføre. Så da fortsatte jeg. Men jeg var ikke glad. Jeg hadde gitt opp. Mens stakemusklene jobbet hadde pulsen tatt ferie og ville ikke opp i konkurransefrekvens.

Med én kilometer igjen til mål etter noen utforkjøringer der jeg bare så vidt hadde unngått et grantre og faceplant i en vanndam var det et par ord som gikk på repeat i hodet mitt:

Jævla fuckfacefaendritthelvetesfuck.

Kom meg til slutt i mål på tiden 2.43.42 og 5. plass i klassen. Synes ikke tiden i seg selv er så gal, men selve opplevelsen var dritt hele veien. Selv om rennet gikk i fine omgivelser. Herregud, jeg hater ikke Budorrennet. Jeg hatet bare føret og meg selv.

Heldigvis hadde jeg bursdag, så jeg fikk to kakestykker på premieutdelingen, og da var nesten alt bra igjen. 

Romjulsrennet - tricepstrening

Altså, dette er toppen av latskap. Jeg har gått tre renn og ikke skrevet om dem. Fy til meg. Kjeft, kjeft, kjeft.

La oss ta det første først. I romjula debuterte jeg Romjulsrennet på Sjusjøen. Altså, på resultatlistene ser det ut som jeg gikk i 2013, men det gjorde jeg ikke. Jeg skrev allikevel et rennreferat fra Romjulsrennet 2013 som kan leses HER.

Dermed var det duket for debut i Romjulsrennet. Hele jula hadde jeg tilbragt i trikkeskinnene på Nordseter der kulden gjorde smøringa enkel – blått og trått. Etter milevis tilbakelagte kilometer i stabile minusgrader hadde jeg konkludert med at skia mine (ja, jeg har bare ett par klassiskski hvis man ser bort ifra grusskia) er veldig gode på kaldt og trått føre. Gledet meg derfor til å ha bedre glid enn de fleste rundt meg til tross for en litt tung og sliten følelse i kroppen på renndagen. Men sånn skulle det ikke bli.

 Renndagen stilte med nullføre og regn, ikke engang vr60 satt, og hele løypa måtte stakes. Koste hva det koste ville. Ut fra start på Sjusjøen skistadion går det slakt nedover, og jeg opplevde å bli frastaket av mange menn og litt for mange damer. Allerede etter to kilometer åpnet borrelåsen rundt hånda på høyre stav seg, og jeg mistet halen på de raske damene da jeg måtte feste staven igjen. Heldigvis kom vi til et slakt motbakkeparti etter omtrent tre kilometer som skulle vare en god stund, og jeg fikk da dra nytte av min korte kropp og staket inn flere av damene som hadde flydd forbi i de flate partiene i tillegg til at jeg begynte å plukke løpere fra puljen foran.  

Opp mot Sollifjell var det ikke annet å gjøre enn å brette skia ut i fiskebein og løpe på skia mellom sporene i en slags slow motion Estil-stil. Etter å ha besteget Sollifjell i fiskebein var det bare å ta på seg Bambikostymet og hive seg bredbeint og ustødig ned bakkene igjen. Her ble jeg tatt igjen av omtrent alle de jeg hadde gått ifra oppover, men heldigvis kom det en ny motbakke rett etterpå, og da var det ikke annet å gjøre enn å henge seg på stavene og stake inn alle sammen – én gang til. Derfra var det bare å stake resten. Nesten. Mellom midtfjellet og Gjesbodsåsen løsnet staven ytterligere 3 ganger, og da staven løsnet for 7 gang et sted mellom Gjesbodsåsen og Kroksjøen var det ikke annet å gjøre enn å brøle ut et:

MEN FOR FAEN ‘A!

Strammet staven til jeg ikke kjente fingrene mine lenger og staket de siste kilometerne til mål. Underveis hadde jeg ingen formening om jeg gikk spesielt fort eller ikke, men da jeg krysset målstreken viste det seg at jeg hadde slått løpere jeg ikke trodde jeg skulle klare å slå, i tillegg til at jeg var nærmere vinneren enn jeg trodde jeg skulle klare.

Med andre ord all grunn til å være fornøyd. Tiden på 23 km med null feste ble 1.21,48, 7.plass i klassen og 39. plass totalt av 129 damer.

Gleder meg allerede til neste vinters Romjulsrenn. Håper bare det blir litt tråere så skia mine kan komme til sin rett. 

Coming up: rennreferat Budorrennet og Skeikampenrennet.

Brannfakkel

Skal jeg lenge ut en brannfakkel? Ja, det skal jeg:

iPhone er noe DRITT.

Sånn. Da var det sagt. It's out there.

Jeg har alltid forholdt meg nøytral i Mac/Apple vs PC/Android-debatten. Gidder ikke sette meg inn i det, liksom. Har hatt Adroid og PC og vært fornøyd med det. Har venner som har Apple og de er fornøyd med det. Fint.

Men nå har jeg fått min tredje iPhone på halvannen måned. Det er ikke fordi jeg vil ha iPhone. Det er fordi det er den telefonen vi har på jobb. Nå er det viktig å skille mellom hva jeg klager på her. Jeg klager ikke på at jeg har jobbtelefon. Jeg klager på Apple generelt og iPhone spesielt. For noe SKVIP.

Omtrent så begeistret er jeg for Apple-produkter:

Her er noen av grunnene til at jeg ikke liker iPhone og Apple.

1. Alle andre mobilprodusenter i verden har gått sammen om å ha samme type lader. Men ikke Apple. Ikke engang Apple-produktene skal ha samme type lader. Ta for eksempel min iPod (den hadde du glemt, ikke sant?) kjøpt i 2009. Jeg har mistet laderen min og kan ikke bruke andre (les:nyere) iPod/iPad-ladere fordi Apple selvfølgelig vil at jeg skal blåse enda mer penger på et merke som er hypa herfra til helvete.

2. iPhone gidder ikke kommunisere på blåtann med andre produkter enn Apple-produkter. Apple er liksom for kult for alt annet. Jeg vil si det er for dust for alt annet.

3. iPhone tåler ikke kulde. Selv om jeg har den i en tjukk vått i drikkebeltet oppå en flaske med varm drikke (ikke lekk) kan jeg verken ringe eller ta bilder med den når jeg tar den fram på skitur fordi det står følgende: "Enheten må kjøles ned før den kan brukes", selv om den er pisskald. En telefon skal tåle å være på tur som ikke er av ekstrem karakter.

4. iPhone har dårlig kamera. Nei, sier du? Jo, det har den. I hvert fall de tre jeg har hatt.

5. Java funker ikke på Mac. Eller gjør det det nå, kanskje?

6. Mac har ikke høyretast. Den er forkledd som noe jeg aldri finner.

7. Apple-produkter er hypa.

Sånn. Godt å lette litt på trykket.

Har fått voksenjobb

Det betyr at...

...jeg kan kjøpe vaskepulver uten at det svir i dagsbudsjettet

...jeg må stå opp (altfor) tidlig hver dag

...helg er helg

...jeg får råd til å være med på skirenn

...jeg kan kjøpe pinjekjerner hvis jeg har lyst på det

...jeg kan spise middag hver dag

...jeg kan bytte ut månedslinsene hver måned og ikke annenhver

...at den ti år gamle vinterkåpa mi kan pensjoneres

...jeg kan melde meg inn i treningsstudio

...jeg trenger ikke kjøpe det billigste dopapiret

...jeg kan gå til tannlegen

...jeg trenger ikke bruke helgene på å lese tung teori om en totalt ubrukelig diskusjon blant kverulerende akademikere innenfor et nisjefelt som på ingen måte gjør verden til et bedre sted og som ingen andre enn dem selv bryr seg om (leses fort uten mellomrom og uten å trekke pusten)

Det går det an å like.

Tanker man gjør seg på treningstur

På de siste treningsturene mine har jeg tenkt disse tankene:

"Hvordan ser livssyklusen til en mark ut? Er de vekselvarme, eller graver de seg bare skikkelig langt ned på vinteren? Nedbrytningen går jo saktere når det er kaldt, men stopper den helt opp når det er tele?"

"Fem minutter på Facebook går fort, men fem minutter intervalldrag tar faenmeg aldri slutt."

"Tenk om jeg hadde hatt råd til den 17 mill leiligheten i Bjørvika."

"Hvordan beregner man kø-mønster i biltrafikken?"

"Hvis Johan Kjølstad går 11 km/t på rulleski på grus, hadde jeg klart å henge på?"

"Når man kjøper land på månen, hvem kjøper man det av? Hvem påberoper seg retten til å kunne selge land på månen? Sikkert NASA og USA. Det er faenmeg alltid NASA og USA."

"Lurer på om noen ser på meg og tenker at jeg har unormalt korte bein."

"Tenk om Usain Bolt hadde hatt min stegfrekvens med sine lange bein. Da hadde han flydd."

"Au."

"Tenk om jeg får A på masteroppgaven. Nei, ikke tenk det. Da skjer det ikke. Jeg får sikkert C. Håper ikke jeg får C."

"Skulle likt å fly på første klasse en gang. Nedleggbare stoler og sjampis."

"Kommer jeg noen gang til å få sixpack?"

"Tror ikke jeg gidder å gjøre det som må til for å få sixpack. Man må jo leve også. Hva er poenget med sixpack, liksom? Se "bra" ut? LOL."

"Faen, jeg HATER bakglatte ski."

Ja, for jeg har faktisk gått på ski i vinter.

Veit jeg sitter litt for mye bakpå her. Og hvorfor det? Fordi jeg sleit med bakglatte ski.

Gubbeheng. Et generaliserende innlegg om gubber på ski.

Dersom ordet "gubbeheng" hadde stått i det Store norske leksikon hadde det vært definert som noe à la dette:
           
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

For alt jeg vet kan det godt hende gubbeheng også er anvendelig for sykkel, løping, kajakk, bilkjøring og eurytmi. Men dette har jeg lite erfaring med selv.



Jeg vet jeg beveger meg inn på et minebelagt område når jeg omtaler gubber på ski, men dette er noe jeg opplever stadig vekk på vinterstid. Jeg vet ikke om middels gode jenter/damer er mer utsatt for gubbeheng enn gutter/menn og hører gjerne flere sider av saken. Uansett er det alltid skikkelig irriterende, men det smaker også like deilig som pinnekjøtt å parkere en gubbe i en lang motbakke. Klarer jeg derimot ikke få has på gubben, har jeg ingen problemer med å gi ham seieren etter et par kilometer med kniving. Har skrevet et innlegg om dette tidligere som kan leses HER.

Inntil i går trodde jeg gubbeheng kun var forbeholdt gubber på ski om vinteren. Men da jeg la ut på en av mine altfor få rulleskiturer i år, opplevde jeg det for første gang på rulleski. Jeg gikk fra leiligheten på Grünerløkka (fikk et par blikk fra hipsterne på hjørnet, ja) i retning oppover. Da jeg entret Troshovdalen så jeg en mann av typen gubbe et par hundre meter foran meg. Han slentret avgårde og brukte stavene litt sånn innimellom. I det brattere partiet opp mot ringveien labbet han opp bakken, og innen vi krysset under t-banen hadde jeg tatt ham igjen.

Her kommer en viktig opplysning som de fleste gubber ikke ser ut til å resonnere seg fram til på dette tidspunktet: når du blir tatt igjen er det fordi du går SAKTERE enn den som tar deg igjen. Ikke like fort. Ikke fortere. Hører du? IKKE fortere.

Etter å ha krysset trikkeskinnene satte vi begge kursen mot Groruddalen omtrent på likt. Jeg fortsatte å stake i det samme tempoet jeg hadde holdt oppover Torshovdalen, men merket fort at gubben hang seg på. Ganske fort kom det en lang og relativt bratt bakke. Gubben kom opp på siden av meg, men ettersom jeg hadde sett hvordan han slentret oppover Torshovdalen var det like lite sannsynlig at dette var hans foretrukne tempo opp bakken som at Ole Einar Bjørnalen frivillig klemmer en ebolapasient. Derfor nektet jeg å slippe ham forbi. I og med at han sikkert veide 50 kilo mer enn meg kunne han godt få lov til å kjøre fra meg nedover og stake fra meg i lettpartiene, men ikke faen om han skulle få oppoverbakken.

Her kommer det enda en viktig opplysning: på dette tidspunktet gikk ikke jeg heller i mitt foretrukne tempo. Når en gubbe forsøker å henge/forsere er det klart at han ikke skal få lov til det uten kamp.

Her hadde jeg tapt. Riktignok mot to glass prosecco, men det er helt greit.

To tredeler opp i bakken hørte jeg pusten hans øke i frekvens og desibel og tenkte at det var bare å fortsette, så skulle jeg nok slite ham ut. Men altfor fort flatet det ut, og vi fortsatte i et småkupert terreng. Han tettet luka nedover og bortover, og jeg dro fra i hver oppoverbakke. På et tidspunkt kom det ei kort, men durabelig bratt kneik, og gubben var parkert for godt.

For en tilfredsstillelse. Det var jul og bursdag på én gang. Med gubben ute av syne og sinn fortsatte jeg bortover flatene i tempoet jeg egentlig hadde planlagt å gå i. Men etter et par kilometer hørte jeg igjen de umiskjennelige gubbestavtakene komme bakfra. Jeg skjønte jeg hadde slappet av for mye og satte opp farta på nytt. Men det tok ikke lang tid før gubben var forbi. Men tror dere han staket? Neida, han skøytet med klassiskskia. Det er så feil, det. Det er ikke sånn man vinner en gubbekonkurranse.

Når han hadde skøytet såpass langt at han ble sliten, slo han av på tempoet og fortsatte med loffinga han hadde drevet med i Torshovdalen. Men han sørget for å se seg over skuldra jevnlig, og når jeg hadde redusert forspranget hans, slo han over til skøyting igjen. Og sånn fortsatte vi helt til Ammerud. Fra Sinsen til Ammerud. Det er 7 km med gubbeheng, det.

Dust.

Avslutningsvis kan jeg si så mye som: gubben kom først, men han juksa. Jeg tok ikke et eneste skøytetak, og det veit han. Gubbesjela tålte ikke å bli slått av ei lita jente på 160 cm, og derfor måtte han ty til juks som en hvilken som helst Rudolf Blodstrupmoen. Håper førstemann til Ammerud sitter igjen med en bismak i munnen.

Nå har jeg sikkert hisset på meg mange gubber, men vit at dersom gårsdagens gubbekonkurrent hadde holdt seg til klassisk stilart hele veien og slått meg, hadde det vært helt greit.

Vit også at jeg ser fram til flere gubbedueller til vinteren, men at dersom du er av typen gubbe som henger, så hjelper det veldig å takke for kampen. Da er det ikke sikkert jeg skriver et innlegg om deg.