Ultrabirken - ække lett å være smart

Advarsel: dette innlegget inneholder bilder av mishandla føtter med væskende byller. Er du en av dem som ikke fikser ekle føtter, så bør du heller gå et annet sted. Til Sophie Elise, for eksempel. Eller Tone Damli. Eller Fotballfrue. Lenge leve pastell og jenter som aldri promper.

Til dere som ikke har klikket dere ut av bloggen ennå: i dag skal vi snakke om myr, fjell, fall, kramper, løpemage og hva som skjer når kroppen streiker etter to av seks mil. Velkommen til Ultrabirken 2016.

Jeg har kun løpt ett ultraløp tidligere, og det var Ultrabirken 2015. Jeg er med andre ord ingen tungvekter når det kommer til ultraløp. Det eneste jeg visste før årets Ultrabirk var at jeg hadde en oppgave som var viktigere enn alt annet: å være smart.

Pakket og klar.

Det høres jo så lett ut, ikke sant? Det kan jeg love deg at det ikke er. Jeg måtte være smart med disponering av kreftene mine, og jeg måtte være smart med spisinga.

Jeg lå som andre dame ut fra start, over Lunkefjell og ned til Nordseterveien. Jeg følte jeg holdt et behagelig tempo, og da vi kom til første matstasjon etter 35 minutter lot jeg de andre damene som lå rett bak meg gå mens jeg spiste banan og brownie. De måtte bare løpe. De kom til å sprekke hvis de ikke spiste, og der skulle ikke jeg bomme i år. Første mila gikk over to fjell og unna på 56 minutter. Jeg så på klokka og bare: Hællemåne, nå løper du altfor fort. Med denne farta er du i mål på 5 timer og 40 minutter. Det er rett bak løyperekorden. Ikke søren om du er i stand til det. Det er heller ikke damene foran deg. De sprekker. Hvis du klarer å være litt smart tar du dem igjen når de går på veggen om noen mil. 

Ved andre matstasjon fikk jeg beskjed om at jeg lå godt an.

Funksjonær: Du er femte dame!
Jeg: Det kan nok stemme det, ja.
Funksjonær: Du har kontroll, ja. Det er i alle fall ikke langt opp til de foran deg.
Jeg: Orker ikke ta dem igjen, satser på at de sprekker *blunkesmilefjes*

Oppover mot Hitfjell klart jeg ikke å få pulsen til å senke seg. Jeg gikk en god del, men det hjalp ikke stort. Jeg begynte å bli ganske sliten og plutselig sto det klart for meg: damene foran meg hadde ikke sprukket - jeg hadde sprukket. Jeg småjogget over toppen, og på nøyaktig 20 kilometer snublet jeg i en stein og landet langflat i lyngen. Det nappet kraftig til i leggen og første krampetrekning var et faktum.

Jeg bare:

Krampe etter 20 kilometer. Det var jo altfor tidlig. Herregud, det går jo ikke an å løpe fire mil med krampe.

Ned fra Hitfjell og over til Reinsfjell jobbet jeg hardt med å finne en fart der pulsen ikke gikk rett opp i rød sone. Det ble mye gange og sneglejogging. I de siste bakkene ned fra Reinsfjell meldte løpemagen seg, og rett før Pellestova måtte jeg finne meg et grantre. Mens jeg satt der løp ei dame forbi, og jeg var nede på sjetteplass. Selv om jeg kjente jeg ikke brydde meg så altfor hardt var det bare å dra på seg shortsen og fortsette ferden mot Pellestova. Etter Pellestova bar det opp mot Neveltoppen. Jeg kunne ikke huske at det var så langt opp i fjor, og jeg poppet en Crampfix for å få tida (og krampene) til å gå (sin vei). Pulsen hadde gått fullstendig bananas, og jeg hadde ikke annet valg enn å gå. Jeg ble tatt igjen av enda ei dame, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det.

I fjor holdt jeg en fart på rundt 4 min/km ned fra Neveltoppen, men i år gikk det i sneglefart. Føttene kuket det til hver gang jeg prøvde å gi på nedover, og hver lille stein var en potensiell drapsmaskin. Jeg hadde fullstendig gitt opp å slå tida fra i fjor på 6 timer og 30 minutter, og jeg måtte jobbe hardt med meg selv for ikke å gi opp.

Kroppen: Jeg har ganske vondt under føttene.

Hodet: Selvfølgelig har du vondt hvis du kjenner etter. Da finner du alltid noe vondt. Men vi skal ikke kjenne etter i dag.

Kroppen: Nå er vi ikke langt fra hytta. Kanskje vi bare skal tusle hjem i stedet for å løpe hele veien til føkkings Lillehammer?

Hodet: Du husker vel hvor gretten du ble da du brøt Kaiser Maximillian Lauf? Uaktuelt at du skal bli så grinete igjen. Da orker jeg ikke ha noe med deg å gjøre.

Kroppen: Jeg sa jo til alle på jobb at det ikke er sikkert at jeg kommer i mål. At det er litt av sjarmen med ultra, liksom.

Hodet: Hvis du ikke fullfører så må du kaste t-skjorta du fikk utdelt med startnummeret. Du vil aldri kunne bruke den. Skryte-t-skjorta, vet du.

Kroppen bare:

Så da fortsatte jeg å løpe, da.

Plutselig var det som om høyre lilletå eksploderte. Der det en gang hadde vært ei tå kjentes det nå ut som det var et mykt, blodig svampelegeme. Ganske varmt var det også.

Kroppen: Jeg har litt vondt i…

Hodet: APAPAP!

Kroppen:

Over Lunkefjell tilbake til Sjusjøen ble jeg tatt igjen av enda ei dame. Åttende plass av damene var ikke akkurat det jeg hadde håpet på, og jeg begynte å lure på om jeg i det hele tatt skulle klare å komme inn blant topp ti. Jeg poppet enda en Crampfix og jobbet i fem minutter med å dytte en femtedels banan inn i kroppen.

Med 20 kilometer igjen nappet det jevnlig i leggene, og med alle krampepillene innabords måtte jeg ty til mitt siste våpen: potetskruene. Jeg tok meg en liten håndfull, men hver skrue vokste i munnen, og jeg måtte skylle dem ned med Cola. Det slo meg at dette var et perfekt World of Warcraft eller lanparty-kosthold som kvisete prepubertale kjellergutter med fett hår ville misunt meg. Selv hadde jeg ikke lyst på noe av det, men jeg hadde enda mindre lyst på mer kramper. Ikke at det hjalp stort. Etter 45 kilometer var det full krampefest i leggene, og jeg gjorde alt jeg kunne for å løpe mest mulig jevnt og med minst mulig brå bevegelser.

Etter 50 kilometer tok jeg en titt på klokka. Den viste 5 timer og 20 minutter, og jeg skjønte at hvis jeg klarte å holde 6 min/km, også kjent som 10 km/t den siste mila, ville jeg slå fjorårets tid. I den grad man kan føle seg bra etter 50 kilometer løping i fjellterreng, følte jeg meg overraskende bra på dette tidspunktet. Jeg dunket på i 5:05-5:30-fart til tross for at to jernklør hadde festet grepet om hver sin legg og truet med leggmassakre dersom jeg gjorde den minste lille feil.

Med fem kilometer igjen så jeg plutselig dama som hadde løpt forbi da jeg satt under grana rett før Pellestova. Hun så betydelig mer sliten ut nå, og jeg løp forbi rett før ei bratt kneik. Jeg var fristet til å gå i bakken, men hodet bare: For all del ikke gå. Du må psyke henne ut så hun skjønner at hun ikke kan ta deg igjen.

Kroppen bare:

Hodet: Ikke gå, sier jeg.

Jeg løp opp bakken, og etter 57 kilometer så jeg enda ei dame som liknet på hun som hadde løpt forbi meg opp Neveltoppen. Ikke visste jeg at hun var maratonløper og ikke ultraløper, så jeg løp forbi rett før enda en motbakke som jeg også ble nødt til å løpe opp for å psyke ut min innbilte konkurrent. Jeg forbannet meg selv for å ha startet «spurten» ti kilometer fra mål. Jeg var kjempesliten, og jeg følte meg som den saftigste antilopen på savannen der jeg ble jaktet på av to løvinner med sekk på ryggen og blodsukker på avveie.

Her var jeg helt sjukt sliten.

I svingene ned mot Stampesletta var jeg overbevist om at jeg så en av sekkedamene bak meg. Jeg snappet etter luft, men kroppen klarte ikke bevege seg fortere. Først da det var 50 meter igjen til mål skjønte jeg at jeg kom til å holde unna for noen som viste seg ikke å jaktet på meg allikevel.

Fullstendig utmattet og lykkelig krysset jeg målstreken som syvende dame på 6 timer, 12 minutter og 8 sekunder, og før jeg rakk å trekke pusten hadde jeg en mikrofon i munnen. Jeg kan huske at jeg svarte «sliten» på et spørsmål jeg ikke husker før jeg sjanglet meg igjennom målområdet og plantet den mørbanka kroppen min på gressplenen. Og ble der.

          

Aldri før har jeg måttet jobbe så hardt med meg selv som jeg måtte på Ultrabirken i år. Med negative tanker, brytelyst og en kropp som ikke kunne bidra med annet enn skyhøy puls, gikk de fire siste milene ene og alene på viljen. Jeg velger å tro jeg har tatt et stort steg i riktig retning hva angår svak mentalitet og lav bryteterskel. Og det er jeg skikkelig fornøyd med.

Gnagsårbonanza i Follotrimmen

Jeg hadde hørt rykter om at Follotrimmen er et lavterskel konkurransetilbud, og tok turen til Drøbak forrige uke for å se om det var sant. Med meg i bagasjen hadde jeg mine splitter nye Irock terrengsko som jeg begynner å få djevelsk dårlig tid å løpe inn innen Ultrabirken på lørdag. Innleggssålene hadde jeg glemt igjen hjemme, så da var det ikke annet å gjøre enn å snøre på seg skoa og håpe på det beste. Løypa var kun 6,4 kilometer, så jeg tenkte det var grenser for hvor mye gnagsår det er mulig å få.

Jeg sto altfor langt bak da starten gikk, og jeg ble løpende i kø de første to kilometerne på stiene i Drøbak. De tredve gradene gjorde sitt for at jeg kunne glemme alt som heter spytting og svelging og snørring og gørring. Det var knusktørt. 

Mye av løypa gikk på sti, og det tok ikke lang tid før jeg husket hvorfor jeg sluttet med orientering. Jeg er fullstendig ubrukelig på tekniske stier når farta er høyere enn rolig langtur, og jeg følte jeg nærmest klatret opp de små kneikene, steinene og røttene vi forserte. Fra å ligge i flytfart et sted rundt 4 min/km blank på flate stier, var det full stopp så snart det ble mer enn ei rot på stien.

Dunking av asfalt er gøy, men det var også gøy å løpe på sti selv om jeg må venne meg til at farta ikke på langt nær er fryktinngytende. 

Arrangementet var absolutt lavterskel (selv om jeg ble så nervøs at jeg måtte i busken før start) med hyggelige funksjonærer, hyggelige deltakere og god stemning i start- og målområdet. Jeg dehydrerte meg i mål til en femteplass og klasseseier i K25-29 på tiden 29.12. De nye terrengskoa hadde voldtatt undersiden av føttene mine men nå, en ukes tid etter kan jeg igjen gå normalt. Jeg har til og med fått enda noen turer i skoa og tror de er et godt valg for Ultrabirken - riktignok dersom jeg mumifiserer føttene i tensoplast. Det kommer til å funke fjell.

Glommaløpet – altfor tidlig sesongdebut

Okåda, så er jeg latere enn noen sinne. Jeg løp sesongens første løp for over tre uker siden og har ikke blogget om det. Kjeft, kjeft, kjeft.

Egentlig hadde jeg planlagt en bra treningshelg da Mr. Luna plutselig en ettermiddag sa: Vi ska itj berre spreng et løp til hælga?

Jeg bare: KJEMPEIDÉ! Skal vi løpe Ecotrail 45? Eller kanskje 18? Eller kanskje Gøteborgsvarvet? Eller hva med Lommedalen opp? Nei, det er motbakke, det gidder vi ikke. Glommaløpet? Vi tar Glommaløpet!

Så da var det bestemt. En drøy måned etter at jeg så smått begynte å teste ut foten etter plantar fascitt sto jeg på startstreken i mitt første løp i 2016-sesongen.

Som alltid studerte jeg resultatlista fra i fjor og satte meg mål om å holde 4:15-fart, noe som ville resultere i å løpe meg inn på fjorårets pall. 4:15-fart er farta jeg hadde planer om å holde på Oslo (halv-)maraton, noe jeg ikke klarte. Glommaløpet var 16 kilometer, så jeg tenkte at det kunne gå når man skrellet av fem kilometer. Låter lovende, ikke sant? Men så var det denne foten, da. Eller, foten i seg selv virket grei, men bivirkningene av den – tre måneder uten løping – veide ganske tungt imot at jeg kom til å klare 4:15-målet.

Jeg tenkte uansett å prøve. Som regel sprekker jeg, men en gang må det da holde helt inn, ikke sant.

Selv om et av målene var å løpe seg inn på fjorårets pall, det vil si løpe fortere enn 1 time og 10 minutter, visste jeg i mitt stille sinn at jeg kom til å komme i mål et sted mellom 1.10 og 1.15. Så hva er vel da bedre enn å knalle til med 3:41 på den første kilometeren? Det var nettopp det jeg gjorde, fullstendig blottet for alt av smartness og en klassisk blir-spennende-å-se-når-isfjellet-kommer-åpning. Jeg jafset en del damer de første to kilometerne og følte at jeg lå der jeg burde, sånn rent bortsett fra at det var massiv motvind, at jeg løp for fort og at jeg ble liggende å dra på en gubbe og hans entourage. Gubben dro ikke en meter og lå så tett at han sparka meg i foten.

Jeg bare: Gidderu, eller??

Fotsparkegubben repliserte med å løpe enda tettere.

Jeg bare:

Ikke lenge etter kom det endelig noen opp fra entouraget for å hjelpe til med drajobben. Det var ingen av gubbene, men gruppas eneste dame. Jeg la meg i rygg, og det gjorde gubben også (but of course!). Etter noen kilometer fikk dama og skotrampegubben los på en annen gubbeklynge foran oss. En av gubbene ga henne plass midt i toget (kudos!), men jeg klarte aldri å komme meg helt opp. Jeg ble dermed – som alltid – liggende alene i et vakuum mellom to grupper og kjempe alene med motvinden.

Etter ni kilometer ble jeg tatt igjen av fire damer og jeg skjønte fint lite. Det er ikke vanlig kost. Ikke så seint i et løp. Jeg forsøkte å henge meg på, men forsto fort at min ensomme kamp mot motvinden hadde kostet i overkant mye, og jeg måtte motvillig se damene forsvinne. 4:15-tallet var knapt å se på pulsklokka og jeg følte meg som en sidrumpa potetsekk der de stutte beina mine vraltet seg sakte men sikkert mot mål.

Enda noen kilometer ble tilbakelagt, og helt uventet fikk jeg plutselig øye på en av damene som hadde passert meg på ni kilometer. Jeg dro forbi og merket at hun ikke klarte å henge. Deretter gikk det ikke lang tid før jeg så enda en av damene som hadde passert. Klint opp i ryggen hennes lå gubben som hadde holdt på å tråkke av meg skoa tidligere i løpet – selvfølgelig. Jeg brukte noen kilometer på å hente inn duoen, og med tre kilometer igjen hadde jeg også lagt dem bak meg. Og som om ikke det var nok, noen hundre meter foran meg var dama som hadde tatt drajobben tidligere i løpet da jeg hadde forbannet meg over manglende hjelp fra fortsparkegubben. Med én kilometer igjen var nesten hele forspranget spist opp. Dessverre for meg og bra for alle andre skulle vi ta en 180 graders sving opp ei lita og ikke så bratt kneik. Etter 15 kilometer var kneika som en fjellvegg å regne, og fra å nesten kunne kjenne svettelukta til dama foran meg var avstanden økt til det tredoble i tillegg til at den siste dama jeg hadde passert plutselig var blitt til Flash og suste forbi både meg og dra-dama før jeg rakk å dra den feite ræva mi opp lilleputtbakken.

Jeg så dra-dama akkurat litt for langt foran meg den siste kilometeren til at jeg hadde håp om å kunne ta henne igjen. Heldigvis for meg gikk oppløpet på brostein, og der sleit tydeligvis dra-dama hakket mer enn meg. Med seksti meter igjen sa hodet mitt: Vis at du kan være litt mentalt sterk og tyn ut en spurt.

Kroppen bare: *slitenemoji*

Hodet bare: Dra-dama veit ikke at du kommer. Ikke pust så høyt og ikke tramp så hardt, så rekker hun ikke omstille seg når du plutselig suser forbi.

Og så skjedde noe som aldri har skjedd før. Jeg som alltid blir kjempenervøs hvis jeg må i sprintduell over målstreken og derfor gir bort seieren før kampen har startet, trykket gassen i bunn og løp forbi dra-dama. Hodet var dritfornøyd og heiet meg framover mens kroppen bare:

Kommer hun? Kommer hun? Kommer hun? Kommer hun? *skrekkslagenemoji*

Dama kom hun, men hun kom ett sekund for seint (er det egentlig lov å si?), og jeg kunne krysse målstreken litt sterkere i huet enn jeg var før start.

Aldri har pulsen dundret så hardt så lenge etter målgang som på Glommaløpet. Etter en lang vinter hadde jeg fullstendig glemt hvor vondt det er å løpe løp. Den rustne løpekroppen var dritsliten, men jeg var ikke misfornøyd med ikke å ha klart 4:15-målet. Jeg hadde allikevel klart å løpe meg inn på andre trinn på fjorårets pall med tiden 1.09.40, og jeg kom meg under 1 time og 10 minutter – noe jeg egentlig ikke hadde trodd på forhånd. Det holdt til en 7. plass i Glommaløpet 2016. Absolutt godkjent.  

Skarverennet - fin tur og råtten form

En fantastisk skisesong med førsteplass i Hodelyktrennet, fjerdeplass i TrysilKnut-rennet, DNF i Kaiser Maximillian Lauf (ikke mye å skryte av, men en morsom opplevelse), fjerdeplass i Vindfjelløpet (på blanke ski), syvendeplass på Hafjell Skimaraton (på blanke ski) og en 38.plass i Vasaloppet skulle krones med årets første og siste skøyterenn, Skarverennet.

Skuldrene var særdeles lave av flere grunner.

1. Ikke et eneste stavtak ble tatt i påska

2. Ikke en eneste treningsøkt ble gjennomført i påska 

3. Siste hardøkt ble unnagjort seks uker før Skarven

Selv om forutsetningene foran Skarven var av det dårligere slaget liker jeg ikke å gjøre det dårlig. Samtidig er jeg utstyrt med et minimum av selvinnsikt og skjønte at her fikk det bare gå som det kom det måtte - jeg fikk ikke gjort noe mer med forberedelsene uansett.

Nervøs stemning på toget til start.

Toget ankom Finse omtrent 45 minutter før start. 20 av minuttene ble tilbragt i dokø, og ti minutter ble brukt til å lokalisere bagasjedroppen, kle av seg og pakke sekken. Da gjensto det ti minutter til oppvarming før jeg fant meg plass i startfeltet. Det holdt til 400 meter for å teste skia jeg hadde lånt av Marthe og litt snurring på armene før jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å stappe overtrekksjakka ned i den altfor lille sekken jeg skulle gå med. Med jakka på plass i sekken var det ikke annet å gjøre enn å løpe til start.

Kom meg greit ut fra start og fikk en fin posisjon inn i bakken som møter løperne etter omtrent én kilometer. Klatringa gikk greit i omtrent 200 meter før det var full stopp og alarmklokkene på. Syra inntok låra med full styrke, og blodsmaken satte seg i halsen. Bakken, la oss bare kalle den veggen, hadde så vidt startet, og jeg vurderte allerede å bryte. Det var tre kilometer igjen av veggen som selv Whitewalkerne i Game of Thrones skal slite med å komme seg opp, og jeg kjempet meg oppover med en ræv som bar preg av å ha drukket peruviansk øl og spist churros med dulce de leche i to uker i strekk. #fatcamp.

Latterlig godt.
Foto: Google

Det var først da jeg skjønte hva folk mener når de sier at form er ferskvare. Min form var som en avokado som har ligget for lenge i fruktdisken. Den ser grei ut utenpå, men når du klemmer på den, og ikke minst åpner den er den mykere enn grevinnehenget til grandtante Oddbjørg og brunere enn...ja du vet.

Til tross for tømmerstokklår og blodsmak fra lungene til tungespissen kom jeg meg opp bakken uten å stoppe. Det gikk ikke fort, og det så garantert ikke bra ut, men så er jeg heller ikke Therese Johaug. Jeg er meg. Jeg er 160cm kort, har ikke thigh gap, sitter pal i en kontorstol store deler av uka, og har et uforholdsmessig godt O2-opptak som fullstendig sviktet meg på Skarverennet. Ok, siden du spør så kan jeg røpe at det ligger på 66 ml/kg/min. #snikskryt

Ut fra start. Maren i tet, så meg og deretter Linda. Linda knuste resten av påskekyllingene og tok hjem klubbmesterseieren.
Foto: Kim Ellertsen.

Men det hjelper jævlig lite med O2-opptak på 66 ml/kg/min når man ikke kan skøyte på ski, ikke sant. Så da loffet jeg innover fjellheimen med lår stinne av syre. Flere av nedoverbakkene er litt for bratte for min smak, og som seg hør og bør ble det litt ploging. Store deler av løypa heller mot høyre, og jeg sleit med å komme inn i en rytme i den skeive løypa. I motbakkene stoppet det opp, og i nedoverbakkene feiga jeg ut. Det var nok til å lure fram min indre skeptiker som alltid gjør sitt beste for å ødelegge for meg.

Dusten: Ikke kan du gå oppover og ikke kan du stå nedover. 

Jeg: Skulle ønske alle renn var flate.

Dusten: Men det er de ikke. Greia med langrenn er jo at det er mye opp og ned. Du kan jo ikke gå på ski, du.

Jeg: Slutt å være så jævla Erasmus Montanus.

Været var strålende, og til tross for dårlig kropp koste jeg meg egentlig ganske mye. Jeg hadde slått meg til ro med at formen var utgått på dato slik som den gamle melkekartongen i kjøleskapet. Stemninga langs løypa var herlig, og etterhvert så jeg en svart fjelltopp i horisonten. Jeg kunne ikke huske at det var så mye folk på Jägertoppen året før, og heller ikke at det var så god stemning. Sondre sto klar med jägershot og så meg lenge før jeg kom til toppen. Han løp ved siden av meg med flaska i venstre hånd og glasset i høyre mens han brølte:

"NÅ MÅ DU FAEN MEG JOBBE PÅ, KAJA!!! TA DEG EN JÄGER - DET HJELPER PÅ SMERTENE OG KRAMPENE OG ALT, FOR HELVETE!!! TA DEG EN JÄGER FOR FAEN!!!

Hadde det ikke vært for at jeg hater jäger skulle jeg tatt meg en slurk, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg sakket bittelitt på farten på toppen da jeg seriøst overveiet å stoppe og ta meg en øl med folkemengden i stedet for å gå rett i mål.

Det er bare ikke greit, ikke sant.
Foto: Et mørkt hjørne av Internett

Men så er det dette syndromet som noen vil kalle "flink pike", men som jeg nekter å kalle "flink pike" fordi gutter også har det. Derfor fortsatte jeg mot mål i et tempo som ikke skremte noen, men som allikevel var det raskeste jeg greide. I nedoverbakkene mot mål ble jeg frasklidd av en håndfull jenter, men når de ikke eier frykt eller konsekvenstenkning og jeg eier alt for mye av det, var det akkurat som forventet. 

Jeg klarte ikke å sitte i hockey hele veien ned da låra skreik etter oksygen. Jeg måtte ved flere anledninger reise meg opp for å avlaste, og Dusten fant på nytt veien inn i hodet mitt.

Dusten: LOL. Hva skal du med så store lår når de ikke duger til noen ting? Serr? Er det mulig, liksom?

Kom meg til slutt i mål seks minutter saktere enn i fjor, og til en mye dårligere plassering. Skuffelsen varte i cirka ett minutt, for i mål sto SKIGO-gjengen, det var strålende sol og afterski på agendaen.

Foto: Arne Olav Wagenuis.

Det blir helt sikkert Skarverennet igjen til neste år. Jeg vurderer trimklassen, men kjenner jeg meg selv rett blir det vel konkurranseklassen til neste år også. Får prøve å gå litt på ski i påska neste år, så kanskje jeg klarer å stille litt bedre forberedt. 

Peru-påske

Jeg har ikke tatt et eneste stavtak denne påska. Det tror jeg faktisk aldri har skjedd før. Det gjorde litt vondt å se alle påskebildene på Facebook, men det gjorde ikke så mye, for da tok jeg igjen med å legge ut dette bildet:

Jeg tilbragte nemlig påska i Peru der jeg besøkte minstebror som lever livet som backpacker i Sør-Amerika. Med plantar fascitt godt planta i foten og null utsikter for joggeturer var det et must å gå til Machu Picchu. Kiropraktoren var skeptisk, men tre dager og 60 kilometer gange gikk fint. Litt øm og sliten i foten på kveldene, men bortsett fra det holdt plantar seg godt i bakgrunnen.

Her er noen bilder fra Machu Picchu og turen vår dit (alle bilder i dette innlegget har vi tatt sjæl).

                 

 

Vi var ikke bare i Machu Picchu. Vi var også i Huacachina og lekte oss i ørkenen. Der var det en sjukt bratt sanddyne vibare måtte løpe ned. Foten tålte det også, gitt.

                 

                      

Og så var vi selvfølgelig i Lima. Veldig fin by med mye fin gatekunst og gode surfemuligheter.

Da har jeg ett punkt mindre på bøttelista. Her er et lite utvalg av de andre tingene som fortsatt står på lista:

Spille på kirkeorgel
Japan (Tokyo) og Mount Fuji
Pyongyang Marathon
Konsert med Tom Waits
Jobbe i utlandet
Skrive bok (aner ikke om hva)

Godkjent påske til tross for minimalt med trening. Ikke ble jeg så brun heller, men det kan jeg ta igjen til sommeren.

Plantar fascitt og New York Marathon

Da har jeg også blitt en del av statistikken. Jeg tror jeg aldri har løpt så lite som jeg har gjort denne vinteren, men allikevel fikk jeg intense og plutselige smerter under hælen etter fem minutter på tredemølle i starten av februar. Siden har jeg ikke løpt. Nå skal det sies at jeg er hulfot, så der har du nok mye av forklaringen.

Øverst ser du en vanlig fot, i midten plattfot, og nederst hulfot. Ganske lol.

Heldigvis har jeg kunnet gå på ski, men nå som skisesongen går mot slutten og regnet har kommet til Oslo kan jeg ikke lenger late som om alt er bra. Jeg får ikke trent så mye eller som jeg vil, og jeg har innsett at jeg kanskje blir nødt til å sykle og gå på rulleski i sommer. Den tanken gjør meg muggen. Sykkel er dritt og rulleski er ikke så mye bedre. Løping derimot, er meditasjon. Dessuten har jeg en del perser å ta i år.

Derfor velger jeg å være optimist en stund til til tross for at sykdomsforløpet for plantar fascitt er mellom ett til to år. Det kortsiktige målet er å bli løpeklar i løpet av våren (aller helst til Ultrabirken, men jeg ser at den fort kan ryke), mens det langsiktige målet er å bli klar til New York Marathon. Jepp, jeg fikk plass gjennom lotteriet, så nå har plantar fascitt bare å pelle seg vekk innen høsten. Minst.

Dette er plantar fascitt, om du skulle lure:

Vasaloppet - 38.plass og klar pers

Jeg står på startstreken. Foran meg står det 2000 helproffe, halvproffe og ikke fullt så proffe skiløpere, også kjent som supermosjonister. Eller bare mosjonister, om du vil. Bak meg står det enda 12 000 spente skiløpere. Jeg prøver å snu meg, men mine 160 centimeter begrenser utsikten til kun et par rader bak meg. Jeg er ikke nervøs. Jeg gleder meg bare til å komme i gang og ta fatt på de 90 kilometerne til Mora. Og så er jeg litt irritert. 

Da jeg sto opp 04:40 var det for å legge ut skia på en forhåpentligvis god plass i pulje tre. Jeg står på tiende rad. Ikke spesielt bra, men det kunne vært verre. Jeg har planer om å få en god start og snike meg framover og kanskje inn i pulje to der jeg vet Maren står. Slik jeg ser det er en god start inn i første bakken den eneste sjansen jeg har til å slå Maren. Men mannen foran irriterer meg. Da jeg la ned skia observerte jeg mannen og det slo meg at han ikke så ut som en spesielt god skiløper. Min politiske korrekthet fnøs det hele bort og sa at folk kan være gode på ski selv om de ikke ser ut som Aleksandr Legkov.

Fra Legkovs Instagramkonto.

Mannen foran meg ser omtrent sånn ut:

Fem minutter før start kommer mannen foran meg inn i startfeltet. Han har med seg en burk med Redbull som han setter ned i snøen ved siden av seg mens han sakte og omstendelig begynner å pakke skia ut av skiposen. To minutter igjen til start spenner han på seg skia. Men så kommer han på at han har på seg to buffer. Det er jo én for mye, så han tar den overflødige av. Men hvor skal han legge buffen, tro? I rumpetaska? Joda, han prøver det, men obsetemmer seg og tar buffen på seg igjen før han på nytt ombestemmer seg og fører buffen i retning rumpetaska igjen. Nei, forresten. Han ville ikke ha buffen i rumpetaska allikevel. Kanskje prøve å feste den i beltet? Nei, ikke det. Da går den i rumpetaska til slutt. Men rumpetaska må jo sitte skikkelig på. Litt opp på ryggen kanskje? Eller ned? Nei, vent. Vi drar tightsen OVER rumpetaska. Sånn, ja! Der sitter den! 

Et halvt minutt igjen til start plukker mannen opp Redbullboksen og drikker den opp mens speakeren formaner om at man må ta det rolig ut fra start så det ikke blir kaos. Jeg bare Saklig, her skal det kjøres. Jeg skal opp i pulje to innen vi er i bakken. Femten sekunder igjen til start, og mannen har omsider tømt Redbullen. Han ser rundt seg og lurer på hvor han skal gjøre av boksen. Det er jo ingen søppelkasser midt i startpulja? To sekunder før start setter han boksen opp ned i snøen mellom sporene så noen lenger bak i puljene er dømt til å kjøre på den når 12 000 mennesker skal ut av startsletta.

Startskuddet går, og mannen foran meg har åpenbart planer om å følge speakers formaninger der han gir fem meter til raden foran. Han staker med strake armer, og jeg som vanligvis ikke bryr meg om andres teknikk, irriterer meg grønn. Hva faen gjør den gjøken i pulje tre? Jeg har ingen mulighet til å bytte spor da det er tett med løpere over alt. Litt ute på sletta øyner jeg en liten åpning og hopper ut utenfor det ytterste sporet og forsøker å stake meg framover. Snøen suger og det går ikke spesielt fort, men plutselig er jeg i bunn av bakken.

Mer enn noe annet er førstepri ikke å knekke stavene mine, ei heller noen andres. Med unntak av en svært aggressiv gubbe som kjefter på alt og alle der han tråkker på skiene og stavene våre for så å skylde på alle rundt seg, går det helt greit opp bakken. De første tre kilometerne går aldri fort i Vasaloppet, og jeg kommer meg opp på toppen på 22 minutter. Helt ok.

Drømmemålet i Vasaloppet 2016 er topp 30, men med 20 damer i elite, 14 damer i pulje en, syv damer i pulje to og meg som en av 37 damer i pulje tre, anser jeg sjansene for topp 30 som nærmest ikke-eksisterende. Derimot har jeg tenkt at jeg på en veldig god dag kan klare topp 35. Det inne bærer at jeg må vinne pulja, samt slå alle damene i pulje to. Hvis jeg også tar høyde for at noen bryter, eller at noen ikke stiller til start, trenger jeg ikke nødvendigvis heller vinne pulja eller slå alle i pulje to for å klare målet. Men det er på en veldig god dag med en dose flaks.

Maren og jeg tester ski på toppen av startbakken dagen før dagen. Foto: Maren (strengt tatt faren hennes)

Ut fra start ligger jeg ikke spesielt godt an til å klare målet. Alle damene jeg så foran meg i pulja ligger fortsatt foran, i tillegg til at jeg blir tatt igjen av ei motbakkegeit med tilsynelatende spikerfeste i første bakken. På toppen av bakken tar vi fatt på stakinga, og det tar ikke lang tid før jeg har tatt igjen ei dame. Etter en kilometer ser jeg den spinkle fjellgeita med høy stakefrekvens. For første gang i livet takker jeg mamma og pappa for å ha født en kortvokst plugg uten thigh gap der jeg lett seiler opp på siden av fjellgeita. Jeg ligger litt ved siden av henne, før jeg smiler arrogant, tar to kraftige stavtak og sklir ifra. Kort og plugg er det nye skinny, ikke sant. Jeg ser aldri fjellgeita igjen.

Like etter nærmer jeg meg nummer 224 fra Kaiser Maximillian Lauf i Seefeld. Tilfredsstillelsen er stor da jeg også staker forbi henne uten nevneverdige problemer. Men så har vi også bare gått fire kilometer, så det er kanskje litt tidlig å feire seieren med 86 kilometer igjen.

Det er tett med folk i sporene. Etter Smågan blir det tydelig at det er ett spor som er mye raskere enn resten. Det har kommet nysnø, så å gå i noen av de andre sporene er som å be om tidlig krampe og natta før halvgått renn. Allikevel bruker jeg en del krefter på å stake meg framover i feltet da jeg synes køen går for sakte. Hele rennet bærer preg av ett raskt, men riktignok ekstremt slingrete spor, og tidvis altfor saktegående kø.

Hadde det bare vært så vel.

Rett før Mångsbodarna ligger jeg bak 20 gubber som går altfor sakte, og jeg roper (inni hodet mitt fordi jeg er konfliktsky): Kan dere for faen se og få opp farta!?

Naturlig nok er det ingen som hører meg, og jeg må ut i jobbesporet. Gubben som drar gubbetoget er en gubbe av gubbesorten (gubbegubbegubbe), og når jeg kommer opp på siden av ham, øker han farta. Jeg må jobbe som en gal for å komme såpass langt fram at jeg kan smette inn i sporet foran erkegubben. Innen da er jeg passe kjørt, og det tar lang tid før jeg får samlet meg nok til å ta opp jakten på neste gubbetog.

I bakkene opp mot Risberg får jeg svi for gubberacet. Det går sakte, men heldigvis har jeg noe som likner på feste under skia, så med en salig blanding av glipptak og noen mer eller mindre vellykkede fraspark kommer jeg meg etter hvert til Risberg.

Et sted mellom Risberg og Evertsberg tar jeg igjen ei elitedame som for øvrig også gikk i Seefeld, og jeg begynner å ane at jeg kanskje går et godt renn. Men jeg tør ikke se på klokka. Den har jeg på forhånd bestemt meg for ikke å se på før jeg er halvveis. Minst.

I noen motbakker nærmere Evertsberg blir jeg på kort tid tatt igjen av tre damer med feste under skia. Jeg spinner i snøen med en hybridteknikk av fiskebein og diagonalgang med glipptak, og som seg hør og bør tryner jeg også på dette rennet ved at jeg setter staven mellom skia for så å kjøre staven i panna. Det hører liksom med.

Mellom Evertsberg, via Oxberg og til Hökberg har jeg en heller dårlig periode. Jeg klarer ikke mobilisere, og blir gående i en slags zombietilstand. Jeg går, men fokus er et annet sted.

Er ikke naken, har bare ikke thigh gap når jeg sitter heller.

Etter Hökberg finner jeg endelig et tog som går i et mer passende tempo. Vi tar inn klynge etter klynge og jobber oss framover i feltet. Vi tar igjen ei av damene som tok meg igjen i en av motbakkekneikene før Evertsberg, og hun har ikke sjans til å henge på. Jeg koser meg i gubberyggene og føler meg som en million dollar selv om vi har gått 75 kilometer. I en utforkjøring der jeg blir låst i et av de treige sporene mister jeg toget mitt, og de siste 12 kilometerne brukes til å forsøke å avansere på egenhånd mens jeg sukker høylytt over de tidvis treige gubbene som sperrer for meg. Jeg tar et jafs og staker meg opp 30 plasser i småkneikene før Moraparken og gjør meg klar for langspurt.

Vel inne i Moraparken går gubbene tre i bredden. Jeg spretter ut av sporet og forsøker å gå forbi utenfor sporet, men det nytter ikke i den treige snøen, og jeg legger meg slukøret og irritert bak gubbene. På dette tidspunkt sukker jeg høyt mens jeg mumler: Men for faen, da. Jeg kommer meg endelig forbi i ei bittelita kneik, og legger meg i det treige sporet for å forsere et langt gubbetog. Jeg er nesten forbi da gubbe nummer tre i toget legger seg ut foran meg, men han evner ikke gå fortere enn toget han allerede gikk i, og gubbetoget sklir forbi i høyre spor. Vi nærmer oss brua opp til oppløpet, og gubben bretter de lange beina sine ut i fiskebein. Jeg føler jeg må løpe rundt halve jordkloden for å komme forbi, men det går akkurat.

Oppløpet er 500 meter langt, men det føles som tre kilometer. Etter 5 timer og 16 minutter krysser jeg målstreken som nummer 38 av damene, og all gubbeirritasjonen glemmes når jeg får fistbump av en av gubbene som ikke klarte å henge på i en av stakekneikene.

Målet om topp 40 gikk i boks, det samme gjorde målet om sub 5.30 – selv på et føre som ikke var optimalt. Jeg vil si forholdene på Vasaloppet 2016 minnet mye om forholdene i 2014, og da gikk jeg på 5.54. Det eneste jeg ikke klarte, var å slå Maren. Hun ble for sterk og endte selv på en imponerende 31.-plass. I ettertid ble vi for øvrig enige om at vi begge kan være ekstremt fornøyd med både tid og resultat. Vasaloppet 2016 var mitt livs 24. renn (selvfølgelig teller jeg), og det ble også min hittil beste prestasjon.

Jeg sitter allikevel igjen med følelsen av at jeg kunne vært mer offensiv. Jeg forsøkte å være taktisk og spare armene ved å ta fraspark og gå diagonalgang der det var mulig. Selv om det er mye staking hele veien var det først like etter Hökberg, med omtrent 25 kilometer igjen at jeg bestemte meg for å kjøre på med staking også i motbakkene. Hvis jeg skulle endret på noe av det jeg gjorde underveis, ville det derfor vært å gamble mer og kjøre på med staking i større grad i motbakkene fra nærmere halvgått løp. Jeg tapte nok noe på å køle med fiskebein i en del av de kortere kneikene underveis. Samtidig sparte nok også det armene litt, og det var deilig med en avveksling fra stakinga.

Så er spørsmålet: blir det Vasaloppet 2017? Hadde du spurt meg på lørdag ville svaret vært nei, men sannelig om jeg veit.