Hafjell Skimarathon - store eggstokker og blanke ski

Jeg ble så høy på meg sjæl etter Vindfjelløpet at jeg bestemte meg for å stake Hafjell Skimarathon påfølgende helg. Noen vil kanskje kalle prosessen jeg har vært igjennom de siste ukene når det gjelder staking å gro baller. Siden jeg er en ekstremt politisk korrekt feminist vil jeg ikke la noen halvlange hudposer med ujevn hårvekst få æren for min heisatur langt utenfor komfortsonen. I stedet vil jeg si at jeg har grodd eggstokker. Nå har jeg riktignok bare én eggstokk, men den er til gjengjeld helt sjukt svær. Ikke har den lange, krøllete hår heller. Hvorfor jeg bare har én eggstokk er en annen historie som vi kan gå inn på seinere.

Problemet er bare det at eggstokker ikke eier fornuft. Så vidt jeg veit gjør ikke baller det heller, men det må gutta svare for. Så da gradestokken viste minus åtte grader og snøen var tråere enn om man hadde festet skifellene feil vei, ropte eggstokken Nu jävlar, nu kör vi! 

Så vidt jeg veit var jeg eneste dame med blanke ski på start. Jeg fant meg til rette på første rad, og kom meg ut fra sletta som andre dame - svært overraskende. Vi husker jo alle #luka fra Seefeld.

Det tok ikke lang tid før vi gikk inn i et par bakker, og jeg måtte slippe tre damer til forbi. Det ble fort dannet en tetgruppe på to damer, og jeg og to damer til, ei oransje og ei blå dame, i den jagende klynga. Bak oss igjen fulgte Jill og SKIGO-Linda.

Den oransje dama slapp seg ned til Linda og Jill, og jeg ble hengende som et slips etter den blå dama som dro fra i motbakkene, og som jeg staket inn på flatene. Etterhvert ble luka så stor at jeg ikke klarte å tette, og jeg ble gående for meg selv. Det trå føret gjorde at det ble lite hvile. I løpet av de første 15 kilometerne satt jeg i hockey to ganger på kanskje til sammen 40 sekunder. Ut over det var det staking, staking og atter staking som sto på menyen.

I stigningene opp mot Pellestova kom plutselig den oransje dama som ei kule og gikk rett opp i ryggen på den blå dama i løpet av et par sekunder. Ikke lenge etter, på den siste kilometeren opp til Pellestova, kom Linda også dansende forbi. Dermed falt jeg fort fra fjerde til sjetteplass, og det var overhode ingenting jeg kunne gjøre med det. Som man kan se av pulskurven på Strava gikk jeg på en god, gammaldags smell etter 15 kilometer, og jeg kom meg aldri helt igjen:

I bakkene ned mot vending sørget jeg også for å plante staven mellom beina så jeg gikk skikkelig på snørra. Mens jeg kavet i snøen og forsøkte å få opp kjærringknuta på armer og ski, suste Jill forbi, og jeg hadde bokstavelig talt falt ned på syvendeplass. Mens jeg lå der og kavet håpet jeg nesten at en stav eller et bein hadde gått så jeg hadde en gyldig grunn til bare å skli ned til start. Men nei da, alt var i den skjønneste orden, så da var det bare å ta tricepsene fatt og fortsette ut på runde to.

Jeg var ekstremt nære å la være å legge ut på andre runde, men med bryteflausen i Seefeld friskt i minnet turte jeg ikke gjøre annet enn å fortsette. Armene var sirup, og jeg hadde erotiske tanker om festesmurning og tørrvoks hele andrerunden. Aldri har det fristet så mye å skøyte, og aldri har det fristet så mye å legge seg ned midt i løypa. Men så var det disse gubbene, da. Med jevne mellomrom ble jeg tatt igjen av gubber som kommenterte de glatte skia.

"Har du staka hele veien? Sykt imponerende!"
"Staker du?? Det er helt rått!"
"Er du singel?"

Den siste kommentaren fant jeg på selv. Men jeg begynner å lure på om staking fungerer som et sjekketriks. Eller, det er vel få menn som vil ha ei dame som er sterkere enn seg selv (boom!), så kanskje det har motsatt effekt når jeg tenker meg om. Sjekketriks eller ikke, det er i hvert fall en icebreaker. Uten tvil.

Mamma stilte som støtteapparat av første klasse, og jeg fikk langing opptil flere ganger på hver runde. Ikke bare langet hun drikke, hun tok også bilder. Dette bildet, for eksempel er tatt på omtrent 34 kilometer (10 kilometer igjen).

Ved første øyekast ser det ut som jeg smiler. Men ser vi litt nærmere på bildet ser vi at det er noe helt annet. Dette ser mer ut som smerte og en kropp som sier Fy faen så dum du er Kaja, som tror du kan stake når det er VM i trått. Du er så dum, du. Dessuten ser du ut som en idiot med de Oakley-brillene.

Startnummeret henger på halv tolv som følge av fallet på første runde. Hvis dere i tillegg ser litt nærmere på venstre pupp ser det ut som jeg har melkespreng i den gule kondomdressen. Det er riktignok ikke melkespreng - det er en deilig, tropisk miks à la snørr, slim og spytt.

Jeg har nemlig aldri lært meg å spytte lenger enn til min egen hake, noe jeg er fullt klar over er en stor svakhet. Det er også grunnen til at jeg så godt som aldri spytter og alltid drar snøret tilbake inn i nesa og svelger det jeg klarer å dra langt nok inn til at det kan svelges. Digg, ikke sant? Men på søndag måtte jeg bare. Det var snørr og slim over alt, og jeg hostet og harket og snørret og spyttet og gørret alt jeg hadde. Og alt havnet på puppen.

Til det har jeg bare én ting å si, stay classy.

Hver gang jeg hørte noen komme opp på siden av meg på andre runde var jeg sikker på at det skulle være ei dame. Men det kom aldri noen flere damer forbi, og jeg kom i mål som nummer sju av til sammen 49 damer. Det er jeg i grunn ganske fornøyd med tatt i betraktning hvor EKSTREMT tungt det var å stake Hafjell Skimarathon på søndagens føre.

Selvfølgelig ble tiden og plasseringen så som så sammenliknet med det jeg tror jeg kunne ha klart med feste under skia, men nå er eggstokken større enn noensinne, og jeg er ett steg nærmere Vasaloppet etter århundets styrkeøkt.

J-Æ-V-L-I-G sliten. Aldri har det gått saktere over målstreken, og aldri har teknikken vært dårligere.

Vindfjelløpet - blankskidebut og gubbekudos

Jeg skal ikke legge skjul på det. Jeg ble bittelitt glad da Holmenkollmarsjen ble flyttet til Holmenkollen og åpnet opp for å overføre startplassen til 2017. Opplevelsen fra Holmenkollmarsjen 2015 er på langt nær glemt og fortrengt, noe jeg hadde trodd den skulle bli på et års tid, og jeg pustet lettet ut da jeg «slapp» å gå marsjen i år. Jeg sier «slapp» fordi da jeg meldte meg på, regnet jeg med at jeg kom til å ha glemt fjorårets traumatiske tur innen årets Homenkollmarsj. Der tok jeg altså grundig feil, men ble reddet av gongongen i tolvte time.

Dermed åpnet endelig muligheten seg for å debutere på blanke ski i renn. Debuten skulle som sagt ha funnet sted på König Ludwig Lauf, men da snøen bestemte seg for å smelte bort i Tyskland, kunne jeg bare ta rennafart å drite i stakerennet jeg hadde gledet meg til i flere uker. I stedet ble det bakkebonanza i Seefeld, noe som passet meg like dårlig som jeg passer på catwalken til Victoria’s Secret med mine 70 cm lange bein og ikke-eksisterende thigh-gap.

Men så kom Vindfjelløpet til unnsetning. Riktignok med alternativ trasé. Jeg brukte omtrent én dag på å bestemme meg for at jeg skulle stake til tross for en noe tøffere løype enn originalt, og jeg har ikke angret et sekund. Ikke bare var det kjempegøy å stake 40 kilometer, men det å debutere på blanke ski fjernet omtrent alt av nervøsitet da jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan det kom til å gå. Enten gikk det, eller så gikk det ikke. Så enkelt var det.

Jeg jager fortsatt seeding i pulje 2 i Vasaloppet, noe jeg kanskje kunne få gjort noe med på Vindfjelløpet. Jeg var veldig klar over at å stake var et usikkert kort for å endelig innkassere pulje 2, men jeg lot det stå til.

Vindfjelløpet var lagt til skogsbilveier, og det var en del slake motbakker med til sammen 700 meter stigning.

Det var veldig trangt i starten, og i frykt for å knekke stavene, tok jeg det relativt pent de første meterne. Vi kjørte rett inn i en nedoverbakke, og med mye folk og en bakke jeg ikke ante hvordan så ut, ble jeg i overkant defensiv. Jeg ble tidlig forbikjørt av ei jente i rød kondomdress i nedoverbakkene den første kilometeren. I stigningene mellom to og fire kilometer var jeg i ferd med å tette luka opp til den rødkledde (som for øvrig gikk med feste). Hun dro på en gjeng gubber, og jeg hadde bare ti meter opp til dem da vi kom fram til vending. Klynga foran meg rundet vending, og da jeg skulle til å gjøre det samme, ble jeg vinket enda lenger bort av en funksjonær som mente at vending var enda ti meter lenger bort. Det var ikke lett å se, så jeg skal ikke klandre de foran, men luka jeg hadde holdt på å tette ble igjen over dobbelt så stor, og jeg tenkte at det var sjukt unødvendig.

4-6 km: Endelig litt nedoverbakker. Jeg staket febrilsk for å tette luka på nytt og satte meg i hockey som den lille gule klumpen jeg er, men det hjalp fint lite. Gubbene jeg hadde staket fra i motbakkene skled lett forbi, og jeg så verken den rødkledde eller gubbene hennes.

6-19 km: Etter nedoverbakkene var det på tide å sette stakemuskulaturen på prøve. Mye slakt oppover sto på menyen, kun avbrutt av en nedoverbakke der jeg fant ut av drikkesystemet mitt hadde fryst.

For det meste var bakkene såpass slake at det gikk greit å stake. Noen kneiker var riktignok så bratte at det hadde lønt seg å gå med feste, men jeg kom meg opp uten å gå fiskebein. I en av de siste kneikene opp mot spurtprisen på 19 kilometer begynte det å bli seigt, og magemusklene bare:

«Nå ryker underhudsfettet - here we come. Sixpack på mandag. Lover.»

20-23 km: Jeg satte meg igjen ned i hockey og gjorde meg så liten og tung jeg kunne. I og med at jeg er under middels lang, må jeg i det minste ha fordel av mindre luftmotstand, men det føltes ikke sånn. Et nytt lass med gubber seilte forbi mens jeg trøstespiste en gel. Jeg staket det jeg hadde på flatene for ikke å bli tatt igjen av damene bak i de neste motbakkene, og for kanskje å få kontakt med den rødkledde igjen. Jeg kjørte inn i en knekker, og selv om det gikk like sakte som de jævlig irriterende folka på shopping i Bogsdagveien lørdag formiddag, kom jeg meg over toppen uten å bli tatt igjen av noen damer. En mann som sto og så på ropte at jeg var tredje dame.

Jeg trodde riktignok jeg var nummer fire, men jeg valgte å tro på mannen da jo alle vet at tre er bedre enn fire. Jeg staket og staket og staket innover i skogen og opp en lang stigning før vi snudde atter en gang. I nedoverbakkene kom det en gubbe i full fart bakfra (100 kroner på at du tenkte koffert nå), men da jeg staket forbi ham i påfølgende motbakke ropte han noe jeg ikke helt klarte å tyde. Stemmen lød aggressiv, og alt jeg hørte var:

Gubbe 1: «JÆVLA --- Å STAKE!»

Jeg valgte den snille tolkningen, og resonnerte meg fram til at ordet jeg ikke hørte må ha vært «imponerende», og den aggressive, litt for høye stemmen valgte jeg å tilskrive høy puls.

24-37 km: For å være helt ærlig er det ikke mye å fortelle fra resten av rennet. Jeg staket og staket og staket og staket, og det er jo begrenset hvor mye man kan skrive om staking. 

Like før 30 kilometer så jeg den rødkledde tilbake fra vending, og jeg kunne konstatere at hun hadde økt ledelsen ned til meg. Jeg hang meg på halen av en gjeng gubber, og et par av dem forserte jeg i de siste motbakkekilometerne før siste vending. Da så jeg også den rødkledde lenger opp i bakken som åpenbart hadde begynt å få problemer med festet. Fra å ha vært nærmere to minutter foran, så jeg henne nå 200 meter lenger opp i bakken, og jeg tok stadig innpå. Men så var det vending med påfølgende nedoverbakke, da. Igjen mistet jeg kontakten, og jeg hadde bare de siste to kilometerne å tette den igjen voksende luka på. Mot bunn av bakken kom en av gubbene jeg hadde gått fra i stigningene forbi i hockey. Han så bort på meg mens han sa:

Gubbe 2: «Stakkars deg, du har jo ikke glid på skia. Men du staker bra!»

Jeg bare: «Det kunne nok vært bedre ja, men det er jo gøy å stake da!»

Hodet mitt bare: «Nå varu jovvial, Kaja.»

Jeg bare: «Hva ellers skulle jeg ha sagt da?»

Hodet: «Vil du bli med hjem og se på glidersamlinga mi?»

Jeg: «Fy på deg»

38-39 km: Stak, stak, stak, stak, stak, stak

39,1-39,5 km: Stak, stak, stak, stak

39,6-39,8 km: Fra ikke å se den rødkledde i bunn av bakken hadde jeg nå staket inn nesten hele luka, og den ble stadig mindre. Med 200 meter igjen kan det ikke ha vært mer enn 30 meter opp, men løypa bikket, og de siste 200 meterne til mål gikk slakt nedover. Jeg hadde ikke sjans.

39,8-40 km: Stak

Jeg kom i mål som fjerde dame på tiden 2.09.20, og ønsket vel innerst inne at løypa hadde vært en kilometer lenger motbakke før målgang, men det var den dessverre ikke.

Det som nesten var bedre enn rennet i seg selv, var all gubbeskryten jeg fikk i mål. Kall det gjerne gubbekudos. Gubber jeg hadde gått med, passert eller blitt passert av kom bort og dynket meg i skryt av typen «maskin». «Maskin» er et av ordene i tillegg til «i forhold til» det har gått inflasjon i, men jeg tar det imot når jeg får det. «Maskin», altså. Aldri «i forhold til». Jeg dør litt innvending hver gang «i forhold til» brukes feil. Noe det gjør HELE TIDEN. Snart er det ikke mer igjen av meg. Nok om det.  

Jeg har tidligere skrevet om irritasjonsmomentet ved gubbeheng og gleden av en skikkelig gubbefight. Det er fordi jeg liker gubber. Lite tenner meg mer (100 kroner til, takk) enn å få en gubbe på bakskia. Da går det ikke an å ta det rolig. Lite er mer tilfredsstillende (skal vi si 300 kroner totalt?) enn å gå seirende ut av en gubbefight, og lite er hyggeligere enn en gubbe som takker for kampen. Gubbekudos havner definitivt i samme kategori. Det er helt ypperlig og enda en grunn til å like gubber.

I ettertid har jeg lurt på om jeg kanskje hadde gått fortere med feste. Det kan hende, men det kan også være at det ikke hadde gått noe spesielt fortere. Det får jeg aldri vite, og det lever jeg helt fint med, for jeg er veldig fornøyd. Det var kjempegøy å endelig debutere på blanke ski, selv om jeg er noe inni gamperæva støl i rygg, skuldre og ja, du leser rett, i rumpa og bakside av lår. Den så jeg ikke komme. 

Nå vil jeg bare stake flere renn.

PS. Har fortsatt ikke sixpack.

PPS. Tiden holdt ikke til pulje 2 i Vasaloppet, så kanskje jeg skulle ha gått med feste allikevel.

Da jeg var på TV i kondomdress

Forrige helg var jeg lenger unna komfortsonen min enn jeg noen gang har vært før. Jeg er generelt imot kjønnsstereotypier, men 6. februar vil jeg påstå at jeg var veldig utypsik jente. Da König ble avlyst og erstattet med Kaiser Maximilian Lauf, sendte jeg en mail til Ski Classics og spurte om jeg kunne få starte i elite da jeg hadde sett for meg at König skulle være rennet der jeg kvalifiserte meg til led 2 i Vasaloppet. Mosjonistløypa var nemlig bare 22 km, noe som ikke kvalifiserer som seeding til noe som helst.

Da jeg fikk positivt svar fra arrangøren ble jeg litt glad, men aller mest redd. Jeg har jo ingenting i elite å gjøre. Jeg har konkurrert på ski i tre år og sitter godt over 40 timer i uka i en skikkelig behagelig kontorstol og jobber som IT-revisor. Hallo. Det er jo helt på trynet.

Etter TrysilKnut-rennet har jeg ikke tatt et eneste fraspark. Jeg har bare staket. König Ludwig Lauf er 50 km paddeflatt, og jeg skulle endelig debutere på blanke ski. Kaiser Maximilian Lauf derimot, er IKKE flatt. Det er 65 beinharde kilometer. Med null fraspark i banken de siste tre ukene kunne jeg ikke finne et renn som passet meg dårligere. Og det er også en av grunnene til at jeg følte meg veldig utypisk jente. Med fare for å hisse på meg noen søstre der ute tør jeg påstå at jenter generelt - meg selv inkludert - ikke tør melde seg på ting (les: jobber, renn, løp, oppvisninger, you name it) med mindre vi føler at vi er gode nok. Hvis vi ikke føler vi kan mestre det over middels godt lar vi være. Mens menn derimot, de bare kjører på. Om det er menns mangel på selvinnsikt eller kvinners oversensitive selvrespekt vites ikke, men noen ganger burde vi bare rulle inn puppen, tråkke inn gassen og ikke bry oss om å være best, eller hva andre synes om at vi ikke er best.

Så da sto jeg plutselig på start med de beste kvinnelige langløperne i verden, skikkelig ubekvem. Men jeg kunne ikke unngå å synes at det også var over middels kult. Et helikopter med TV-kamera sirklet over oss, og kamerateamet på bakken sirklet rundt oss på start som en irriterende klegg. De var oppi tryner og nedi sekker, og jeg tipper at de hadde filmet oss opp i rumpa om de hadde hatt muligheten. Jeg klarte for det meste å lure meg unna, med ett unntak:

Jeg bare: lat som om kameraet ikke er der

Jeg bare: ikke se på kamera, ikke se på kamera

Jeg hadde sett meg ut ei løper som jeg trodde jeg kanskje, på en god dag skulle kunne klare å henge på. Startskuddet gikk, og jeg kom som vanlig seint ut. Jeg har alltid sagt at jeg er starttreig, men nå har jeg det på film, så nå kan ingen lenger si meg imot. Jeg var ikke langt unna et tryn da det nappa i klisteret ut av stadion, men jeg reddet meg inn, og slapp så vidt å bli den personen som tryna etter 200 meter på TV2.

#luka

#tettet luka

Til tross for en litt treig start, klarte jeg å hente inn feltet og la meg i rygg på nummer 224, feltets svakeste løper etter meg. Jeg syntes hun gikk litt sakte i bakken ut fra stadion der hun ga en luke til resten av feltet, men jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle være smart og la hun dra i stedet for å forsøke å manøvrere meg framover i et felt der jeg ikke hører hjemme.

Men, utaktisk som jeg er gikk jeg forbi i den første bratte bakken, da jeg syntes det gikk i overkant sakte. Jeg var bombesikker på at hun skulle legge seg på bakskia mi, og da det ikke skjedde, skjønte jeg fint lite. Bare etter en kilometer var luka blitt nærmere 300 meter, og jeg skjønte at jeg igjen kom til å gå et sololøp, samt at jeg kom til å komme sist, da nummer 224 åpenbart kom til å bryte når hun hang med hodet etter bare 2,5 kilometer.

Etter fem kilometer begynte de virkelige stigningene, og jeg hadde spikerfeste. Jeg hadde prioritert litt mer feste framfor gli da løypa inneholdt 1800 høydemeter. Det ville jeg gjort igjen. Utfordringen var bare det at mens det nede i dalen var klisterføre, ble det tørrere og tørrere jo lenger opp vi kom. Da jeg begynte å nærme meg toppen tok jeg to kraftige stavtak og satte meg i hockey ned en liten bakke, men det var ikke mye fart å hente. For de av dere som også glemmer håndbrekket på bilen ca én gang i uka, kan jeg si at det føltes omtrent sånn.

På flatene etter ni kilometer gikk jeg DIAGONALGANG, men det gikk framover på et vis. Ikke hadde jeg blitt tatt igjen av herreteten en gang, noe jeg var sikker på skulle skje i løpet av de første stigningene.

Ved runding sto manageren til SkiPro Am klar med et par oppmuntrende ord:

"Ta det pent, det er langt igjen!"

Jeg smilte tilbake og bare:
"Det har du faenmeg rett i." 

Jeg gikk ca 20 meter til før hodet mitt bare:
Vent nå litt. Det der var ikke ment som en kompliment. Du ser helt jævlig ut. Du er omtrent 120 cm høy, har omtrent fire ganger så tykke lår som snittløperen i elite, og omtrent like store pupper som alle damene her til sammen. Dårligere søknad til SkiPro Am kunne du aldri sendt. 

Men så dere, så tok jeg godt tak og vrei halsen rundt på de negative tankene for første gang i mitt liv. Først ga jeg dem et stygt blikk:

Og så sa jeg noe som:
Hør her lille satan. Jeg har konkurrert på ski i tre år. Jeg har kanskje gått 20 skirenn i hele mitt liv. TRE år. 20 skirenn. Og nå har jeg fått starte i elite i et Ski Classics-renn fordi noen mener jeg kan starte der, og jeg er ikke sist. Uavhengig av hva du tenker om det, så er jeg passe føkkings fornøyd med det. Så bare legg deg og dø. Du hadde ikke klart det noe bedre sjæl.

De negative tankene bare:
Ok.

Duren fra helikopteret som følget herreeliten ble høyere og høyere, men toget var ingen steder å se. Jeg håpet så hardt at jeg nesten tisset i kondomdressen på å bli tatt igjen før nedkjøringene begynte. Av to grunner:

1. Bakkene var i overkant tekniske for meg, og jeg ville nødig sperre hele løypa med kalvbeint ploging og være tidenes irritasjonsmoment for alle de jeg bare har sett på TV tidligere.

2. Jeg ville ikke bli filmet av TV-scooteren i plogepositur mens Kaggestad sa noe som: "Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som vi ser ikke er helt stødig i utforkjøringene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag. Vi vet jo at dette er en svært krevende løype, men ett sted må man sette grensen."

Til min store lettelse ble jeg tatt igjen like før utforkjøringene begynte, og jeg slapp å komme på TV. Så da var jeg i grunn fornøyd.

I bunn av utforkjøringene ble jeg også tatt igjen av Mr. Luna som kunne informere om at det var langt bak til nummer 224. Det hjalp å vite at hun ikke hadde brutt, og jeg la ut på runde to med fornyet motivasjon.

Men så var det dette med føret, da. Det begynte å bli bakglatt nede i dalen, men jeg kom meg på et vis rundt første sløyfe. I stigningene var det ikke annet å ty til enn fiskebein da det gikk fortere enn å stake (for min del). Dess lenger opp jeg kom, dess tørrere ble snøen, men jeg fikk ikke bra feste av den grunn. Jeg fikk FOR bra feste. Jeg gikk forbi en østeriksk turgåer og gikk igjen nesten på snørra da jeg kastet meg utfor håndbrekkbakken. I bunn av bakken stoppet jeg og begynte å skrape av kladdene under skia. Turgåeren stoppet opp ved siden av meg og observerte det hele mens han ristet på hodet og sa:
"Nicht gut, nicht gut, nicht gut."

Omtrent slik kan runde to oppsummeres. Jeg forsøkte å holde meg i sporet og gli mest mulig på skia for å unngå kladder, men noen bakker var så bratte at jeg måtte ut i fiskebein, og på en ny bakketopp like etter vending stoppet jeg på nytt opp rett foran en tysker med en svært optimistisk kubjelle i hånda. Jeg skrapet av skia for andre gang til lyden av beitende kyr og en hoiende tysker, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Da jeg omsider kom meg ned til siste runding var jeg i grunn mett. Ikke bokstavelig talt. Jeg var skrubbsulten, men jeg var mett på Kaiser Maximilian Lauf. Ønsket om led to i Vasaloppet betydde ingenting lenger. Jeg hadde gått to av tre runder. Jeg var passe sliten, men ikke veldig sliten. Men jeg gadd rett og slett ikke tanken på enda en runde uten feste og med kladder. Dessuten hadde sikkert nummer 224 brutt for lenge siden. Jeg hadde ingen gode unnskyldninger. Jeg gadd bare ikke mer.

Så da stoppet jeg rett og slett. Jeg gikk ut av sporet og tok av meg startnummeret. Så pratet jeg litt med Morten før jeg somlet meg bort til mål for å gi fra meg tidtakeren. Jeg fant omsider klærne mine og skiftet før jeg bestemte meg for å gå meg ned mens jeg så herreteten komme i mål. Jeg gikk omtrent i 15 minutter og beveget meg mot oppløpet for å se herrenes spurt da nummer 224 plutselig kom stakende, nærmere 25 minutter etter at jeg hadde brutt.

#skia

I og med at hun lå så langt bak, var jeg ti-kniver-i-hjertet-kors-på-halsen bombesikker på at hun kom til å bryte og droppe å gå siste runde. Men da hun la ut på runde tre var jeg ikke langt unna å stikke tilbake til mål og be om å få tilbake tidtakeren og kjøre på med runde tre selv.

Fra det øyeblikket nummer 224 la ut på runde tre og fram til i går (og litt i dag) har jeg vært sint på meg selv. Sint fordi jeg er bedagelig og lat og litt for snill med meg selv.

Selv om den siste uka har gått med til å synes at jeg er en kronidiot, er det viktig for meg å si at jeg synes det var kjempegøy å gå Kaiser Ludwig Lauf. Det var moro å stå på start med noen helt rå damer, og det var stas (og litt bråkete) å gå med et helikopter rett over hodet og en TV-scooter foran i løypa. Det varte riktignok ikke lenge for meg, men det var en morsom opplevelse selv om jeg var lenger ut av komfortsonen enn jeg noen gang tidligere har vært. Det i seg selv er jo også ganske gøy.

#lat

TrysilKnut med sirup i armer og bein

Sesongens andre renn fant sted langt inni Elverum et sted denne helga. Jeg hadde jogget en rolig tur etter Hodelyktrennet og ellers bare slappet av for å hente meg inn til TrysilKnut-rennet.

Etter et par timer i bilen med Lørdagsrådet som diskuterte hvorvidt det er flaut å gå naken hjemme (NEI!), var vi framme på start. Boyband-Børre og jeg skulle gå med feste, mens Mr. Luna skulle gå på blanke ski. Vi testet skia og kom fram til at både feste og gli var heller labert, la på et nervelag som reduserte gliden ytterligere, og la skia fra oss på start.

Dette er Boyband-Børre:

Jeg forsøkte å varme opp, men det var tungt. Derfor løp jeg litt og snurret litt på armene. Forsøkte et par drag med fartsøkning, men det var null svar å få. Så da Mr. Luna spurte om jeg ikke skulle varme opp mer var det ikke annet å svare enn:

"Nei, jeg orker ikke. Jeg må ikke bruke opp kreftene før rennet."

Jeg håpet at det bare var kroppen som forsøkte å lure meg, og at den egentlig var i kjempeslag. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Jeg fant plassen min på startsletta, og 30 sekunder før start, tok kroppen ordet.

Kroppen: "Vi skal ikke bare bryte, eller?"
Hodet: "Heh - good one. Nei, vi kjører på."

Startskuddet smalt i lufta, og jeg fikk en ikke så alt for ille posisjon ut fra start. SKIGO-Maren var raskt på bakskia, og jeg staket det jeg hadde i noe som kjentes som sirup.

Kroppen: "Jeg håper du skjønner at dette blir en tung tur, eller?"
Hodet: "Jeg veit du bare kødder med meg. Du er egentlig i kjempeslag. Bare bli litt varm i trøya, så blir dette bra."
Kroppen: "Skal ikke bare bryte, da?"

I de slake motpartiene gikk det helt greit, men de gangene det ble såpass bratt at jeg måtte ut i diagonalgang, sto glipptakene i kø. I ei lita kneik spratt Maren ut i sporet ved siden av og avanserte i feltet. Jeg forsøkte å henge, men måtte gi noen meter. Dermed ble det dannet en klynge der Maren dro på tre gubber, mens jeg lå midt i en gubbeklynge omtrent ti meter bak. Jeg tenkte at vi kom til gå inn klynga foran, men da jeg så at Maren sin klynge økte avstanden ned til oss var det ikke annet å gjøre enn å ta føringen i klynga. Da jeg tok opp jakten var luka blitt så mye som 50 meter, og jeg spiste inn nærmere 40 meter før vi på ny gikk inn i en diagonalbakke. Jeg bare:

Foto: Hæsjtægg google.

Maren er mye sterkere enn meg i diagonal, og en diagonalbakke var det siste jeg trengte nå som jeg var sååå nære å tette luka. Da det i tillegg fulgte en lang nedoverbakke rett over toppen, så jeg aldri noe mer til Maren. Det skyldtes i hovedsak to ting:

1. Jeg er pingle nedover. Selv om bakkene ikke var spesielt vanskelige, var det noen svinger der plogebeinet lurte seg ut i pizzastykke-formasjon.
2. Jeg ble frasklidd av alle, og da mener jeg ALLE rundt meg. Det kom gubbe på gubbe i hockey bakfra (ehrm?), og jeg staket alt jeg kunne for å holde følge, men alle skled ifra.

Ikke mindre enn sju gubber skled elegant fra meg i første nedoverbakke, og kroppen bare:

"Dette gidder jeg faen ikke. Hva har du smurt med?"

Hodet: "Gå i det minste én runde i sløyfa før du bryter. Du har ikke betalt 400 kroner for å gå åtte kilometer og være sur. Dessuten blir du enda mer sur av å bryte."
Kroppen: "Men dette er bare dritt. Jeg har null gli og bakglatte ski. Og det er sugeføre på minusgrader."
Hodet: Som sagt, gå en runde i sløyfa, så kan vi bryte etter det. Vi trenger denne økta før König. Selv om det kanskje går dårlig i dag er økta viktig å ha i banken. Dessuten tror jeg ikke det er så mange damer foran oss."
Kroppen: "Jeg liker deg cirka sååå mye akkurat nå":

Foto: Min venn google.

Kroppen: "Dessuten er jeg ballesliten. Jeg får puls bare av å tenke på motbakker."
Hodet: "Vet du hva vi gjør? Vi fullfører rennet selv om man skulle tro du var på fylla i går. Vi ligger sannsynligvis ganske godt an blant damene, og det er ikke alle som ligger så godt an selv når de har en dårlig dag."

I 25 kilometer var det en beinhard indre kamp for å få meg selv til ikke å bryte. Med lovord om digg post renn-følelse i kroppen og viktigheten av å ha rennet innabords før König om to uker klarte jeg å lure meg selv ut på runde to i Elverums skoger.

Med omtrent ti kilometer igjen så jeg noe som liknet ei dame foran meg i sporet. Det så ut som hun staket. Hun staket i alle fall mye av bakkene og småløp i de bratteste partiene. Jeg tenkte at det måtte være fjerdeplassen, og jeg mobiliserte for å tette luka. I motbakkene ble luka stadig mindre, men etter motbakke kommer nedoverbakke, og i bunn av hver bakke hadde hun igjen 200-300 meter på meg.

Ute på tur med gubbene mine. Ser ut som vi alle slet med festet.
Foto: Søre Osen IL.

Da de siste tre kilometerne var mer eller mindre nedover gikk det som det måtte gå. Jeg klarte aldri å tette luka, og gubbe på gubbe fortsatte å komme bakfra (Kaja, skjerp deg) uten at jeg klarte å bli med i dragsuget.

Jeg kom i mål som fjerde dame totalt, 37 sekunder bak tredjeplassen. Maskin-Maren gikk inn til en sterk andreplass. Det er bare å bøye seg i hatten.

Etter målgang var jeg gretten, men heldigvis ikke så gretten som etter Holmenkollmarsjen, og det gikk over etter et par timer, mot et døgn etter Holmenkollmarsjen.

Mr. Luna gjorde en formidabel smøreinnsats både på Hodelyktrennet og TrysilKnut-rennet. Det er forbundet med dødsstraff å klage på smøreren, så det gjør jeg ikke da jeg aldri hadde gjort det noe bedre selv. Men da Mr. Luna lurte på hvordan skia hadde vært etter rennet kunne jeg ikke akkurat lyve heller.

Jeg: "Jeg sleit litt med gliden, men jeg tror kanskje ikke disse skia er så bra på nysnøføre heller."
Mr. Luna: "Få sjå på skia dine da."

Mr. Luna er en sindig trønder uten de største følelsesmessige utbruddene, så se for deg en stor bamse med trønderdialekt og snille øyne. For å hjelpe deg litt på vei - dette er Mr. Luna:

Mr. Luna: "Bættre. Herre e itj bra. Sjer ut som ein pottitåker oinner her. Skia må nok slipas. Søkke ta."

Så da var det avgjort. Skia skal til slip og jeg skal slappe av og satse på at en tung dag på TrysilKnut-rennet gjør meg et par prosent bedre på König Ludwig Lauf om to uker.

Hodelyktrennet - en overraskende seier

Så var det tid for årets første skirenn. Jeg hadde vegret meg en stund. Ikke fordi jeg ikke liker å gå på ski, for det liker jeg jo veldig godt. Det var mer det at jeg ikke har gått så mye på ski i vinter som jeg pleier på dette tidspunktet da snøen kom lovlig seint selv til «snøsikre» Nordseter. Det var selvfølgelig bare en dårlig unnskyldning for å glatte over det virkelige problemet: selvhøytidelighet.

Jeg liker å tro at jeg egentlig er ganske fornuftig, men av en eller annen grunn tror jeg at hele verden sjekker resultatlista på alle renn jeg går samme hvor små og ukjente de er. Der leter de nedover lista til de finner navnet mitt, og så ler de sånn som den onde heksa i Tornerose og tenker at «Ja, ja, hun tror liksom hun er god på ski, men så blir hun slått av bestemora mi og naboen med den feite ræva. Snakk om selvbedrag.» Derfor tør jeg egentlig ikke gå skirenn.

Regner med at du tar referansen.

Men så meldte jeg meg på König Ludwig Lauf, og når man bruker så mye penger på et renn må man være litt forberedt, ikke sant. Kan ikke stikke til Tyskland og bare: Hallo, ich bin ein langlaufer und ich habe nicht gått på ski i år, liksom. Så da skjønte jeg at litt renntrening må til.

Første stopp mot König var derfor Hodelyktrennet på Nordåsen. Jeg spiste pasta bolognese, sov en liten dupp på sofaen, reduserte IQ’en min ytterligere et par hakk ved å lese om en som hadde tatt en selfie med en kjendis på db.no som for øvrig sluttet å være avis en gang på 90-tallet, og var bittelitt nervøs før jeg satte meg i bilen mot Nannestad. Underveis i bilen tenkte ut flere gode unnskyldninger å komme med på bloggen dersom det ikke kom til å gå spesielt bra. For eksempel:

1. «Det ble litt for kaldt. Lungene mine fikser ikke sprengkulde, liksom.»

2. «Sjukt dårlig lys på hodelykta, så jeg måtte ta det litt piano i utforkjøringene.»

3. «Jeg er visst like dårlig på utforkjøringer som i fjor.»

4. «Det var jo årets første renn, så det er i grunn helt greit.»

5. «Jeg spiste pasta til middag, og jeg har cøliaki og laktoseintolerans og eggalergi og matallergi generelt og rennallergi spesielt.»

6. «Jeg kræsja i et rådyr.»

7. «Moradi.»

Foto: Arrangørfoto

Ut fra start var jeg som vanlig like treig som meg selv (her fant jeg ingen annen god sammenlikning enn meg selv som godt nok beskriver hvor treig jeg faktisk er ut fra start). Jeg var sikker på at alle damene allerede var langt framme i feltet, så jeg manøvrerte meg framover blant hodelyktene som best jeg kunne. Det tok ikke lang tid før det ble strekk i feltet, og en kilometer ut i løpet fant jeg meg selv foran i ei klynge der jeg dro på fire gubber. 

Digresjon: Hvis en av dere gubbene leser dette, så er ikke gubbe nødvendigvis ment som en fornærmelse. Gubber kan deles inn i to grupper: snille og ikke fullt så snille. Snille gubber som takker for kampen er av de bedre å konkurrere mot, mens ikke fullt så snille gubber kan dere lese om HER.

Vi staket raskt inn enda to gubber som hang seg på halen. Jeg følte meg som en million dollar der jeg dro seks gubber (er det egentlig lov å si?), og den siste låta til Sandra «Night After Night» skrudde seg på i hodet og ville ikke slippe taket før jeg var i mål. 

Sandra bare: We can do it 

                        night after night after night

Jeg bare: I HVERT FALL IKKE LOV Å SI til gubber på slep.

I de slake, trå motbakkene opp mot ti kilometer lå gubbene lydige på rekke og rad, men de gangene jeg slo over i diagonalgang kom en og annen gubbe opp på siden og dro forbi. Skjønner at jeg har en jobb å gjøre med diagonalgangen, med andre ord. Da vi rundet elleve kilometer hadde alle gubbene sagt takk for følget og forlatt meg som den stygge jenta med reggis som aldri fikk kline på klassefest.

Sandra bare: Hit you up in the middle of the night

                        It's dark and I want my lover

Etter tolv kilometer kom jeg til løpets eneste drikkestasjon. Den stille kveldsroen i skogen ble med ett brutt av noe som liknet et primalskrik ispedd gutturale lyder da jeg heiv en real slurk med energidrikk langt ned i pusterøret. Med en blanding av saft og luft i lungene ploget jeg ned bakkene som egentlig ikke var så skumle, men med omtrent to meters sikt fra den billigste hodelykta på XXL så det ut som jeg var på vei ned i helvete. Og dit vil jeg jo ikke. Selv om jeg ikke er religiøs.

Fra tolv til 18 kilometer gikk jeg alene, og jeg sleit med å holde trøkket oppe. Med Sandra på repeat gikk det kanskje litt fortere enn det ellers ville gjort, eller kanskje det ikke gjorde det i det hele tatt. Det får jeg aldri vite. Med fire kilometer igjen ble jeg tatt igjen av to nye gubber. De dro fra meg i nedoverbakkene, mens jeg staket dem inn i motbakkene. Selv om jeg gjorde meg så liten og tung jeg kunne i nedoverbakkene skled gubbene fra meg i nedoverbakkene mot mål, og jeg kom alene inn på stadion.

Ikke hadde jeg kræsja i noe rådyr, ikke hadde jeg kræsja i moradi, og ikke hadde jeg en populær matallergi. Alle unnskyldningene havnet på skraphaugen da speakeren gjorde meg oppmerksom på at jeg var første dame over målstreken.

Min første seier i skirenn noen sinne i sesongens første renn. Herfra kan det bare gå én vei og det er nedover, så nå skal jeg suge på den karamellen (er det også lov å si?) så lenge jeg kan. Det vil si til Trysil Knut på lørdag. Seier i Trysil Knut, König Ludwig Lauf, Holmenkollmarsjen eller Vasaloppet er like sannsynlig som at Kim Jong-un har gått på Mt. Everest i lakksko. Så som sagt; den karamellen. Nam.

Og nesten det beste av alt: jeg hadde ikke brytetanken én eneste gang. Det er faktisk verdt et klapp på skuldra.

Minister of Silly Walks må jobbe litt med diagonalgangen.

Ting som ikke teller når man går på ski (klassisk)

Å bli forbigått av folk som skøyter.

Å bli forbigått av folk med hund.

Alt annet teller.

Rydde ribbeplass - Kirkerunden på Julaften

For en gangs skyld var jeg hjemme i Ås på julaften. I tillegg til grønne jorder betyr det Kirkerunden. Jeg har aldri vært i kirka på julaften, og jeg hadde heller aldri vært med på Krikerunden før denne jula. Kirkerunden er kort fortalt en runde på omtrent 30 kilometer som går innom fem kirker i Follo: Ås - Nordby - Ski - Kråkstad - Kroer.

Start og mål er hos initiativtaker og tidligere verdensmester i orientering, la oss bare kalle ham Verdensmesteren. Ryktene jeg hadde hørt på forhånd var at Verdensmesteren ikke var fornøyd med mindre snittfarta lå rundt 4 minutter på kilometeren. Ryktene sa også at han selv ikke hadde vært med og løpt de siste årene, men i stedet pushet kirkeløperne fra sykkelsetet.

Vi var en liten gjeng hedninger som samlet oss hjemme hos Verdensmesteren klokka ti julaften. Det var Fredagsbirkenvinneren, Hobbyplatesnekkeren, Ecotrailer'n og Langbein. Og meg. Til sammen seks deltakere, hvorav fem o-løpere og en eks-o-løper (jeg la opp fordi jeg ble tjukk før jeg ble tynn igjen).

Hos Verdensmesteren gikk praten i været, skirenn og kilometertider før Hobbyplanksnekkeren forsiktig spurte: Hvor langt er det egentlig?

Verdensmesteren: 30 kilometer. Så det er ikke så langt.

Jeg bare:

Hobbyplanksnekkeren: Hvor lang tid tror du vi bruker på runden?
Verdensmesteren: Rundt to timer og femten minutter, tenker jeg. Jeg får ikke vært med å løpe for jeg har en dårlig akilles. Jeg kunne kanskje luntet igjennom på tre timer, men det er ikke noe poeng.

Jeg bare:

Og med det tok vi fatt på runden. Fredagsbirkenvinneren satte farten, og vi dura på i 4:30-fart. Eller vent, var det 4:15-fart? Klokka mi hang ikke med, men Hobbyplanksnekkeren mente bestemt vi holdt 4:15. Så da var det bare å vente på sprekken.

Ås kirke er heldigvis bare en liten kilometer ut på runden, så det var ikke tid for stopp (det var det for så vidt aldri), og vi løp slalåm mellom kirkegjengere for å komme oss fortest mulig til kirke nummer to.

Veien over til Nordby er kupert og ikke av den snilleste sorten, og når samtlige løpere unntatt meg har negativ egenvekt var det ikke annet å gjøre enn å bite seg fast så godt det lot seg gjøre i motbakkene. Det gikk greit til Nordby, men i de slake, rette motbakkestrekkene mot Ski begynte jeg å kjenne at løpsformen ikke var helt på topp.

I Ski sentrum måtte jeg gi en luke på gutta, men Verdensmesteren syklet ved siden av meg, og sammen dannet vi baktroppen. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte låne sykkelen noen kilometer dersom jeg trengte å hvile litt. Det fristet litt, men ikke veldig. Jeg ville jo løpe hele runden. Jeg visste jeg kunne løpe hele runden. Bare ikke i farta harene hadde satt ut i. Rolig langtur er et ikke-eksisterende begrep for denne gjengen.

Over jordene mot Kråkstad etter Ski kirke ble luka stadig større, og jeg skjønte at dersom jeg skulle la Verdensmesteren slippe å holde meg med selskap halve julaften, noe han garantert ikke hadde sett for seg, så måtte jeg låne sykkelen.

Å låne herresykkelen til en nærmere to meter lang mann er ikke helt uproblematisk når man har bein på lengde med en bruskasse, så sykkeletappen ble ikke bare avslappende. Luka var derimot ingen utfordring for Verdensmesteren: den ble tettet på et blunk, og marsjfarta ble satt opp i gruppa.

I Kråkstad tok jeg igjen beina fatt, men det å skulle løpe når man har syklet føles som noe à la dette: se for deg at lårbeinet ikke sitter fast i hofta. I stedet stikkes lårbeinet ut til siden for hvert steg du tar så rumpa blir typ en meter brei.

Jeg vraltet omtrent femti meter før jeg ble forbiløpt av o-toget. Beina var sure, og de to ibuxene jeg hadde poppet før turen for å dempe ei vond hofte begynte å slippe taket. Et par kilometer før Kroer kirke sa jeg takk for følget til Verdensmesteren som igjen hadde holdt meg med selskap fra sykkelsetet og jeg vendte nesa hjemover. Det var fortsatt rundt sju kilometer igjen, men de hadde jeg tenkt til å løpe i min egen fart.

Etter 2 timer og 17 minutter og 28 kilometer, hvorav seks var på sykkel kom jeg meg til slutt hjem. Gjennomvåt og iskald sto jeg sikkert 15 minutter i dusjen og sang julesanger mens den deilige slitenfølelsen prikket i kroppen.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hang med hele veien inn. Fire kirker på julaften fikk være bra nok. Det er flere kirker enn jeg har vært på i hele mitt liv. Nesten.

Kanskje jeg blir med neste år også.