Livstegn

På tide med et lite livstegn, eller?

Ulempen med å blogge så sjelden som jeg gjør er at det blir vanskelig å ta opp tråden. Hvor skal jeg starte? I jula? Nyttår? I dag?

Skal forsøke å fatte meg i korthet:

Jeg fikk trent sjukt bra i jula.

Litt mer utfyllende:

Flyttet inn på hytta i romjula og kjørte på med enten to økter dagen eller én lang tur. Det ble intervaller og rolige økter, og jeg klarte heller ikke denne gang å holde meg unna lapskausøktene. Her er det spesielt to økter som skiller seg ut. Den ene økta var en skøyteøkt i solnedgangen. Himmelen var ildrød, og i det jeg skøytet opp på høyden mellom Hitfjell og Kriksfjell klarte jeg ikke lenger å holde igjen. Jeg fikk et øyeblikk av lykke midt i mellomgulvet og kjørte på resten av økta selv om kroppen begynte å bli bra mør etter mange lange dager på ski. Jeg var i ekstase.

Den andre økta som skilte seg ut var julas lengste tur. 70 kilometer på kryss og tvers i Øyer, på Nordseter og Sjusjøen. Null vind og et fjell som badet i pastellfarger. Med sekken på ryggen stoppet jeg på Sjusjøen for å handle middag etter 50 km. Med fisk, grønnsaker og solo i sekken, kviknet lapskausdronninga til live, og de siste 20 kilometerne var som å hoppe uanstrengt fra pastellsky til pastellsky.

Til slutt endte juleferien på 305 km og 26 timer, hvorav 241 km var på ski, mens de resterende 64 km var til fots.

En av grunnene til at jeg kjørte såpass hardt (til meg å være) i jula var fordi jeg var invitert i bryllup i Australia på nyåret. Dermed skulle ullstilongs og kulde byttes ut med bikini og sol i to uker. På vei til Australia hadde jeg to dager i Jakarta der jeg sørget for å kjøre noen harde mølleøkter før jeg igjen skulle sette meg på flyet. I Australia var målet vedlikehold, men jeg klarte også å presse inn et intervall innimellom de rolige øktene i 35 grader og bryllup og catch-up med gamle venner.

Første dag tilbake på norsk jord kjørte jeg til Sørkedalen og dro på med stakeintervaller opp til Heggelivann helt omtåka og jetlagget i huet. Usikker på hvor lurt det var, men det var i det minste deilig. To dager seinere ble det enda en intervalløkt i Sørkedalen på tirsdag, og nå har jeg nettopp kommet hjem etter en rolig økt, igjen i Sørkedalen.

I morgen bærer det på hytta med en håndfull kolleger, og jeg har tenkt å bruke et par av dem som hare, samt lure til meg et og annet triks. På tross av en god tidligvinter med mye mer skigåing enn i fjor, virker diagonalgangen min enda mer ubrukelig i år enn tidligere. Kanskje er det bare alle andre som har blitt bedre mens jeg står på stedet hvil. Hvem vet?

Videre er planen å fortsette å holde trykket igjennom neste uke som kulminerer i Stenfjellrunden. Deretter er planen å slippe opp før Cortina-Toblach står på planen 11. februar. Deretter er det bare to ledige helger før Vasaloppet braker løs 5. mars.

Herregud, nå ble jeg stressa. Det er jo altfor kort til. Må finne meg et renn 18. eller 19. februar, ser jeg.

Hjælp.

Derfor elsker jeg langrenn

Foran meg utfører bestefar tyngdeoverføring av en annen verden. Det er bare venstrebeinet som er i kontakt med den kalde, tørre snøen. Høyrebeinet har han nettopp brukt til å sparke fra med, og nå står han der på venstreskia og sklir innover fjellet som en litt komisk, men ekstremt lykkelig gallionsfigur. 

«Nei, nå har vi det bra, ra ma» utbryter han. 

«Eller hva sier du, gullet has bestfar?»

«Ja» svarer jeg. 

Jeg begynner å bli lei av å svare. Det er ikke akkurat første gang han stiller meg det spørsmålet siden vi la ut på skituren for fem kilometer siden. Og på skituren før det. Og på skituren før det igjen.

«Se der, Kaja! Se så flott det er! Nei, så fint har det aldri vært før.»

Ringer vi til bestefar på Lillehammer fra huset hjemme i Ås og spør om skiforholdene, spiller det ingen rolle om det er aprils skareføre, desembers knirkende tørrsnø og lave dagslys, eller oktobers flekksnø med grus. Aldri har det vært finere forhold.

Bestefar har sikkert sklidd en halv kilometer på venstreskia når han finner ut at det er på tide å sparke fra på nytt. Tyngdeoverføringen skifter, og nå sklir han på høyreskia mens han begynner på plystrerepertoaret som stort sett består av ei låt, en modifisert versjon av «Det er lov å være bli’». Om den er modifisert av NRKP1 Hedmark og Oppland som alltid står på i det store huset med utsikt mot Lysgårsbakken, eller om den er modifisert av bestefar, vet jeg ikke. De to første verselinjene går i hvert fall som følger: 

«Det er lov å være bli’,

rusle rundt i skog og li» 

Det høres ut som noe bestefar kan ha funnet på. 

Jeg går bak bestefar og undrer meg over hvordan han klarer å skli så lenge på hver ski. Den gamle Fjellrävensekken han har på ryggen har ikke rukket å bli populær blant hipsterne, for hipsterne finnes ikke ennå. Hver gang vi treffer på en skiløper nærmest roper bestefar «HEI!» og rekker opp høyrehånda i en jovial hilsen. Hansken skjuler hånda som mangler en pekefinger og en halv tommel fra den gangen han tok i litt for hardt med vedøksa.

Bestefar kjenner alle. Om alle kjenner bestefar, vet jeg ikke, men alle skal hilses på og prates med. Om været, om føret, og hvor fint det er og at det aldri har vært finere. Selv om han har vært på akkurat denne plassen sikkert tusen ganger før både sommer og vinter. Jeg spurte en gang bestefar hvor mange ganger han tror han har vært på fjellet på Nordseter.

«Nok til at jeg hadde vært millionær om jeg hadde fått ei krone for hver gang jeg hadde passert bommen» repliserte bestefar. Jeg tror nesten på ham.

Årene går, bestefar med verdens mest tyngdeoverførende diagonalgang blir en del av jordens kretsløp og Fjellräven blir kult blant folk på min alder. Huset med utsikten mot Lysgårdsbakken selges, og mamma og pappa kjøper seg hytte på Nordseter. Jeg har passert bommen på Nordseter flere ganger enn jeg kan telle, men jeg er fortsatt langt unna å være millionær. Jeg går mil på mil på ski innover i fjellet, men blir aldri like god på tyngdeoverføring som det bestefar var.

En dag i romjula er mamma og jeg ute på ski i blåtimen langt inne i Øyerfjellet når vi plutselig ser en gammel mann med slitt Fjellrävenryggsekk og en fenomenalt seig gammelmanns tyngdeoverføring. Vi går forbi, men stopper lenger opp i bakken og venter på mannen for å være sikre på at det ikke er bestefar som har gjenoppstått. Vi drar fram sjokoladen og later som vi tar pause når mannen kommer glidene som en lykkelig gallionsfigur gjennom fjellterrenget. Mannen nikker, sier «HEI!» og løfter høyrehånda i en jovial hilsen. 

Med hakene på våre respektive bryst klarer vi ikke gjøre annet enn å tilby mannen sjokolade, noe han takker pent nei til mens han fortsetter i jevnt tempo innover fjellet. 

Det er et par minusgrader, snøen er tørr, trærne har ikledd seg sine hvite kjoler, sola er på vei ned og blåtimen er blåere enn noen gang. Mamma og jeg ser på hverandre. Vi trenger ikke si noe, for vi vet at vi tenker det samme. Aldri har det vel vært finere.

New York Marathon: akkurat så kult som alle sier at det er - og kanskje litt kulere

Det er bekmørkt ute. Og det er stille. Kanskje så stille man ikke skulle tro det kan være i byen som aldri sover. Jeg er jetlagget og har ligget våken en stund når alarmen ringer. For første gang kjenner jeg på spenningen. Hittil har jeg bare gledet meg, men nå er jeg også litt nervøs. Ikke for løpet, men for om jeg skal klare å komme meg til bussen som skal ta oss til start klokken 05.30. Jeg har nemlig en dårlig track record når det gjelder å få de gule taxiene i New York til å stoppe for meg.

Jeg hopper i klærne jeg la fram kvelden i forveien og angster litt på vei ut for å finne en taxi. Heldigvis står det en taxi på hjørnet av kvartalet der en hjemvendt festdeltaker er i ferd med å betale, og det er bare for meg å hoppe inn. Vi kjører til New York Public Library der bussene skal plukke oss opp, og jeg stiller meg bakerst i den flere hundre meter lange køen. De neste minuttene renner det på med folk. Det er vanskelig å se hvor alle er fra bortsett fra et tog med folk som ledes an av to norske flagg. Jeg krymper litt og kjenner at jeg blir flau langt inni meg. Mine fordommer mot pakkereiser og nordmenn på tur er nettopp blitt bekreftet.

Køen går fort. Vi blir stappet inn i bussene på løpende bånd mens altfor opplagte funksjonærer ønsker oss en fin dag og lykke til og welcome to New York og alt det der. Vel framme på start er det bare å begynne ventinga. Starten går ikke før 09.50 og jeg har cirka tre timer å bli nervøs på. Problemet er bare det jeg ikke er nervøs i det hele tatt. Jeg bare gleder meg. I utgangspunktet burde ikke det være et problem, men å være nervøs gjør underverker for å gå på do og bli kvitt ting man helst ikke vil bli nødt til å kvitte seg med underveis i løpet. Jeg prøver å gjøre meg selv nervøs, men det funker ikke. Jeg drikker en kopp te (liker ikke kaffe) og vandrer rundt i startområdet for å få igang magen. Det funker heller ikke. Jeg legger meg ned i gresset og ser opp på himmelen mens jeg tenker på ting som gjør meg nervøs. Som for eksempel om Trump skal gå hen å vinne valget, noe jeg innerst inne er helt overbevist om at ikke kommer til å skje, så det hjelper heller ikke. Til slutt våkner endelig kroppen litt til liv og det som må gjøres blir gjort. Nå er det bare å glede seg. 

Jeg legger meg ned i gresset igjen, men får ikke ligge i fred lenge da en gubbe som sitter ved siden av meg prikker meg på skulderen og sier "So, have you done the marathon before?" Mannen er Bob fra Canada. Han har løpt New York Marathon fem ganger. Vi prater om alt fra familie til mageproblemer under løp og blir egentlig ganske godt kjent på et sånt hyggelig og passe overfladisk nivå.

At dette endte opp med å være avisforsidene på onsdag kan vi snakke om en annen gang.

Klokken nærmer seg 09.50, og vi blir sluset mot startstreken. På himmelen over oss teller jeg syv helikoptre og fire fly. Det går opp for meg at jeg antakelig ikke får mulighet til å varme opp. Det er ingen plass å løpe på der vi står som sild i tønne, så jeg hopper tre ganger opp og ned og strekker litt på leggene. Det får holde. Bob prikker meg på skulderen og ønsker meg lykke til før ei dame begynner å vokalrunke den amerikanske nasjonalsangen. Du vet sånn som amerikanerne synger. Hvor enn det er en lang tone er det ikke snakk om å holde den. Man skal rekke innom alle tonene i skalaen (se for deg Mariah Carrey eller Beyoncé) før man lander på utgangstonen igjen. Det er vokalrunk. Amerikanerne er helt rå på det. I starten flirer jeg litt fordi det er så überamerikansk, men så hører jeg litt bedre etter, og dama har en helt sinnssyk stemme, så jeg får også litt gåsehud.

Startskuddet går, og Frank Sinatras "New York, New York" dundrer utover de 55 000 startende. Folk rundt meg synger med og jeg kjenner at jeg blir rørt. Det skal ikke så mye til, for øvrig. Jeg er et lett offer for massesuggesjon og må ta meg sammen for at jeg ikke skal begynne å gråte. Folkemengden begynner så smått å røre på seg, og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg på Varrazanobrua med en nydelig utsikt mot Manhattan.

Foto: New York Marathon

Planen er å finne 3:20-fartsholderen, og jeg baner meg vei mellom løpere som jeg ikke kan fatte hvordan ble seedet foran meg. Det går jo dødssakte. På andre siden av brua står det tett i tett med publikum langs løypa. Alt fra treåringer til åttiåringer strekker ut hendene for high fives. Jeg deler ut et par og føler meg helt sjef. Men jeg kan ikke se en eneste fartsholder. Jeg dundrer på i en fart som tilsier sluttid på 3.10 og tenker at det er i overkant fort. Samtidig forsvinner alt av fornuft, og alle smarte tanker jeg har hatt om at jeg skal være smartere enn jeg var på Fredrikstad maraton på samme tid i fjor, har måttet vike for den ekstremt offensive, og svært lite smarte versjonen av meg selv som ikke eier et fnugg av selvinnsikt.

Først etter 30 minutter ser jeg en fartsholder foran meg. Men han skal løpe på 3:30. Jeg begynner å lure på hvor langt bak jeg egentlig starta og gasser på forbi 3:30-klynga. Først etter ti kilometer tar jeg igjen 3:20-fartsholderen. Men jeg føler meg så rå at jeg tenker jeg skal løpe inn 3:15-gjengen. Det er jo tross alt 3:16 som er det virkelige målet. Vi begynner å nærme oss Downtown Brooklyn og folkemassene langs løypa blir større og større. Trommeorkestre hamrer ut rytmer i ekte Stomp-stil, og et kvinnelig gospelkor står på trappa utenfor ei kirke og synger av full hals. Jeg tenker på pappa som en gang sa at hvis han noen gang skulle bli religiøs måtte han bli mørk først. Jeg ser poenget hans. Det ser ut som de koser seg. Og så låter det fett. Fy flate for noen stemmer og forhåpentligvis musikalske gudstjenester de må ha. Jeg løper forbi folk som holder opp hjemmelagde plakater der det står "Run like Trump is trying to grab your pussy", "Run like Hillary, you're ahead of Trump", "Nasty women and bad hombres run!" og "Run like Trump is behind you".

Folk skriker seg hese mens de heier på oss og jeg begynner etterhvert å skjønne at det kanskje ikke er så dumt å løpe med flagget sitt allikevel. Jeg trekker delvis tilbake fordommene mine og flauheten fra busskøen tidligere på morgenen når alle rundt meg som har flagg eller navnet sitt på t-skjorta får heiing hvor enn vi løper. Jeg runder halvveis uten å ha sett snurten av 3:15-fartsholderen, og jeg begynner å kjenne at det tærer på.

Man pleier å si at maraton starter etter 30 kilometer, men for min del starter det på 21 kilometer, og det er altfor tidlig. Jeg er ikke andpusten, men lårene er i ferd med å bli veldig tunge, og jeg klarer ikke lenger flytte beina like lett. På 23 kilometer blir jeg tatt igjen av 3:20-gruppa. Jeg forsøker å henge, men må slippe i stigningen over Queensboro Bridge. Jeg startet uansett langt bak dem, så jeg ligger fortsatt an til sub 3.20 hvis jeg løper like fort andre halvdel som jeg har gjort fram til nå. Jeg vet selvfølgelig at det er bigtime bullshit å tro at det kommer til å skje, men jeg lykkes allikevel sånn halvveis i å lure meg selv til å tro at det kan gå. Det er 200 meter igjen av brua da jeg for første gang hører jubelen fra folkemengden nede på First Avenue. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som står og heier, men mengden er fullstendig overveldende. En mann som løper foran meg finner kjæresten sin i folkemengden og løper bort til henne og gir henne et langt kyss. Publikum tar helt av og jubelen står i taket. Jeg smiler fra øre til øre og glemmer et øyeblikk at jeg er sliten.

Noen hundre meter lenger bort får jeg øye på mamma som har kommet seg helt fram til gjerdet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å se henne og blir skikkelig glad. Hun knipser disse bildenet som på ingen måte illustrerer hvor vondt jeg egentlig har det på dette tidspunktet.

Det som begynte med litt tunge lår kjennes nå ut som to plater av bly som er godt planta på framsiden av hvert lår. Kilometertidene kryper stadig oppover, og plutselig blir jeg tatt igjen av 3:15-gruppa. De har vært bak meg hele tiden. De løper i en fart som virker som lysets hastighet og jeg prøver ikke en gang å henge. Selv om en av damene sikkert har dobbelt så stor rumpe som meg mens en annen av dem ser ut som meg for ni år siden:

Hva skjedde med klesstilen i 2007? Lol.

Jeg kan ha trent av meg frossenpizzaene fra russetida de siste årene og ha så liten rumpe som jeg bare vil, men det nytter ikke. Jeg blir knust.

Foran meg ser jeg en lilla singlet med et norsk flagg som har begynt å gå. I det jeg løper forbi ser jeg at det er Kondis-president Tim. Jeg sier et eller annet som ikke gir mening, men formålet er å få ham til å henge på meg så vi kan bruke hverandre som motivasjon, for det begynner jeg sårt å trenge. Tim bare smiler og vinker meg av gårde, og jeg fortsetter videre i motvinden bortover First Avenue som for øvrig aldri tar slutt. Jeg rasker til meg en gel med banansmak (fy faen for noe heslige greier) på en av drikkestasjonene og bruker hele veien til The Bronx på å få den i meg. Der blir vi møtt med Jay-Z og Alicia Keys' "Empire State of Mind" på full guffe og ei dame som roper "This is how we do it in The Bronx". Jeg føler meg litt gangster og kul og sånt før jeg kommer på at det er kanskje det siste jeg er der jeg vralter rundt på de stutte beina mine med en stegfrekvens på 198 steg i minuttet.

Tilbake på Manhattan begynner jeg å bli lovlig sliten. Ned Fifth Avenue mot Central Park blir jeg tatt igjen av 3:30-gruppa og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Mest av alt har jeg lyst til å gå, men jeg klarer så vidt å holde beina i gang. Flere langs løypa ser at jeg sliter og roper "You go girl! You look amazing!" Jeg veit det er reinspikka løgn, men jeg er for sliten til å kverulere på det, og jeg kjenner at det hjelper om ikke mye, så i alle fall litt. I Central Park merker jeg at jeg savner litt personlig heiing. Jeg har løpt ganske anonymt i nesten 40 kilometer uten verken navn eller flagg på klærne mine. Mange nordmenn har stått og heiet underveis, men de kan så klart ikke se at jeg er norsk, så jeg har løpt forbi i stillhet. Jeg ser ingen nordmenn i Central Park, men jeg ser en gjeng svensker og tenker at det får være godt nok. Jeg roper "Heia Sverige!" i det jeg løper forbi dem, og responsen er umiddelbar. "Jättebra, Sverige! Heja tjejen! Nu kör du! Inte långt kvar!" Svensker, ass <3

Med halvannen kilometer igjen får jeg igjen øye på mamma. Jeg smiler og vinker og begynner på langspurten. Men halvannen kilometer er jævlig langt noen ganger, og spesielt etter 40 kilometer med asfalt, betong og grønn sportsdrikk. Jeg sprekker nok en gang og gir opp spurten. Lunter i mål på 3.26,01, 3.55 minutter bak persen fra Fredrikstad maraton. Men det er helt greit. Opplevelsen det er å løpe New York Marathon trumfer ethvert mislykket perseforsøk.

Løpet kan sees på Strava.

Bak målstreken blir vi sluset i noe som kjennes ut som flere kilometer mens funksjonærene står tett i tett og gratulerer og gir oss klapp på skuldra og høye fem over en lav sko. På et tidspunkt står det funksjonærer på begge sider av veien med kanskje en halvmeters mellomrom og alle klapper for oss. Det er ikke rart vi føler oss som stjerner. Men herregud, det er jo bare et maraton. Det er fristende å si at det ikke er såååå big deal, men jeg lar dem klappe og rose meg så mye de bare vil. Vi liker jo alle å få en egoboost innimellom, ikke sant.

Sliten, blek, kvalm og glad.

Jeg møter mamma og vi finner oss en plass å spise. Jeg spiser sushi og drikker en øl før vi tar oss mot metroen. Tilfeldige forbipasserende ser medaljen og gratulerer, og jeg nikker og bukker og takker og smiler selv om jeg har størknede grønne rester av sportsdrikk i øret og knapt klarer å gå. På metroen holder jeg ut i én stopp før kroppen melder ifra at ølen og sushien er på vei ut. Kvalm og blek kreker jeg meg av metroen og setter meg på en benk. Det er ikke snakk om å gå på neste bane da jeg er usikker på i hvilken ende maten jeg nettopp har fortært kan komme ut. Derfor beveger vi oss opp på bakkeplan for å finne et toalett. Det er lettere sagt enn gjort, men vi spotter etterhvert et psykofint og sikkert svindyrt hotell. Jeg valser inn med medaljen rundt halsen og spør om jeg please kan få låne et toalett. "Yes ma'am, there's one on 35th floor" sier en pent antrukket og kjekk mann. Jeg tar heisen opp og finner toalettet der to damer som godt kunne vært tatt rett ut fra Sex in the City står og pudrer nesen. De skuler bort på meg der jeg halter inn på et avlukke i en eim av gammel svette med saltrander i fjeset og sportsdrikk i øret. Jeg slår meg ned på det dyreste toalettet jeg noen gang har sittet på i verdens kuleste by og smiler tilfreds. Jeg har løpt New York Marathon.

Én uke igjen til New York Marathon. Shit.

I dag er det nøyaktig én uke til New York City Marathon. Derfor tenkte jeg at vi i dag skal snakke litt om forberedelser og forventninger. Jeg har ikke akkurat vært rå på å blogge om noe annet enn konkurranser dette året, så nå skal vi gjøre et lite dypdykk inn i treningsforberedelsene jeg har gjort foran verdens største maraton.

Seinsommeren og høsten startet med et durabelig skudd for baugen. Mens juli talte 49 treningstimer hvorav de meste var løping, sprang jeg rett inn i tidenes forkjølelse første uka i august. Forkjølelsen ville aldri slippe taket, og det er først de siste par ukene jeg kan si jeg er tilnærmet tilbake igjen.

August teller 744 timer. 14,5 av disse timene ble brukt til trening, og de resterende 729,5 timene ble brukt til snørring, hosting, bobler i hodet og soving. En all time low der, med andre ord.

Heldigvis tok september seg opp og stoppet på 41 timer, mens oktober foreløpig ligger på 36,5 timer.

September startet med en skikkelig tung uke. Ikke fordi treninga var tung, men fordi jeg ikke gadd å være syk lenger, så jeg trente som om jeg var frisk. Søndag 11. september startet jeg det som skulle være den første av sju søndager med langturer mellom tre til fem timer for å forberede kroppen på lange distanser og arbeid over lengre tid. Den første uka besto langturen av en komboøkt av rulleski og løping, men fra og med søndag 25. september, seks uker før maraton har det kun vært løping på disse øktene. Her følger en oversikt over treninga de siste seks ukene før maraton for spesielt interesserte:

7 uker igjen:
19.09: 1 t pump aka styrke
20.09: 1-2-3-4-5-4-3-2-1 elghufs med SKIGO (12 km)
21.09: Hvile
22.09: 12 km rolig jogg (6:15 min/km)
23.09: 1 t styrke
24:09: 1 t rulleski + 2 t jogg + 1 t 15 min rulleski
25.09: Første maratonjogg - 34,5 km (5:58 min/km) - seks uker til NYM

Totalt: 12 t, 30 min, 101 km

6 uker igjen:
26:09: 11 km rolig skravlejogg med Rikke (6:19 min/km)
27.09: 6x3+4 min elghufs med SKIGO (11,2 km)
28.09: Hvile
29.09: 1. Jogge til jobb, 1 t, 9,5 km (6:04 min/km) 2. Jogge hjem fra jobb, 22 min, 4,2 km (5:16 min/km)
30.09: 1 t pump
01.10: Hvile
02.10: 33 km jogg - 20 km (5:15 min/km) + 10 km (4:40 min/km) + 3 km nedjogg

Totalt: 7 t, 45 min, 69 km

5 uker igjen:
03.10: 1t 20 min pump med Potto
04.10: 4x4 + 5:30 min elghufs med SKIGO (11km)
05.10: Jogge hjem fra jobb - 12 km (6:12 min/km)
06.10: Hvile
07.10: 2 t rolig joggings på hytta - 16 km (7:28 min/km)
08.10:  1. 6 km testløp motbakke (6:08 min/km) - totalt 9,5 km, 1 t 5 min
            2. 2 t 15 min rulleski (31 km)
09.10: 3 t 40 min fjelljogg - 25,5 km (8:32 min/km)

Totalt: 13 t, 104 km

4 uker igjen:
10.10: Hvile
11.10: 6x1000 m med Rikke (3:52-3:51-3:50-3:50-3:52-3:48), 9,6 km
12.10: Maksstyrke (idioti!)
13.10: 50 min rolig jogg til jobb, 7 km (6:38 min/km) - ekstremt støl
14.10: 25 min rolig fra jobb, 3,7 km (6:30 min/km) - enda mer støl
15:10: Furumomila 42:24 - 10 km (4:15 min/km) - støl
16.10: Jogge hjem til Ås - 34,5 km, 3 t 30 min (6:08 min/km)

Totalt: 8 t 10 min, 71 km

3 uker igjen:
17.10: Hvile
18.10: 5x4 min elghufs med SKIGO og TRG, 9,2 km
19.10: 1 t pump - ikke maks
20.10: Hvile
21.10: 24 min rolig hjem fra jobb, 3,6 km, (6:25 min/km)
22.10: Hytteplanmila 40:09 - 10 km (4:00 min/km) - totalt 14,7 km, 1 t 14 min
23:10: 2 t jogg, 21,1 km (5:49 min/km)

Totalt 5 t 50 min, 49 km

2 uker igjen
24.10: Hvile
25.10: SKIGO-testløp (gikk skikkelig dritt), totalt 1 t 10 min, 11 km
26.10: Hvile (aka jobb)
27.10: Makspump
28.10: 1 t 5 min rolig jogg, 11 km (5:58 min/km)
29.10: 10 min oppvarming + 10 km i maratonfart (4:40 min/km) + 5 min nedjogg - 1 t, 12 km
30.10: 1 t 20 min rolig jogg, 13 km (6:21 min/km) - én uke igjen til NYM

Totalt 6 t, 47 km  

Alle øktene finnes for øvrig på STRAVA.

Fra fjelljoggen 9. oktober. Foto: Linda Helland

Jeg har bevisst kuttet litt ned på treningen de siste ukene, men har også fått god hjelp av store arbeidsmengder på jobb på det området. Det er jo noe som heter totalbelastning, og det skal man ikke kødde med har jeg hørt.

Den siste uka nå har jeg planer om å holde meg litt i bevegelse, kjøre en økt midt i uka med noen lette drag på litt raskere enn maratonfart og ellers prøve å ikke ha så mye å gjøre på jobb at jeg blir en apatisk zombie med null overskudd til helga.

Setter meg på flyet fredag ettermiddag og har svært lite tid til å akklimatisere meg før løpet. Det bringer oss over på neste punkt, nemlig forventninger.

For hva er det å forvente?

Jeg ønsker så klart å perse, men jeg har hørt at NYM er en tung løype. Nå har ikke jeg løpt så mange maraton, men Fredrikstad maraton som jeg løp i fjor vil jeg ikke akkurat beskrive som en lettløpt løype. Jeg har derfor en liten teori om at disse kanskje kan sammenliknes. I Fredrikstad løp jeg på 3:22,06 inkludert ett minutts dopause i en busk (a girl's gotta do what a girl's gotta do, ikke sant).

Fra Fredrikstad maraton 2015.

Det langsiktige maratonmålet er ned mot 3 timer og 10 minutter, men det skal jeg ikke forsøke på i New York. Jeg skal først og fremst prøve meg på sub 3 timer og 20 minutter, altså 3.19,59, men jeg har aller mest lyst på 3 timer og 16 minutter (4:40 min/km). Dersom jeg skulle klinke til med 3.16 får det være en skikkelig bonus, for jeg løper New York Marathon først og fremst for opplevelsen. Resultatet kommer i andre rekke, og jeg blir ikke skuffa om jeg ikke klarer sub 3 timer og 20 minutter. Men jeg skal prøve. Så klart.

Det aller viktigste er at jeg kommer meg igjennom. Jeg mistenker at jeg har løpt på meg en betennelse i venstre hel de siste to ukene, så nå hiver jeg innpå betennelsesdempende og prøver å la beinet hvile. Det er helt uaktuelt å ikke krysse målstreken i Central Park. Om jeg så må krabbe og det tar meg seks timer med betennelse i huet og ræva så skal jeg fullføre.

Men altså, det kuleste av alt, og mye kulere enn å perse, ville vært å treffe på legenden over legendene, Paul McCartney. Det har ingenting med maraton å gjøre, I know, men hallo, hvor fett hadde ikke det vært? Jeg ser for meg at jeg går i en hyggelig liten sidegate på Manhattan i området der han bor, og plutselig kommer han gående. Selvfølgelig uten sikkerhetsvakter og sånt. Nå vet ikke jeg hvor Sir Paul bor, og jeg har ikke tenkt til å finne ut av det. Er ingen stalker heller, liksom. Følte jeg bare måtte avklare det.

Jeg blir ikke starstruck til vanlig, men her mister jeg pusten, blir fjortis vil helst bare grave meg ned. Jeg skjønner at dette er min eneste sjanse og går bort og stotrer fram noe som ikke høres ut som engelsk, men som likner på ordet "selfie". Jeg er ikke så fan av selfier, men når sjefen over alle sjefer står foran meg klarer jeg ikke la være. Mer klarer jeg ikke å si, for jeg er så starstruck og rød i ansiktet at jeg nesten kaster opp, men jeg får en selfie.

Da er livet mitt komplett og jeg kan godt gi bort billetten min til New York Marathon. Jeg bryr meg ikke.

Dette er den eneste selfien jeg har med Beatles. Jeg kan godt få selfie med Ringo også, men George og John blir det litt verre med.

Dessverre kommer det ikke til å skje, så jeg får prøve meg på sub 3.20 på maraton samt en ekstremt nervepirrende valgvake tirsdag 8. november. Shit, for en tur det blir!

Hytteplanmila: Drømmen om sub 40 på mila lever i beste velgående

Hva skjedde nå, egentlig? Her har jeg hatt en seig høst med lol-tider på intervalltreninger, testløp, SkiLøpet og det ene med det andre. For bare en uke siden løp jeg Furumomila på 42:24. Jeg hadde tenkt å skrive en løpsrapport der jeg offisielt ga opp å perse på mila denne sesongen.

Flaks for meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive innlegget, for hva skjedde på Hytteplanmila? Denne treige, forkjølelsesbefengte ræva slo til med pers! Det var kortversjonen. Hvis du vil ha den lange versjonen er det bare å fortsette å lese.

Altså, de som har fulgt med på bloggen en stund har fått med seg at jeg skal løpe New York Marathon om to uker (takk for at dere gidder å lese selv om jeg blogger ca hvert skuddår). Med det i bakhodet har jeg trent mot maraton mer enn jeg har trent mot sub 40 på mila. Mye langturer og lite fokus på fart. Om jeg ikke var treig nok fra før har i hvert fall ikke de siste ukers trening gjort meg noe raskere. Da jeg i tillegg gjorde kardinaltabben med å trene maksstyrke på bein tre dager før Furumomila skulle man jo tro jeg ikke har lært noen ting. Jeg var så trang i skrittet (det der tror jeg er veldig ikke lov å si, så vi sier steget fra nå av) de påfølgende tre dagene at jeg nærmest pådro meg lyskestrekk om steget var lengre enn 20 centimeter.

Gjorde derfor noen grep før Hytteplanmila selv om målet om 39:59 var pakket ned for sesongen og erstattet med 41:59. Jeg har hørt at folk driver og prater om totalbelastning, og jeg byttet ut 55 timers arbeidsuke med masse trening inkludert maksstyrke med 46 timersuke, nesten ikke trening og altfor mange yoghurtnøtter. Har blitt hekta. Klarer ikke stoppe. Serr.

På start stilte jeg meg opp ved siden av 40-ballongen. Jeg hadde ingenting der å gjøre, men jeg tenkte at jeg kunne henge på dem til jeg ble slått i trynet av den berømte sprekken og revurdere valgene jeg har gjort hittil i livet når jeg kom dit. Noen ganger må man bare gutse, ikke sant.

Som jeg har sagt tidligere tror jeg ikke på negativ splitt. Som regel (les: alltid) går jeg på en sprekk, men én dag går det hele veien inn. Det er jeg overbevist om. Den dagen skulle ikke være på årets Hytteplanmil, det hadde jeg lagt fra meg for lengst, men jammen endte det opp med å ikke være så langt unna allikevel.

Jeg klistret meg fast som et frimerke på 40 ballongmannen ut fra start og ble nærmest hysterisk hver gang han smatt mellom treigere løpere og jeg ble sperret av de samme løperne. Det gikk greit å henge med de to første kilometerne, men når "bakkene" kom på den tredje kilometeren måtte jeg gi noen meter. Jeg suger i motbakker og var overbevist om at toget var gått. Etter oppturer kommer det heldigvis nedturer, og flaks for meg suger jeg ikke nedover på tross av korte bein og epileptisk høy stegfrekvens. Luka ble tettet, og jeg bestemte meg for å bite meg fast som en hjortelusflue en liten stund til. Dette er en hjortelusflue hvis du skulle lure. Heslig skapning:

Én ting som gjorde meg skikkelig glad men også litt urolig var at bestefar fra Oslo Maraton også lå i 40-klynga. Ikke nok med at han knuste meg på Oslo Maraton, vi startet også sammen på Furumomila, og jeg så aldri mer til ham etter den første kilometeren. Klart man blir glad når man ser noen som likner ens avdøde bestefar. Det skaper en følelse av trygghet, ikke sant. Men så slo det meg at dette måtte være et dårlig tegn. Dette er gubben jeg aldri får has på selv om han må være godt over dobbelt så gammel som meg. Et dårlig omen som jeg blir mest glad, men også litt urolig av å se.

Vi rundet fem kilometer på 19:44 og jeg følte at det gikk ganske greit. Så greit gikk det faktisk, at jeg begynte å sutte på sub 40-karamellen.

Hodet: Tenk om vi klarer sub 40. Herregud. *dame med rød kjole som danser-emoji*
Kroppen: Litt tidlig å feire det ennå, eller?
Hodet: Jammen tenk, da. Så sykt kult det hadde vært!
Kroppen: Ikke tenk. Bare løp. Vi har en jobb som må gjøres først.
Hodet: Sant, mye kan skje. Tror du vi sprekker snart?
Kroppen: Ikke tenk, sa jeg. LØP!

Er det én ting jeg har lært, så er det at jeg aldri må finne på å feire seire på forskudd. Da jeg spilte fotball pleide jeg å score en del mål, men etterhvert stoppet det litt opp. Som motivasjon ble jeg lovet is dersom jeg scoret, og hver gang jeg var alene med keeper begynte jeg å glede meg til is. Når jeg stormet alene mot keeper tenkte jeg "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Det endte med at jeg ble flyttet fra spiss til venstreback. Jeg er for øvrig høyrebeint.

Fra tiden jeg fortsatt scoret mål. Første rad til venstre. PS. Lene Marlin-sveisen fikk jeg ved et uhell.

Det var omtrent på 7 kilometer at jeg ble tatt igjen av 40-gruppa i fjor, og da jeg fortsatt hang med skjønte jeg at 41:59 var i overkant defensivt. Om det ikke luktet sub 40, så luktet det i hvert fall pers.

På 8 kilometer måtte jeg gi noen meter, og jeg så nok en gang bestefar gå seirende ut av gubbeduellen. Fartsholderen hadde klart å kvitte seg med hjortelusflua (skjønner ham godt). Jeg pep som en hamster og var lovlig sliten, men jeg har en liten følelse av at jeg slapp fordi jeg visste at jeg uansett kom til å bli fornøyd med resultatet.

Fra 9 kilometer økte avstanden til 40-gruppa for hvert steg jeg tok. I bunn av bakken opp til mål på 9,8 kilometer viste klokka 39:35. Jeg tror ikke selv at jeg er av de sløveste knivene i skuffen, men jeg er definitivt ikke av de skarpeste heller, da jeg mente det var fullt overkommelig for de korte beina mine som suger i motbakke å løpe de siste 200 meterne på 25 sekunder. Spesielt tydelig blir det når jeg til vanlig løper samme distanse på flatt tartandekke med piggsko og gode pauser på 33 sekunder.

Motbakkeoppløp er en særdeles dårlig idé, og kanskje det siste jeg hadde lyst på, men som Kavring i Brødrene Løvehjerte sier: "Det finns saker som man måste göra, annars är man ingen människa utan bara en liten lort". Så da "spurtet" jeg alt jeg hadde i femti meter før jeg stivna totalt og ble tatt igjen av sikkert ti stykker de siste 150 meterne. Jeg var i hvert fall ingen lort, bare ett stykk stivt menneske.

Jeg krysset mål på 40:09, ti fattige sekunder fra 30-tallet. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde skrelt av 2 minutter og 15 sekunder på en uke, og persen var forbedret med 13 sekunder. Jeg var sjukt overrasket, sjukt glad og sjukt andpusten. Det ble pers på tross av tidenes dårligste høst, og nå er jeg mer overbevist enn noen gang om at jeg kommer til å klare 30-tallet på et tidspunkt. Hvis hodet noen gang vokser seg like sterkt som det er stort håper jeg å kunne bli flinkere til å banke på kjellerluka, og da er jeg sikker på at 40-grensa blir brutt. Det er definitivt nok av plass i hodet, det er det ingen tvil om.

Samtlige i bilen persa. Jens i midten og Ane (som også debuterte på løp) til høyre. Kudos. Kjørte ikke da bildet ble tatt. Til info.

Hytteplanmila: Drømmen om sub 40 på mila lever i beste velgående

Hva skjedde nå, egentlig? Her har jeg hatt en seig høst med lol-tider på intervalltreninger, testløp, SkiLøpet og det ene med det andre. For bare en uke siden løp jeg Furumomila på 42:24. Jeg hadde tenkt å skrive en løpsrapport der jeg offisielt ga opp å perse på mila denne sesongen.

Flaks for meg at jeg aldri fikk somlet meg til å skrive innlegget, for hva skjedde på Hytteplanmila? Denne treige, forkjølelsesbefengte ræva slo til med pers! Det var kortversjonen. Hvis du vil ha den lange versjonen er det bare å fortsette å lese.

Altså, de som har fulgt med på bloggen en stund har fått med seg at jeg skal løpe New York Marathon om to uker (takk for at dere gidder å lese selv om jeg blogger ca hvert skuddår). Med det i bakhodet har jeg trent mot maraton mer enn jeg har trent mot sub 40 på mila. Mye langturer og lite fokus på fart. Om jeg ikke var treig nok fra før har i hvert fall ikke de siste ukers trening gjort meg noe raskere. Da jeg i tillegg gjorde kardinaltabben med å trene maksstyrke på bein tre dager før Furumomila skulle man jo tro jeg ikke har lært noen ting. Jeg var så trang i skrittet (det der tror jeg er veldig ikke lov å si, så vi sier steget fra nå av) de påfølgende tre dagene at jeg nærmest pådro meg lyskestrekk om steget var lengre enn 20 centimeter.

Gjorde derfor noen grep før Hytteplanmila selv om målet om 39:59 var pakket ned for sesongen og erstattet med 41:59. Jeg har hørt at folk driver og prater om totalbelastning, og jeg byttet ut 55 timers arbeidsuke med masse trening inkludert maksstyrke med 46 timersuke, nesten ikke trening og altfor mange yoghurtnøtter. Har blitt hekta. Klarer ikke stoppe. Serr.

På start stilte jeg meg opp ved siden av 40-ballongen. Jeg hadde ingenting der å gjøre, men jeg tenkte at jeg kunne henge på dem til jeg ble slått i trynet av den berømte sprekken og revurdere valgene jeg har gjort hittil i livet når jeg kom dit. Noen ganger må man bare gutse, ikke sant.

Som jeg har sagt tidligere tror jeg ikke på negativ splitt. Som regel (les: alltid) går jeg på en sprekk, men én dag går det hele veien inn. Det er jeg overbevist om. Den dagen skulle ikke være på årets Hytteplanmil, det hadde jeg lagt fra meg for lengst, men jammen endte det opp med å ikke være så langt unna allikevel.

Jeg klistret meg fast som et frimerke på 40 ballongmannen ut fra start og ble nærmest hysterisk hver gang han smatt mellom treigere løpere og jeg ble sperret av de samme løperne. Det gikk greit å henge med de to første kilometerne, men når "bakkene" kom på den tredje kilometeren måtte jeg gi noen meter. Jeg suger i motbakker og var overbevist om at toget var gått. Etter oppturer kommer det heldigvis nedturer, og flaks for meg suger jeg ikke nedover på tross av korte bein og epileptisk høy stegfrekvens. Luka ble tettet, og jeg bestemte meg for å bite meg fast som en hjortelusflue en liten stund til. Dette er en hjortelusflue hvis du skulle lure. Heslig skapning:

Én ting som gjorde meg skikkelig glad men også litt urolig var at bestefar fra Oslo Maraton også lå i 40-klynga. Ikke nok med at han knuste meg på Oslo Maraton, vi startet også sammen på Furumomila, og jeg så aldri mer til ham etter den første kilometeren. Klart man blir glad når man ser noen som likner ens avdøde bestefar. Det skaper en følelse av trygghet, ikke sant. Men så slo det meg at dette måtte være et dårlig tegn. Dette er gubben jeg aldri får has på selv om han må være godt over dobbelt så gammel som meg. Et dårlig omen som jeg blir mest glad, men også litt urolig av å se.

Vi rundet fem kilometer på 19:44 og jeg følte at det gikk ganske greit. Så greit gikk det faktisk, at jeg begynte å sutte på sub 40-karamellen.

Hodet: Tenk om vi klarer sub 40. Herregud. *dame med rød kjole som danser-emoji*
Kroppen: Litt tidlig å feire det ennå, eller?
Hodet: Jammen tenk, da. Så sykt kult det hadde vært!
Kroppen: Ikke tenk. Bare løp. Vi har en jobb som må gjøres først.
Hodet: Sant, mye kan skje. Tror du vi sprekker snart?
Kroppen: Ikke tenk, sa jeg. LØP!

Er det én ting jeg har lært, så er det at jeg aldri må finne på å feire seire på forskudd. Da jeg spilte fotball pleide jeg å score en del mål, men etterhvert stoppet det litt opp. Som motivasjon ble jeg lovet is dersom jeg scoret, og hver gang jeg var alene med keeper begynte jeg å glede meg til is. Når jeg stormet mot keeper tenkte jeg "nå får jeg is, nå får jeg is, nå får jeg is". Jeg bommet hver jævla gang. Det endte med at jeg ble flyttet fra spiss til venstreback. Jeg er for øvrig høyrebeint.

Fra tiden jeg fortsatt scoret mål. Første rad til venstre. PS. Lene Marlin-sveisen fikk jeg ved et uhell.

Det var omtrent på 7 kilometer at jeg ble tatt igjen av 40-gruppa i fjor, og da jeg fortsatt hang med skjønte jeg at 41:59 var i overkant defensivt. Om det ikke luktet sub 40, så luktet det i hvert fall pers.

På 8 kilometer måtte jeg gi noen meter, og jeg så nok en gang bestefar gå seirende ut av gubbeduellen. Fartsholderen hadde klart å kvitte seg med hjortelusflua (skjønner ham godt). Jeg pep som en hamster og var lovlig sliten, men jeg har en liten følelse av at jeg slapp fordi jeg visste at jeg uansett kom til å bli fornøyd med resultatet.

Fra 9 kilometer økte avstanden til 40-gruppa for hvert steg jeg tok. I bunn av bakken opp til mål på 9,8 kilometer viste klokka 39:35. Jeg tror ikke selv at jeg er av de sløveste knivene i skuffen, men jeg er definitivt ikke av de skarpeste heller, da jeg mente det var fullt overkommelig for de korte beina mine som suger i motbakke å løpe de siste 200 meterne på 25 sekunder. Spesielt tydelig blir det når jeg til vanlig løper samme distanse på flatt tartandekke med piggsko og gode pauser på 33 sekunder.

Motbakkeoppløp er en særdeles dårlig idé, og kanskje det siste jeg hadde lyst på, men som Kavring i Brødrene Løvehjerte sier: "Det finns saker som man måste göra, annars är man ingen människa utan bara en liten lort". Så da "spurtet" jeg alt jeg hadde i femti meter før jeg stivna totalt og ble tatt igjen av sikkert ti stykker de siste 150 meterne. Jeg var i hvert fall ingen lort, bare ett stykk stivt menneske.

Jeg krysset mål på 40:09, ti fattige sekunder fra 30-tallet. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde skrelt av 2 minutter og 15 sekunder på en uke, og persen var forbedret med 13 sekunder. Jeg var sjukt overrasket, sjukt glad og sjukt andpusten. Da ble det pers på tross av tidenes dårligste høst, og nå er jeg mer overbevist enn noen gang om at jeg kommer til å klare 30-tallet på et tidspunkt. Hvis hodet noen gang vokser seg like sterkt som det er stort håper jeg å kunne bli flinkere til å banke på kjellerluka, og da er jeg sikker på at 40-grensa blir brutt. Det er definitivt nok av plass i hodet, det er det ingen tvil om.

Samtlige i bilen persa. Jens i midten og Ane (som også debuterte på løp) til høyre. Kudos. Kjørte ikke da bildet ble tatt. Til info.

Når du blir fraløpt av bestefar på Oslo maraton

Jeg må bare si en ting: Djises så deilig det er å løpe løp når man ikke har høye forventninger!

Jeg har alltid (litt for høye?) forventninger til meg selv i konkurransesammenheng, og de siste årene har høsten stort sett vært en eneste stor perseparade. Minutter og sekunder har prellet av som vann på gåsa. Apropos ingenting: Da jeg googlet "vann på gåsa" fant jeg blant annet dette bildet:

Men denne høsten har vært seig. Fire uker med snørr og slim har drept formen min, og jeg har vært slapp og tung og treig på hver eneste økt etter at jeg friskmeldte meg selv. SkiLøpet ble min dårligste 10-kilometer på tre år, og forventningene til Oslo maraton ble ditto senket. Jeg vurderte faktisk å droppe halvmaratondistansen og heller gå for 10 for Grete.

Heldigvis lot jeg ikke selvhøytideligheten ta fullstendig overhånd, og lørdag sto jeg på start i Oslo halvmaraton. Jeg håpet at øktene jeg hadde lagt ned de siste to ukene kunne lure fram en liten formtopp, nok til å klare 1.35, snaue fem minutter bak persen fra i fjor. Planen var å holde 4:30-fart hele veien og heller gi på litt mot slutten om jeg hadde mer å gå på. Så da starten gikk la jeg meg i 4:10-fart og lå der de første to kilometerne. 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; jeg er på ingen måte en smart løper. Negativ splitt er for meg et ukjent fenomen som mest sannsynlig er funnet opp av konspirasjonsteoretikere. Jeg går for å gønne på til jeg sprekker. Og én dag, sier jeg, én dag holder det hele veien. Det gleder jeg til. Omtrent så mye:

Et sted mellom to og tre kilometer raste farta ned mot 4:30 min/km, og jeg syntes det var utfordrende nok å holde meg på rett side av 30-tallet. Samtidig var jeg veldig glad for at jeg ikke skulle pushe ned mot 4:15, noe som hadde vært taktikken dersom seinsommeren hadde vært sykdomsfri.

I stedet satte jeg på cruisekontrollen, klistra på smilet og hang meg på en gubbe. Etter alle ski- og løpeturene med gubbeheng (definisjonen på gubbeheng kan leses HER) var det deilig å endelig kunne tilby en dose ekte kjerringheng.

Jeg så aldri gubben forfra, men bakfra var han en blåkopi av bestefar. Kanskje 170 og noen centimeter høy og en solbrun nakke som gikk over i noe som kunne se ut som en gammelmanns munkesveis. Jeg vet ikke om gubben var skalla på toppen som bestefar var, men akkurat som bestefar hadde han på seg en solhatt. Jeg vurderte å løpe opp på siden av gubben og si at han minte meg om bestefar, men slo det raskt fra meg da jeg skjønte at selv om det var ment som et kompliment, var det ikke sikkert at det ville bli oppfattet som det. Dessuten var jeg altfor andpusten til å si:

"Ville bare si at du minner meg om bestefaren min og at jeg synes det er skikkelig hyggelig å henge på deg fordi bestefaren min er død, men det er jo ikke du. Kanskje du vil være bestefaren min? Du løper veldig fort, forresten *smilefjes*."

Altså, det sømmer seg bare ikke, ikke sant.

Dette er bestefar. Riktignok forfra og riktignok med caps og ikke solhatt. Helt sjef.

Gubben dro meg hele veien inn til Aker Brygge, og ut mot festningen måtte jeg slippe. Han ble for sterk, og dessuten hadde han hatt kjerringheng lenge nok. Ut mot containerhavna var det like tungt som alltid, og brua over Oslo S var som å klatre opp Mt. Everest - på en god dag. Men det som hjalp var alle som heiet underveis. Ikke hadde jeg navn på startnummeret i motsetning til de fleste andre, men allikevel hørte jeg navnet mitt over alt. Halvparten var riktignok "heia, heia", noe som er til forveksling likt "Kaja, Kaja" eller "heia Kaja", men en god del var utrolig nok kjentfolk rundt om i løypa. Selv om jeg sikkert så ut som alt annet enn en million dollar, satte jeg skikkelig pris på alle sammen og smilte fra øre til øre inni meg. Bare så dere vet det. Takk!

Jeg var aldri like langt nedi kjelleren som i fjor og hadde i grunn en veldig fin opplevelse hele veien. Svært få brytetanker og veldig lite å skrive hjem om annet enn en helt fabelaktig - om enn en litt vel varm - dag i Oslos gater.

Og gjett hva? Tida ble 1.33,22. Bedre enn forventet og absolutt godkjent selv om det er et stykke unna pers og der jeg ønsker å være. Selv om det fortsatt er langt opp til pers på både 10 og 21 kilometer ble Oslo maraton en bekreftelse på at formen er på vei. Og det kan jeg leve med.

Sub 1.30 får bli en annen gang. Nå er det sub 40 på 10 km og sub 3.20 på maraton som gjelder.