Heisann, Montebello!

Formen har sittet langt inne i vinter. Det hjalp nok ikke akkurat å reise to uker på bryllup i Australia midt i januar hvis målet er å bli god på ski, men søren heller, er ikke hver dag man blir invitert i bryllup down under. Vinterens første skirenn ble dermed Mattila 5. februar. Helga etter gikk jeg i Toblach, og forrige helg klinte jeg til med Montebellorennet. Håpet er å lure inn en slags formtopp til Vasaloppet om halvannen uke.

Jeg har aldri gått Montebellorennet før, men min venninne Lisa og jeg har flere ganger snakket om at vi burde kle oss ut som nikkersadelen man blant annet kan finne på Hafjell – med lusekofte, nikkers, ullstrømper, dyre solbriller med reim rundt nakken, en gammel sekk med flagg i sidelomma og sjampis. Der skal vi sitte i klappstoler med et glass champagne i hånda og heie med et «morn du!» hver gang en løper kommer forbi.

Stjålet helt ukritisk fra http://thegiant.blogg.no/fashion.html. Egentlig er jeg bare misunnelig fordi jeg ikke eier motesans og heller går i kondomdress som gjør at jeg ser ut som en stutt klovn.

Så langt kom vi aldri, så da jeg fortalte Lisa at jeg skulle gå Montebellorennet lovte jeg henne å si «morn du!» i det jeg gikk over målstreken. Som en slags kompensasjon.

Montebellorennet meldte om plussgrader og klisterføre. Jeg er ganske god på å smøre ski til tur, men jeg har tilnærmet null erfaring med å preppe ski til konkurranser utover å se på at det blir gjort. Der er jeg god. Jeg har plukket opp at fluor ikke er så nødvendig på tørt og kaldt føre, men at dersom jeg skal klare å hevde meg på mildere og bløtere føre er det et must. Visstnok. Jeg eier heller ikke rilljern eller ruller, og eneste glideren jeg har er LF6. Derfor landet jeg på å gå på skia fra Toblach, men jeg gjorde ingenting med gliden. Jeg fulgte smøretipsene på hjemmesidene til rennet og la tre lag med klister. Da jeg kom på start skulle det vise seg at de tre lagene jeg mente var tynne, var det motsatte av tynne. Heldigvis hadde Bjørn Myhre Sport stand på start, så jeg tok med skia dit. Jeg spurte en Bjørn Myhre-mann om han kunne hjelpe meg med det litt i overkant tjukke klisterlaget jeg hadde lagt. Han så først på skia mine, og så på meg noen store, litt triste, eller kanskje mest oppgitte øyne før han nikket. Så så han på kollegaen sin og sa:

"Åssen skal vi gjørra dette her, a?"

Skia skinte med en halvmeter klister i festesonen, og jeg følte meg som en av de jeg gjør narr av når jeg ikke er på bloggen. Men Bjørn Myhre-mannen kunne faget sitt og fikk bort klisteret uten at det gikk utover glidsonen (som om det var lagt så mye arbeid i den, liksom). Jeg ønsket egentlig et renn der jeg kunne gå på blanke ski som forberedelser til Vasaloppet, men da var jeg nødt til å reise mye lenger enn jeg gadd. Dermed falt valget på Montebellorennet. Etter å ha studert løypeprofilen skjønte jeg fort at dette er et renn som ikke passer meg spesielt bra, men som dem sier: man blir ikke god på det man ikke trener på. Jeg har med andre ord veldig godt av å gå renn med mye oppover og nedover, for det er der jeg er dårligst.

De første ti kilometerne av rennet kavet jeg noe voldsomt og ville bare bryte. Men på rundt 15 kilometer klarte jeg endelig å stable en slags avslappa diagonalgang på beina. Jeg forsøkte å si til meg selv at det er bedre å holde litt lavere tempo og treffe med teknikken en å gi full pinne. En ting er å si det, men prøv å få et konkurransehode og en selvhøytidelighet på linje med Trump til å faktisk gjøre det. Det er ingen enkel sak, men da jeg allerede befant meg i «skal-vi-ikke-heller-bare-bryte-og-gå-søndagstur-modus» klarte jeg faktisk å senke farta og heller tenke teknikk.

Brytetanken var usedvanlig sterk, og jeg måtte nok en gang fram med de diplomatiske overtalelsesevnene mine.

Brytetanken: Bryte, bryte, bryte, bryte, bryte, bryte.

Diplomaten: Du veit jo hvor sint du blir når du bryter. Ække verdt det.

Brytetanken: Bryte, bryte, bryte, bryte, bryte, bryte.

Diplomaten: Du trenger den økta her for Vasaloppet, vet du.

Brytetanken: Bryte, bryte, br – kan jo trene godt uten å gå renn, da. Bryte, bryte, bryte.

Diplomaten: Men for selvtilliten sin del taper du sjukt mye på å bryte. Da har du selvtillit på mikropenisnivå i Sälen om to uker.

Brytetanken: Kanke bli særlig mer mikro enn den er allerede.

Diplomaten: Åjoda. Den kan faktisk være både nano, pico, femto, atto, zepto, yocto. Kunne vært verre. Så bare hold kjeft og fullfør.

I hele vinter har jeg hatt vondt i venstre albue på trening, men jeg har aldri kjent noe til den i renn. Før Montebellorennet. Albuen begynte å murre allerede etter et par kilometer, og da staven forsvant ned i et dypt og løst stavfeste på rundt 20 kilometer kvapp den til og skreik.

Albue: Men for faen, Kaja. Drit i.

Jeg: Sorry.

Albue: Kan du ikke i det minste ta tran og smertestillende? Jeg dør her, liksom.

Jeg: Sorry. Men det er en del av gamet.

Albue: Jeg mener det. Drit i.

Jeg: Pigging på rulleski tåler du liksom, men med en gang du kommer på snø gidder du ikke mer. Skjerp deg.

Albue: F U.

Det var lite kakser med sjampis å spore i Vestskauen, men en gjeng joviale party peeps hadde satt opp gapahuk, spikka seg pølsepinner og koste seg med øl og Jäger. De hadde sin egen lille mini-kollen-camp langs løypa midt i skogen, og selv om jeg ikke akkurat følte meg som Johaug da jeg passerte – kanskje heller den litt treigere, litt lavere, litt tjukkere, litt mørkere og litt styggere venninna – var det umulig ikke å smile og føle seg litt bra for det når man ble dynket i heiarop ved passering. Det var også umulig å ikke få litt lyst til å bytte ut blodslit med øl og pinnebrød.

Fra den gangen jeg glemte buksa på fest. (Til mitt forsvar så var det pool party).

Først på 30 kilometer skjønte jeg at jeg kom til å fullføre. Og jeg må si det igjen. Jeg blir serr like overraska HVER GANG jeg skjønner at jeg kommer til å fullføre et renn.

Det gikk verken veldig fort eller veldig sakte inn mot mål, og da jeg krysset målstreken etter 40 kilometer sa jeg et lite «morn du!» til ære for KLM, Montebello, Lisa og alle kakser der ute.

Det ble til slutt en 5. plass totalt, og med upreppa ski og betennelse i albuen bør jeg være fornøyd. Det beste med rennet var at jeg endelig fikk litt godfølelse i diagonalgang, og det har jeg tenkt å ta med meg videre. Albuen ga meg et siste fuck you og straffet meg med å nekte å la meg bøye den resten av dagen. Har du prøvd å drikke sjampis med strak arm, eller?

Milevis ut av komfortsonen og debut i Visma Ski Classics

I helga vil jeg nesten si jeg oppfylte det opprinnelige formålet med bloggen (herregud, det der var flaut å lese igjen). For de som har fulgt med lenge, var hensikten med bloggen at jeg skulle trene meg opp fra å være en middels mosjonist og delta på 10km i NM i langrenn i slutten av januar 2012. Jeg skulle være en slags prøvekanin for å se hvor nære man kan komme verdenseliten med et halvt års målrettet trening. Min teori var nemlig det at jenter generelt ikke tør å stille opp på ting med mindre de føler de er godt forberedt og kommer til å gjøre det bra. Det skulle jeg gjøre noe med. Jeg skulle stille opp og bli knust selv om jeg gjorde mitt beste. Dessverre ble NM aldri noe av da jeg ble lagt inn på akutten på Ahus med alvorlig blodmangel i starten av januar 2012.

Siden har det aldri blitt noe NM, men jeg ble like fullt bitt av basillen og har gått et tyvetalls renn, riktignok av lengre karakter enn den klassiske ti-kilometeren. Jeg har allikevel kviet meg for å stille opp i NM da jeg ikke føler meg god nok. Jeg har blitt et offer for det jeg skulle bekjempe.

Men så, i helga fikk jeg muligheten til å gå Visma Ski Classicsrennet Toblach-Cortina i eliteklassen for Team Synnfjell. Jeg hadde planer om å gå rennet uavhengig om jeg fikk gå i elite eller ikke. Jeg har startet i eliteklassen før, ved slump må man nesten kunne si, i fjorårets Kaiser Maximillian Lauf. Den gang gikk jeg mest for min egen del og endte opp med å bryte, men nå skulle jeg gå for et team, og aller helst sanke poeng.

Vi var 15 damer som startet i elite, en halvtime før herrene og resten av løperne. Jeg var pissnervøs før start og var et lysår utenfor komfortsonen min. Målet var å ikke bli sist i eliteklassen, men jeg skulle også være fornøyd om jeg kom innen tre minutter etter nest siste dame. De negative tankene kom allerede før start og gjorde en god jobb for å bryte ned selvtilliten som allerede var mikroskopisk.

Negativiteten bare: Lol, Kaja. Du har jo ingenting her å gjøre. Hvem er det du har ligget med for å få starte i eliteklassen, egentlig?

Med luka fra Kaiser Maximillian Lauf friskt i minnet, var jeg livredd for å fucke det opp ut fra start og bli hektet av allerede der. Vi husker alle luka fra Seefeld, men jeg kan poste bildet på nytt til glede for nye lesere:

De 14 superkvinnene og jeg stilte oss opp på plassene våre, TV-helikopteret sirklet over startsletta og TV-scooteren sto klar da det var 30 sekunder igjen til start. Jeg inntok noe som liknet en startposisjon, det ble plutselig stille, publikum holdt pusten, og jeg svelget og blunket og klarte ikke feste blikket på noe som helst. Sjansen for at jeg skulle få TV-tid var heldigvis liten, men den tiden jeg i så fall kom til å få, var ut fra start, og når jeg kom til å bli tatt igjen av de beste herrene, mest sannsynlig som første dame.

Jeg var like treig på avtrekkeren som alltid da startskuddet gikk, og den desidert siste over startstreken. Heldigvis fikk jeg opp farta like etterpå, og plutselig lå jeg på bakskia til Astrid Øyre Slind.

Negativiteten ga meg en ny albue i siden og bare: Oh lord. Her lukter det smell. Du kanke henge på hu der du, vettu.

Heldigvis – eller uheldigvis – smatt det inn ei dame i mellom, så jeg hang meg på henne i stedet og fikk smelt igjen kjeften på negativiteten. Vi gjorde en sløyfe på startsletta, og der jeg hang med relativt greit over toppen, ble jeg frasklidd nedover. Jeg lå side om side med TV-scooteren som fulgte lagvenninne og innehaver av kvinnenes ungdomstryøe, Svenja. Heldigvis for meg smatt scooteren avgårde, for i det vi skulle ut av startsletta, kjørte jeg som så mange ganger før venstre stav i skia i stedet for i snøen og gikk på snørra rett foran en stor gjeng tilskuere. Staven satte seg fast under skia, og jeg kom meg ikke løs før jeg hadde blitt passert av enda et par løpere. Innen jeg kom meg på beina igjen var jeg nest siste dame, og syra hadde tatt bolig i bein og armer.

Beklager bildekvaliteten, men HVA ER DET jeg holder på med baki der? Bildebevis på dårlig start.  Helt til venstre i polkadottdrakt for de som måtte lure.

De første 15 kilometerne hadde jeg gode ski og fikk svar på stakinga. Avstanden opp til teten ble selvfølgelig fort stor, men jeg lå og knivet med siste dame. Jeg tok henne i stakepartiene, mens hun tok meg i diagonalpartiene. Vi komplimenterte hverandre for godt, og vi kunne på ingen måte dra nytte av hverandre. Etter 15 kilometer skulle vi gå noen runder inne på stadion i Toblach, og jeg visste at jeg kom til å miste dama som var mye bedre enn meg i bakkene. Hun sa takk og farvel og sklei de lange gasellebeina sine opp bakkene, mens jeg kavet og glapp, halvveis staket, og løp fiskebein mellom sporene. Det gikk grisesakte, og jeg la opp for første gang den dagen.

I den fem kilometer lange sløyfa inne på stadion la jeg sikkert opp tre ganger til, og jeg var rimelig enig med negativiteten da den igjen fant veien inn i hodet mitt:

Hvem faen er du som tror at du er god nok til å starte i elite i Visma Ski Classics? Du har jo ingenting her å gjøre.

Jeg: Jada, jeg veit det.

Negativiteten: Og så skal du liksom gå Birken? Du kan jo ikke gå med feste, jo. Se på deg selv, da!

Jeg: Jeg veit. Men nå har jeg meldt meg på, så da må jeg gå.

Negativiteten: Birken kommer til å gå så ræva uansett at du kanskje bare skal stake hele dritten? Med de diagonalferdighetene dine blir du jo sist uansett. Kan i det minste få litt kudos for å stake.

Jeg: Du har nok rett. Kanskje jeg bare skal stake.

Negativiteten: Jeg har alltid rett.

Til tross for indre demoner klarte jeg å glede meg over italienerne som sto langs løypa og heiet, faren til Svenja som dukket opp flere plasser for å gi meg drikke og den storslåtte naturen. Etter at jeg hadde labbet meg igjennom stadion i Toblach begynte den nesten 20km stigningen opp mot løypas høyeste punkt på 1600 meter. Jeg hadde 30 kilometer på å ta igjen dama som ikke kunne stake i det perfekte staketerrenget, og så fram mot oppgaven. Det var bare det at da jeg kom ut av kunstsnøen på stadion og over på natursnøen, så stoppet skia fullstendig opp. Det gikk rett og slett ikke framover. Dum som jeg var hadde jeg lagt en nervelag med smøring før start, og det fikk jeg betale for nå. Jeg skulle jo gått på blankt.

Fortsatt dårlig bildekvalitet, men det kom seg. Måtte bare droppe diagonalgangen.

Jeg hørte TV-helikopteret som fulgte herreteten komme nærmere og nærmere, og jeg skjønte at jeg kom til å bli første dame til å bli tatt igjen. Igjen så jeg for meg kommentarene jeg hadde fryktet fra kommentatorene på TV under Kaiser Maximillian Lauf: "Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som blir tatt igjen av herrene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag."

Da TV-scooteren etter en stund kom opp på siden av meg gjorde jeg meg klar for en svært uønsket TV-opptreden. Inn med magen, ut med puppene og fram duckfacet. Jeg angret instinktivt på at jeg ikke hadde tatt restylane før rennet og bekymret meg for at alle blir tjukkere på TV enn de er i virkeligheten. Så da la jeg opp igjen.

Etter ytterligere fem kilometer så jeg nest siste dame langt foran meg. Det tok noen kilometer før jeg endelig var oppe i ryggen hennes. Tenkte først at jeg skulle la henne dra mens jeg slappet litt av, men det gikk altfor sakte. Jeg gikk ut og dro forbi, og til min store forbauselse hang hun seg ikke på. Tenk – jeg var ikke sist!

De siste kilometerne mot toppen snudde jeg meg ofte og jobbet som en idiot for ikke å bli tatt igjen. Det var som de drømmene der man blir jaktet på, men man får ikke til å løpe. Det var som å løpe i tykk risengrynsgrøt laget på H-melk eller noe sånt.

Jeg gledet meg til å bikke toppen og ta fatt på de siste tolv kilometerne som skulle gå slakt nedover. Sola hadde kommet fram, og det begynte å bli veldig mildt. Jeg så for meg blanke sport og gledet meg, for der visste jeg at skia mine kom til å sparke rumpe, på godt norsk.

Men, så feil kan man ta. Sola hadde vært oppe en stund og omformet snøen til ekte påskeslaps i nedoverbakkene. Jeg ble tatt igjen av menn som satt i hockey mens jeg selv ikke hadde sittet i hockey siden inne på stadion i Toblach for 20 kilometer siden. Mens jeg staket nedover bakkene var førstepri ikke å bli tatt igjen av bakerste dame, mens andrepri var å få litt tæn.

Hver gang jeg hørte stavtak bakfra priset jeg meg lykkelig straks jeg skjønte at det var en mann. Etter hvert hørte jeg speakeren inne på stadion dele ut premier til de tre beste kvinnene, (så slapp jeg å spørre hvem som vant da jeg kom i mål), og jeg skjønte at jeg kom til å klare målet om ikke å ende sist i kvinner elite. Jeg sneglet meg over målstreken, ikke andpusten, bare jævlig seig i arma, og var i grunn storfornøyd.

JEG KOM IKKE SIST!!! Det skulle være caption på instabildet jeg hadde drømt om å legge ut.

Men så, etter at jeg hadde skiftet, kjørt tilbake til leiligheten, dusjet og oppdatert resultatlista 140 ganger, skjønte jeg at siste dame måtte ha brutt. Jeg ble plutselig sykt skuffet over egen innsats. Navnet mitt sto nederst på lista. Ikke bare sto det nederst, det var også ti minutter opp til nest siste dame. Negativiteten var i ferd med å drepe meg fullstendig da jeg ble gjort oppmerksom på at det var totalt høl i huet og dust av meg å være misfornøyd.

Jeg ble bedt om å ta meg sammen, og det ble påpekt at jeg ikke kan sammenlikne meg med de andre damene i eliteklassen. Flere av dem er verdens beste. De lever av det. Og om de ikke lever av det, så studerer de og har masse tid til trening. Jeg er antakelig en av få (eller eneste?) i startfeltet med fulltidsjobb. Dessuten eier jeg bare tre par ski (et kaldpar, et klisterpar og et stakepar) som antakeligvis har ræva kvalitet mot deres omfangsrike skiparker. Dessuten drikker jeg nok også mest, så den sutrete tonen kunne jeg bare legge bort. Ah, det er deilig med unnskyldninger da dere!

Så da la jeg det bort. Prøvde i hvert fall.

Jeg fullførte, og jeg fullførte med stil til tross for en veldig stolt og sårbar selvhøytidelighet. Jeg stilte opp på noe som jeg ikke følte meg klar for, og var langt utenfor komfortsonen. Jeg levde endelig opp til formålet med bloggen.

Men jeg vurderer fortsatt å stake Birken. Jeg suger jo balle i diagonalgang.

Sesongdebut: en overraskende seier i Mattila

Åkei. Jeg er ikke lenger rennjomfru. I sesongen 2016/2017, that is. Herregud, har jo gjort det før, da. Knis. 

Neste helg skal jeg gå Cortina Toblach i Italia, og jeg kjente det var på høy tid å sparke i gang sesongen hvis jeg ikke skal bli fullstendig ydmyket på NRK lørdag morgen (det kommer til å skje og det kan du se ydmykelsen på TV).

Derfor var planen å gå Stenfjellrunden på lørdag. Men så traff jeg på en kollega, la oss kalle ham Karl, fordi det er det han heter. Karl fortalte at sa han skulle gå Mattila på søndag. Jeg hadde skikkelig lyst til å gå Mattila i fjor, men det kræsjet med Kaiser Maximillian Lauf. Derfor var jeg ikke vond å be, ikke at jeg ble bedt, jeg nærmest eglet meg innpå og maste om å få slenge meg med på Mattila. Flaks for meg så er Karl en sjukt trivelig fyr som ikke har hjerte til å si nei, så da ble jeg med.

Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle, men som man gjør i konsulentbransjen winga vi det og faket det til we made it, og fem minutter før start hadde jeg rukket å etteranmelde meg, klæsje på noe smurning, snøre på kondomdressen og legge ned skia et sted bak i feltet. Oppvarminga kunne vi se langt etter.

Startskuddet gikk, og jeg merket fort at jeg hadde bakglatte ski. Det stoppet fullstendig opp i feltet da vi skulle ut av startsletta og inn i skogen. Jeg staket utenfor sporet i nysnøen der jeg øynet luker, men allikevel ble det mye køgåing de første fire kilometerne. Skulle man avansere var det for det første umulig, og for det andre måtte man ut å bøyte i nysnø om det ikke var umulig. Jeg så tidlig ei dame med et rødt startnummer som manøvrerte seg lett framover i feltet mellom alle gubbene. Jeg ble inspirert og ble litt mer rasshøl i forseringene, heldigvis uten å knekke noen av gubbene sine staver eller ski.

Etter seks kilometer kom Karl stakende i noe som så ut som et bedagelig tempo og ba meg legge meg på bakskia hans. Jeg la meg ut, men sporet vi gikk i var nesten ikke brukt og mye tyngre enn det jeg hadde gått i så langt. Jeg klarte ikke å følge, men klarte akkurat å legge meg inn foran dama med det røde startnummeret. Vi befant oss i slakt motbakketerreng, og jeg sleit big time med feste og teknikk og kavet som en debuterende seksten år gammel gutt. Jeg hadde ikke snøring på hva jeg holdt på med.

Terrenget slaket ut og jeg fant meg en gubberygg som jeg sørget for å utnytte til det ytterste. Stakinga satt, og dama med det røde startnummeret slapp. Jeg koste meg som kjærrringheng helt til jeg byttet til det raske sporet og plutselig endte opp med å dra gubben de neste seks kilometerne (ikke lov å si, eller?). Jeg gjorde en - om jeg må si det selv - kjempejobb i å dra gubben opp i toget foran oss, mens jeg selv aldri klarte å henge meg på. Dermed ble jeg gående alene fra 15 kilometer og til mål på 42,7 kilometer. Det er så typisk meg, altså. Ender alltid opp aleine, liksom. Neida. Det er ikke synd på meg. Jeg fikk kline til slutt. Måtte bare bli 16 først.

Jeg hadde øyeblikk av typen fem sekunder av gangen der jeg følte at klassiskteknikken satt inntil jeg fikk glipptak fra helvete og begynte med småtrippinga igjen. Skjønte fort at jeg bare kan gi opp klassisk. Her må det stakes. Må bare få litt større guns først.

Vi dro med oss halve premiebordet.

Halvveis ut i første runde fikk jeg høre at jeg lå som andre dame, og jeg trodde egentlig at jeg skulle komme i mål som nummer to. Da jeg var på oppløpet hørte jeg plutselig speakeren annonsere meg som første dame, og jeg så en fyr med løssnusen sprutende ut av kjeften halsende mot meg en en krans. Karl sto langs oppløpet og flirte fra øre til øre. Jeg stoppet opp, stakk armene ut til side, så på Karl og sa "what the fuck?", men rakk ikke mer før jeg hadde en krans rundt halsen som jeg var sikker på ikke skulle få plass over det svære bakhodet mitt. Jommen ble det ikke seier i sesongens første renn. Overhode ikke forventet, men selvfølgelig taktisk smart da alle de gode norske gikk NM-stafett på Lygna eller hadde treningshelg. Ække så dum som jeg ser ut, skjønner du.

Tida jeg gikk i mål på var på ingen måte fryktinngytende (tror den ble ca 2:40), men forholdene var heller ikke spesielt raske, og jeg hadde for første gang i mitt liv preppa skia mine sjæl. Sjukt fornøyd med det, faktisk. Nå har jeg endelig lov til å klage på smøreren.

Med seier i Mattila står jeg plutselig overfor et problem jeg ikke har hatt før, og som jeg aldri før har tenkt over fordi jeg aldri har forventet å befinne meg i en slik situasjon. Hva faen gjør man med en sånn svær, feit krans? Jeg bor på 37 kvadratmeter og har verken peis eller premierom. Har forsøkt å legge den på bordet:

I sofaen (fint verdenskart, sant?):

På TV'en (min gitar og bass, btw):

På badet:

I komfyren:

I senga:

Den passer ikke inn noe sted. Og den får definitivt ikke plassen til The Beatles. Vant også headphones, btw:

Forslag til hva man gjør med kranser?

Om å kombinere trening med livet

Som så mange andre kjenner også jeg på utfordringen med å kombinere lysten til å gå mye og godt på ski med jobb og venner. For å bli god på ski må man gå mye på ski, og jeg får ikke gått så mye som jeg skulle ønsket.

Jobben min er veldig uforutsigbar. Jeg vet aldri når jeg må sitte seint, men jeg gjør mitt beste for å prioritere den ukentlige SKIGO-treninga som stort sett faller på mandager eller tirsdager. Ikke bare er det en utfordring å komme seg fra jobb i tide - den kanskje største utfordringen er at jeg ikke har bil. Når treninga (og snøen) befinner seg en 40 minutters biltur fra leiligheten, noe som tilsvarer ca. 1,5 time reisevei med kollektivtransport, er jeg avhengig av skyss, eller av å låne bil.

Jeg tør påstå at mangel på bil er det aller største hinderet som gjør terskelen for å komme seg ut på de kortere hverdagsøktene høy. Skigåing blir stort sett lagt til helgene med unntak av SKIGO-treninga, mens de resterende dagene fylles med løping og styrke innimellom jobbinga. Det er ikke optimalt, men det er det jeg får til.

I tillegg ønsker jeg også å treffe venner, men jeg merker at det dessverre ofte må vike for trening og jobb. Og her kommer vi til kjernen i min "satsing":

Jeg ønsker ikke å bli best. Jeg ønsker ikke å ofre like mye som de som satser fullt på en idrett, nettopp fordi jeg ikke er spesielt god, og fordi jeg aldri kommer til å bli best. For meg er det viktig å ha et liv ved siden av idretten som innebærer å være med mine fantastiske venner som ikke deler samme entusiasme for langrenn som jeg. Det er viktig å kose seg. 

I blant må jeg ta et steg tilbake og minne meg selv på dette. Jeg driver jo med dette fordi jeg synes det er gøy, og jeg må ikke la konkurranseinstinkt og press fra meg selv ødelegge gleden ved langrenn. Jeg liker å gå på ski nesten mer enn noe annet, men isolert sett ville ikke langrenn gjort meg lykkelig. Nå er jeg midt i en periode der jeg føler at jeg prioriterer skigåinga over alt annet, og det er ikke en situasjon jeg ønsker å være i over lang tid. Jeg har satt meg mål om Vasaloppet, og jeg skal bite tenna sammen fram til da, men etter det skal jeg bruke mer tid på kolleger og venner som mener jeg sier for mye nei til morsomme ting. Jeg elsker å prestere, misforstå meg rett, men det er ikke primært derfor jeg driver med langrenn.

Når jeg treffer bekjente som jeg så godt som aldri snakker med, tror de at jeg satser fullt og er en slags semi-proff. Hvis jeg i tillegg treffer dem på byen med en øl i hånda skjønner de ingenting. Og det er nettopp det jeg har funnet ut er mitt mål med "satsinga": Jeg vil hevde meg i toppen blant de som går mye på ski men som også har mye moro utenfor idrettsarenaen. Med andre ord, hevde meg høyt blant de useriøse seriøse. Det tror jeg at jeg har klart ganske greit til nå.

Her er et knippe av mine kjempefine venner som jeg også liker å bruke tida mi på. Nyttårsaften, that is.

I morgen skal jeg gå vinterens første skirenn. Jeg droppet Stenfjellrunden til fordel for Mattila. I og med at det blir sesongens første renn forventer jeg ikke for mye, spesielt ettersom jeg ikke føler jeg har fått gått så mye på ski som jeg ønsker. Det er riktignok et resultat av en to ukers ferie down under i kombinasjon med lite snø i Oslo, jobb og mangel på bil. I morgen får vi se om jeg fortsatt hevder meg blant de useriøse seriøse.

Ettersom jeg begynte dette innlegget med å liste opp utfordringer som gjør at jeg ikke får trent nok har jeg under laget en oversikt over hvor mye treningsukene mine kan variere alt ettersom det er ferie, hytta i helga eller Oslohelg. For de som finner sånt interessant. For alle dere andre vil jeg anbefale dere å sutte å lese her.

La oss begynne med jula. For tredje året på rad droppet jeg dobbelbursdagen til to gode venninner i romjula for å få gått mest mulig på ski. Det gjør vondt, men til gjengjeld prioriteres nyttårsaften med venner:

25.12: 1. Ski inn til hytta med sjukt tung sekk (35min) // 2. Lapskausskøyting (55min)

26.12: 1. 5x10min stakeintervaller på blanke ski + 5x150m hurtighet (1t 35min) // 2. Rolig skøyting (2t 15min)

27.12: Urd. Rolig klassisk med sekk og anorak (3t 30min)

28.12: 1. 6x8min klassiskintervall med feste + bolle på Pellestova (2t 30min) // 2. Fantastisk skøyteøkt i solnedgangen (1t 50min)

29.12: Julas lengste. Rolige 70km klassisk (5t 30min)

30.12: Rolig skøyting på sugeføre (2t 20min)

31.12: Rolig nyttårshalvmaraton med en gjeng løpeglade folk. 21.3km (2t)

Totalt 24 timer, 292 km

Så kan vi ta første uke hjemme igjen etter Australiaturen. Fikk meg en tur på hytta den helga:

23.01: Rolig jogg (1t)

24.01: SKIGO-intervall. Jeg kom for seint på trening, så det bar rett ut på et langt førstedrag for å ta igjen resten. 28min (i3) - 4 - 3 - 3min. Pause 2min (1t 20min)

25.01: Hvile aka jobb

26.01: Rolig skøyting (1t 25min). Fikk låne bilen til pappa. Score.

27.01: 1. Rolig jogg til jobb (40min) // 2. Ski inn til hytta med sekk (30min)

28.01: Lapskausøkt med inkludert 4km stakedrag (3t)

29.01: 1. Stakeøkt på blanke ski (1t 50min) // 2. Ut fra hytta med sekk (30min)

Totalt 10 timer 25 min, 131 km. Det er sjelden jeg er oppi ti timer i løpet av uka med mindre jeg kommer meg på hytta. Bare så det er sagt.

Vi kan avslutte med denne uka. Jeg har forsøkt å trappe ned litt med tanke på rennet i morgen, men jeg skulle gjerne tatt meg en liten skitur i dag. Jeg har som sagt ikke bil, så da ble det med joggings i stedet. Planen var også intervaller på onsdag, men jobb gjorde at det måtte tas torsdag morgen på vei til jobb i stedet.

30.01: Stakeintervaller med SKIGO: 2-1-2-1-2-1-2-1-2-1min. Pause 2 min. (1t 25min)

31.01: Styrke før jobb (55min)

01.02: Hvile aka jobb

02.02: 7x3min (i3) med sekk til jobb (50min)

03.02: Rolig jogg hjem fra jobb (50min)

04.02: Rolig jogg for å holde i gang beina (45min)

Foreløpig total: 5 timer 50 min, 42 km. 

All treninga finnes for øvrig også på Strava.

Avslutter innlegget med bilder av to ting jeg liker veldig godt. Ski og venner.

Herregud, dette ble et veldig schizofrent innlegg. Beklager det.

Aner ikke hva som skjedde med skrifta.

Livstegn

På tide med et lite livstegn, eller?

Ulempen med å blogge så sjelden som jeg gjør er at det blir vanskelig å ta opp tråden. Hvor skal jeg starte? I jula? Nyttår? I dag?

Skal forsøke å fatte meg i korthet:

Jeg fikk trent sjukt bra i jula.

Litt mer utfyllende:

Flyttet inn på hytta i romjula og kjørte på med enten to økter dagen eller én lang tur. Det ble intervaller og rolige økter, og jeg klarte heller ikke denne gang å holde meg unna lapskausøktene. Her er det spesielt to økter som skiller seg ut. Den ene økta var en skøyteøkt i solnedgangen. Himmelen var ildrød, og i det jeg skøytet opp på høyden mellom Hitfjell og Kriksfjell klarte jeg ikke lenger å holde igjen. Jeg fikk et øyeblikk av lykke midt i mellomgulvet og kjørte på resten av økta selv om kroppen begynte å bli bra mør etter mange lange dager på ski. Jeg var i ekstase.

Den andre økta som skilte seg ut var julas lengste tur. 70 kilometer på kryss og tvers i Øyer, på Nordseter og Sjusjøen. Null vind og et fjell som badet i pastellfarger. Med sekken på ryggen stoppet jeg på Sjusjøen for å handle middag etter 50 km. Med fisk, grønnsaker og solo i sekken, kviknet lapskausdronninga til live, og de siste 20 kilometerne var som å hoppe uanstrengt fra pastellsky til pastellsky.

Til slutt endte juleferien på 305 km og 26 timer, hvorav 241 km var på ski, mens de resterende 64 km var til fots.

En av grunnene til at jeg kjørte såpass hardt (til meg å være) i jula var fordi jeg var invitert i bryllup i Australia på nyåret. Dermed skulle ullstilongs og kulde byttes ut med bikini og sol i to uker. På vei til Australia hadde jeg to dager i Jakarta der jeg sørget for å kjøre noen harde mølleøkter før jeg igjen skulle sette meg på flyet. I Australia var målet vedlikehold, men jeg klarte også å presse inn et intervall innimellom de rolige øktene i 35 grader og bryllup og catch-up med gamle venner.

Første dag tilbake på norsk jord kjørte jeg til Sørkedalen og dro på med stakeintervaller opp til Heggelivann helt omtåka og jetlagget i huet. Usikker på hvor lurt det var, men det var i det minste deilig. To dager seinere ble det enda en intervalløkt i Sørkedalen på tirsdag, og nå har jeg nettopp kommet hjem etter en rolig økt, igjen i Sørkedalen.

I morgen bærer det på hytta med en håndfull kolleger, og jeg har tenkt å bruke et par av dem som hare, samt lure til meg et og annet triks. På tross av en god tidligvinter med mye mer skigåing enn i fjor, virker diagonalgangen min enda mer ubrukelig i år enn tidligere. Kanskje er det bare alle andre som har blitt bedre mens jeg står på stedet hvil. Hvem vet?

Videre er planen å fortsette å holde trykket igjennom neste uke som kulminerer i Stenfjellrunden. Deretter er planen å slippe opp før Cortina-Toblach står på planen 11. februar. Deretter er det bare to ledige helger før Vasaloppet braker løs 5. mars.

Herregud, nå ble jeg stressa. Det er jo altfor kort til. Må finne meg et renn 18. eller 19. februar, ser jeg.

Hjælp.

Derfor elsker jeg langrenn

Foran meg utfører bestefar tyngdeoverføring av en annen verden. Det er bare venstrebeinet som er i kontakt med den kalde, tørre snøen. Høyrebeinet har han nettopp brukt til å sparke fra med, og nå står han der på venstreskia og sklir innover fjellet som en litt komisk, men ekstremt lykkelig gallionsfigur. 

«Nei, nå har vi det bra, ra ma» utbryter han. 

«Eller hva sier du, gullet has bestfar?»

«Ja» svarer jeg. 

Jeg begynner å bli lei av å svare. Det er ikke akkurat første gang han stiller meg det spørsmålet siden vi la ut på skituren for fem kilometer siden. Og på skituren før det. Og på skituren før det igjen.

«Se der, Kaja! Se så flott det er! Nei, så fint har det aldri vært før.»

Ringer vi til bestefar på Lillehammer fra huset hjemme i Ås og spør om skiforholdene, spiller det ingen rolle om det er aprils skareføre, desembers knirkende tørrsnø og lave dagslys, eller oktobers flekksnø med grus. Aldri har det vært finere forhold.

Bestefar har sikkert sklidd en halv kilometer på venstreskia når han finner ut at det er på tide å sparke fra på nytt. Tyngdeoverføringen skifter, og nå sklir han på høyreskia mens han begynner på plystrerepertoaret som stort sett består av ei låt, en modifisert versjon av «Det er lov å være bli’». Om den er modifisert av NRKP1 Hedmark og Oppland som alltid står på i det store huset med utsikt mot Lysgårsbakken, eller om den er modifisert av bestefar, vet jeg ikke. De to første verselinjene går i hvert fall som følger: 

«Det er lov å være bli’,

rusle rundt i skog og li» 

Det høres ut som noe bestefar kan ha funnet på. 

Jeg går bak bestefar og undrer meg over hvordan han klarer å skli så lenge på hver ski. Den gamle Fjellrävensekken han har på ryggen har ikke rukket å bli populær blant hipsterne, for hipsterne finnes ikke ennå. Hver gang vi treffer på en skiløper nærmest roper bestefar «HEI!» og rekker opp høyrehånda i en jovial hilsen. Hansken skjuler hånda som mangler en pekefinger og en halv tommel fra den gangen han tok i litt for hardt med vedøksa.

Bestefar kjenner alle. Om alle kjenner bestefar, vet jeg ikke, men alle skal hilses på og prates med. Om været, om føret, og hvor fint det er og at det aldri har vært finere. Selv om han har vært på akkurat denne plassen sikkert tusen ganger før både sommer og vinter. Jeg spurte en gang bestefar hvor mange ganger han tror han har vært på fjellet på Nordseter.

«Nok til at jeg hadde vært millionær om jeg hadde fått ei krone for hver gang jeg hadde passert bommen» repliserte bestefar. Jeg tror nesten på ham.

Årene går, bestefar med verdens mest tyngdeoverførende diagonalgang blir en del av jordens kretsløp og Fjellräven blir kult blant folk på min alder. Huset med utsikten mot Lysgårdsbakken selges, og mamma og pappa kjøper seg hytte på Nordseter. Jeg har passert bommen på Nordseter flere ganger enn jeg kan telle, men jeg er fortsatt langt unna å være millionær. Jeg går mil på mil på ski innover i fjellet, men blir aldri like god på tyngdeoverføring som det bestefar var.

En dag i romjula er mamma og jeg ute på ski i blåtimen langt inne i Øyerfjellet når vi plutselig ser en gammel mann med slitt Fjellrävenryggsekk og en fenomenalt seig gammelmanns tyngdeoverføring. Vi går forbi, men stopper lenger opp i bakken og venter på mannen for å være sikre på at det ikke er bestefar som har gjenoppstått. Vi drar fram sjokoladen og later som vi tar pause når mannen kommer glidene som en lykkelig gallionsfigur gjennom fjellterrenget. Mannen nikker, sier «HEI!» og løfter høyrehånda i en jovial hilsen. 

Med hakene på våre respektive bryst klarer vi ikke gjøre annet enn å tilby mannen sjokolade, noe han takker pent nei til mens han fortsetter i jevnt tempo innover fjellet. 

Det er et par minusgrader, snøen er tørr, trærne har ikledd seg sine hvite kjoler, sola er på vei ned og blåtimen er blåere enn noen gang. Mamma og jeg ser på hverandre. Vi trenger ikke si noe, for vi vet at vi tenker det samme. Aldri har det vel vært finere.

New York Marathon: akkurat så kult som alle sier at det er - og kanskje litt kulere

Det er bekmørkt ute. Og det er stille. Kanskje så stille man ikke skulle tro det kan være i byen som aldri sover. Jeg er jetlagget og har ligget våken en stund når alarmen ringer. For første gang kjenner jeg på spenningen. Hittil har jeg bare gledet meg, men nå er jeg også litt nervøs. Ikke for løpet, men for om jeg skal klare å komme meg til bussen som skal ta oss til start klokken 05.30. Jeg har nemlig en dårlig track record når det gjelder å få de gule taxiene i New York til å stoppe for meg.

Jeg hopper i klærne jeg la fram kvelden i forveien og angster litt på vei ut for å finne en taxi. Heldigvis står det en taxi på hjørnet av kvartalet der en hjemvendt festdeltaker er i ferd med å betale, og det er bare for meg å hoppe inn. Vi kjører til New York Public Library der bussene skal plukke oss opp, og jeg stiller meg bakerst i den flere hundre meter lange køen. De neste minuttene renner det på med folk. Det er vanskelig å se hvor alle er fra bortsett fra et tog med folk som ledes an av to norske flagg. Jeg krymper litt og kjenner at jeg blir flau langt inni meg. Mine fordommer mot pakkereiser og nordmenn på tur er nettopp blitt bekreftet.

Køen går fort. Vi blir stappet inn i bussene på løpende bånd mens altfor opplagte funksjonærer ønsker oss en fin dag og lykke til og welcome to New York og alt det der. Vel framme på start er det bare å begynne ventinga. Starten går ikke før 09.50 og jeg har cirka tre timer å bli nervøs på. Problemet er bare det jeg ikke er nervøs i det hele tatt. Jeg bare gleder meg. I utgangspunktet burde ikke det være et problem, men å være nervøs gjør underverker for å gå på do og bli kvitt ting man helst ikke vil bli nødt til å kvitte seg med underveis i løpet. Jeg prøver å gjøre meg selv nervøs, men det funker ikke. Jeg drikker en kopp te (liker ikke kaffe) og vandrer rundt i startområdet for å få igang magen. Det funker heller ikke. Jeg legger meg ned i gresset og ser opp på himmelen mens jeg tenker på ting som gjør meg nervøs. Som for eksempel om Trump skal gå hen å vinne valget, noe jeg innerst inne er helt overbevist om at ikke kommer til å skje, så det hjelper heller ikke. Til slutt våkner endelig kroppen litt til liv og det som må gjøres blir gjort. Nå er det bare å glede seg. 

Jeg legger meg ned i gresset igjen, men får ikke ligge i fred lenge da en gubbe som sitter ved siden av meg prikker meg på skulderen og sier "So, have you done the marathon before?" Mannen er Bob fra Canada. Han har løpt New York Marathon fem ganger. Vi prater om alt fra familie til mageproblemer under løp og blir egentlig ganske godt kjent på et sånt hyggelig og passe overfladisk nivå.

At dette endte opp med å være avisforsidene på onsdag kan vi snakke om en annen gang.

Klokken nærmer seg 09.50, og vi blir sluset mot startstreken. På himmelen over oss teller jeg syv helikoptre og fire fly. Det går opp for meg at jeg antakelig ikke får mulighet til å varme opp. Det er ingen plass å løpe på der vi står som sild i tønne, så jeg hopper tre ganger opp og ned og strekker litt på leggene. Det får holde. Bob prikker meg på skulderen og ønsker meg lykke til før ei dame begynner å vokalrunke den amerikanske nasjonalsangen. Du vet sånn som amerikanerne synger. Hvor enn det er en lang tone er det ikke snakk om å holde den. Man skal rekke innom alle tonene i skalaen (se for deg Mariah Carrey eller Beyoncé) før man lander på utgangstonen igjen. Det er vokalrunk. Amerikanerne er helt rå på det. I starten flirer jeg litt fordi det er så überamerikansk, men så hører jeg litt bedre etter, og dama har en helt sinnssyk stemme, så jeg får også litt gåsehud.

Startskuddet går, og Frank Sinatras "New York, New York" dundrer utover de 55 000 startende. Folk rundt meg synger med og jeg kjenner at jeg blir rørt. Det skal ikke så mye til, for øvrig. Jeg er et lett offer for massesuggesjon og må ta meg sammen for at jeg ikke skal begynne å gråte. Folkemengden begynner så smått å røre på seg, og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg på Varrazanobrua med en nydelig utsikt mot Manhattan.

Foto: New York Marathon

Planen er å finne 3:20-fartsholderen, og jeg baner meg vei mellom løpere som jeg ikke kan fatte hvordan ble seedet foran meg. Det går jo dødssakte. På andre siden av brua står det tett i tett med publikum langs løypa. Alt fra treåringer til åttiåringer strekker ut hendene for high fives. Jeg deler ut et par og føler meg helt sjef. Men jeg kan ikke se en eneste fartsholder. Jeg dundrer på i en fart som tilsier sluttid på 3.10 og tenker at det er i overkant fort. Samtidig forsvinner alt av fornuft, og alle smarte tanker jeg har hatt om at jeg skal være smartere enn jeg var på Fredrikstad maraton på samme tid i fjor, har måttet vike for den ekstremt offensive, og svært lite smarte versjonen av meg selv som ikke eier et fnugg av selvinnsikt.

Først etter 30 minutter ser jeg en fartsholder foran meg. Men han skal løpe på 3:30. Jeg begynner å lure på hvor langt bak jeg egentlig starta og gasser på forbi 3:30-klynga. Først etter ti kilometer tar jeg igjen 3:20-fartsholderen. Men jeg føler meg så rå at jeg tenker jeg skal løpe inn 3:15-gjengen. Det er jo tross alt 3:16 som er det virkelige målet. Vi begynner å nærme oss Downtown Brooklyn og folkemassene langs løypa blir større og større. Trommeorkestre hamrer ut rytmer i ekte Stomp-stil, og et kvinnelig gospelkor står på trappa utenfor ei kirke og synger av full hals. Jeg tenker på pappa som en gang sa at hvis han noen gang skulle bli religiøs måtte han bli mørk først. Jeg ser poenget hans. Det ser ut som de koser seg. Og så låter det fett. Fy flate for noen stemmer og forhåpentligvis musikalske gudstjenester de må ha. Jeg løper forbi folk som holder opp hjemmelagde plakater der det står "Run like Trump is trying to grab your pussy", "Run like Hillary, you're ahead of Trump", "Nasty women and bad hombres run!" og "Run like Trump is behind you".

Folk skriker seg hese mens de heier på oss og jeg begynner etterhvert å skjønne at det kanskje ikke er så dumt å løpe med flagget sitt allikevel. Jeg trekker delvis tilbake fordommene mine og flauheten fra busskøen tidligere på morgenen når alle rundt meg som har flagg eller navnet sitt på t-skjorta får heiing hvor enn vi løper. Jeg runder halvveis uten å ha sett snurten av 3:15-fartsholderen, og jeg begynner å kjenne at det tærer på.

Man pleier å si at maraton starter etter 30 kilometer, men for min del starter det på 21 kilometer, og det er altfor tidlig. Jeg er ikke andpusten, men lårene er i ferd med å bli veldig tunge, og jeg klarer ikke lenger flytte beina like lett. På 23 kilometer blir jeg tatt igjen av 3:20-gruppa. Jeg forsøker å henge, men må slippe i stigningen over Queensboro Bridge. Jeg startet uansett langt bak dem, så jeg ligger fortsatt an til sub 3.20 hvis jeg løper like fort andre halvdel som jeg har gjort fram til nå. Jeg vet selvfølgelig at det er bigtime bullshit å tro at det kommer til å skje, men jeg lykkes allikevel sånn halvveis i å lure meg selv til å tro at det kan gå. Det er 200 meter igjen av brua da jeg for første gang hører jubelen fra folkemengden nede på First Avenue. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som står og heier, men mengden er fullstendig overveldende. En mann som løper foran meg finner kjæresten sin i folkemengden og løper bort til henne og gir henne et langt kyss. Publikum tar helt av og jubelen står i taket. Jeg smiler fra øre til øre og glemmer et øyeblikk at jeg er sliten.

Noen hundre meter lenger bort får jeg øye på mamma som har kommet seg helt fram til gjerdet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å se henne og blir skikkelig glad. Hun knipser disse bildenet som på ingen måte illustrerer hvor vondt jeg egentlig har det på dette tidspunktet.

Det som begynte med litt tunge lår kjennes nå ut som to plater av bly som er godt planta på framsiden av hvert lår. Kilometertidene kryper stadig oppover, og plutselig blir jeg tatt igjen av 3:15-gruppa. De har vært bak meg hele tiden. De løper i en fart som virker som lysets hastighet og jeg prøver ikke en gang å henge. Selv om en av damene sikkert har dobbelt så stor rumpe som meg mens en annen av dem ser ut som meg for ni år siden:

Hva skjedde med klesstilen i 2007? Lol.

Jeg kan ha trent av meg frossenpizzaene fra russetida de siste årene og ha så liten rumpe som jeg bare vil, men det nytter ikke. Jeg blir knust.

Foran meg ser jeg en lilla singlet med et norsk flagg som har begynt å gå. I det jeg løper forbi ser jeg at det er Kondis-president Tim. Jeg sier et eller annet som ikke gir mening, men formålet er å få ham til å henge på meg så vi kan bruke hverandre som motivasjon, for det begynner jeg sårt å trenge. Tim bare smiler og vinker meg av gårde, og jeg fortsetter videre i motvinden bortover First Avenue som for øvrig aldri tar slutt. Jeg rasker til meg en gel med banansmak (fy faen for noe heslige greier) på en av drikkestasjonene og bruker hele veien til The Bronx på å få den i meg. Der blir vi møtt med Jay-Z og Alicia Keys' "Empire State of Mind" på full guffe og ei dame som roper "This is how we do it in The Bronx". Jeg føler meg litt gangster og kul og sånt før jeg kommer på at det er kanskje det siste jeg er der jeg vralter rundt på de stutte beina mine med en stegfrekvens på 198 steg i minuttet.

Tilbake på Manhattan begynner jeg å bli lovlig sliten. Ned Fifth Avenue mot Central Park blir jeg tatt igjen av 3:30-gruppa og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Mest av alt har jeg lyst til å gå, men jeg klarer så vidt å holde beina i gang. Flere langs løypa ser at jeg sliter og roper "You go girl! You look amazing!" Jeg veit det er reinspikka løgn, men jeg er for sliten til å kverulere på det, og jeg kjenner at det hjelper om ikke mye, så i alle fall litt. I Central Park merker jeg at jeg savner litt personlig heiing. Jeg har løpt ganske anonymt i nesten 40 kilometer uten verken navn eller flagg på klærne mine. Mange nordmenn har stått og heiet underveis, men de kan så klart ikke se at jeg er norsk, så jeg har løpt forbi i stillhet. Jeg ser ingen nordmenn i Central Park, men jeg ser en gjeng svensker og tenker at det får være godt nok. Jeg roper "Heia Sverige!" i det jeg løper forbi dem, og responsen er umiddelbar. "Jättebra, Sverige! Heja tjejen! Nu kör du! Inte långt kvar!" Svensker, ass <3

Med halvannen kilometer igjen får jeg igjen øye på mamma. Jeg smiler og vinker og begynner på langspurten. Men halvannen kilometer er jævlig langt noen ganger, og spesielt etter 40 kilometer med asfalt, betong og grønn sportsdrikk. Jeg sprekker nok en gang og gir opp spurten. Lunter i mål på 3.26,01, 3.55 minutter bak persen fra Fredrikstad maraton. Men det er helt greit. Opplevelsen det er å løpe New York Marathon trumfer ethvert mislykket perseforsøk.

Løpet kan sees på Strava.

Bak målstreken blir vi sluset i noe som kjennes ut som flere kilometer mens funksjonærene står tett i tett og gratulerer og gir oss klapp på skuldra og høye fem over en lav sko. På et tidspunkt står det funksjonærer på begge sider av veien med kanskje en halvmeters mellomrom og alle klapper for oss. Det er ikke rart vi føler oss som stjerner. Men herregud, det er jo bare et maraton. Det er fristende å si at det ikke er såååå big deal, men jeg lar dem klappe og rose meg så mye de bare vil. Vi liker jo alle å få en egoboost innimellom, ikke sant.

Sliten, blek, kvalm og glad.

Jeg møter mamma og vi finner oss en plass å spise. Jeg spiser sushi og drikker en øl før vi tar oss mot metroen. Tilfeldige forbipasserende ser medaljen og gratulerer, og jeg nikker og bukker og takker og smiler selv om jeg har størknede grønne rester av sportsdrikk i øret og knapt klarer å gå. På metroen holder jeg ut i én stopp før kroppen melder ifra at ølen og sushien er på vei ut. Kvalm og blek kreker jeg meg av metroen og setter meg på en benk. Det er ikke snakk om å gå på neste bane da jeg er usikker på i hvilken ende maten jeg nettopp har fortært kan komme ut. Derfor beveger vi oss opp på bakkeplan for å finne et toalett. Det er lettere sagt enn gjort, men vi spotter etterhvert et psykofint og sikkert svindyrt hotell. Jeg valser inn med medaljen rundt halsen og spør om jeg please kan få låne et toalett. "Yes ma'am, there's one on 35th floor" sier en pent antrukket og kjekk mann. Jeg tar heisen opp og finner toalettet der to damer som godt kunne vært tatt rett ut fra Sex in the City står og pudrer nesen. De skuler bort på meg der jeg halter inn på et avlukke i en eim av gammel svette med saltrander i fjeset og sportsdrikk i øret. Jeg slår meg ned på det dyreste toalettet jeg noen gang har sittet på i verdens kuleste by og smiler tilfreds. Jeg har løpt New York Marathon.