Når du burde valgt senga, men velger å gå 90 kilometer på ski i stedet fordi du tror det er lurt

Klokka 08:00 søndag 3. mars 2013:

Jeg står nesten helt bakerst på startsletta i Sälen. Jeg har kun gått fire renn i mitt liv, og ingen av dem er seedingrenn til Vasaloppet. Jeg ble plassert i pulje 10, men klarte å grine med opp én pulje. Ikke at det hjalp så mye, for jeg kom så seint til start at jeg står bakerst i pulje 9 – i praksis foran i pulje 10. Til informasjon så finnes det ikke mer enn ti puljer i Vasaloppet. Så der står jeg, da. Nesten helt bakerst blant 16 000 skiløpere. Jeg gleder meg.

Klokka 08:00 søndag 5. mars 2017:

Jeg står nesten helt foran på startsletta i Sälen. Jeg har gått 23 renn siden jeg gikk Vasaloppet for fem år siden. En kombinasjon av flaks og evne til å selge inn en overdreven tro på egne ferdigheter til de rette folka har plassert meg på rad tre av 16 000 skiløpere. Det står bare to damer mellom meg og startseglet. Rundt meg står det skiløpere jeg for fem år siden kun hadde sett på TV. Jeg gleder meg. Men jeg er også veldig usikker.

Klokka 04:30 søndag morgen 5. mars 2017:

Jeg har sovet urolig og våkner med sår hals. I ti dager har jeg vært syk, og i ni av dem har jeg ikke rørt på meg. På fredag kjentes formen bedre, og jeg tok meg en rolig joggetur da vi kom fram til Sälen. Lørdag testet vi ski i en time før vi dro ned i messeteltet. I messeteltet ble jeg svimmel og uvel, og tilbake på hytta la jeg meg til å sove. Sovnet som en stein. Utover kvelden begynte det å klø litt i halsen, og nå ligger jeg her i senga altfor tidlig på en søndag med vond hals. Ikke nok med det. Fredag begynte visdomstennene å røre på seg igjen, og lørdag kveld bestemte mensen seg for å kræsje festen. Jeg føler meg som en avfallsplass. Maren sier at jeg kommer til å få en vond kveld i kveld. Jeg nikker og tenker at det får være verdt det. Jeg har ikke dratt til Sälen for å sitte i bil til Mora.

Tilbake på startsletta begynner det å nærme seg start. Jeg snur meg for å se om jeg kan se folkemengden bak meg, men jeg er ikke høy nok. Jeg er for fokusert til å ta til meg alle inntrykkene, men jeg prøver. Det hele er ganske stort for lille meg. Før jeg vet ordet av det er vi i gang, og jeg legger meg på bakskia til Marthe. Etter noen hundre meter kjenner jeg at jeg er tørst. Jeg får akutt sympati med potteplanta i leiligheten min når munnen og svelget tørkes raskere enn du kan si oase.

Foto: Visma Ski Classics

For første gang i min fem år lange vasaloppskarriere er det nesten ikke kork i første bakken. Altså, jeg blir sperra inne blant stakende gubber, mens en tredje bak meg skriker «IKKE GÅ IMELLOM SPORENE!!!» når jeg prøver å komme meg ut av cockblocken. Men sammenliknet med å komme fra for eksempel pulje tre er flyten betraktelig bedre. Det er flere rundt meg som tester ut Klæbo-teknikken i motbakkene med mer eller mindre hell. En del av dem faller.

Bakken er som vanlig lengre og jævligere enn jeg husker fra tidligere, men når jeg endelig når toppen kan stakinga begynne. Det er jo det jeg liker. Det er der jeg er god. Bare ikke i dag. Folk sklir forbi meg på alle kanter. Jeg prøver å henge meg på tog etter tog, men har ikke sjans. Det er ingen juice i arma samme hvor innbitt jeg prøver.

Rett før Mångsbodarna melder hodepinen seg. Jeg tenker at hvis jeg ser noe servicepersonell fra Team Synnfjell, så bryter jeg på Mångs. Jeg veit at jeg allerede er altfor langt bak til at det fortsatt står støtteapparat der, men jeg har et bittelite håp. Det er ingen kjente fjes på Mångsbodarna, så jeg staker meg videre mot Risberg. På Risberg ser jeg heller ingen langere jeg kan haike med til Mora, og jeg overbeviser meg selv om å fortsette til Evertsberg som ligger litt over halvveis, på 47 kilometer. Jo nærmere jeg kommer Evertsberg, jo sikrere blir jeg på at jeg må bryte løpet. Det går ufattelig sakte, og ti dager med virus og noe som kjennes som VM i muskelsvinn gjør at jeg føler meg som en deltaker på Biggest Loser. Jeg tror faktisk ikke jeg er fysisk i stand til å fullføre 90 kilometer skigåing i dag. Jeg kommer ikke til å klare å frakte kroppen hele veien til mål.

Okåda.

På Evertsberg stopper jeg opp og tar meg god tid til å drikke to kopper med sportsdrikk mens jeg ser meg rundt etter en funksjonær jeg kan melde i fra til om at jeg bryter. Men jeg ser ingen funksjonær og jeg ser ingen brytebuss. På banneret foran meg står det at det er 15 kilometer til Oxberg, og jeg vet at det er mye nedover. Jeg bestemmer meg for å fortsette og heller bryte etter ytterligere 15 kilometer. I det jeg kommer til Oxberg blir jeg tatt igjen av ei elitedame som har ligget bak meg i 62 kilometer. Jeg ser også ytterligere tre damer jeg er i ferd med å ta innpå. Det gir ny motivasjon, og jeg prøver å lure meg selv til å tenke at det kanskje ikke er så ille allikevel. Selv om jeg innerst inne vet at det er helt katastrofe, og at jeg både for min egen del og for Team Synnfjell sin stolthet antakelig burde gå for en DNF. I det jeg staker meg ut ifra Oxberg hører jeg plutselig noen rope "Heia Kaja!". Jeg snur meg og får så vidt øye på ei dame som står og vinker. Jeg klarer ikke å koble hvem det er, men jeg vurderer sterkt å gå tilbake og spørre om jeg kan sitte på til Mora. Jeg orker bare ikke å snu. Dessuten viser banneret foran meg at det kun er sju kilometer til neste matstasjon, Hökberg. 

Jeg mister straks losen på de andre damene når jeg hopper ut av toget jeg befinner meg i og forsøker å avansere i et treigere spor. Jeg tenker at det egentlig er greit at de drar ifra meg. Det hadde vært ufint mot dem om jeg faktisk hadde slått dem med sykdom i kroppen. 

På Hökberg er det bare ti kilometer til Eldris som er siste matstasjon før Mora. Jeg har gått 71 kilometer med en ubrukelig kropp og er 19 kilometer fra mål. Om jeg bryter nå tar det lenger tid å komme til Mora enn det vil ta å gå til mål selv, og det er altfor seint å bryte om tanken er å bli fortere frisk. Skaden er allerede gjort, for å si det sånn.

Så jeg fortsetter. Jeg spiser de siste to gelene og ser ned på beltet som nå er tomt for gel. Maren advarte om at beltet kom til å skli fra hofta og opp i midjen i løpet av rennet, men beltet mitt har holdt seg godt på plass. I det jeg flytter blikket ned skjønner jeg hvorfor det ikke har rikket seg. Det har nemlig funnet seg godt til rette under en ansamling av stilongs og super. Selv om ingen andre i verden bryr seg ser jeg ut som en av de stinne typene jeg ofte ler av selv som laster på med rasjoner av gel som om de aldri skal se mat igjen selv om de bare skal på en liten skitur. Hengemagen som har bretta seg rundt beltet er bare superundertøy, men det er det bare jeg som veit. Derfor drar jeg beltet opp i midjen og gjemmer det under startnummeret. Kan jeg ikke gå fort kan jeg i det minste prøve å ikke se tjukk ut.

På Eldris får jeg Cola av en snill dame og tenker at nå får jeg bare komme meg i mål. Jeg er flau over å gå så sakte med elitestartnummer og skulle gitt mye for et litt mer anonymt startnummer. Jeg er ute på søndagstur og målet mitt er bare å komme til Mora for egen maskin. Jeg har bevisst ikke sett på klokka en eneste gang underveis fordi jeg veit jeg kommer til å bli skuffa. Det er ekstremt frustrerende at det ikke finnes det minste punch i stavtakene. Det føles som å stange i en vegg gang på gang på gang over 90 kilometer. 

Plutselig er befinner jeg meg i Moraparken, og jeg håper at ingen kjente ser meg når jeg staker på oppløpet og over målstreken. I mål står det en gjeng fotografer, og jeg prøver å kjøre sikk-sakk forbi dem så fort som mulig for ikke å havne på bilder. Jeg tar av meg skia og vandrer mutt og skuffet mot dusjen.     

På mange måter kan man si at reisen fra pulje 9 til pulje 0 i Vasaloppet illustrerer min korte skikarriere. Det har vært en fantastisk reise. I starten dro jeg på renn helt alene. Jeg kjente ingen. Nå treffer jeg på folk på start, i løypa og i mål. Det er alltid kjente fjes. Det er folk jeg har blitt ordentlig glad i. Fra jeg startet å gå skirenn i 2013 har jeg hatt rask progresjon. Jeg har kommet på et nivå jeg nok ikke trodde jeg skulle nå. På samme måte illustrerer Vasaloppet 2017 at progresjonen har flatet ut. Jeg kan ikke lenger regne med å perse hver gang jeg konkurrerer.  At jeg, som er så lite rutinert skulle få starte i elitepulja på Vasaloppet hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett for meg. Når jeg da fikk muligheten var det utrolig kjipt at det sammenfalt med en sykdomsperiode. Hadde det vært et hvilket som helst annet renn hadde jeg holdt meg hjemme. Men når en slik sjanse byr seg kunne jeg bare ikke la være selv om sjansen for at det skulle gå til helvete var overhengende stor. Hadde jeg ikke vært syk tror jeg at jeg skulle klart å forsvare plassen jeg fikk tildelt i eliteledet på en grei måte. Det smerter meg at sykdom ødela noe som jeg har trent målrettet mot så lenge og som potensielt kunne blitt veldig bra. 

Jeg har ikke giddet å studere resultatlista mer enn at jeg veit at jeg ble nummer 46, og at jeg gikk på 5.33 og noe. Det får holde. Orker ikke tenke mer på det. Nå vil jeg bli frisk og så vil jeg kose meg på ski. Det er jo derfor jeg driver med det her.

Grattis til Maren som gjorde et kjemperenn og ble nummer 19!

VM i forkjølelse. Hva nå?

Vi skriver fjerde uka i august, den samme uka som jeg tok rennafart inn i fjerde uke med forkjølelse. Jeg våknet med sår hals på siste dag av turen over Hardangervidda. Det gikk greit å løpe den siste etappen Krossobanen, men i det vi var nede i Rjukan eksploderte bakteriefloraen i halsen min. Og siden har jeg vært syk. Jeg kan kun huske én gang tidligere i mitt 28 år lange liv at jeg har snørret like mye som jeg har gjort de siste tre, nesten fire ukene.

Men så lærer jeg heller aldri. For det er ikke sånn at jeg har holdt meg helt i ro. De gangene jeg har kjent at forkjølelsen har gått over i slimstadiet har jeg tenkt at sykdommen synger på siste vers, og jeg har begynt å trene. Altfor tidlig, selvfølgelig. Kjørte på med hufseintervall forrige tirsdag og holdt fram med treninga til og med torsdag. Søndag fikk jeg en ny smell, og siden har jeg knapt rørt på meg. Og la meg si én ting: JEG HOLDER PÅ Å BLI GAL.

Av to grunner:
1. Som sagt, jeg får ikke rørt på meg (les: trene)
2. Jeg skulle jo liksom perse på 5km, 10km, 21km og 42km i høst

Første forsøk på 10km pers kommer allerede 3. september. Jeg har pleid å bruke SKI-løpet som oppkjøring til Oslo Maraton. De to gangene jeg har løpt SKI-løpet har jeg persa, og to uker etterpå har jeg persa på halvmaraton i Oslo. Jeg merker at jeg kommer til å slite med å holde tradisjonen i hevd, og jeg prøver ikke å la meg stresse av det. Derfor ser jeg omtrent sånn her ut om dagen:

Jeg har innsett at jeg antakelig må roe løken og vurderer å spare perseforsøket på halvmaraton til 2017. Ja, jeg vet det. Det er pysete. Men hallo, å skulle perse på alt fra 5km til ultra fra juni til oktober er vel ikke bare å ta seg vann over hodet. Vi snakker hele Oslofjorden, eller? I hvert fall hvis man planlegger å bli slått ut en hel måned med sykdom.

Jeg er derfor tilbøyelig til å endre høstprogrammet mitt, men én ting er i hvert fall sikkert. Jeg skal prøve litt mer enn jeg har pleid (les: ett løp ekstra) for å ta sub 40 på mila. Herregudtenkomdetikkegår.

Terminlista for høsten ser altså slik ut (gitt at jeg slutter å være syk snart):

3. 9.: SKI-løpet 10km - her er ikke pers målet, her er målet å overleve
4. 9.: Drammensmaraton 5 km - dette er et veldig stort kanskje
17.9.: Oslo maraton - hel eller halv?
15.10.: Furumomila 10 km - perseforsøk
22.10.: Hytteplanmila - vinn eller forsvinn 
6.11.: New York Marathon - gøy ass!
21.11.: Bislett 6-timers?

Så får vi se da, om det blir noe Follotrim og andre småløp innimellom. Da tenker jeg spesielt på i perioden mellom Oslo Maraton og Furumomila. Men før den tid har jeg mer enn nok med å se sånn her ut mens jeg håper ikke resten av løpssesongen går i vasken:

Bli med meg på løp, da vel, så slipper jeg å være dritnervøs alene.

Vasaloppet - ikke helt som planlagt

Etter en (som vanlig) dårlig natts søvn før Vasaloppet var det opp klokka fire for å kjøre mot start for å legge ut skia. I bilen på vei ned kjente jeg meg litt kvalm, men slo det fra meg som nervøsitet ettersom årets Vasalopp kom til å bli det bløteste jeg noen sinne har gått. Kan ikke si jeg gledet meg nevneverdig til 90 sugende kilometer. Samtidig tenkte jeg at jeg kunne dra fordel av det tunge føret og håpet jeg kunne hevde meg greit i kvinneklassen selv om sjansen for å gå ned mot 5 timer og 30 minutter nok var utelukket på dagens føre.

En kombinasjon av mageknip, kvalme og god gammaldags rennaræv preget timene før start, og omtrent null matlyst gjorde det vanskelig å få i seg frokosten jeg hadde tatt med i bilen. Too much information vil noen kanskje si. Forsøkte meg på en brødskive med majones og skinke, men den ene biten jeg tok ble fort avvist av smaksløkene og havnet i gjørma utenfor bilen. Klarte i stedet å presse i meg ei tørr skive med skinke og en kvart banan.

Foto: Swix Ski Classics

Som seg hør og bør rakk jeg også denne gangen starten med et skrik. Med racingdrakta på knærne, og hansker, pulsklokke og gel i hendene løp jeg inn i startfeltet tre minutter før start. Jeg rakk så vidt å finne skia i myldret av kondomkledde mennesker, røske på meg drakta, knyte på startnummeret og plassere en håndfull gel i bh-en før startskuddet gikk. Til informasjon: det er fullstendig meningsløst å kle på seg en kondomdress, type hel, inntil man har gjort unna nødvendige dobesøk.

Ut fra start var det som vanlig kaos, og jeg tok det relativt rolig for å unngå å kræsje i falne skiløpere og brekke stavene. Etter omtrent 200 meter måtte vi igjennom en liten innsjø, der samtlige fikk vannplaning på skia, og våte og kalde føtter de neste 89,8 kilometerne var et faktum.

Det er vann, ja. Ikke is.
Foto: Swix Ski Classics

Jeg gjorde nok ikke de beste valgene opp bakken, men opplevde at flyten var langt bedre i pulje 3 enn pulje 4 der jeg startet i fjor. Kom meg opp på toppen i løpet av 23 minutter og kunne endelig ta fatt på stakinga mot Mora. Kroppen kjentes sterk, og jeg brukte lite krefter på å holde en grei fart.

For hvert stavtak kjente jeg det hugge til i magen, men det var ikke nok til at det gikk ut over prestasjonen. Kom meg greit til Smågan og tok en slurk Enervit som jeg hadde store problemer med å få ned. Kastet meg på stavene i retning Mångsbodarna, men det tok ikke lange tida før mageknipen hogg til verre enn tidligere og brødskiva med skinke lå faretruende langt opp i halsen. Gikk ut til siden for å strekke ut magen og forsøkte å kaste opp, men ingenting funka. Prøvde å gå litt igjen, men alt av energi var fordunstet like fort som man fortærer en kebab natt til søndag, og mitt eneste alternativ var å komme meg til neste kontroll og legge meg ned.

Det er alltid kaos i første bakken ut fra start. Men det er også litt av sjarmen. Hvis 90 kilometer har sjarm.
Foto: Swix Ski Classics

Heldigvis tok det meg ikke mer enn én kilometer i danskefart før en mann kom løpende bort til meg og lurte på om jeg trengte hjelp og hentet to funksjonærer som satt i en brytebuss. De tok av meg skia og geleidet meg inn i bilen der jeg ble pakket inn i fire jakker og lagt ned i baksetet mens jeg ristet av kulde og vrei meg i magesmerter.

Den ene funksjonæren varmet hendene og føttene mine mens han andre ringte etter en annen brytebuss som skulle ta meg til Mångsbodarna så jeg kunne få legehjelp. Etter en svært kvalmende biltur med tre trivelige funksjonærer som henhodlsvis bar meg på ryggen, skaffet tørre sokker til meg og pekte ut i skogen hver gang skiløypa var mulig å se fra veien, fikk jeg endelig lagt meg ned på en seng på sykestua i Mångsbodarna. En hyggelig lege klemte litt på magen min, sjekket blodtrykk og tok pulsen som hun for øvrig syntes var lav (score!), og fant heldigvis ingen feil.

Jeg ble liggende i sykestua tidvis i fosterstilling uten at smertene og kvalmen ga seg. Da jeg skjønte det ikke kom til å bli noe bedre mannet jeg meg opp til å ta den store brytebussen til Mora der jeg satt slukøret inntullet i pledd og jakker sammen med andre brytere. Jeg sovnet som en stein på bussen og sov nesten hele turen som for øvrig tok omlag to timer. Det hadde faktisk gått fortere å gå til Mora enn å bryte. Hvis jeg hadde vært frisk, vel å merke.

Sist gang jeg var frisk.
Foto: meg sjæl/selfie uten stang

Selvfølgelig var det maks nedtur å måtte bryte Vasaloppet (selv på en dag med så dårlig føre), men nå kan jeg i alle fall si at jeg har opplevd en annen side av rennet. Jeg møtte noen helt fantastiske funksjonærer og ble tatt vanvittig godt hånd om. Jeg kan virkelig ikke få takket dem nok.

Det siste døgnet har for øvrig blitt tilbragt med å spise ett wienerbrød og tre kapteinkjeks, samt kaste opp lørdagens middag, en brødskive med skinke og en kvart banan. Jommen kom det ikke en avokadobit flyvende ut av nesa da jeg snøt meg etter spykavalkaden i natt også. Bon appétit.

Kapteinkjeks, Cola og fart i begge ender,

Kaja

Trening uke 40

Mandag sendte jeg masteroppgaven til trykk. Dermed så livet mitt plutselig sånn ut:

Null studielånutbetalinger igjen
Null jobb
Null master å skrive

Så jeg bare: shit mæn, nå skal jeg bli digg ass hoe og trene meg like pen som alle damene Petter Northug følger på instagram.

Men kroppen min bare: you betcha nørd. Dream on fuckface,

Med andre ord har treninga mi denne uka sett sånn ut (mot min vilje):

Mandag: 
Tirsdag: 
Onsdag: 
Torsdag: 
Fredag: 
Lørdag:
Søndag: Sånn som kroppen kjennes i dag, blir det neppe noe trening på søndag heller.

Nå har jeg vært syk lenge nok. Tålmodig lenge nok òg, faktisk. Dette er det snille, tålmodige ansiktet mitt:

Fortsetter kroppen å lage kvalm nå, tar tålmodighetsansiktet slutt og blir noe mer sånn som dette:

Tror jeg skal begynne med skyggeteater.

Gidder ikke mer. Gidderikkegidderikkegidderikke.

Tålmodighet er en dyd

Mandag sendte jeg masteroppgaven min til trykk. Endelig ble 20 kilo løftet av skuldrene, og endelig har jeg for første gang siden i fjor sommer tid til å trene akkurat så mye jeg vil når jeg vil uten dårlig samvittighet.

Planen? To økter dagen, lange, deilige joggeturer i marka, rulleski, intervaller og elghufs med SKIGO. Sove godt, spise godt, trene godt.

Men kroppen bare: Wigga, please. Ain't no workout for this bitch. You gonna do notin'.

Jeg bare: Serr?

Kroppen bare: You heard me, white ass girrrllll.
Jeg bare: Kan jeg ikke bare være litt frisk, plis? Passer ikke å bli syk nå.
Kroppen bare: Hayell naww.
Jeg bare: