Sesongavslutning langt under pari

En halvtime før start finner jeg ut at jeg vil stake. Jeg skynder meg til bilen for å hente stakeskiene. I det jeg finner skiene ser jeg at jeg ikke har tatt av glideren jeg har latt dem stå med de siste ukene. Jeg begynner å få veldig dårlig tid. Med litt hjelp rekker jeg å få av glideren, men videre prepping kan jeg bare glemme. Det er greit, for jeg har bestemt meg for å stake uansett. Jeg løper inn i startfeltet sekunder før startskuddet går. Ikke rekker jeg å ta på meg startnummeret heller. Det får bare være, tenker jeg. Jeg får dra det over huet og sekken i en nedoverbakke og krysse fingrene for at jeg ikke blir disket før det. I det startskuddet går legger jeg merke til at alle damene har en annen farge på startnummeret enn jeg. Jeg spør hun ene ved siden av meg om hvorfor de har andre startnummer. Hun svarer at det er fordi de er i cøliakigruppa. Alle med cøliaki får starte før resten. Men jeg har jo ikke glutenallergi. Jeg innser at jeg har startet i feil gruppe. Det får bare være. Jeg får bare late som jeg har cøliaki. Er jo så mange som har det om dagen uansett.

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at nivået på utøverne i cøliakigruppa er betydelig lavere enn i gruppa jeg vanligvis starter. For nå leder jeg nemlig. Allikevel tar det ikke lang tid før jeg hører herreteten nærme seg. John Kristian Dahl ligger i front, og jeg går som en gal for å distansere damene bak meg. Men jeg beveger meg i sirup, og det er vanskelig å vite hvor løypa går. Vi skal inn igjennom skyvedøra som leder inn til et underjordisk kjøpesenter. Veggene er dypt mosegrønne, og jeg går rett fram der jeg egentlig skulle gjort enn skarp høyresving inn en glassdør før vi skal opp igjennom en smal takluke.

Det er omtrent da jeg våkner. Klokka er 03:46, og klokka ringer om 14 minutter så jeg skal rekke bussen fra Lillehammer til Rena. Jeg skal definitivt ikke stake. Jeg har ikke tatt med stakeskia, og dessuten har jeg skila dem, så om jeg skulle ombestemme meg og kjøre til Oslo for å hente dem står de i hvert fall ikke dekket i et tykt lag med glider.

Den eneste oppvarminga jeg rekker er når jeg oppdager at jeg har glemt å legge overtrekkstøyet i sekken. Jeg har nettopp lagt skia mine på plass i startfeltet og det er åtte minutter til start. Overtrekkstøyet ligger sammen med bagen min i bilen til lagleder Arnstein. Jeg ser på klokka. Rekker jeg å løpe til bilen og finne klærne, eller skal jeg risikere å bli disket for to forhold: for lav vekt på sekken og mangel på obligatorisk innhold? Jeg vurderer det dithen at jeg ikke orker å bli disket. Dermed tar jeg beina fatt på isen mot bilen. Bilen er heldigvis åpen og jeg får hjelp av lagkompis Heikki til å stappe klærne inn i sekken før jeg beiner tilbake mot start fire minutter før startskuddet går.

Og øl i sekken. Alltid øl i sekken.

Jeg kjenner tidlig at pulsen plasserer seg godt i øvre del av sone fire ut ifra start. Så lenge hellingen er rimelig slak, går det greit nok, men blir stigningen noe særlig mer enn et gjennomsnittlig rullebånd på et hvilket som helst kjøpesenter (i hvert fall på Storo), begynner jeg å kave. Jeg forsøker å bruke beina mer som jeg har øvd på, men det vil ikke syra ha noe av og annekterer alt av lår (og jeg har ganske mye lår, bare så det er sagt). I de bratteste bakkene opp mot Skramstad bestemmer jeg meg for å bryte. Jeg vet at vi har langere der, og det blir en enkel sak. Men, rett før Skramstad slaker det litt ut, og jeg får dreis på stakinga, så da fortsetter jeg. I ca 500 meter. Da sier det stopp igjen.

Jeg hørte speakeren på startplass ønske Arve Tellefsen og resten av veteranene god tur. Som tidligere blodfan av Arve Tellefsen håper jeg at jeg kommer til gå forbi ham på veien og tenker at jeg heller vil ha en rolig tur over fjellet. Kanskje vi kan slå følge? Jeg slår fort fra meg tanken da jeg vet at jeg ikke hadde orket å gå ved siden av noen som skulle prate høl i huet på meg i 54 kilometer mens jeg selv prøver å gå fort.

I stedet tar jeg meg i å være fornøyd om jeg holder farta til gutta på 70+ opp fiskebeinsbakkene, og jeg skjønner at dette ikke er holdbart. Som på Vasaloppet føler jeg at jeg stanger huet i veggen gang på gang, og at jeg går for halv maskin, Forskjellen er bare det at her er det masse bakker, så her funker det dårlig ikke å ha noe å gå med. Vasaloppet er litt lettere sånn sett, selv om det er nesten dobbelt så langt. På Raufjellet ser jeg Breda senior, og jeg stopper opp når han forsøker å gi meg drikke.

"Men du kan jo ikke bryte hos meg, jeg har gått på ski fra start. Gå til Dambua, i hvert fall".

Jeg gjør som han sier og renner ned til Dambua. Der spør jeg ei dame med sportsdrikk hvem jeg skal henvende meg til om jeg ønsker å bryte. Hun roper på Arne som kommer bort til meg. Arne er en stor mann med koselig dialekt. Han lurer på om jeg vil gå tilbake til start for egen maskin eller om jeg vil ha transport. Jeg vil helst ikke tilbake til start, så Arne forteller meg at det er 12 kilometer til Kvastad, og der er det vei. Jeg skrur på pulsklokka igjen og legger i vei mot Kvarstad mens jeg snyter snørr ut av hvert nesebor over en lav sko. Jeg har gitt opp å gå fort, og i alle motbakkene staker jeg. Bare sånn for moro skyld.

Ingen sammenheng what so ever, men her er et bilde av brødrene mine og meg sist gang jeg pynta meg skikkelig. Trenger det mellom kondomdresslagene. Selv om det er altfor lenge siden. Egentlig tok jeg det bare med fordi jeg synes at jeg er finere enn brødrene mine på bildet. Vi har en intern konkurranse om hvem som er mest velskapt, nemlig. Synes jeg kommer best ut av det her. Det synes sikkert ikke de.

Når jeg endelig kommer meg til Kvarstad finner jeg de rette folka fort, og de er skikkelig ålreite. Mannen skriver ned startnummeret mitt, mens dama sier at jeg bør få på meg noe tørt - for jeg har vel det i sekken? Ja, det har jeg, sier jeg. Men jeg tok ikke med meg ull-bh, for jeg hadde jo ikke tenkt å bryte. Da lener hun seg mot meg og hvisker: "Bare ta av deg bh'en og gå uten i stedet". Jeg svarer at med de muggene jeg har, så hadde ikke tanken slått meg en gang, men jeg gir henne kudos for god idé, og så fniser vi sånn som jenter gjør når de har en hemmelighet som det er meningen at menn ikke skal forstå.

Uten bh og med puppene på navlen setter jeg meg inn i den oppvarmede brytebua. Der sitter det allerede en trivelig kar fra Oppdal som har bronkitt. Vi får fort selskap av to typer til som begge har hatt hjerteflimmer i løpet av de siste kilometerne, og jeg kjenner at jeg ikke har noen god unnskyldning annet enn at jeg bare ikke funker.

Stemninga i bua er god og full av galgenhumor. Jeg liker det. Jeg hadde ventet å måtte sitte i flere timer, men brytebussen plukker oss opp etter en halvtimes tid, og seks slukørede brytere finner plass i bussen som kjører oss til Lillehammer. Men det føles ikke så slukøret. Alle er i tilsynelatende godt humør. Han ene med hjerteflimmer forteller at han fikk hjerteinfarkt på mølla på SATS Elixia for en tid tilbake, men heldigvis var senteret nærme Ullevål sykehus, så det gikk bra. En annen spør hvorfor han da går renn, hvorpå han repliserer at legen sier det er greit. Jeg sier jeg har lyst på en sånn lege. Og så flirer vi litt, gubbene og jeg. Vel framme i Lillehammer håper jeg at ingen kan se forskjell på brytebussen kontra bussene som frakter løpere ned fra målgang.

Mens jeg trasker langs veien bort til mammas fetter som jeg bor hos for anledningen, spør ei eldre dame hvordan det var på fjellet i dag. Jeg svarer at det var helt nydelig og jeg er i ferd med å legge ut om at jeg brøt, men jeg tar meg i det. Hun trenger ikke vite det. Hun løfter på stokken sin og sier "gratulerer" og "godt jobba", og jeg tar imot skryten uten å protestere.

Denne sesongen ble ikke som jeg hadde håpet. Hele sesongen har jeg følt at jeg ikke har klart å få ut det jeg har. Jeg har gått på tredjegir hele veien. Spesielt Vasaloppet, som var det store målet, og Birken, har vært seige. I tillegg har motivasjonen vært lav. Nå skal jeg ta en lang pause og bli frisk. Deretter skal jeg ta både én og to runder med meg selv og se om dette er noe jeg gidder enda en sesong. Jeg skjønner jo at man må tåle motgang, men nå trenger jeg å bygge opp både motivasjon, form, selvtillit og ikke minst bli helt sykdomsfri. Så får jeg ta en ny vurdering da. Nå kjenner jeg det skal bli godt med en pause.

Om jeg ikke er god på ski er jeg i hvert fall god i The Beatles. Det kan ingen ta fra meg.

Vasaloppet - ikke helt som planlagt

Etter en (som vanlig) dårlig natts søvn før Vasaloppet var det opp klokka fire for å kjøre mot start for å legge ut skia. I bilen på vei ned kjente jeg meg litt kvalm, men slo det fra meg som nervøsitet ettersom årets Vasalopp kom til å bli det bløteste jeg noen sinne har gått. Kan ikke si jeg gledet meg nevneverdig til 90 sugende kilometer. Samtidig tenkte jeg at jeg kunne dra fordel av det tunge føret og håpet jeg kunne hevde meg greit i kvinneklassen selv om sjansen for å gå ned mot 5 timer og 30 minutter nok var utelukket på dagens føre.

En kombinasjon av mageknip, kvalme og god gammaldags rennaræv preget timene før start, og omtrent null matlyst gjorde det vanskelig å få i seg frokosten jeg hadde tatt med i bilen. Too much information vil noen kanskje si. Forsøkte meg på en brødskive med majones og skinke, men den ene biten jeg tok ble fort avvist av smaksløkene og havnet i gjørma utenfor bilen. Klarte i stedet å presse i meg ei tørr skive med skinke og en kvart banan.

Foto: Swix Ski Classics

Som seg hør og bør rakk jeg også denne gangen starten med et skrik. Med racingdrakta på knærne, og hansker, pulsklokke og gel i hendene løp jeg inn i startfeltet tre minutter før start. Jeg rakk så vidt å finne skia i myldret av kondomkledde mennesker, røske på meg drakta, knyte på startnummeret og plassere en håndfull gel i bh-en før startskuddet gikk. Til informasjon: det er fullstendig meningsløst å kle på seg en kondomdress, type hel, inntil man har gjort unna nødvendige dobesøk.

Ut fra start var det som vanlig kaos, og jeg tok det relativt rolig for å unngå å kræsje i falne skiløpere og brekke stavene. Etter omtrent 200 meter måtte vi igjennom en liten innsjø, der samtlige fikk vannplaning på skia, og våte og kalde føtter de neste 89,8 kilometerne var et faktum.

Det er vann, ja. Ikke is.
Foto: Swix Ski Classics

Jeg gjorde nok ikke de beste valgene opp bakken, men opplevde at flyten var langt bedre i pulje 3 enn pulje 4 der jeg startet i fjor. Kom meg opp på toppen i løpet av 23 minutter og kunne endelig ta fatt på stakinga mot Mora. Kroppen kjentes sterk, og jeg brukte lite krefter på å holde en grei fart.

For hvert stavtak kjente jeg det hugge til i magen, men det var ikke nok til at det gikk ut over prestasjonen. Kom meg greit til Smågan og tok en slurk Enervit som jeg hadde store problemer med å få ned. Kastet meg på stavene i retning Mångsbodarna, men det tok ikke lange tida før mageknipen hogg til verre enn tidligere og brødskiva med skinke lå faretruende langt opp i halsen. Gikk ut til siden for å strekke ut magen og forsøkte å kaste opp, men ingenting funka. Prøvde å gå litt igjen, men alt av energi var fordunstet like fort som man fortærer en kebab natt til søndag, og mitt eneste alternativ var å komme meg til neste kontroll og legge meg ned.

Det er alltid kaos i første bakken ut fra start. Men det er også litt av sjarmen. Hvis 90 kilometer har sjarm.
Foto: Swix Ski Classics

Heldigvis tok det meg ikke mer enn én kilometer i danskefart før en mann kom løpende bort til meg og lurte på om jeg trengte hjelp og hentet to funksjonærer som satt i en brytebuss. De tok av meg skia og geleidet meg inn i bilen der jeg ble pakket inn i fire jakker og lagt ned i baksetet mens jeg ristet av kulde og vrei meg i magesmerter.

Den ene funksjonæren varmet hendene og føttene mine mens han andre ringte etter en annen brytebuss som skulle ta meg til Mångsbodarna så jeg kunne få legehjelp. Etter en svært kvalmende biltur med tre trivelige funksjonærer som henhodlsvis bar meg på ryggen, skaffet tørre sokker til meg og pekte ut i skogen hver gang skiløypa var mulig å se fra veien, fikk jeg endelig lagt meg ned på en seng på sykestua i Mångsbodarna. En hyggelig lege klemte litt på magen min, sjekket blodtrykk og tok pulsen som hun for øvrig syntes var lav (score!), og fant heldigvis ingen feil.

Jeg ble liggende i sykestua tidvis i fosterstilling uten at smertene og kvalmen ga seg. Da jeg skjønte det ikke kom til å bli noe bedre mannet jeg meg opp til å ta den store brytebussen til Mora der jeg satt slukøret inntullet i pledd og jakker sammen med andre brytere. Jeg sovnet som en stein på bussen og sov nesten hele turen som for øvrig tok omlag to timer. Det hadde faktisk gått fortere å gå til Mora enn å bryte. Hvis jeg hadde vært frisk, vel å merke.

Sist gang jeg var frisk.
Foto: meg sjæl/selfie uten stang

Selvfølgelig var det maks nedtur å måtte bryte Vasaloppet (selv på en dag med så dårlig føre), men nå kan jeg i alle fall si at jeg har opplevd en annen side av rennet. Jeg møtte noen helt fantastiske funksjonærer og ble tatt vanvittig godt hånd om. Jeg kan virkelig ikke få takket dem nok.

Det siste døgnet har for øvrig blitt tilbragt med å spise ett wienerbrød og tre kapteinkjeks, samt kaste opp lørdagens middag, en brødskive med skinke og en kvart banan. Jommen kom det ikke en avokadobit flyvende ut av nesa da jeg snøt meg etter spykavalkaden i natt også. Bon appétit.

Kapteinkjeks, Cola og fart i begge ender,

Kaja