Når du blir fraløpt av bestefar på Oslo maraton

Jeg må bare si en ting: Djises så deilig det er å løpe løp når man ikke har høye forventninger!

Jeg har alltid (litt for høye?) forventninger til meg selv i konkurransesammenheng, og de siste årene har høsten stort sett vært en eneste stor perseparade. Minutter og sekunder har prellet av som vann på gåsa. Apropos ingenting: Da jeg googlet "vann på gåsa" fant jeg blant annet dette bildet:

Men denne høsten har vært seig. Fire uker med snørr og slim har drept formen min, og jeg har vært slapp og tung og treig på hver eneste økt etter at jeg friskmeldte meg selv. SkiLøpet ble min dårligste 10-kilometer på tre år, og forventningene til Oslo maraton ble ditto senket. Jeg vurderte faktisk å droppe halvmaratondistansen og heller gå for 10 for Grete.

Heldigvis lot jeg ikke selvhøytideligheten ta fullstendig overhånd, og lørdag sto jeg på start i Oslo halvmaraton. Jeg håpet at øktene jeg hadde lagt ned de siste to ukene kunne lure fram en liten formtopp, nok til å klare 1.35, snaue fem minutter bak persen fra i fjor. Planen var å holde 4:30-fart hele veien og heller gi på litt mot slutten om jeg hadde mer å gå på. Så da starten gikk la jeg meg i 4:10-fart og lå der de første to kilometerne. 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; jeg er på ingen måte en smart løper. Negativ splitt er for meg et ukjent fenomen som mest sannsynlig er funnet opp av konspirasjonsteoretikere. Jeg går for å gønne på til jeg sprekker. Og én dag, sier jeg, én dag holder det hele veien. Det gleder jeg til. Omtrent så mye:

Et sted mellom to og tre kilometer raste farta ned mot 4:30 min/km, og jeg syntes det var utfordrende nok å holde meg på rett side av 30-tallet. Samtidig var jeg veldig glad for at jeg ikke skulle pushe ned mot 4:15, noe som hadde vært taktikken dersom seinsommeren hadde vært sykdomsfri.

I stedet satte jeg på cruisekontrollen, klistra på smilet og hang meg på en gubbe. Etter alle ski- og løpeturene med gubbeheng (definisjonen på gubbeheng kan leses HER) var det deilig å endelig kunne tilby en dose ekte kjerringheng.

Jeg så aldri gubben forfra, men bakfra var han en blåkopi av bestefar. Kanskje 170 og noen centimeter høy og en solbrun nakke som gikk over i noe som kunne se ut som en gammelmanns munkesveis. Jeg vet ikke om gubben var skalla på toppen som bestefar var, men akkurat som bestefar hadde han på seg en solhatt. Jeg vurderte å løpe opp på siden av gubben og si at han minte meg om bestefar, men slo det raskt fra meg da jeg skjønte at selv om det var ment som et kompliment, var det ikke sikkert at det ville bli oppfattet som det. Dessuten var jeg altfor andpusten til å si:

"Ville bare si at du minner meg om bestefaren min og at jeg synes det er skikkelig hyggelig å henge på deg fordi bestefaren min er død, men det er jo ikke du. Kanskje du vil være bestefaren min? Du løper veldig fort, forresten *smilefjes*."

Altså, det sømmer seg bare ikke, ikke sant.

Dette er bestefar. Riktignok forfra og riktignok med caps og ikke solhatt. Helt sjef.

Gubben dro meg hele veien inn til Aker Brygge, og ut mot festningen måtte jeg slippe. Han ble for sterk, og dessuten hadde han hatt kjerringheng lenge nok. Ut mot containerhavna var det like tungt som alltid, og brua over Oslo S var som å klatre opp Mt. Everest - på en god dag. Men det som hjalp var alle som heiet underveis. Ikke hadde jeg navn på startnummeret i motsetning til de fleste andre, men allikevel hørte jeg navnet mitt over alt. Halvparten var riktignok "heia, heia", noe som er til forveksling likt "Kaja, Kaja" eller "heia Kaja", men en god del var utrolig nok kjentfolk rundt om i løypa. Selv om jeg sikkert så ut som alt annet enn en million dollar, satte jeg skikkelig pris på alle sammen og smilte fra øre til øre inni meg. Bare så dere vet det. Takk!

Jeg var aldri like langt nedi kjelleren som i fjor og hadde i grunn en veldig fin opplevelse hele veien. Svært få brytetanker og veldig lite å skrive hjem om annet enn en helt fabelaktig - om enn en litt vel varm - dag i Oslos gater.

Og gjett hva? Tida ble 1.33,22. Bedre enn forventet og absolutt godkjent selv om det er et stykke unna pers og der jeg ønsker å være. Selv om det fortsatt er langt opp til pers på både 10 og 21 kilometer ble Oslo maraton en bekreftelse på at formen er på vei. Og det kan jeg leve med.

Sub 1.30 får bli en annen gang. Nå er det sub 40 på 10 km og sub 3.20 på maraton som gjelder.

Dårligste 10km på tre år - hvor blir det av formen?

Så var det tid for SkiLøpet. Løpet jeg alltid har persa på og løypa jeg aldri løpt saktere enn 41.27.

Jeg hadde ikke meldt meg på på forhånd ettersom jeg ikke visste når jeg kom til å bli frisk. Jeg hatt en god flyt med etteranmelding de siste løpene jeg har deltatt på, så en aldri så liten slentrende, nonchalant trehundrelapp i vekslekassa ei lita time før start var planen. Flaks for meg at arrangørene er såpass greie at de lot meg melde meg på selv om etteranmeldingen var stengt og selv om det var fullt på 10-kilometeren.

Jeg begynte å varme opp og kjente umiddelbart at kroppen var av det tunge slaget. Så kom jeg på at jeg hadde sagd og båret trær i hagen til barndomshjemmet i Ås i to og en halv time i før jeg dro til Ski (ikke at det er en unnskyldning assa - joda), så da gadd jeg ikke så mye mer oppvarming. Jogget litt rolig, snurret litt på armene og forsøkte meg på et par drag i den planlagte konkurransefarten på 4:10 min/km, noe som tilsvarer en sluttid på 41:40. Farta var ikke mulig å oppdrive, så da stelte jeg meg opp ved start og tøyde og så på alle menneskene i stedet. Og var kjempenervøs. Selvfølgelig.

Ut fra start gikk det fint i omtrent 200 meter, og etter en kilometer var jeg allerede åtte sekunder bak skjerma. Jeg visste at jeg hadde omtrent fem damer foran meg, men tenkte at denne gangen kunne jeg ikke bry meg om dem. Målet var tross alt å overleve og ikke å bryte.

Men når tiden til skjema ryker med ti sekunder per kilometer (selv om det går nedover) begynner tankene å surre. Jeg tenkte at det var altfor varmt, og at det var grunnen til at det gikk sakte. Kanskje det gikk sakte med alle andre også? Jeg tenkte at jeg ikke burde løpt fordi jeg ikke hadde rukket å bli helt frisk. Skal jeg bli syk i fire nye uker? Jeg tenkte at jeg kanskje burde bryte og at fem harde kilometer er bedre enn ingen harde kilometer. Hvorfor sa ikke arrangøren bare at det var fullt da jeg meldte meg på? Og så tenkte jeg at hvis jeg bare tenker negativt så blir det i hvert fall ikke noe bra. Ikke?

Så da omstilte jeg meg. Jeg hadde klart å si til meg selv at jeg for første gang ikke skulle forsøke på perse på SkiLøpet. Nå gjaldt det bare å tro på det. Jeg sa til meg selv at SkiLøpet bare var første brikke i combacket etter fire uker med sykdom, og første steg på veien til New York Marathon. Det er det som er det faktiske målet.

I det jeg klarte å drite i å gjøre det bra begynte jeg å ta igjen folk. Jeg hang meg i ryggen på en mann og sammen løp vi inn en av damene som jeg ikke hadde sett siden de første 200 meterne. Ikke lenge etter kapitulerte også mannen og jeg begynte å jakte andre rygger lenger fram.

I et bittelite øyeblikk av innbilt selvtillit følte jeg meg sånn her:

Men i virkeligheten så jeg bare sånn her ut mens jeg så vidt klarte å holde kilometertida under 4:30 min/km samtidig som jeg holdt på å dø:

Foto: Sportsmanden

På 8 kilometer ga jeg opp å løpe Oslo halvmaraton og tenkte at 10 for Grete får holde i massevis. 1200 meter seinere, altså 800 meter fra mål skjønte jeg at jeg kom til å fullføre, men jeg turte ikke se på klokka i frykt for at jeg skulle finne på å legge meg rett ned når jeg innså hvor mye jeg har forfalt de siste ukene.

Klokket i mål på 43:42, min dårligste konkurransemil på tre år. Klart var jeg skuffa, men det var heller ikke noe jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg var rett og slett ikke bedre. Sånn her så jeg ut 30 meter fra mål:

Jeg er hun til høyre, ja. Triks med briller. Det skal jeg huske på til neste gang.
Foto: Sportsmanden.

SkiLøpet på Strava

Selv om avstanden opp til formen jeg pleier å være i på denne tiden av året er lang, krysser jeg fingrene ti kniver i hjertet kors på halsen og banker i bordet for at tiden opp til formen ikke nødvendigvis trenger å være så lang. Grunnlaget er jo der (en eller annen plass, håper jeg?).

Jeg har aldri opplevd liknende formsvikt, og det har aldri før tatt meg så lang tid å hente meg inn. Jeg har derimot kun opplevd å løpe fortere og fortere for hvert år, så dette er jeg neimen ikke sikker på hvordan jeg skal takle. All trening både før og etter SkiLøpet har vært blytung, og akkurat nå føles det som om resten av løpssesongen og skisesongen 2017/2018 kan gå rett på skraphaugen. Faen, ass.

Her er et par bilder fra sjauinga i hagen. Sånn for å lette litt på stemninga her inne.

 

Skal løpe løp i elendig form

Altså, så dårlig form som jeg er i om dagen kan jeg ikke huske å ha vært etter at jeg begynte å trene skikkelig.

Testløpet på tirsdag ble en all time low, 2:44 bak persen fra mai, og rulleskiintervallene i dag var begredelige saker. Jeg føler meg sånn her:

På lørdag skal jeg betale masse penger for å løpe min (sannsynligvis) dårligste 10km noen sinne. Første gang jeg løp 10km i konkurranse var Sentrumsløpet i 2013. Da løp jeg på 44:49. Blir spennende å se om jeg klarer å slå det på lørdag. Blir skuffa om jeg ikke klarer det, men jeg er på ingen måte overbevist om at det går. Skal det gå stort fortere må det skje et under med formen. Nå må baseluskene ut. Pronto.

Her er et bilde fra sist gang jeg var frisk. Da var det sommer og dagen før jeg stakk til Hardangervidda. Og så ser det ut som jeg er naken, men det er jeg ikke. Det var 28. juli. Shit, det er lenge siden.

Hun til venstre er Lisa. Lisa er en av de kuleste jeg kjenner.

Her er enda et bilde av Lisa og meg fra samme dag. Sjukt fin dag.

Er så dårlig form at jeg ikke gruer meg en gang. Det sier litt. Wish me luck.