Sesongavslutning langt under pari

En halvtime før start finner jeg ut at jeg vil stake. Jeg skynder meg til bilen for å hente stakeskiene. I det jeg finner skiene ser jeg at jeg ikke har tatt av glideren jeg har latt dem stå med de siste ukene. Jeg begynner å få veldig dårlig tid. Med litt hjelp rekker jeg å få av glideren, men videre prepping kan jeg bare glemme. Det er greit, for jeg har bestemt meg for å stake uansett. Jeg løper inn i startfeltet sekunder før startskuddet går. Ikke rekker jeg å ta på meg startnummeret heller. Det får bare være, tenker jeg. Jeg får dra det over huet og sekken i en nedoverbakke og krysse fingrene for at jeg ikke blir disket før det. I det startskuddet går legger jeg merke til at alle damene har en annen farge på startnummeret enn jeg. Jeg spør hun ene ved siden av meg om hvorfor de har andre startnummer. Hun svarer at det er fordi de er i cøliakigruppa. Alle med cøliaki får starte før resten. Men jeg har jo ikke glutenallergi. Jeg innser at jeg har startet i feil gruppe. Det får bare være. Jeg får bare late som jeg har cøliaki. Er jo så mange som har det om dagen uansett.

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at nivået på utøverne i cøliakigruppa er betydelig lavere enn i gruppa jeg vanligvis starter. For nå leder jeg nemlig. Allikevel tar det ikke lang tid før jeg hører herreteten nærme seg. John Kristian Dahl ligger i front, og jeg går som en gal for å distansere damene bak meg. Men jeg beveger meg i sirup, og det er vanskelig å vite hvor løypa går. Vi skal inn igjennom skyvedøra som leder inn til et underjordisk kjøpesenter. Veggene er dypt mosegrønne, og jeg går rett fram der jeg egentlig skulle gjort enn skarp høyresving inn en glassdør før vi skal opp igjennom en smal takluke.

Det er omtrent da jeg våkner. Klokka er 03:46, og klokka ringer om 14 minutter så jeg skal rekke bussen fra Lillehammer til Rena. Jeg skal definitivt ikke stake. Jeg har ikke tatt med stakeskia, og dessuten har jeg skila dem, så om jeg skulle ombestemme meg og kjøre til Oslo for å hente dem står de i hvert fall ikke dekket i et tykt lag med glider.

Den eneste oppvarminga jeg rekker er når jeg oppdager at jeg har glemt å legge overtrekkstøyet i sekken. Jeg har nettopp lagt skia mine på plass i startfeltet og det er åtte minutter til start. Overtrekkstøyet ligger sammen med bagen min i bilen til lagleder Arnstein. Jeg ser på klokka. Rekker jeg å løpe til bilen og finne klærne, eller skal jeg risikere å bli disket for to forhold: for lav vekt på sekken og mangel på obligatorisk innhold? Jeg vurderer det dithen at jeg ikke orker å bli disket. Dermed tar jeg beina fatt på isen mot bilen. Bilen er heldigvis åpen og jeg får hjelp av lagkompis Heikki til å stappe klærne inn i sekken før jeg beiner tilbake mot start fire minutter før startskuddet går.

Og øl i sekken. Alltid øl i sekken.

Jeg kjenner tidlig at pulsen plasserer seg godt i øvre del av sone fire ut ifra start. Så lenge hellingen er rimelig slak, går det greit nok, men blir stigningen noe særlig mer enn et gjennomsnittlig rullebånd på et hvilket som helst kjøpesenter (i hvert fall på Storo), begynner jeg å kave. Jeg forsøker å bruke beina mer som jeg har øvd på, men det vil ikke syra ha noe av og annekterer alt av lår (og jeg har ganske mye lår, bare så det er sagt). I de bratteste bakkene opp mot Skramstad bestemmer jeg meg for å bryte. Jeg vet at vi har langere der, og det blir en enkel sak. Men, rett før Skramstad slaker det litt ut, og jeg får dreis på stakinga, så da fortsetter jeg. I ca 500 meter. Da sier det stopp igjen.

Jeg hørte speakeren på startplass ønske Arve Tellefsen og resten av veteranene god tur. Som tidligere blodfan av Arve Tellefsen håper jeg at jeg kommer til gå forbi ham på veien og tenker at jeg heller vil ha en rolig tur over fjellet. Kanskje vi kan slå følge? Jeg slår fort fra meg tanken da jeg vet at jeg ikke hadde orket å gå ved siden av noen som skulle prate høl i huet på meg i 54 kilometer mens jeg selv prøver å gå fort.

I stedet tar jeg meg i å være fornøyd om jeg holder farta til gutta på 70+ opp fiskebeinsbakkene, og jeg skjønner at dette ikke er holdbart. Som på Vasaloppet føler jeg at jeg stanger huet i veggen gang på gang, og at jeg går for halv maskin, Forskjellen er bare det at her er det masse bakker, så her funker det dårlig ikke å ha noe å gå med. Vasaloppet er litt lettere sånn sett, selv om det er nesten dobbelt så langt. På Raufjellet ser jeg Breda senior, og jeg stopper opp når han forsøker å gi meg drikke.

"Men du kan jo ikke bryte hos meg, jeg har gått på ski fra start. Gå til Dambua, i hvert fall".

Jeg gjør som han sier og renner ned til Dambua. Der spør jeg ei dame med sportsdrikk hvem jeg skal henvende meg til om jeg ønsker å bryte. Hun roper på Arne som kommer bort til meg. Arne er en stor mann med koselig dialekt. Han lurer på om jeg vil gå tilbake til start for egen maskin eller om jeg vil ha transport. Jeg vil helst ikke tilbake til start, så Arne forteller meg at det er 12 kilometer til Kvastad, og der er det vei. Jeg skrur på pulsklokka igjen og legger i vei mot Kvarstad mens jeg snyter snørr ut av hvert nesebor over en lav sko. Jeg har gitt opp å gå fort, og i alle motbakkene staker jeg. Bare sånn for moro skyld.

Ingen sammenheng what so ever, men her er et bilde av brødrene mine og meg sist gang jeg pynta meg skikkelig. Trenger det mellom kondomdresslagene. Selv om det er altfor lenge siden. Egentlig tok jeg det bare med fordi jeg synes at jeg er finere enn brødrene mine på bildet. Vi har en intern konkurranse om hvem som er mest velskapt, nemlig. Synes jeg kommer best ut av det her. Det synes sikkert ikke de.

Når jeg endelig kommer meg til Kvarstad finner jeg de rette folka fort, og de er skikkelig ålreite. Mannen skriver ned startnummeret mitt, mens dama sier at jeg bør få på meg noe tørt - for jeg har vel det i sekken? Ja, det har jeg, sier jeg. Men jeg tok ikke med meg ull-bh, for jeg hadde jo ikke tenkt å bryte. Da lener hun seg mot meg og hvisker: "Bare ta av deg bh'en og gå uten i stedet". Jeg svarer at med de muggene jeg har, så hadde ikke tanken slått meg en gang, men jeg gir henne kudos for god idé, og så fniser vi sånn som jenter gjør når de har en hemmelighet som det er meningen at menn ikke skal forstå.

Uten bh og med puppene på navlen setter jeg meg inn i den oppvarmede brytebua. Der sitter det allerede en trivelig kar fra Oppdal som har bronkitt. Vi får fort selskap av to typer til som begge har hatt hjerteflimmer i løpet av de siste kilometerne, og jeg kjenner at jeg ikke har noen god unnskyldning annet enn at jeg bare ikke funker.

Stemninga i bua er god og full av galgenhumor. Jeg liker det. Jeg hadde ventet å måtte sitte i flere timer, men brytebussen plukker oss opp etter en halvtimes tid, og seks slukørede brytere finner plass i bussen som kjører oss til Lillehammer. Men det føles ikke så slukøret. Alle er i tilsynelatende godt humør. Han ene med hjerteflimmer forteller at han fikk hjerteinfarkt på mølla på SATS Elixia for en tid tilbake, men heldigvis var senteret nærme Ullevål sykehus, så det gikk bra. En annen spør hvorfor han da går renn, hvorpå han repliserer at legen sier det er greit. Jeg sier jeg har lyst på en sånn lege. Og så flirer vi litt, gubbene og jeg. Vel framme i Lillehammer håper jeg at ingen kan se forskjell på brytebussen kontra bussene som frakter løpere ned fra målgang.

Mens jeg trasker langs veien bort til mammas fetter som jeg bor hos for anledningen, spør ei eldre dame hvordan det var på fjellet i dag. Jeg svarer at det var helt nydelig og jeg er i ferd med å legge ut om at jeg brøt, men jeg tar meg i det. Hun trenger ikke vite det. Hun løfter på stokken sin og sier "gratulerer" og "godt jobba", og jeg tar imot skryten uten å protestere.

Denne sesongen ble ikke som jeg hadde håpet. Hele sesongen har jeg følt at jeg ikke har klart å få ut det jeg har. Jeg har gått på tredjegir hele veien. Spesielt Vasaloppet, som var det store målet, og Birken, har vært seige. I tillegg har motivasjonen vært lav. Nå skal jeg ta en lang pause og bli frisk. Deretter skal jeg ta både én og to runder med meg selv og se om dette er noe jeg gidder enda en sesong. Jeg skjønner jo at man må tåle motgang, men nå trenger jeg å bygge opp både motivasjon, form, selvtillit og ikke minst bli helt sykdomsfri. Så får jeg ta en ny vurdering da. Nå kjenner jeg det skal bli godt med en pause.

Om jeg ikke er god på ski er jeg i hvert fall god i The Beatles. Det kan ingen ta fra meg.

Birken next

Har aldri gått Birken før, jeg. Har aldri hatt lyst. Jeg er ikke spesielt god oppover, og jeg er godt over middels pingle nedover. Derfor har jeg alltid tenkt at Birken ikke passer meg. Men i år skal jeg gå som en del av Team Synnfjell.

Jeg hadde sett for meg at jeg skulle klare å samle poeng for Team Synnfjell på Vasaloppet ettersom flate renn passer meg best. Dessverre ble Vasaloppet en stor flopp for min del, og jeg var langt unna målet om topp 30 og poeng for teamet. Jeg er fortsatt skikkelig skuffa. Er det noe jeg har lært av dette, så er det å ha mer enn ett mål for sesongen. Man er ikke garantert å være frisk hele vinteren, og hvis sykdom sammenfaller med Målet er man føkked. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne dette, men jeg måtte allikevel kjenne det på kroppen for å innse det.

Jeg er dermed redd for at jeg kommer til å gå igjennom sesongen uten å klare å hente poeng til Team Synnfjell. Det er skikkelig dritt. Nå tenker du sikkert «men Kaja, du fikser jo det på Birken». Men da sier jeg «men du, det tror jeg virkelig ikke jeg klarer». Av flere grunner:

• Jeg går ordentlig dårlig diagonalgang når jeg stresser, og renn for meg er synonymt med stress
• Jeg er elendig i utforkjøringer
• Jeg er fortsatt litt harkete og tett i luftveiene etter sykdommen før, underveis og etter Vasaloppet
• Jeg har fått et par gedigne skudd for baugen etter Toblach, Montebellorennet og Vasaloppet, så selvtilliten er lavere enn noen gang
• Motivasjonen er ikke tilstede
• Birken skulle vært flatt, eller det skulle vært obligatorisk med blanke ski 

Derfor gleder jeg meg egentlig bare til å være ferdig med å gå Birken, men ikke til rett etter målgang. Jeg gleder meg til at skuffelsen har lagt seg. Det tar nok noen uker. Skal vi si til påske da, kanskje? Da skal jeg skøyte på skara. Det er noe av det beste jeg veit. Det gleder jeg meg til. 

Når du burde valgt senga, men velger å gå 90 kilometer på ski i stedet fordi du tror det er lurt

Klokka 08:00 søndag 3. mars 2013:

Jeg står nesten helt bakerst på startsletta i Sälen. Jeg har kun gått fire renn i mitt liv, og ingen av dem er seedingrenn til Vasaloppet. Jeg ble plassert i pulje 10, men klarte å grine med opp én pulje. Ikke at det hjalp så mye, for jeg kom så seint til start at jeg står bakerst i pulje 9 – i praksis foran i pulje 10. Til informasjon så finnes det ikke mer enn ti puljer i Vasaloppet. Så der står jeg, da. Nesten helt bakerst blant 16 000 skiløpere. Jeg gleder meg.

Klokka 08:00 søndag 5. mars 2017:

Jeg står nesten helt foran på startsletta i Sälen. Jeg har gått 23 renn siden jeg gikk Vasaloppet for fem år siden. En kombinasjon av flaks og evne til å selge inn en overdreven tro på egne ferdigheter til de rette folka har plassert meg på rad tre av 16 000 skiløpere. Det står bare to damer mellom meg og startseglet. Rundt meg står det skiløpere jeg for fem år siden kun hadde sett på TV. Jeg gleder meg. Men jeg er også veldig usikker.

Klokka 04:30 søndag morgen 5. mars 2017:

Jeg har sovet urolig og våkner med sår hals. I ti dager har jeg vært syk, og i ni av dem har jeg ikke rørt på meg. På fredag kjentes formen bedre, og jeg tok meg en rolig joggetur da vi kom fram til Sälen. Lørdag testet vi ski i en time før vi dro ned i messeteltet. I messeteltet ble jeg svimmel og uvel, og tilbake på hytta la jeg meg til å sove. Sovnet som en stein. Utover kvelden begynte det å klø litt i halsen, og nå ligger jeg her i senga altfor tidlig på en søndag med vond hals. Ikke nok med det. Fredag begynte visdomstennene å røre på seg igjen, og lørdag kveld bestemte mensen seg for å kræsje festen. Jeg føler meg som en avfallsplass. Maren sier at jeg kommer til å få en vond kveld i kveld. Jeg nikker og tenker at det får være verdt det. Jeg har ikke dratt til Sälen for å sitte i bil til Mora.

Tilbake på startsletta begynner det å nærme seg start. Jeg snur meg for å se om jeg kan se folkemengden bak meg, men jeg er ikke høy nok. Jeg er for fokusert til å ta til meg alle inntrykkene, men jeg prøver. Det hele er ganske stort for lille meg. Før jeg vet ordet av det er vi i gang, og jeg legger meg på bakskia til Marthe. Etter noen hundre meter kjenner jeg at jeg er tørst. Jeg får akutt sympati med potteplanta i leiligheten min når munnen og svelget tørkes raskere enn du kan si oase.

Foto: Visma Ski Classics

For første gang i min fem år lange vasaloppskarriere er det nesten ikke kork i første bakken. Altså, jeg blir sperra inne blant stakende gubber, mens en tredje bak meg skriker «IKKE GÅ IMELLOM SPORENE!!!» når jeg prøver å komme meg ut av cockblocken. Men sammenliknet med å komme fra for eksempel pulje tre er flyten betraktelig bedre. Det er flere rundt meg som tester ut Klæbo-teknikken i motbakkene med mer eller mindre hell. En del av dem faller.

Bakken er som vanlig lengre og jævligere enn jeg husker fra tidligere, men når jeg endelig når toppen kan stakinga begynne. Det er jo det jeg liker. Det er der jeg er god. Bare ikke i dag. Folk sklir forbi meg på alle kanter. Jeg prøver å henge meg på tog etter tog, men har ikke sjans. Det er ingen juice i arma samme hvor innbitt jeg prøver.

Rett før Mångsbodarna melder hodepinen seg. Jeg tenker at hvis jeg ser noe servicepersonell fra Team Synnfjell, så bryter jeg på Mångs. Jeg veit at jeg allerede er altfor langt bak til at det fortsatt står støtteapparat der, men jeg har et bittelite håp. Det er ingen kjente fjes på Mångsbodarna, så jeg staker meg videre mot Risberg. På Risberg ser jeg heller ingen langere jeg kan haike med til Mora, og jeg overbeviser meg selv om å fortsette til Evertsberg som ligger litt over halvveis, på 47 kilometer. Jo nærmere jeg kommer Evertsberg, jo sikrere blir jeg på at jeg må bryte løpet. Det går ufattelig sakte, og ti dager med virus og noe som kjennes som VM i muskelsvinn gjør at jeg føler meg som en deltaker på Biggest Loser. Jeg tror faktisk ikke jeg er fysisk i stand til å fullføre 90 kilometer skigåing i dag. Jeg kommer ikke til å klare å frakte kroppen hele veien til mål.

Okåda.

På Evertsberg stopper jeg opp og tar meg god tid til å drikke to kopper med sportsdrikk mens jeg ser meg rundt etter en funksjonær jeg kan melde i fra til om at jeg bryter. Men jeg ser ingen funksjonær og jeg ser ingen brytebuss. På banneret foran meg står det at det er 15 kilometer til Oxberg, og jeg vet at det er mye nedover. Jeg bestemmer meg for å fortsette og heller bryte etter ytterligere 15 kilometer. I det jeg kommer til Oxberg blir jeg tatt igjen av ei elitedame som har ligget bak meg i 62 kilometer. Jeg ser også ytterligere tre damer jeg er i ferd med å ta innpå. Det gir ny motivasjon, og jeg prøver å lure meg selv til å tenke at det kanskje ikke er så ille allikevel. Selv om jeg innerst inne vet at det er helt katastrofe, og at jeg både for min egen del og for Team Synnfjell sin stolthet antakelig burde gå for en DNF. I det jeg staker meg ut ifra Oxberg hører jeg plutselig noen rope "Heia Kaja!". Jeg snur meg og får så vidt øye på ei dame som står og vinker. Jeg klarer ikke å koble hvem det er, men jeg vurderer sterkt å gå tilbake og spørre om jeg kan sitte på til Mora. Jeg orker bare ikke å snu. Dessuten viser banneret foran meg at det kun er sju kilometer til neste matstasjon, Hökberg. 

Jeg mister straks losen på de andre damene når jeg hopper ut av toget jeg befinner meg i og forsøker å avansere i et treigere spor. Jeg tenker at det egentlig er greit at de drar ifra meg. Det hadde vært ufint mot dem om jeg faktisk hadde slått dem med sykdom i kroppen. 

På Hökberg er det bare ti kilometer til Eldris som er siste matstasjon før Mora. Jeg har gått 71 kilometer med en ubrukelig kropp og er 19 kilometer fra mål. Om jeg bryter nå tar det lenger tid å komme til Mora enn det vil ta å gå til mål selv, og det er altfor seint å bryte om tanken er å bli fortere frisk. Skaden er allerede gjort, for å si det sånn.

Så jeg fortsetter. Jeg spiser de siste to gelene og ser ned på beltet som nå er tomt for gel. Maren advarte om at beltet kom til å skli fra hofta og opp i midjen i løpet av rennet, men beltet mitt har holdt seg godt på plass. I det jeg flytter blikket ned skjønner jeg hvorfor det ikke har rikket seg. Det har nemlig funnet seg godt til rette under en ansamling av stilongs og super. Selv om ingen andre i verden bryr seg ser jeg ut som en av de stinne typene jeg ofte ler av selv som laster på med rasjoner av gel som om de aldri skal se mat igjen selv om de bare skal på en liten skitur. Hengemagen som har bretta seg rundt beltet er bare superundertøy, men det er det bare jeg som veit. Derfor drar jeg beltet opp i midjen og gjemmer det under startnummeret. Kan jeg ikke gå fort kan jeg i det minste prøve å ikke se tjukk ut.

På Eldris får jeg Cola av en snill dame og tenker at nå får jeg bare komme meg i mål. Jeg er flau over å gå så sakte med elitestartnummer og skulle gitt mye for et litt mer anonymt startnummer. Jeg er ute på søndagstur og målet mitt er bare å komme til Mora for egen maskin. Jeg har bevisst ikke sett på klokka en eneste gang underveis fordi jeg veit jeg kommer til å bli skuffa. Det er ekstremt frustrerende at det ikke finnes det minste punch i stavtakene. Det føles som å stange i en vegg gang på gang på gang over 90 kilometer. 

Plutselig er befinner jeg meg i Moraparken, og jeg håper at ingen kjente ser meg når jeg staker på oppløpet og over målstreken. I mål står det en gjeng fotografer, og jeg prøver å kjøre sikk-sakk forbi dem så fort som mulig for ikke å havne på bilder. Jeg tar av meg skia og vandrer mutt og skuffet mot dusjen.     

På mange måter kan man si at reisen fra pulje 9 til pulje 0 i Vasaloppet illustrerer min korte skikarriere. Det har vært en fantastisk reise. I starten dro jeg på renn helt alene. Jeg kjente ingen. Nå treffer jeg på folk på start, i løypa og i mål. Det er alltid kjente fjes. Det er folk jeg har blitt ordentlig glad i. Fra jeg startet å gå skirenn i 2013 har jeg hatt rask progresjon. Jeg har kommet på et nivå jeg nok ikke trodde jeg skulle nå. På samme måte illustrerer Vasaloppet 2017 at progresjonen har flatet ut. Jeg kan ikke lenger regne med å perse hver gang jeg konkurrerer.  At jeg, som er så lite rutinert skulle få starte i elitepulja på Vasaloppet hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett for meg. Når jeg da fikk muligheten var det utrolig kjipt at det sammenfalt med en sykdomsperiode. Hadde det vært et hvilket som helst annet renn hadde jeg holdt meg hjemme. Men når en slik sjanse byr seg kunne jeg bare ikke la være selv om sjansen for at det skulle gå til helvete var overhengende stor. Hadde jeg ikke vært syk tror jeg at jeg skulle klart å forsvare plassen jeg fikk tildelt i eliteledet på en grei måte. Det smerter meg at sykdom ødela noe som jeg har trent målrettet mot så lenge og som potensielt kunne blitt veldig bra. 

Jeg har ikke giddet å studere resultatlista mer enn at jeg veit at jeg ble nummer 46, og at jeg gikk på 5.33 og noe. Det får holde. Orker ikke tenke mer på det. Nå vil jeg bli frisk og så vil jeg kose meg på ski. Det er jo derfor jeg driver med det her.

Grattis til Maren som gjorde et kjemperenn og ble nummer 19!