Helan og Halvan på skogstur

Søndag: Bakfyll. Halvspist kebab i kjøleskapet. Walk of shame. Angst. Avsky. En utboks på mobilen man ikke tør se i.

For noen er dette en klassisk søndag. For Helan og Halvan, aka Marie og meg selv kan noen søndager fortone seg litt i samme gate som dette. Men med et dagsbudsjett på 39 kroner og svært lite lyst eller ferdigheter til å snylte til seg noen enheter av en eldre mann i en bar (for vi ser jo ut som Playboymodeller begge to), så i hvert fall dagens søndag noe mer streit ut.

Men det første først. Hvem er Marie? Marie beskriver seg selv som en idiot, men jeg synes hun er ganske ålreit. Dessuten har hun nettopp kjøpt seg pulsklokke og funnet ut at man ikke trenger å drepe seg selv hver gang man løper. I Marie hadde jeg en konkurrent til tronen som lapskausdronning, men nå har hun blitt en vaskeekte i1-forkjemper. Det går det an å like.

Mens Oslo lå og rullet seg i bakrus satte vi derfor kursen mot Lillomarka og to timer med rolig jogging, fullstendig uten fylleangst, selvmedlidenhet eller skallebank.

Med fisk høstluft i lungene, god samvittighet og myr i skoa satte vi oss på bussen tilbake til byen etter å ha hilst på en håndfull turgåere, spist blåbær og faceplanta på runden vår. Mens Marie hoppet av på Sagene fortsatte jeg et par stopp lenger ned mot sentrum. Etter å ha tilbudt en narkoman med krykker å sitte på fanget mitt (ikke fordi jeg ikke ville flytte meg, men han ville ikke jeg skulle reise meg), reiste jeg meg opp i god tid før stoppet mitt for å være helt sikker på å komme av bussen.

I det jeg stelte meg i midtgangen kjente jeg at jeg luktet dritt. Ikke sånn "jeg-er-ei-pent-sminket-berte- som-trener-halvhardt-på-treningsstudio-og-blir-bare-litt-svett"-lukt. Mer enn sånn "jeg-er-en-120-kilos-tung-mann-som-spiste-altfor-mye-hvitløk-i-går-og-ikke-har-bytta-skjorte-på-fem-dager"-lukt.

Ikke nok med det. Bak meg satt det to svenske fyrer av typen "jag-är-så-jävla-kul-och-hipp-och-har-tattis-på-kuken." Merket med én gang at de pratet om meg da jeg stelte meg foran dem. Ikke fordi jeg er innbilsk, men fordi jeg bare skjønte det (innbilsk). Først fniste de litt før han ene sa:

- Neimen, legg av!

- Hysj, inte säga nogot.

Av det var det to plausible hypoteser som tok form i hodet mitt. Enten snakket de om:

1...rumpa mi. Jeg hadde på meg 2xu-tightsen min. Du veit, den tightsen alle jentene i Oslo går med selv når de ikke skal trene fordi man får faste lår og rumpe i den. Ikke bare holder tightsen celulittene og flesket på plass, den er også svært gjennomsiktig. Det fant jeg ut for seint.

2...at jeg luktet uteligger på sjette året. 

Etter en rask (og egentlig fullstendig unødvendig) anvendelse av elimineringsmetoden kom jeg fram til at det eneste sannsynlige de kunne ha snakket om var at jeg luktet vondt til å ha så fin rumpe.

Så da hoppet jeg av bussen og trasket i retning Grünerløkka i en eim av gammel promp og med en hipsterscore lik null. I det minste var jeg ikke bakfull.