Birken next

Har aldri gått Birken før, jeg. Har aldri hatt lyst. Jeg er ikke spesielt god oppover, og jeg er godt over middels pingle nedover. Derfor har jeg alltid tenkt at Birken ikke passer meg. Men i år skal jeg gå som en del av Team Synnfjell.

Jeg hadde sett for meg at jeg skulle klare å samle poeng for Team Synnfjell på Vasaloppet ettersom flate renn passer meg best. Dessverre ble Vasaloppet en stor flopp for min del, og jeg var langt unna målet om topp 30 og poeng for teamet. Jeg er fortsatt skikkelig skuffa. Er det noe jeg har lært av dette, så er det å ha mer enn ett mål for sesongen. Man er ikke garantert å være frisk hele vinteren, og hvis sykdom sammenfaller med Målet er man føkked. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne dette, men jeg måtte allikevel kjenne det på kroppen for å innse det.

Jeg er dermed redd for at jeg kommer til å gå igjennom sesongen uten å klare å hente poeng til Team Synnfjell. Det er skikkelig dritt. Nå tenker du sikkert «men Kaja, du fikser jo det på Birken». Men da sier jeg «men du, det tror jeg virkelig ikke jeg klarer». Av flere grunner:

• Jeg går ordentlig dårlig diagonalgang når jeg stresser, og renn for meg er synonymt med stress
• Jeg er elendig i utforkjøringer
• Jeg er fortsatt litt harkete og tett i luftveiene etter sykdommen før, underveis og etter Vasaloppet
• Jeg har fått et par gedigne skudd for baugen etter Toblach, Montebellorennet og Vasaloppet, så selvtilliten er lavere enn noen gang
• Motivasjonen er ikke tilstede
• Birken skulle vært flatt, eller det skulle vært obligatorisk med blanke ski 

Derfor gleder jeg meg egentlig bare til å være ferdig med å gå Birken, men ikke til rett etter målgang. Jeg gleder meg til at skuffelsen har lagt seg. Det tar nok noen uker. Skal vi si til påske da, kanskje? Da skal jeg skøyte på skara. Det er noe av det beste jeg veit. Det gleder jeg meg til. 

Når du burde valgt senga, men velger å gå 90 kilometer på ski i stedet fordi du tror det er lurt

Klokka 08:00 søndag 3. mars 2013:

Jeg står nesten helt bakerst på startsletta i Sälen. Jeg har kun gått fire renn i mitt liv, og ingen av dem er seedingrenn til Vasaloppet. Jeg ble plassert i pulje 10, men klarte å grine med opp én pulje. Ikke at det hjalp så mye, for jeg kom så seint til start at jeg står bakerst i pulje 9 – i praksis foran i pulje 10. Til informasjon så finnes det ikke mer enn ti puljer i Vasaloppet. Så der står jeg, da. Nesten helt bakerst blant 16 000 skiløpere. Jeg gleder meg.

Klokka 08:00 søndag 5. mars 2017:

Jeg står nesten helt foran på startsletta i Sälen. Jeg har gått 23 renn siden jeg gikk Vasaloppet for fem år siden. En kombinasjon av flaks og evne til å selge inn en overdreven tro på egne ferdigheter til de rette folka har plassert meg på rad tre av 16 000 skiløpere. Det står bare to damer mellom meg og startseglet. Rundt meg står det skiløpere jeg for fem år siden kun hadde sett på TV. Jeg gleder meg. Men jeg er også veldig usikker.

Klokka 04:30 søndag morgen 5. mars 2017:

Jeg har sovet urolig og våkner med sår hals. I ti dager har jeg vært syk, og i ni av dem har jeg ikke rørt på meg. På fredag kjentes formen bedre, og jeg tok meg en rolig joggetur da vi kom fram til Sälen. Lørdag testet vi ski i en time før vi dro ned i messeteltet. I messeteltet ble jeg svimmel og uvel, og tilbake på hytta la jeg meg til å sove. Sovnet som en stein. Utover kvelden begynte det å klø litt i halsen, og nå ligger jeg her i senga altfor tidlig på en søndag med vond hals. Ikke nok med det. Fredag begynte visdomstennene å røre på seg igjen, og lørdag kveld bestemte mensen seg for å kræsje festen. Jeg føler meg som en avfallsplass. Maren sier at jeg kommer til å få en vond kveld i kveld. Jeg nikker og tenker at det får være verdt det. Jeg har ikke dratt til Sälen for å sitte i bil til Mora.

Tilbake på startsletta begynner det å nærme seg start. Jeg snur meg for å se om jeg kan se folkemengden bak meg, men jeg er ikke høy nok. Jeg er for fokusert til å ta til meg alle inntrykkene, men jeg prøver. Det hele er ganske stort for lille meg. Før jeg vet ordet av det er vi i gang, og jeg legger meg på bakskia til Marthe. Etter noen hundre meter kjenner jeg at jeg er tørst. Jeg får akutt sympati med potteplanta i leiligheten min når munnen og svelget tørkes raskere enn du kan si oase.

Foto: Visma Ski Classics

For første gang i min fem år lange vasaloppskarriere er det nesten ikke kork i første bakken. Altså, jeg blir sperra inne blant stakende gubber, mens en tredje bak meg skriker «IKKE GÅ IMELLOM SPORENE!!!» når jeg prøver å komme meg ut av cockblocken. Men sammenliknet med å komme fra for eksempel pulje tre er flyten betraktelig bedre. Det er flere rundt meg som tester ut Klæbo-teknikken i motbakkene med mer eller mindre hell. En del av dem faller.

Bakken er som vanlig lengre og jævligere enn jeg husker fra tidligere, men når jeg endelig når toppen kan stakinga begynne. Det er jo det jeg liker. Det er der jeg er god. Bare ikke i dag. Folk sklir forbi meg på alle kanter. Jeg prøver å henge meg på tog etter tog, men har ikke sjans. Det er ingen juice i arma samme hvor innbitt jeg prøver.

Rett før Mångsbodarna melder hodepinen seg. Jeg tenker at hvis jeg ser noe servicepersonell fra Team Synnfjell, så bryter jeg på Mångs. Jeg veit at jeg allerede er altfor langt bak til at det fortsatt står støtteapparat der, men jeg har et bittelite håp. Det er ingen kjente fjes på Mångsbodarna, så jeg staker meg videre mot Risberg. På Risberg ser jeg heller ingen langere jeg kan haike med til Mora, og jeg overbeviser meg selv om å fortsette til Evertsberg som ligger litt over halvveis, på 47 kilometer. Jo nærmere jeg kommer Evertsberg, jo sikrere blir jeg på at jeg må bryte løpet. Det går ufattelig sakte, og ti dager med virus og noe som kjennes som VM i muskelsvinn gjør at jeg føler meg som en deltaker på Biggest Loser. Jeg tror faktisk ikke jeg er fysisk i stand til å fullføre 90 kilometer skigåing i dag. Jeg kommer ikke til å klare å frakte kroppen hele veien til mål.

Okåda.

På Evertsberg stopper jeg opp og tar meg god tid til å drikke to kopper med sportsdrikk mens jeg ser meg rundt etter en funksjonær jeg kan melde i fra til om at jeg bryter. Men jeg ser ingen funksjonær og jeg ser ingen brytebuss. På banneret foran meg står det at det er 15 kilometer til Oxberg, og jeg vet at det er mye nedover. Jeg bestemmer meg for å fortsette og heller bryte etter ytterligere 15 kilometer. I det jeg kommer til Oxberg blir jeg tatt igjen av ei elitedame som har ligget bak meg i 62 kilometer. Jeg ser også ytterligere tre damer jeg er i ferd med å ta innpå. Det gir ny motivasjon, og jeg prøver å lure meg selv til å tenke at det kanskje ikke er så ille allikevel. Selv om jeg innerst inne vet at det er helt katastrofe, og at jeg både for min egen del og for Team Synnfjell sin stolthet antakelig burde gå for en DNF. I det jeg staker meg ut ifra Oxberg hører jeg plutselig noen rope "Heia Kaja!". Jeg snur meg og får så vidt øye på ei dame som står og vinker. Jeg klarer ikke å koble hvem det er, men jeg vurderer sterkt å gå tilbake og spørre om jeg kan sitte på til Mora. Jeg orker bare ikke å snu. Dessuten viser banneret foran meg at det kun er sju kilometer til neste matstasjon, Hökberg. 

Jeg mister straks losen på de andre damene når jeg hopper ut av toget jeg befinner meg i og forsøker å avansere i et treigere spor. Jeg tenker at det egentlig er greit at de drar ifra meg. Det hadde vært ufint mot dem om jeg faktisk hadde slått dem med sykdom i kroppen. 

På Hökberg er det bare ti kilometer til Eldris som er siste matstasjon før Mora. Jeg har gått 71 kilometer med en ubrukelig kropp og er 19 kilometer fra mål. Om jeg bryter nå tar det lenger tid å komme til Mora enn det vil ta å gå til mål selv, og det er altfor seint å bryte om tanken er å bli fortere frisk. Skaden er allerede gjort, for å si det sånn.

Så jeg fortsetter. Jeg spiser de siste to gelene og ser ned på beltet som nå er tomt for gel. Maren advarte om at beltet kom til å skli fra hofta og opp i midjen i løpet av rennet, men beltet mitt har holdt seg godt på plass. I det jeg flytter blikket ned skjønner jeg hvorfor det ikke har rikket seg. Det har nemlig funnet seg godt til rette under en ansamling av stilongs og super. Selv om ingen andre i verden bryr seg ser jeg ut som en av de stinne typene jeg ofte ler av selv som laster på med rasjoner av gel som om de aldri skal se mat igjen selv om de bare skal på en liten skitur. Hengemagen som har bretta seg rundt beltet er bare superundertøy, men det er det bare jeg som veit. Derfor drar jeg beltet opp i midjen og gjemmer det under startnummeret. Kan jeg ikke gå fort kan jeg i det minste prøve å ikke se tjukk ut.

På Eldris får jeg Cola av en snill dame og tenker at nå får jeg bare komme meg i mål. Jeg er flau over å gå så sakte med elitestartnummer og skulle gitt mye for et litt mer anonymt startnummer. Jeg er ute på søndagstur og målet mitt er bare å komme til Mora for egen maskin. Jeg har bevisst ikke sett på klokka en eneste gang underveis fordi jeg veit jeg kommer til å bli skuffa. Det er ekstremt frustrerende at det ikke finnes det minste punch i stavtakene. Det føles som å stange i en vegg gang på gang på gang over 90 kilometer. 

Plutselig er befinner jeg meg i Moraparken, og jeg håper at ingen kjente ser meg når jeg staker på oppløpet og over målstreken. I mål står det en gjeng fotografer, og jeg prøver å kjøre sikk-sakk forbi dem så fort som mulig for ikke å havne på bilder. Jeg tar av meg skia og vandrer mutt og skuffet mot dusjen.     

På mange måter kan man si at reisen fra pulje 9 til pulje 0 i Vasaloppet illustrerer min korte skikarriere. Det har vært en fantastisk reise. I starten dro jeg på renn helt alene. Jeg kjente ingen. Nå treffer jeg på folk på start, i løypa og i mål. Det er alltid kjente fjes. Det er folk jeg har blitt ordentlig glad i. Fra jeg startet å gå skirenn i 2013 har jeg hatt rask progresjon. Jeg har kommet på et nivå jeg nok ikke trodde jeg skulle nå. På samme måte illustrerer Vasaloppet 2017 at progresjonen har flatet ut. Jeg kan ikke lenger regne med å perse hver gang jeg konkurrerer.  At jeg, som er så lite rutinert skulle få starte i elitepulja på Vasaloppet hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett for meg. Når jeg da fikk muligheten var det utrolig kjipt at det sammenfalt med en sykdomsperiode. Hadde det vært et hvilket som helst annet renn hadde jeg holdt meg hjemme. Men når en slik sjanse byr seg kunne jeg bare ikke la være selv om sjansen for at det skulle gå til helvete var overhengende stor. Hadde jeg ikke vært syk tror jeg at jeg skulle klart å forsvare plassen jeg fikk tildelt i eliteledet på en grei måte. Det smerter meg at sykdom ødela noe som jeg har trent målrettet mot så lenge og som potensielt kunne blitt veldig bra. 

Jeg har ikke giddet å studere resultatlista mer enn at jeg veit at jeg ble nummer 46, og at jeg gikk på 5.33 og noe. Det får holde. Orker ikke tenke mer på det. Nå vil jeg bli frisk og så vil jeg kose meg på ski. Det er jo derfor jeg driver med det her.

Grattis til Maren som gjorde et kjemperenn og ble nummer 19!

Heisann, Montebello!

Formen har sittet langt inne i vinter. Det hjalp nok ikke akkurat å reise to uker på bryllup i Australia midt i januar hvis målet er å bli god på ski, men søren heller, er ikke hver dag man blir invitert i bryllup down under. Vinterens første skirenn ble dermed Mattila 5. februar. Helga etter gikk jeg i Toblach, og forrige helg klinte jeg til med Montebellorennet. Håpet er å lure inn en slags formtopp til Vasaloppet om halvannen uke.

Jeg har aldri gått Montebellorennet før, men min venninne Lisa og jeg har flere ganger snakket om at vi burde kle oss ut som nikkersadelen man blant annet kan finne på Hafjell – med lusekofte, nikkers, ullstrømper, dyre solbriller med reim rundt nakken, en gammel sekk med flagg i sidelomma og sjampis. Der skal vi sitte i klappstoler med et glass champagne i hånda og heie med et «morn du!» hver gang en løper kommer forbi.

Stjålet helt ukritisk fra http://thegiant.blogg.no/fashion.html. Egentlig er jeg bare misunnelig fordi jeg ikke eier motesans og heller går i kondomdress som gjør at jeg ser ut som en stutt klovn.

Så langt kom vi aldri, så da jeg fortalte Lisa at jeg skulle gå Montebellorennet lovte jeg henne å si «morn du!» i det jeg gikk over målstreken. Som en slags kompensasjon.

Montebellorennet meldte om plussgrader og klisterføre. Jeg er ganske god på å smøre ski til tur, men jeg har tilnærmet null erfaring med å preppe ski til konkurranser utover å se på at det blir gjort. Der er jeg god. Jeg har plukket opp at fluor ikke er så nødvendig på tørt og kaldt føre, men at dersom jeg skal klare å hevde meg på mildere og bløtere føre er det et must. Visstnok. Jeg eier heller ikke rilljern eller ruller, og eneste glideren jeg har er LF6. Derfor landet jeg på å gå på skia fra Toblach, men jeg gjorde ingenting med gliden. Jeg fulgte smøretipsene på hjemmesidene til rennet og la tre lag med klister. Da jeg kom på start skulle det vise seg at de tre lagene jeg mente var tynne, var det motsatte av tynne. Heldigvis hadde Bjørn Myhre Sport stand på start, så jeg tok med skia dit. Jeg spurte en Bjørn Myhre-mann om han kunne hjelpe meg med det litt i overkant tjukke klisterlaget jeg hadde lagt. Han så først på skia mine, og så på meg noen store, litt triste, eller kanskje mest oppgitte øyne før han nikket. Så så han på kollegaen sin og sa:

"Åssen skal vi gjørra dette her, a?"

Skia skinte med en halvmeter klister i festesonen, og jeg følte meg som en av de jeg gjør narr av når jeg ikke er på bloggen. Men Bjørn Myhre-mannen kunne faget sitt og fikk bort klisteret uten at det gikk utover glidsonen (som om det var lagt så mye arbeid i den, liksom). Jeg ønsket egentlig et renn der jeg kunne gå på blanke ski som forberedelser til Vasaloppet, men da var jeg nødt til å reise mye lenger enn jeg gadd. Dermed falt valget på Montebellorennet. Etter å ha studert løypeprofilen skjønte jeg fort at dette er et renn som ikke passer meg spesielt bra, men som dem sier: man blir ikke god på det man ikke trener på. Jeg har med andre ord veldig godt av å gå renn med mye oppover og nedover, for det er der jeg er dårligst.

De første ti kilometerne av rennet kavet jeg noe voldsomt og ville bare bryte. Men på rundt 15 kilometer klarte jeg endelig å stable en slags avslappa diagonalgang på beina. Jeg forsøkte å si til meg selv at det er bedre å holde litt lavere tempo og treffe med teknikken en å gi full pinne. En ting er å si det, men prøv å få et konkurransehode og en selvhøytidelighet på linje med Trump til å faktisk gjøre det. Det er ingen enkel sak, men da jeg allerede befant meg i «skal-vi-ikke-heller-bare-bryte-og-gå-søndagstur-modus» klarte jeg faktisk å senke farta og heller tenke teknikk.

Brytetanken var usedvanlig sterk, og jeg måtte nok en gang fram med de diplomatiske overtalelsesevnene mine.

Brytetanken: Bryte, bryte, bryte, bryte, bryte, bryte.

Diplomaten: Du veit jo hvor sint du blir når du bryter. Ække verdt det.

Brytetanken: Bryte, bryte, bryte, bryte, bryte, bryte.

Diplomaten: Du trenger den økta her for Vasaloppet, vet du.

Brytetanken: Bryte, bryte, br – kan jo trene godt uten å gå renn, da. Bryte, bryte, bryte.

Diplomaten: Men for selvtilliten sin del taper du sjukt mye på å bryte. Da har du selvtillit på mikropenisnivå i Sälen om to uker.

Brytetanken: Kanke bli særlig mer mikro enn den er allerede.

Diplomaten: Åjoda. Den kan faktisk være både nano, pico, femto, atto, zepto, yocto. Kunne vært verre. Så bare hold kjeft og fullfør.

I hele vinter har jeg hatt vondt i venstre albue på trening, men jeg har aldri kjent noe til den i renn. Før Montebellorennet. Albuen begynte å murre allerede etter et par kilometer, og da staven forsvant ned i et dypt og løst stavfeste på rundt 20 kilometer kvapp den til og skreik.

Albue: Men for faen, Kaja. Drit i.

Jeg: Sorry.

Albue: Kan du ikke i det minste ta tran og smertestillende? Jeg dør her, liksom.

Jeg: Sorry. Men det er en del av gamet.

Albue: Jeg mener det. Drit i.

Jeg: Pigging på rulleski tåler du liksom, men med en gang du kommer på snø gidder du ikke mer. Skjerp deg.

Albue: F U.

Det var lite kakser med sjampis å spore i Vestskauen, men en gjeng joviale party peeps hadde satt opp gapahuk, spikka seg pølsepinner og koste seg med øl og Jäger. De hadde sin egen lille mini-kollen-camp langs løypa midt i skogen, og selv om jeg ikke akkurat følte meg som Johaug da jeg passerte – kanskje heller den litt treigere, litt lavere, litt tjukkere, litt mørkere og litt styggere venninna – var det umulig ikke å smile og føle seg litt bra for det når man ble dynket i heiarop ved passering. Det var også umulig å ikke få litt lyst til å bytte ut blodslit med øl og pinnebrød.

Fra den gangen jeg glemte buksa på fest. (Til mitt forsvar så var det pool party).

Først på 30 kilometer skjønte jeg at jeg kom til å fullføre. Og jeg må si det igjen. Jeg blir serr like overraska HVER GANG jeg skjønner at jeg kommer til å fullføre et renn.

Det gikk verken veldig fort eller veldig sakte inn mot mål, og da jeg krysset målstreken etter 40 kilometer sa jeg et lite «morn du!» til ære for KLM, Montebello, Lisa og alle kakser der ute.

Det ble til slutt en 5. plass totalt, og med upreppa ski og betennelse i albuen bør jeg være fornøyd. Det beste med rennet var at jeg endelig fikk litt godfølelse i diagonalgang, og det har jeg tenkt å ta med meg videre. Albuen ga meg et siste fuck you og straffet meg med å nekte å la meg bøye den resten av dagen. Har du prøvd å drikke sjampis med strak arm, eller?

Milevis ut av komfortsonen og debut i Visma Ski Classics

I helga vil jeg nesten si jeg oppfylte det opprinnelige formålet med bloggen (herregud, det der var flaut å lese igjen). For de som har fulgt med lenge, var hensikten med bloggen at jeg skulle trene meg opp fra å være en middels mosjonist og delta på 10km i NM i langrenn i slutten av januar 2012. Jeg skulle være en slags prøvekanin for å se hvor nære man kan komme verdenseliten med et halvt års målrettet trening. Min teori var nemlig det at jenter generelt ikke tør å stille opp på ting med mindre de føler de er godt forberedt og kommer til å gjøre det bra. Det skulle jeg gjøre noe med. Jeg skulle stille opp og bli knust selv om jeg gjorde mitt beste. Dessverre ble NM aldri noe av da jeg ble lagt inn på akutten på Ahus med alvorlig blodmangel i starten av januar 2012.

Siden har det aldri blitt noe NM, men jeg ble like fullt bitt av basillen og har gått et tyvetalls renn, riktignok av lengre karakter enn den klassiske ti-kilometeren. Jeg har allikevel kviet meg for å stille opp i NM da jeg ikke føler meg god nok. Jeg har blitt et offer for det jeg skulle bekjempe.

Men så, i helga fikk jeg muligheten til å gå Visma Ski Classicsrennet Toblach-Cortina i eliteklassen for Team Synnfjell. Jeg hadde planer om å gå rennet uavhengig om jeg fikk gå i elite eller ikke. Jeg har startet i eliteklassen før, ved slump må man nesten kunne si, i fjorårets Kaiser Maximillian Lauf. Den gang gikk jeg mest for min egen del og endte opp med å bryte, men nå skulle jeg gå for et team, og aller helst sanke poeng.

Vi var 15 damer som startet i elite, en halvtime før herrene og resten av løperne. Jeg var pissnervøs før start og var et lysår utenfor komfortsonen min. Målet var å ikke bli sist i eliteklassen, men jeg skulle også være fornøyd om jeg kom innen tre minutter etter nest siste dame. De negative tankene kom allerede før start og gjorde en god jobb for å bryte ned selvtilliten som allerede var mikroskopisk.

Negativiteten bare: Lol, Kaja. Du har jo ingenting her å gjøre. Hvem er det du har ligget med for å få starte i eliteklassen, egentlig?

Med luka fra Kaiser Maximillian Lauf friskt i minnet, var jeg livredd for å fucke det opp ut fra start og bli hektet av allerede der. Vi husker alle luka fra Seefeld, men jeg kan poste bildet på nytt til glede for nye lesere:

De 14 superkvinnene og jeg stilte oss opp på plassene våre, TV-helikopteret sirklet over startsletta og TV-scooteren sto klar da det var 30 sekunder igjen til start. Jeg inntok noe som liknet en startposisjon, det ble plutselig stille, publikum holdt pusten, og jeg svelget og blunket og klarte ikke feste blikket på noe som helst. Sjansen for at jeg skulle få TV-tid var heldigvis liten, men den tiden jeg i så fall kom til å få, var ut fra start, og når jeg kom til å bli tatt igjen av de beste herrene, mest sannsynlig som første dame.

Jeg var like treig på avtrekkeren som alltid da startskuddet gikk, og den desidert siste over startstreken. Heldigvis fikk jeg opp farta like etterpå, og plutselig lå jeg på bakskia til Astrid Øyre Slind.

Negativiteten ga meg en ny albue i siden og bare: Oh lord. Her lukter det smell. Du kanke henge på hu der du, vettu.

Heldigvis – eller uheldigvis – smatt det inn ei dame i mellom, så jeg hang meg på henne i stedet og fikk smelt igjen kjeften på negativiteten. Vi gjorde en sløyfe på startsletta, og der jeg hang med relativt greit over toppen, ble jeg frasklidd nedover. Jeg lå side om side med TV-scooteren som fulgte lagvenninne og innehaver av kvinnenes ungdomstryøe, Svenja. Heldigvis for meg smatt scooteren avgårde, for i det vi skulle ut av startsletta, kjørte jeg som så mange ganger før venstre stav i skia i stedet for i snøen og gikk på snørra rett foran en stor gjeng tilskuere. Staven satte seg fast under skia, og jeg kom meg ikke løs før jeg hadde blitt passert av enda et par løpere. Innen jeg kom meg på beina igjen var jeg nest siste dame, og syra hadde tatt bolig i bein og armer.

Beklager bildekvaliteten, men HVA ER DET jeg holder på med baki der? Bildebevis på dårlig start.  Helt til venstre i polkadottdrakt for de som måtte lure.

De første 15 kilometerne hadde jeg gode ski og fikk svar på stakinga. Avstanden opp til teten ble selvfølgelig fort stor, men jeg lå og knivet med siste dame. Jeg tok henne i stakepartiene, mens hun tok meg i diagonalpartiene. Vi komplimenterte hverandre for godt, og vi kunne på ingen måte dra nytte av hverandre. Etter 15 kilometer skulle vi gå noen runder inne på stadion i Toblach, og jeg visste at jeg kom til å miste dama som var mye bedre enn meg i bakkene. Hun sa takk og farvel og sklei de lange gasellebeina sine opp bakkene, mens jeg kavet og glapp, halvveis staket, og løp fiskebein mellom sporene. Det gikk grisesakte, og jeg la opp for første gang den dagen.

I den fem kilometer lange sløyfa inne på stadion la jeg sikkert opp tre ganger til, og jeg var rimelig enig med negativiteten da den igjen fant veien inn i hodet mitt:

Hvem faen er du som tror at du er god nok til å starte i elite i Visma Ski Classics? Du har jo ingenting her å gjøre.

Jeg: Jada, jeg veit det.

Negativiteten: Og så skal du liksom gå Birken? Du kan jo ikke gå med feste, jo. Se på deg selv, da!

Jeg: Jeg veit. Men nå har jeg meldt meg på, så da må jeg gå.

Negativiteten: Birken kommer til å gå så ræva uansett at du kanskje bare skal stake hele dritten? Med de diagonalferdighetene dine blir du jo sist uansett. Kan i det minste få litt kudos for å stake.

Jeg: Du har nok rett. Kanskje jeg bare skal stake.

Negativiteten: Jeg har alltid rett.

Til tross for indre demoner klarte jeg å glede meg over italienerne som sto langs løypa og heiet, faren til Svenja som dukket opp flere plasser for å gi meg drikke og den storslåtte naturen. Etter at jeg hadde labbet meg igjennom stadion i Toblach begynte den nesten 20km stigningen opp mot løypas høyeste punkt på 1600 meter. Jeg hadde 30 kilometer på å ta igjen dama som ikke kunne stake i det perfekte staketerrenget, og så fram mot oppgaven. Det var bare det at da jeg kom ut av kunstsnøen på stadion og over på natursnøen, så stoppet skia fullstendig opp. Det gikk rett og slett ikke framover. Dum som jeg var hadde jeg lagt en nervelag med smøring før start, og det fikk jeg betale for nå. Jeg skulle jo gått på blankt.

Fortsatt dårlig bildekvalitet, men det kom seg. Måtte bare droppe diagonalgangen.

Jeg hørte TV-helikopteret som fulgte herreteten komme nærmere og nærmere, og jeg skjønte at jeg kom til å bli første dame til å bli tatt igjen. Igjen så jeg for meg kommentarene jeg hadde fryktet fra kommentatorene på TV under Kaiser Maximillian Lauf: "Ja, dere. Her har vi en av de dårligere kvinneløperne som blir tatt igjen av herrene. Det spørs vel om skiløpere på dette nivået kanskje ikke skulle fått lov til å være med her i dag."

Da TV-scooteren etter en stund kom opp på siden av meg gjorde jeg meg klar for en svært uønsket TV-opptreden. Inn med magen, ut med puppene og fram duckfacet. Jeg angret instinktivt på at jeg ikke hadde tatt restylane før rennet og bekymret meg for at alle blir tjukkere på TV enn de er i virkeligheten. Så da la jeg opp igjen.

Etter ytterligere fem kilometer så jeg nest siste dame langt foran meg. Det tok noen kilometer før jeg endelig var oppe i ryggen hennes. Tenkte først at jeg skulle la henne dra mens jeg slappet litt av, men det gikk altfor sakte. Jeg gikk ut og dro forbi, og til min store forbauselse hang hun seg ikke på. Tenk – jeg var ikke sist!

De siste kilometerne mot toppen snudde jeg meg ofte og jobbet som en idiot for ikke å bli tatt igjen. Det var som de drømmene der man blir jaktet på, men man får ikke til å løpe. Det var som å løpe i tykk risengrynsgrøt laget på H-melk eller noe sånt.

Jeg gledet meg til å bikke toppen og ta fatt på de siste tolv kilometerne som skulle gå slakt nedover. Sola hadde kommet fram, og det begynte å bli veldig mildt. Jeg så for meg blanke sport og gledet meg, for der visste jeg at skia mine kom til å sparke rumpe, på godt norsk.

Men, så feil kan man ta. Sola hadde vært oppe en stund og omformet snøen til ekte påskeslaps i nedoverbakkene. Jeg ble tatt igjen av menn som satt i hockey mens jeg selv ikke hadde sittet i hockey siden inne på stadion i Toblach for 20 kilometer siden. Mens jeg staket nedover bakkene var førstepri ikke å bli tatt igjen av bakerste dame, mens andrepri var å få litt tæn.

Hver gang jeg hørte stavtak bakfra priset jeg meg lykkelig straks jeg skjønte at det var en mann. Etter hvert hørte jeg speakeren inne på stadion dele ut premier til de tre beste kvinnene, (så slapp jeg å spørre hvem som vant da jeg kom i mål), og jeg skjønte at jeg kom til å klare målet om ikke å ende sist i kvinner elite. Jeg sneglet meg over målstreken, ikke andpusten, bare jævlig seig i arma, og var i grunn storfornøyd.

JEG KOM IKKE SIST!!! Det skulle være caption på instabildet jeg hadde drømt om å legge ut.

Men så, etter at jeg hadde skiftet, kjørt tilbake til leiligheten, dusjet og oppdatert resultatlista 140 ganger, skjønte jeg at siste dame måtte ha brutt. Jeg ble plutselig sykt skuffet over egen innsats. Navnet mitt sto nederst på lista. Ikke bare sto det nederst, det var også ti minutter opp til nest siste dame. Negativiteten var i ferd med å drepe meg fullstendig da jeg ble gjort oppmerksom på at det var totalt høl i huet og dust av meg å være misfornøyd.

Jeg ble bedt om å ta meg sammen, og det ble påpekt at jeg ikke kan sammenlikne meg med de andre damene i eliteklassen. Flere av dem er verdens beste. De lever av det. Og om de ikke lever av det, så studerer de og har masse tid til trening. Jeg er antakelig en av få (eller eneste?) i startfeltet med fulltidsjobb. Dessuten eier jeg bare tre par ski (et kaldpar, et klisterpar og et stakepar) som antakeligvis har ræva kvalitet mot deres omfangsrike skiparker. Dessuten drikker jeg nok også mest, så den sutrete tonen kunne jeg bare legge bort. Ah, det er deilig med unnskyldninger da dere!

Så da la jeg det bort. Prøvde i hvert fall.

Jeg fullførte, og jeg fullførte med stil til tross for en veldig stolt og sårbar selvhøytidelighet. Jeg stilte opp på noe som jeg ikke følte meg klar for, og var langt utenfor komfortsonen. Jeg levde endelig opp til formålet med bloggen.

Men jeg vurderer fortsatt å stake Birken. Jeg suger jo balle i diagonalgang.

Sesongdebut: en overraskende seier i Mattila

Åkei. Jeg er ikke lenger rennjomfru. I sesongen 2016/2017, that is. Herregud, har jo gjort det før, da. Knis. 

Neste helg skal jeg gå Cortina Toblach i Italia, og jeg kjente det var på høy tid å sparke i gang sesongen hvis jeg ikke skal bli fullstendig ydmyket på NRK lørdag morgen (det kommer til å skje og det kan du se ydmykelsen på TV).

Derfor var planen å gå Stenfjellrunden på lørdag. Men så traff jeg på en kollega, la oss kalle ham Karl, fordi det er det han heter. Karl fortalte at sa han skulle gå Mattila på søndag. Jeg hadde skikkelig lyst til å gå Mattila i fjor, men det kræsjet med Kaiser Maximillian Lauf. Derfor var jeg ikke vond å be, ikke at jeg ble bedt, jeg nærmest eglet meg innpå og maste om å få slenge meg med på Mattila. Flaks for meg så er Karl en sjukt trivelig fyr som ikke har hjerte til å si nei, så da ble jeg med.

Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle, men som man gjør i konsulentbransjen winga vi det og faket det til we made it, og fem minutter før start hadde jeg rukket å etteranmelde meg, klæsje på noe smurning, snøre på kondomdressen og legge ned skia et sted bak i feltet. Oppvarminga kunne vi se langt etter.

Startskuddet gikk, og jeg merket fort at jeg hadde bakglatte ski. Det stoppet fullstendig opp i feltet da vi skulle ut av startsletta og inn i skogen. Jeg staket utenfor sporet i nysnøen der jeg øynet luker, men allikevel ble det mye køgåing de første fire kilometerne. Skulle man avansere var det for det første umulig, og for det andre måtte man ut å bøyte i nysnø om det ikke var umulig. Jeg så tidlig ei dame med et rødt startnummer som manøvrerte seg lett framover i feltet mellom alle gubbene. Jeg ble inspirert og ble litt mer rasshøl i forseringene, heldigvis uten å knekke noen av gubbene sine staver eller ski.

Etter seks kilometer kom Karl stakende i noe som så ut som et bedagelig tempo og ba meg legge meg på bakskia hans. Jeg la meg ut, men sporet vi gikk i var nesten ikke brukt og mye tyngre enn det jeg hadde gått i så langt. Jeg klarte ikke å følge, men klarte akkurat å legge meg inn foran dama med det røde startnummeret. Vi befant oss i slakt motbakketerreng, og jeg sleit big time med feste og teknikk og kavet som en debuterende seksten år gammel gutt. Jeg hadde ikke snøring på hva jeg holdt på med.

Terrenget slaket ut og jeg fant meg en gubberygg som jeg sørget for å utnytte til det ytterste. Stakinga satt, og dama med det røde startnummeret slapp. Jeg koste meg som kjærrringheng helt til jeg byttet til det raske sporet og plutselig endte opp med å dra gubben de neste seks kilometerne (ikke lov å si, eller?). Jeg gjorde en - om jeg må si det selv - kjempejobb i å dra gubben opp i toget foran oss, mens jeg selv aldri klarte å henge meg på. Dermed ble jeg gående alene fra 15 kilometer og til mål på 42,7 kilometer. Det er så typisk meg, altså. Ender alltid opp aleine, liksom. Neida. Det er ikke synd på meg. Jeg fikk kline til slutt. Måtte bare bli 16 først.

Jeg hadde øyeblikk av typen fem sekunder av gangen der jeg følte at klassiskteknikken satt inntil jeg fikk glipptak fra helvete og begynte med småtrippinga igjen. Skjønte fort at jeg bare kan gi opp klassisk. Her må det stakes. Må bare få litt større guns først.

Vi dro med oss halve premiebordet.

Halvveis ut i første runde fikk jeg høre at jeg lå som andre dame, og jeg trodde egentlig at jeg skulle komme i mål som nummer to. Da jeg var på oppløpet hørte jeg plutselig speakeren annonsere meg som første dame, og jeg så en fyr med løssnusen sprutende ut av kjeften halsende mot meg en en krans. Karl sto langs oppløpet og flirte fra øre til øre. Jeg stoppet opp, stakk armene ut til side, så på Karl og sa "what the fuck?", men rakk ikke mer før jeg hadde en krans rundt halsen som jeg var sikker på ikke skulle få plass over det svære bakhodet mitt. Jommen ble det ikke seier i sesongens første renn. Overhode ikke forventet, men selvfølgelig taktisk smart da alle de gode norske gikk NM-stafett på Lygna eller hadde treningshelg. Ække så dum som jeg ser ut, skjønner du.

Tida jeg gikk i mål på var på ingen måte fryktinngytende (tror den ble ca 2:40), men forholdene var heller ikke spesielt raske, og jeg hadde for første gang i mitt liv preppa skia mine sjæl. Sjukt fornøyd med det, faktisk. Nå har jeg endelig lov til å klage på smøreren.

Med seier i Mattila står jeg plutselig overfor et problem jeg ikke har hatt før, og som jeg aldri før har tenkt over fordi jeg aldri har forventet å befinne meg i en slik situasjon. Hva faen gjør man med en sånn svær, feit krans? Jeg bor på 37 kvadratmeter og har verken peis eller premierom. Har forsøkt å legge den på bordet:

I sofaen (fint verdenskart, sant?):

På TV'en (min gitar og bass, btw):

På badet:

I komfyren:

I senga:

Den passer ikke inn noe sted. Og den får definitivt ikke plassen til The Beatles. Vant også headphones, btw:

Forslag til hva man gjør med kranser?

Om å kombinere trening med livet

Som så mange andre kjenner også jeg på utfordringen med å kombinere lysten til å gå mye og godt på ski med jobb og venner. For å bli god på ski må man gå mye på ski, og jeg får ikke gått så mye som jeg skulle ønsket.

Jobben min er veldig uforutsigbar. Jeg vet aldri når jeg må sitte seint, men jeg gjør mitt beste for å prioritere den ukentlige SKIGO-treninga som stort sett faller på mandager eller tirsdager. Ikke bare er det en utfordring å komme seg fra jobb i tide - den kanskje største utfordringen er at jeg ikke har bil. Når treninga (og snøen) befinner seg en 40 minutters biltur fra leiligheten, noe som tilsvarer ca. 1,5 time reisevei med kollektivtransport, er jeg avhengig av skyss, eller av å låne bil.

Jeg tør påstå at mangel på bil er det aller største hinderet som gjør terskelen for å komme seg ut på de kortere hverdagsøktene høy. Skigåing blir stort sett lagt til helgene med unntak av SKIGO-treninga, mens de resterende dagene fylles med løping og styrke innimellom jobbinga. Det er ikke optimalt, men det er det jeg får til.

I tillegg ønsker jeg også å treffe venner, men jeg merker at det dessverre ofte må vike for trening og jobb. Og her kommer vi til kjernen i min "satsing":

Jeg ønsker ikke å bli best. Jeg ønsker ikke å ofre like mye som de som satser fullt på en idrett, nettopp fordi jeg ikke er spesielt god, og fordi jeg aldri kommer til å bli best. For meg er det viktig å ha et liv ved siden av idretten som innebærer å være med mine fantastiske venner som ikke deler samme entusiasme for langrenn som jeg. Det er viktig å kose seg. 

I blant må jeg ta et steg tilbake og minne meg selv på dette. Jeg driver jo med dette fordi jeg synes det er gøy, og jeg må ikke la konkurranseinstinkt og press fra meg selv ødelegge gleden ved langrenn. Jeg liker å gå på ski nesten mer enn noe annet, men isolert sett ville ikke langrenn gjort meg lykkelig. Nå er jeg midt i en periode der jeg føler at jeg prioriterer skigåinga over alt annet, og det er ikke en situasjon jeg ønsker å være i over lang tid. Jeg har satt meg mål om Vasaloppet, og jeg skal bite tenna sammen fram til da, men etter det skal jeg bruke mer tid på kolleger og venner som mener jeg sier for mye nei til morsomme ting. Jeg elsker å prestere, misforstå meg rett, men det er ikke primært derfor jeg driver med langrenn.

Når jeg treffer bekjente som jeg så godt som aldri snakker med, tror de at jeg satser fullt og er en slags semi-proff. Hvis jeg i tillegg treffer dem på byen med en øl i hånda skjønner de ingenting. Og det er nettopp det jeg har funnet ut er mitt mål med "satsinga": Jeg vil hevde meg i toppen blant de som går mye på ski men som også har mye moro utenfor idrettsarenaen. Med andre ord, hevde meg høyt blant de useriøse seriøse. Det tror jeg at jeg har klart ganske greit til nå.

Her er et knippe av mine kjempefine venner som jeg også liker å bruke tida mi på. Nyttårsaften, that is.

I morgen skal jeg gå vinterens første skirenn. Jeg droppet Stenfjellrunden til fordel for Mattila. I og med at det blir sesongens første renn forventer jeg ikke for mye, spesielt ettersom jeg ikke føler jeg har fått gått så mye på ski som jeg ønsker. Det er riktignok et resultat av en to ukers ferie down under i kombinasjon med lite snø i Oslo, jobb og mangel på bil. I morgen får vi se om jeg fortsatt hevder meg blant de useriøse seriøse.

Ettersom jeg begynte dette innlegget med å liste opp utfordringer som gjør at jeg ikke får trent nok har jeg under laget en oversikt over hvor mye treningsukene mine kan variere alt ettersom det er ferie, hytta i helga eller Oslohelg. For de som finner sånt interessant. For alle dere andre vil jeg anbefale dere å sutte å lese her.

La oss begynne med jula. For tredje året på rad droppet jeg dobbelbursdagen til to gode venninner i romjula for å få gått mest mulig på ski. Det gjør vondt, men til gjengjeld prioriteres nyttårsaften med venner:

25.12: 1. Ski inn til hytta med sjukt tung sekk (35min) // 2. Lapskausskøyting (55min)

26.12: 1. 5x10min stakeintervaller på blanke ski + 5x150m hurtighet (1t 35min) // 2. Rolig skøyting (2t 15min)

27.12: Urd. Rolig klassisk med sekk og anorak (3t 30min)

28.12: 1. 6x8min klassiskintervall med feste + bolle på Pellestova (2t 30min) // 2. Fantastisk skøyteøkt i solnedgangen (1t 50min)

29.12: Julas lengste. Rolige 70km klassisk (5t 30min)

30.12: Rolig skøyting på sugeføre (2t 20min)

31.12: Rolig nyttårshalvmaraton med en gjeng løpeglade folk. 21.3km (2t)

Totalt 24 timer, 292 km

Så kan vi ta første uke hjemme igjen etter Australiaturen. Fikk meg en tur på hytta den helga:

23.01: Rolig jogg (1t)

24.01: SKIGO-intervall. Jeg kom for seint på trening, så det bar rett ut på et langt førstedrag for å ta igjen resten. 28min (i3) - 4 - 3 - 3min. Pause 2min (1t 20min)

25.01: Hvile aka jobb

26.01: Rolig skøyting (1t 25min). Fikk låne bilen til pappa. Score.

27.01: 1. Rolig jogg til jobb (40min) // 2. Ski inn til hytta med sekk (30min)

28.01: Lapskausøkt med inkludert 4km stakedrag (3t)

29.01: 1. Stakeøkt på blanke ski (1t 50min) // 2. Ut fra hytta med sekk (30min)

Totalt 10 timer 25 min, 131 km. Det er sjelden jeg er oppi ti timer i løpet av uka med mindre jeg kommer meg på hytta. Bare så det er sagt.

Vi kan avslutte med denne uka. Jeg har forsøkt å trappe ned litt med tanke på rennet i morgen, men jeg skulle gjerne tatt meg en liten skitur i dag. Jeg har som sagt ikke bil, så da ble det med joggings i stedet. Planen var også intervaller på onsdag, men jobb gjorde at det måtte tas torsdag morgen på vei til jobb i stedet.

30.01: Stakeintervaller med SKIGO: 2-1-2-1-2-1-2-1-2-1min. Pause 2 min. (1t 25min)

31.01: Styrke før jobb (55min)

01.02: Hvile aka jobb

02.02: 7x3min (i3) med sekk til jobb (50min)

03.02: Rolig jogg hjem fra jobb (50min)

04.02: Rolig jogg for å holde i gang beina (45min)

Foreløpig total: 5 timer 50 min, 42 km. 

All treninga finnes for øvrig også på Strava.

Avslutter innlegget med bilder av to ting jeg liker veldig godt. Ski og venner.

Herregud, dette ble et veldig schizofrent innlegg. Beklager det.

Aner ikke hva som skjedde med skrifta.

Livstegn

På tide med et lite livstegn, eller?

Ulempen med å blogge så sjelden som jeg gjør er at det blir vanskelig å ta opp tråden. Hvor skal jeg starte? I jula? Nyttår? I dag?

Skal forsøke å fatte meg i korthet:

Jeg fikk trent sjukt bra i jula.

Litt mer utfyllende:

Flyttet inn på hytta i romjula og kjørte på med enten to økter dagen eller én lang tur. Det ble intervaller og rolige økter, og jeg klarte heller ikke denne gang å holde meg unna lapskausøktene. Her er det spesielt to økter som skiller seg ut. Den ene økta var en skøyteøkt i solnedgangen. Himmelen var ildrød, og i det jeg skøytet opp på høyden mellom Hitfjell og Kriksfjell klarte jeg ikke lenger å holde igjen. Jeg fikk et øyeblikk av lykke midt i mellomgulvet og kjørte på resten av økta selv om kroppen begynte å bli bra mør etter mange lange dager på ski. Jeg var i ekstase.

Den andre økta som skilte seg ut var julas lengste tur. 70 kilometer på kryss og tvers i Øyer, på Nordseter og Sjusjøen. Null vind og et fjell som badet i pastellfarger. Med sekken på ryggen stoppet jeg på Sjusjøen for å handle middag etter 50 km. Med fisk, grønnsaker og solo i sekken, kviknet lapskausdronninga til live, og de siste 20 kilometerne var som å hoppe uanstrengt fra pastellsky til pastellsky.

Til slutt endte juleferien på 305 km og 26 timer, hvorav 241 km var på ski, mens de resterende 64 km var til fots.

En av grunnene til at jeg kjørte såpass hardt (til meg å være) i jula var fordi jeg var invitert i bryllup i Australia på nyåret. Dermed skulle ullstilongs og kulde byttes ut med bikini og sol i to uker. På vei til Australia hadde jeg to dager i Jakarta der jeg sørget for å kjøre noen harde mølleøkter før jeg igjen skulle sette meg på flyet. I Australia var målet vedlikehold, men jeg klarte også å presse inn et intervall innimellom de rolige øktene i 35 grader og bryllup og catch-up med gamle venner.

Første dag tilbake på norsk jord kjørte jeg til Sørkedalen og dro på med stakeintervaller opp til Heggelivann helt omtåka og jetlagget i huet. Usikker på hvor lurt det var, men det var i det minste deilig. To dager seinere ble det enda en intervalløkt i Sørkedalen på tirsdag, og nå har jeg nettopp kommet hjem etter en rolig økt, igjen i Sørkedalen.

I morgen bærer det på hytta med en håndfull kolleger, og jeg har tenkt å bruke et par av dem som hare, samt lure til meg et og annet triks. På tross av en god tidligvinter med mye mer skigåing enn i fjor, virker diagonalgangen min enda mer ubrukelig i år enn tidligere. Kanskje er det bare alle andre som har blitt bedre mens jeg står på stedet hvil. Hvem vet?

Videre er planen å fortsette å holde trykket igjennom neste uke som kulminerer i Stenfjellrunden. Deretter er planen å slippe opp før Cortina-Toblach står på planen 11. februar. Deretter er det bare to ledige helger før Vasaloppet braker løs 5. mars.

Herregud, nå ble jeg stressa. Det er jo altfor kort til. Må finne meg et renn 18. eller 19. februar, ser jeg.

Hjælp.