Skal du ikke gå Birken? Helt sikker?

Birken. Det norskeste av det norske. Menn og damer i alle aldre – men spesielt menn i midtlivskrisa med god økonomi som jakter status blant finansvennene sine, skal vi tro fordommene – kler seg i litt for trange, litt for gjennomsiktige kondomdrakter, og tror de kler dressen like godt som Sundby eller Bjørgen. Sekken sørger vi for at ikke veier et gram over de obligatoriske 3,5 kiloene, men rundt livet teiper vi en ukerasjon med altfor søte og kvalmefremkallende gels og et lass med energibarer som gjør det faste lørdagsgodtet til skamme. De ivrigste av oss slenger nedpå ei litta flaske med OMO Ultra vaskepulver for en ekstra boost før vi løper det vi makter for å sikre oss den beste startplassen i startpulja.



Faktum er at de aller færreste av oss kler kondomdress like godt som de vi ser på TV. Så kan man jo alltids diskutere om noen i det hele tatt kler kondomdress, men den diskusjonen lar vi ligge for nå. Et annet faktum er at de færreste av oss strengt tatt trenger arsenalet med gels vi har festet rundt livet. Vi trenger så definitivt ikke å tylle i oss vaskepulver for å slå CEO’en i den konkurrerende bedriften nede på Aker Brygge. Men så lenge vi tror at vi trenger det, rydder vi plass i lommeboka til fluorpulver med kilopris høyere enn kokain, eller vi leier inn en Lillehammerløper til å gå under vårt eget navn for å slå han klysete advokaten med det glætte håret som bor i et litt dyrere hus litt lenger opp i åsen enn oss selv.

Det er ikke dette som er Birken. Dette er fordommene om Birken. Fordommer er en velsignelse fordi det er lite som er morsommere enn å sette folk i bås. I dette tilfellet fungerer fordommene også som bensin på et bål som brenner seg ut av proporsjoner og skaper et bilde for utenforstående som på ingen måte svarer til virkeligheten. For Birken er så mye mer enn den klassiske næringslivstopp-fordommen. De fleste som har gått Birken veit det. Det blir kanskje feil å si at folk som går Birken er et tverrsnitt av befolkningen, men næringslivstoppene er i hvert fall ikke i flertall over fjellet. Det er bare avisene deres som roper høyest om arrangementet og rydder spalteplass for en catfight mellom alfahannene i dressbukser med press.

Jeg har vært heldig og blitt kjent med et par av gutta vest for elva, og jeg har lært at vi deler nøyaktig den samme gleden over å skli over Glåmene en tidlig lørdag morgen. Også de jakter følelsen av at alt «klaffer», og nyter synet av marka som har kledd seg i sin fineste drakt. De liker følelsen av å ha tatt seg ut, og de har nærmest et nevrotisk forhold til å sjekke yr.no hvert minutt siste uka før et renn. Det fine med langrenn er at det er lett å elske hvis man først gir det en real sjanse. Det dumme med langrenn, er at det virker som et utstyr- og statusjag uten like hvis man observerer det fra sidelinjen. Det aller dummeste med langrenn, er at dersom man kombinerer det med fordommene mot Birken, så blir terskelen for å delta veldig høy.

Ja, Birken er langt, og Birken er bratt (både opp og ned), så litt forberedt bør man være. Men Birken er ekstremt vakker på fine dager, Birken er sosialt, og Birken dunster av nervøsitet på Tingstadjordet. Birken er full av mennesker med ulike mål og ulike ambisjoner som alle deler én ting: de skal til Lillehammer. 

Og her kommer kjernen av det jeg egentlig prøver å si. Briken er typisk norsk på godt og vondt. Vi liker langrenn, og vi er stolte av at vi liker langrenn. Men, og nå snakker jeg ut i fra observasjoner gjort på renn og løp i utlandet, vi nordmenn lar oss påvirke av fordommene om Birken. Vi leser om merkejaget og tør ikke delta på Birken hvis vi ikke er «gode nok». Dette gjelder for så vidt ikke bare Birken, bare se på Oslo maraton. Da jeg løp Singapore Marathon i 2012 var det en gruppe på nærmere 30 personer som løp sammen med femtimers-fartsholderen. I Oslo maraton tre år seinere observerte jeg tre løpere i sammen med femtimers-fartsholderen. Alle ikledd kompresjonsstrømper og det nyeste innen løpetøy. I Singapore hadde flere kledd seg ut, og i gateløpet «City to Surf» i Sidney så jeg folk utkledd som smurfer og superhelter, og en gjeng Stormtroopers stoppet innom hver bar på langs den 14 kilometer lange løypa. I Marcialonga fyres det av fyrverkeri når sistemann kommer i mål etter drøye 8 timer i skiløypa, mens Vasaloppet deler ut hodelykter til de hundre siste løperne ved siste matkontroll. Disse bruker om lag tolv timer fra Sälen til Mora.

Første året jeg gikk Vasaloppet var jeg useedet og startet i siste pulje sammen med folk som fortalte at de aldri før hadde gått på ski. Nå skulle de gå 90 kilometer. Jeg har fortsatt til gode å møte en nordmann som løper Oslo maraton eller går Birken uten å ha trent for det. Jeg sier ikke at de ikke finnes, og jeg sier ikke at man ikke bør trene for en såpass krevende fysisk anstrengelse. Jeg sier bare at vi bør roe litt ned på hva vi er redd for at andre tenker om oss. 

Du er ikke et dårlig menneske om du blir hentet inn av sperretida på Kvarstad. Du er ikke dårlig om du løper maraton på fem timer. Du er tøff og har guts. Du er tøffere enn de som ikke tør delta fordi de er redd for å bli slått av naboen, eller fordi de er redde de ikke klarer tidsmålet de har satt seg. I tillegg får du erfare at Birken ikke består utelukkende av alfahanner fra Oslo vest, og om du treffer på noen av dem er de etter alt overmål særdeles hyggelige folk. Du vil også få en fantastisk naturopplevelse og kjenne tilfredsheten ved å krysse målstreken etter 54 kilometer over fjellet. Og om du er redd for at noen skal finne deg langt nede på resultatlista, kanskje til og med bak merketida, kan jeg trøste deg med at de aller færreste bryr seg. 

Så ikke bry deg du heller.

Gubbeheng: Hvordan rolige treningsturer alltid blir konkurranse

Se for deg følgende: Det er skyfri himmel, et par minusgrader og panserspor i marka. Du er ute på en rolig skitur og nyter forholdene. Snøen glitrer mot deg fra alle kanter, og du kjenner at sola så smått avgir varme der den for første gang på lenge står høyt på himmelen. Du har spikerfeste og god glid. Teknikken sitter, og du vet innerst inne at det ikke er noe annet sted du heller vil være enn akkurat her, akkurat nå. Foran deg ser du en mann som tilsynelatende er ute i samme ærend som deg. Han ser ut til å ta livet med ro, og det tar ikke mange stavtakene før du er på bakskia hans. Med god klaring til den møtende barnefamilien hundre meter lenger frem som benytter seg av både motgående spor og skøytetraseen, legger du deg ut til venstre for å forsere. I det du kommer opp på siden av mannen, øker han farten, og gjør at du må legge inn et ekstra gir for å forsere. At du må sette inn turboen for å unngå et stygt kræsj med den møtende barnefamilien, eller en bråstopp for å legge deg inn igjen bak mannen, ser ikke ut til å krysse tankene hans.

Med et lite magadrag rekker du akkurat å smette inn i sporet foran mannen før dere passerer barnefamilien. På grunn av forbikjøringen er farta di ganske mye høyere enn da du tok igjen mannen, men du merker fort at mannen har klistra seg fast på bakskia di. Du kan derfor ikke skru ned farta til ditt opprinnelige turtempo da mannen kommer til å gå forbi deg til tross for at du nettopp gikk forbi ham, noe som alle vet blir for dumt. Rettelse: alle med konkurranseinstinkt vet det. Du opprettholder forbikjøringsfarta, og må jobbe en liten kilometer til før mannen endelig slipper.

La oss stoppe litt her.

Dette er et fenomen som er godt kjent på sykkel under uttrykket «å legge seg på hjul». Når det kommer til langrenn, lanserte jeg i 2014 begrepet «gubbeheng» om denne måten å gå på ski. Jeg definerte gubbeheng som følgende:

         
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

Siden jeg først omtalte gubbeheng i 2014 har jeg hatt utallige gubbehengopplevelser, og jeg vil derfor revidere definisjonen ørlite grann. Gubbe defineres ikke lenger ut ifra alder. Gubber som driver med gubbeheng kommer i alle aldre og alle fasonger. De kan være 20, 30, 40, 50, 60, og 70 år. Det er selve henginga som gjør dem til gubber, ikke alderen. I tillegg finnes det gubbekjærringer. Det er damer som utfører gubbeheng (eller kjærringheng om du vil). Jeg vil selv plassere meg i kategorien symptomatisk gubbekjærring. Jeg henger meg sjelden på de som passerer meg i løypa, men hører jeg at noen nærmer seg bakfra, samme hvor rolig tur jeg er ute på, setter jeg opp tempoet og tenker at personen bak skal måtte jobbe for å komme forbi. Jeg kaller dette klassiske gubbekjærring-symptomer, og jeg regner med at diagnosen slår ut i full blomst en gang etter fylte femti år. Da kommer jeg til å bite meg fram og henge også når jeg har blitt forbigått.

Gubbeheng er sjukt irriterende. Samtidig er det lite som er mer tilfredsstillende enn å parkere en gubbe etter en lang fight opp til Heggelivann. De beste gubbene er de som takker for kampen, strekker ut hånda som en klump og gir «fist-bump» og en god dose gubbekudos. Dersom gubben vinner på ærlig og redelig vis, det vil si uten å skøyte hvis det er klassisk vi går, er det også helt greit.

Men som man sier på godt norsk: «it takes two to tango». En gubbe får ikke utført henginga si uten noen å henge på. Og når den som blir utsatt for gubbeheng er av typen sta som faen og med konkurranseinstinkt herfra til helvete, er det ikke rart det blir satt fart i sporet. Jeg kan si så mye jeg vil at gubbeheng er ekstremt irriterende. Men når jeg selv er ei gubbekjærring av ypperste rang som lar hver i1-økt bli en i3-økt på grunn av gubber med provoserende identisk konkurranseinstinkt som meg selv, har jeg bare meg selv å takke. Så kan jeg tenke at på neste treningsøkt, da skal jeg gå rolig hele veien. Men innerst inne veit jeg at det ikke kommer til å skje. For det er alltid en gubbe på tur. Og han vil alltid henge. Og ei ekte gubbekjærring klarer aldri å la være.

Hvorfor jeg ikke har blogga på en stund, og hvorfor jeg ikke skal gå renn i vinter

Nå har det vært stille her en stund. Og det er hovedsakelig fordi jeg ikke har gått noen skirenn i vinter. Altså, jeg kan jo skrive om andre ting også, men jeg har bare ikke giddet. Før nå.

Hvorfor jeg ikke har gått skirenn, spør du? For å være helt ærlig så har jeg rett og slett ikke hatt så lyst. Jeg la ned flerfoldige timer målrettet trening og droppet sosiale happenings for å gå på ski i fjorårssesongen. Det var jo noe jeg ville, så det i seg selv var helt greit. Men da jeg gikk igjennom sesongen med lave jernverdier uten å vite det, og da jeg i tillegg ble griseforkjøla ti dager før Vasaloppet som var MÅLET, og som for øvrig gikk til helvete, mistet jeg det lille jeg hadde av motivasjon.

Jeg følte ikke jeg var god nok på ski til å kunne forsvare å gang på gang sette til side sosiale invitasjoner fra venner som ikke går på ski. Jeg stakk på intervalltrening på bursdagen min og feiret med et wienerbrød og te i sofaen etterpå, mens vennene mine hadde invitert på taco. Dette er ikke til forkleinelse for andre som legger ned like mye eller mer trening enn det jeg gjorde, for jeg er jo ingen målestokk. Jeg følte bare ikke jeg kunne ofre vennskap for å leve som en supermosjonist/semiproff (stryk det som ikke passer), for å bare være litt over middels god på ski, åkei?

Jeg hadde håpet at motivasjonen skulle komme snikende en gang på sommeren. Da snøen kom i oktober sto jeg med seks rulleskiturer under beltet i 2017. Så da bestemte jeg meg heller for bare å gå akkurat så mye på ski som jeg har lyst til helt uten å måtte ta hensyn til å kjøre de og de øktene da og da for å toppe formen, for så å restituere før konkurranser. Det har resultert i noen fantastiske langturer, null intervaller på ski, og flere timer på ski i januar og februar enn tidligere år. Og jeg elsker det.

Nå er første mål på planen Boston Marathon 16. april, så litt må jeg jo trene. Tid? Har ikke tenkt så mye på det. Jeg skal bare løpe i Boston. Det er kult nok i seg selv. Jeg løper et par ganger i uka og går på ski et par ganger i uka og har det veldig chill. Helt prima, faktisk.

Så nå kommer det ingen konkurransereferater på en stund, men noe annet kommer. Lover.

Se som jeg koser meg, da!

Når vinteren kommer tidlig

Vi som elsker å gå på ski deler en hemmelighet. En hemmelighet som ingen andre vet om. En hemmelighet som ikke kan formidles med ord. Ikke fordi det er så hemmelig at ingen andre får lov til å vite hva det er, men fordi man må elske å gå på ski for å forstå hvor deilig hemmeligheten er. Hemmeligheten er vanskelig å formidle med ord fordi det ikke er en vanlig hemmelighet. Det er en følelse. Og følelser kan være vanskelige å omsette i ord.

Hemmeligheten deler vi hele året, men det er på tidligsnø at den er på sitt sterkeste. Når vi er på vinterens første skitur. I oktober. Kanskje kan det beskrives på denne måten:

Se for deg en bjørkeskog i mai. Etter en lang vinter har skogen på nytt kledd seg i lysegrønt. Solen trenger igjennom de lysegrønne, nyutsprungne bladene. Innimellom trærne ser du ei lita jente med fregner og brunt, bustete hår. Hun snurrer i en akse rundt seg selv og trekker den friske vårluften dypt ned i lungene før hun åpner munnen og skriker av full hals. Skriket får bladene på de nærmeste trærne til å rasle i sola. Den sterke jentestemmen bærer godt mellom de hvite bjørkestammene. Du kan høre på skriket at hun ikke er redd. Ikke er hun sint heller. Skriket som sprer seg mellom trærne er lyden av en glede så sterk at den ikke har plass i brystet. Den må ut. Jenta er Ronja Røverdatter.

Se for deg at du står i en bås på 1x2 meter inne i et mørkt rom. Noen stråler av sollyset siger igjennom de små vinduene som er sparsommelig spredt utover betongveggen. Solstrålene treffer et bestemt punkt i rommet, på et bestemt tidspunkt på dagen, og flytter seg bortover veggen ettersom timene går. Spesielt på morgenen og på ettermiddagen avdekker sollyset et rom fullt av støv. Ikke lukter det spesielt godt heller. Alle i rommet driter og fiser når de føler for det, uten å ta hensyn til deg, og driten blir spadd vekk en gang eller to i løpet av dagen. De nærmeste naboene dine står en halvmeter fra deg, én til høyre og én til venstre. Når den ene driter slikker den andre seg i nesa. Og sånn holder de på. Dag ut og dag inn. Det eneste du får av mosjon er å stampe litt med beina, bøye hodet for å spise mat, drite og slikke deg i nesa. Innimellom kommer det noen og drar deg litt i jura, så litt kroppskontakt får du. Du klarer ikke lenger å telle dager, men du regner ut at du må ha stått i båsen i flere måneder. En dag blir du løsnet fra båsen din og fulgt mot en stor dør sammen med alle de andre. Dere står og tripper bak døra og du presser deg helt fram. Du har vært med på dette før og skjønner at du endelig skal få kjenne sola mot kroppen igjen. Du kjenner loppene formelig bruse i blodet. Det klør i beina som nesten har visnet bort i løpet av vinteren. Døra åpnes opp, og for første gang på et halvt år kan du løpe så fort du vil, du kan hoppe så høyt du bare klarer og du kan rulle i søla hvis du vil det. Gleden uttrykker du gjennom impulsive hopp og sprett, og om det hadde vært mulig, så hadde hodet ditt eksplodert, for så glad er du.

I begge eksemplene over beskrives gleden av endelig å komme ut i friheten etter en lang og mørk vinter. Vi som elsker langrenn elsker vinteren like mye som andre elsker våren. Når vi spenner på oss skia for første gang på vinteren er det som om vårskriket til Ronja er på vei ut av brystet, og vårsleppen av kyra kribler i beina. Trikkeskinnene ligger innbydende foran skituppene, mil på mil. Vi trykker skia ned i snøen og sparker i fra. Skia sitter som et skudd på den kalde snøen og vi sklir innover fjellet. Man ser det i ansiktene våre når vi går forbi hverandre i løypa. I motsetning til seinere på vinteren, hilser alle på hverandre. Ikke bare hilser vi, man ser at ansiktene våre lyser opp i noe mer. Noe genuint og ekte. Hadde det ikke vært for ørene, hadde samtlige smil gått hele veien rundt. Vi går forbi hverandre, unge, gamle, menn og damer. Vi vet at vi er heldige. Vi nikker til hverandre med drømmende øyne og store dollarglis. Men vi trenger ikke penger. For vi har hvitt gull. 

Og en felles hemmelighet. 

En agil fortelling om generiske ord vi elsker å bruke

Først vil jeg begynne med å si at jeg er glad i jobben min. Men etter tre år som konsulent har jeg merket meg en større svakhet med gruppen som helhet hva angår språk og kommunikasjon, meg selv inkludert. Første del av dette innlegget er skrevet med kjærlighet - siste del så definitivt ikke.

Konsulenter elsker fine ord som ingen skjønner. Vi bruker ordene som vi bruker smykker. Vi pynter oss med dem. Jo vanskeligere ord, jo høyere opp på rangstigen kommer vi. Ordene vi liker best er de vi ikke skjønner selv. Som for eksempel generisk. Vi konsulenter elsker å bruke ordet generisk. Men spør oss hva det betyr og vi kommer til kort. At det kommer fra det latinske ordet for "slekt" kan nok ingen av oss svare på. Store norske leksikon sier at det kan bety "allmenn eller vanlig, og det motsatte av individuell." Vi bruker det i sammenhenger der det kunne passet å si "generell", men ikke søren om vi tar det ordet i vår munn. Der generisk er som en dyr perle på øreflippen til en fisefin frue fra BygdØ, er generell det samme som bremsesporet i bokseren til en harrytass fra Jessheim.

Vi vil helst ikke snakke norsk som folk forstår. Det synes vi er vanskelig. Hvorfor si "smidig" når vi kan si "agilt"? Hvorfor si "compliance" når vi kan si "etterlevelse"? Under følger en ikke MECE liste over ord vi er veldig glade i å bruke - med forklaring dersom du blir utsatt for noen av oss og ikke skjønner hva vi sier:

Aligne - Uttales på norsk med en tydelig "e" på slutten. Brukes om å justere bokser i powerpoint,  eller forventninger (se forventningstyring)

Avsjekk - Se fot i bakken

Benchmark - Hvilket deilig ord! Trenger ikke norsk når man har engelsk, si!

Brukergrensesnitt - Alle skal med (bare ikke folk med skinnvest og alle som stemmer Rødt)

Bunnlinje - DN og Finansavisen, love you guys

Digital - Må uttales på engelsk, "didsjital"

Forventningsavklaring - Vi forventningsavklarer internt, og overfor kunde. Dette er viktig for å unngå misforståelser, og for at vi leverer i henhold til plan og mandat

Forventningsstyring - Se forventningsavklaring

Fot i bakken - Et møte, men ikke helt et møte allikevel. Man har tid til å hente kaffe, og det er greit om man kommer litt seint 

I forhold til - Se i henhold til og eget avsnitt i slutten av innlegget

I henhold til - Se i forhold til

Implementere - Iverksette, gjennomføre, realisere. Trenger du noe implementert? Ring en konsulent, vi implementerer hva det skal være for en ganske agil timepris

Iterasjon - Så jålete atte hjælp

Kontekstuelt - Sammenheng? Hæ? Hva betyr det?

Kompatibelt - Dette ordet er kun forenlig med en setning der man ikke forstår noe som helst

Kvalitetssikring - Sjukt viktig!

KPI - Vi er glade i penger, men vi mener ikke konsumprisindeks her. Vi mener tall som sier noe om hvordan man presterer

Lean - Metode for prosessforbedring og forbedret bunnlinje (se prosessautomatisering og bunnlinje)

Mandat - Se forventningsavklaring

Foredle mandat - Assa. Serr.

MECE (mutually exclusive and collectively exhaustive) - Ikke spør

Prosessautomatisering - RPA, biatches!!!

QA - Se kvalitetssikring

Q&A - Ikke det samme som QA

Realisere - Se implementere

Scope - Omfang og avgrensning blir for primitive ord for oss

Topplinje - se bunnlinje

Verktøykasse - Ikke sånn du har i redskapsboden. Denne er abstrakt og brukes til å nå visjonen dere ble enige om på seminar på Sundvollen konferansehotell

Lista over er fin den, men det er ett uttrykk vi elsker mer enn noe annet. Vi elsker det faktisk så høyt at vi ikke lenger veit hva det betyr. Eller, vi tror vi veit hva det betyr, men vi har brukt det så mye feil at det har fått en ny betydning. La meg presentere den nye folkesykdommen; uttrykket som finner veien inn i alle møterom, uttrykket for deg som hater preposisjoner og kun synes vi trenger én preposisjon i det norske språk. Uttrykket vi bruker fordi vi tror vi høres smarte ut når vi i virkeligheten ikke sier en dritt. Heldigvis er det mange andre som elsker dette uttrykket like høyt som oss, så da tror vi alle at vi høres smarte ut, og vi kan imponere hverandre med det beste, tommeste, og mest intetsigende uttrykket i verden:

Dette er en shoutout til konsulenter og alle andre som benytter seg av det norske språk. Her kan dere lære noe veldig enkelt hvis dere vil. "I forhold til" er egentlig_ekstremt_lett å bruke riktig. Med en regel kommer det alltid unntak, men tommelfingerregelen her er at dersom man kan bytte ut "i forhold til" med "sammenliknet med" uten at setningen endrer mening, så kan man bruke "i forhold til". Min tommelfingerregel er: hold deg så langt unna "i forhold til" som du bare klarer. Uansett. Bare drit å bruke det. Ok? 

Hvis du allikevel vil fortsette å bruke favorittuttrykket ditt, kan du ta en titt på lista under og forsøke å ta litt lærdom fra den. Denne lista inneholder eksempler på bruk av "i forhold til" jeg har kommet over i det siste som gir meg rykninger i kjeveområdet, og som gjør at jeg får lyst til å legge meg i fosterstilling på baderomsgulvet:

"Men konkurransen i forhold til de andre meglerhusene var knallhard"

Fra nrk.no. Her forsøkes det å kommunisere at konkurransen mellom meglerhusene var knallhard. Men det står at konkurransen innad i det omtalte meglerhuset var hardere enn i de andre. Dette kunne vært løst enkelt med å bytte ut i forhold til med "med". Setningen, altså. Aner ikke hvordan man kunne løst konkurransen.

"(...) mangler nasjonalt fokus i forhold til prioritering og koordinering"
Dette kunne vært gjort så lett. Bare skriv "på" i stedet. På, liksom. Det er så kort. Så enkelt. Så riktig.

"(...) kundens rolle i forhold til en aktør"
Hva med å prøve "overfor" i stedet?

"Prioritere ift release"
Altså, skal du først skrive i forhold til feil kan du da faenmeg skrive det ut i det minste.

"Involvering ift behov"
Se over. Og bare skriv "etter". Plis.

"Mange viktige budskap i forhold til å digitalisere offentlig sektor"
For. Bare skriv for.

"Det er viktig å understreke at gode KPI'er kan brukes både i det daglige arbeidet, og på lang sikt i forhold til hva som er strategisk viktig"
Jeg personlig ville brukt KPI'er til eller for noe som er strategisk viktig. Veit ikke med deg, ass. Men tror ikke jeg ville brukt det sammenliknet med noe som er strategisk viktig.

"Dere står fritt i forhold til det forliket der" (fra politisk kvarter på p2)
Auauau

"Han følte lyst til å bryte inn, men forsto at det kunne virke kontraproduktivt i forhold til de langsiktige planene" (fra Erlend Loes "Slutten på verden slik vi kjenner den")
Enn at dette har kommet igjennom QA-prosessene hos Cappelen Damm, 'a gitt.

"I forhold til arbeidet vi gjorde i går, så tenkte jeg vi kunne fortsette med det i dag."
*Cringe*

Jeg prøver å holde meg unna å være surmaga språkpoliti og la det gå, men jeg klarer ikke lenger sitte og se på at dette uttrykket infiltrerer alle samfunnslag til vi blir en gjeng hodeløse høns som tror vi høres smarte ut når vi i virkeligheten ikke formidler noe som helst. Norsk er et dritfint språk med masse dritvanskelige og dritfine preposisjoner som det er synd skal samle støv fordi vi vil smykke oss med det skinnende, men oh so fluffy i forhold til.

Hilsen bedreviter'n

DISCLAIMER: Med fare for å få dette blogginnlegget revet i stykker av språkvitere, føler jeg behov for å presisere at jeg også har mine skrivefeilsvin på skogen, men feil bruk av i forhold til skal ingen ta meg på. Ingen.

Frankfurt maraton: nok en sprekk på nok et maraton

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gå. Som gammel, men aldri spesielt god o-løper, har jeg en viss retningssans, men det er ikke akkurat innlysende hvor jeg skal gå for å legge fra meg bagasjeposen. Det er litt over en time til start, og det er lite folk i gatene. Hvor er alle som skal løpe? Har jeg tatt feil av dagen? Jeg ser startbanneret litt nedi gata, og den store plassen foran meg er tom med unntak av provisoriske gjerder som skal lede oss den ene eller den andre veien uten at jeg kan si at de lykkes helt. At det regner litt gjør meg ikke så mye. Det som derimot plager meg er vinden. Den sure vinden tar godt tak i ballongene som henger fast i de provisoriske gjerdene og indikerer ulike startpuljer. Yr sier det skal være 8 sekundmeter vind mens løpet pågår, og selv om jeg har håpet i det lengste at yr tar feil, føles det som de har veldig rett.

Jeg følger etter et av de få menneskene på plassen ikledd treningstøy. De sniker seg inn noe som ser ut som en dør man ikke har lov til å gå inn, og jeg sniker meg etter. Vi kommer til en gang der det er litt flere folk, men fortsatt ingen skilt som viser hvor jeg skal legge fra meg bagasjeposen. Jeg prøver lykken og tar en rulletrapp opp en etasje. Der er det enda flere folk og noe som ser ut som et tysk ord for bagasje. Døra leder inn til en stor hall halvfull av nervøse mosjonister. Jeg har kommet rett og jeg har ikke tatt feil av datoen. Folk er bare smarte. Mye smartere enn meg. De gjemmer seg for den sure vinden så lenge de kan.

På grunn av til sammen sju toalettbesøk (kødder ikke) blir det naturlig nok ikke tid til oppvarming i særlig grad. Enkel prioritering spør du meg. Da jeg meldte meg på Frankfurt maraton i sommer var jeg i overkant ambisiøs og meldte meg på i gruppa som skal løpe mellom 3 timer og 3 timer og 15 minutter. Ettersom løpssesongen utelukkende har utviklet seg den veien høna sparker siden jeg meldte meg på, har jeg justert målet til 3.19,59, men drømmen om å se 3.15-tallet er vanskelig å bli kvitt.

På dette tidspunktet trodde hu her at 3.15 kunne gå.

Jeg hopper og spretter litt på stedet mens det tetter seg til med folk rundt meg. Til venstre for meg sitter det ei dame på huk inntil gjerdet og tisser med et stort smil om munnen. Flere av gubbene rundt meg lar seg inspirere, og snart står det en gjeng menn og slår lens utover asfalten i enden av startpulja. Jeg kjenner også at jeg må tisse, men tenker at det får være grenser for hvor mye man skal presse ut av seg før et maraton.

Speakeren har en herlig, tysk aksent på engelsken sin. Jeg klarer ikke se for meg noe annet enn tysk metallband når speakeren roper (med skarre-r, selvfølgelig, og th-lyd erstattet med den ikoniske z’en): «PUT YOR HANDS UP IN ZE AIR! ARE YO READY?! AI KAN’T HEAR YO. ARE YO READY TO RUUUUN?!?!?!”  

Omtrent to og et halvt minutt etter startskuddet er det min tur til å krysse startstreken. Det er litt trangt, men ikke nok til at jeg ikke får god flyt. Første kilometeren passeres på 4:20, omtrent altfor fort. Planen min er å ligge på kilometerpasseringer et sted mellom 4:40 og 4:44 minutter. Jeg forsøker å justere ned farta litt, men GPS’en sliter mellom de høye bygningene. I det ene øyeblikket sier klokka at jeg har en kilometerfart på 5:15 minutter, så jeg gasser på før klokka sier at jeg ligger på 4:15 minutter. Jeg finner meg etter hvert et par som løper sammen og holder omtrent 4:40-fart. Etter noen kilometer i ryggen på dem legger de seg stabilt på 4:30-fart, og jeg slipper. Her skal det ikke bli noen gjentakelse fra New York og den episke sprekken der. 

De første 12 kilometerne går som en lek. Vi krysser elva og skal løpe sørvest et langt stykke før løypa vender på 27 kilometer og tar oss tilbake til byen igjen. Jeg kjenner at det kommer til å bli tungt mot slutten, men enn så lenge jobber jeg fortsatt med å holde igjen farta. På omtrent 13 kilometer løper vi rett inn i motvinden, og den har ikke tenkt å endre retning de neste 15 kilometerne. Jeg gjør kjerringhengmanøvre på passende gubberygger i forsøk på å få le for vinden, men alle holder litt for høy fart. 

På runding halvmaraton ligger jeg fortsatt an til 3.15,59-målet, men jeg kjenner at å jobbe alene i motvinden har tatt på. Et sted mellom 22 og 27 kilometer skjer det som alltid skjer, men som for all del ikke må skje. Jeg sprekker. Og jeg sprekker noe så inni helvete. Fra å cruise i 4:40-fart og føle meg som en million dollar har jeg tatt rennafart ned i bokseren til Trump og blir tvunget til å lukte på gammel ballesvette mens The Donald prøver å grabbe meg by the pussy. Jeg er på et sted jeg så definitivt ikke vil være om jeg hadde fått betalt for det – og jeg har betalt for det, ganske mye faktisk – og det er helt sjukt langt igjen til mål.

Jeg begynner å tenke på grunner til sprekken:

1. Jeg har ikke barbert leggene siden september – ingen aerodynamisk genistrek der, altså

2. Jeg har en 52 timers arbeidsuke fra mandag til fredag i bagasjen

3. Motvind

4. Jeg er bare i rævva form og burde slutte å juge til meg selv og legge opp alt som heter konkurranser

På runding 27 kilometer bestemmer jeg meg for at det er grunn fire som er den mest plausible, og jeg sier til meg selv at hvis jeg får øye på Henrik i løpet av det lange strekket tilbake til byen, så skal jeg bryte. At vinden nå er i ryggen er jeg for sliten til å dra stor glede av. Glede er et ord jeg har glemt.

Snakker man om sola så skinner’n, og på 27,5 kilometer står Henrik. Sendt som manna fra himmelen står han der med en banan i den ene hånda og kamera i den andre. Han rekker akkurat å knipse dette bildet før jeg stopper klokka og slenger meg om halsen på ham.

Sånn ser det altså ut når man bryter.

Henrik: Hva er det?

Jeg: Jeg orker ikke mer. Det er så jævlig vondt.

Henrik: Er du skadet?

Jeg: Nei, jeg bare har ingenting å gå med. Det er så sjukt tungt og jeg er helt tom.

Henrik: Se her, ta en banan.

Jeg: Nei.

Henrik: Du vet at du kommer til å bli sur på deg selv hvis du bryter?

Jeg: Kanskje. Men det er helt greit. Jeg gidder ikke mer. Nå har jeg stått her så lenge at det blir en ræva tid uansett.

Henrik: Hva er viktigst for deg, ikke å få en ræva tid, eller ikke å bryte?

Jeg: Ikke få en ræva tid.

Henrik: Ta litt banan og prøv litt til.

Jeg: Nei.

Henrik: Du vet at å være sliten ikke er god nok grunn til å bryte?

Jeg: Jada. Men i dag er det faktisk det.

Henrik: Du er jo nesten på 30 kilometer, du kan ikke bryte nå!

Jeg: Og når jeg er på 30 kilometer er det 12 kilometer igjen, og det er faktisk nesten tre kilometer til 30 kilometer, så det er faktisk 15 kilometer til mål. 16 kilometer, faktisk.

Her tenkte sikkert ingeniør-Henrik, tidligere kvalifisert til kjemi-OL for nørds: Oh lord, bare la UiO-dama regne på den måten de lærer på samfunnsvitenskap og ikke gidd å kverulere på det.

Henrik: Bare prøv en kilometer til, så står jeg og venter på deg lenger ned i løypa, ok?

Jeg: Ok, men du vet at det er helt unødvendig fordi jeg kommer til å bryte uansett?

Motvillig beveger jeg meg ut i løypa igjen og skrur på klokka uten å ane hvor mye tid som har gått. Det går ikke fort, men det går på et vis framover. Det er flatt, det er medvind, sola har kommet fram og egentlig ligger alt til rette for å gønne på i 4:40-fart. Det er bare det at jeg ligger et sted over fem minutter på kilometeren og hater livet. Etter hvert kommer 30-kilometerskiltet snikende, og jeg ser på klokka. Tiden viser 2 timer og 22 minutter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg stoppet hos Henrik, men tenker at hvis jeg holder fem minutter på kilometeren er jeg i mål på en time, og en time løping til skal jeg klare. På 32 kilometer blir jeg enda snillere med meg selv og sier at jeg kan snitte på 6 minutter på kilometeren og antakelig fortsatt være i mål på under 3 timer og 30 minutter. Kanskje ikke på den offisielle resultatlista, men på klokka mi. Og da er det det som kommer på Strava. Og som alle veit er det Strava som gjelder.

Jeg er ikke andpusten, men kroppen nekter å svare. Jeg har kjempelyst til å gå, men klarer å lure meg selv til å la være. Da tar det jo lenger tid til jeg er i mål, ikke sant. Ettersom jeg ga opp på 27 kilometer og hadde en EKSTREMT nær-bryte-opplevelse 500 meter seinere stresser jeg ikke igjennom drikkestasjonene. Jeg stopper opp og tømmer alt i glasset for første gang i mitt liv selv om magen begynner å bli lovlig full av etsende sportsdrikk.

Inne i byen står det en mann med en plakat av soppen i Supermario der det står «Tap here to power up». Jeg tappet som bare rakker’n, men fikk ikke powra up. Plakaten ser omtrent sånn ut:

Jadda, laga'n sjæl. I Paint. Elsker Paint.

De siste åtte kilometerne er ulidelig lange. Med fire kilometer igjen visualiserer jeg runden rundt Sognsvann pluss litt til, og med to kilometer igjen møter jeg på tidenes vegg av vind så farta går ned til 6:30 min/km. Med én kilometer igjen tenker jeg at dette kun er to runder på Bislett, og det burde jeg ta på 3:40, og så lol’er jeg litt før jeg drar meg inn på oppløpet og faenmeg fullfører dritten.

Etter at jeg sprakk som en dong et sted mellom 23 og 27 kilometer, kom jeg meg på mirakuløst vis 15 ytterligere kilometer på pur vilje, og krysset målstreken så vidt på riktig side av 3 timer og 30 minutter. Mer presis: 3.29,51 inkludert en brytestopp på nesten to minutter. Tidenes dårligste maratontid etter at jeg begynte å løpe maraton i løpbart klima. Og bare for moro skyld. Sjekk denne:

Skulle tro jeg var synsk. Eller bare kjenner meg selv litt for godt.

Ja, jeg depper over tid og form – spesielt når jeg har lagt ned såpass mye målrettet trening for å perse. Nå skal det bli godt å legge bort alt som heter konkurranse for en stund, så får vi håpe at både hode og kropp har glemt hvor j.æ.v.l.i.g. det er løpe maraton når Boston står for tur i april.  

Hytteplanmila 2017: blitt litt treig

<3 Hej bloggen!! <3

Frankfurt maraton nærmer seg med stormskritt, og jeg har mista trua på en sluttid på 3:15. Til tross for en høst med en ukes treningssamling i Italia, helgesamling på fjellet og en systematisk maratonplan med tøffe økter, har resultatene uteblitt. Jeg har forsøkt ikke å la meg stresse, og stole på at treningsprogrammet vil gi en formtopp neste søndag. Det er definitivt lettere sagt enn gjort. Jeg føler at all treningen mot ultraløp i sommer og maratontreninga i høst har gjort meg til et treigt, sidræva skinn. Jeg veit at sidræva og skinn ikke funker sammen, men det er det jeg er. Jeg har de fysiske funksjonene til et skinn, men ser ut som en tung, sidræva plugg. Jeg har blitt utholdende og seig, men fyttirakkern så treig og tung jeg føler meg når farta skal opp.

Første virkelighetssjekk var på Furumomila forrige helg. Der noterte jeg en all time low med 42:48 på mila. Jeg vurderte å dra hjem før det hele hadde startet, for jeg visste at det kom til å bli skikkelig rass. Og det ble det. Men som det seige - og ikke minst sta - skinnet jeg er, lot jeg meg selv ydmykes, og straffet meg selv med en 40 kilometer joggetur med et fire kilometer langt intervalldrag i maratonfart fra 34-38 kilometer dagen derpå. Bare sånn for å bli enda litt treigere før Hytteplanmila seks dager seinere. Jeg tar selvfølgelig også selvkritikk på at det kan være i seineste laget å kjøre en sånn økt to uker før maraton, men jeg hadde ikke mulighet til å kjøre den tidligere, åkei? Og ja, jeg ville absolutt kjøre den, åkei? Om man ikke kan være kjapp kan man i hvert fall være sta.

Dermed stilte jeg på Hytteplanmila med en begredelig 42:48-selvtillit fra Furumomila og en liten dæsj 40 kilometer semihard langtur i beina. Som tidligere hang jeg meg på 40-fartsholderen selv om jeg visste at kun et mirakel kunne oppfylle drømmen om sub 40. En ting er at sjansen var liten med helt feil trening, men man får det i hvert fall ikke til hvis man ikke prøver. Jeg tør påstå at jeg prøvde helt fram til seks kilometer. Og det synes jeg ikke er så verst.

Den første kilometeren ble passert på 3:50. I det bølgende landskapet mellom jordene blåste det motvind, og for første gang i mitt liv var jeg en smart løper der jeg sørget for å ha noen store rygger foran meg for å ta av for vinden. På både to og tre kilometer hang jeg fortsatt godt med 40-fartsholderen, men i de siste stigningene mot fire kilometer måtte jeg se 40-flagget sige stadig lenger og lenger fra meg. I nedoverbakken etter fire kilometer ga jeg opp å en gang forsøke sub 40, men da klokka viste 19:50 ved passering fem kilometer, våknet drømmen igjen og hodet bare:

«Du tåler en sprekk på ni sekunder. Dette kan gå.»

Men kroppen beit ikke på:  

«Since when har vi sprukket med mindre enn ni sekunder? Det er dronninga av positiv split du snakker med her.»

Så sagt, så gjort. Ved passering seks kilometer hadde jeg gjort et realt innhogg i bufferen på ni sekunder, og på sju kilometer lå jeg to sekunder bak 40 blank. Men veit du hva? Det var helt greit. Jeg hadde ikke forventet mer. Og etter at jeg måtte la fartsholderen gå rett før fire kilometer var jeg i grunn fornøyd med å ha klart å holde sub 40-fart i ytterligere tre kilometer på egenhånd. Jeg visste jo at formen var dårligere enn på samme tid i fjor, og jeg tror verken på mirakler, astrologi eller at Elvis fortsatt lever.  

Jeg regnet ut at jeg kunne chille i 4:15-fart de siste tre kilometerne og fortsatt komme inn godt under 41 minutter. Da ville jeg fortsatt ha en buffer på 15 sekunder til siste bakken og 40-tallet ville være innen rekkevidde. Jeg husker ikke hva klokka viste på åtte kilometer, men jeg hadde det veldig vondt og irriterte meg over at jeg ikke klarte å henge meg på alle som dro forbi. Med tunge, sidræva elefantsteg passerte jeg ni kilometer, og hodet bare:

«Bare en tusenmeter igjen nå. Det klarer du på 3:40.»

Kroppen var ikke heeelt enig: «Når jeg er uthvilt, ja. På bane. Flatt. Med piggsko. Når jeg er i god form. Nå er jeg sliten, oppløpet er motbakke, jeg løper med boost i skoa (pils Adidas, slutt med boost, vær så snill) og jeg er blitt en feit og treig ultraløper. Og nei, det er ingen selvmotsigelse.»

Meg jagende bak.

Jeg forøkte å lukke øynene i motbakken de siste 200 meterne slik at når jeg åpnet dem igjen ville mål være rett foran meg. Det funka dårlig - all kudos til blinde som løper. Jeg ville spurte, men jeg ville ikke spy, så da spurtet jeg ikke. Ikke spy > spy, ikke sant. Jeg hater å spy. H.a.t.e.r. det.

Jeg krysset mållinja på 40:41 og var egentlig ganske fornøyd med det. Tiden fra Furumomila uka før var spist opp med to minutter og sju sekunder, og jeg er cirka to minutter og sju sekunder høyere i hatten inn mot Frankfurt enn jeg var for en uke siden. Aller helst skulle jeg vært enda 42 sekunder høyere i hatten, men sånn ble det altså ikke. Livet er hardt noen ganger. Mens noen flykter fra krig sliter vi andre med selvrealiseringa vår. Og det skal man ikke kimse av. Selvrealisering er tross alt det viktigste som finnes. Nå kan jeg ikke skrive mer her i dag, for nå må jeg ut å ta en selfie jeg kan få litt likes på.

<3 Hejdå bloggen <3