TrysilKnut med sirup i armer og bein

Sesongens andre renn fant sted langt inni Elverum et sted denne helga. Jeg hadde jogget en rolig tur etter Hodelyktrennet og ellers bare slappet av for å hente meg inn til TrysilKnut-rennet.

Etter et par timer i bilen med Lørdagsrådet som diskuterte hvorvidt det er flaut å gå naken hjemme (NEI!), var vi framme på start. Boyband-Børre og jeg skulle gå med feste, mens Mr. Luna skulle gå på blanke ski. Vi testet skia og kom fram til at både feste og gli var heller labert, la på et nervelag som reduserte gliden ytterligere, og la skia fra oss på start.

Dette er Boyband-Børre:

Jeg forsøkte å varme opp, men det var tungt. Derfor løp jeg litt og snurret litt på armene. Forsøkte et par drag med fartsøkning, men det var null svar å få. Så da Mr. Luna spurte om jeg ikke skulle varme opp mer var det ikke annet å svare enn:

"Nei, jeg orker ikke. Jeg må ikke bruke opp kreftene før rennet."

Jeg håpet at det bare var kroppen som forsøkte å lure meg, og at den egentlig var i kjempeslag. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Jeg fant plassen min på startsletta, og 30 sekunder før start, tok kroppen ordet.

Kroppen: "Vi skal ikke bare bryte, eller?"
Hodet: "Heh - good one. Nei, vi kjører på."

Startskuddet smalt i lufta, og jeg fikk en ikke så alt for ille posisjon ut fra start. SKIGO-Maren var raskt på bakskia, og jeg staket det jeg hadde i noe som kjentes som sirup.

Kroppen: "Jeg håper du skjønner at dette blir en tung tur, eller?"
Hodet: "Jeg veit du bare kødder med meg. Du er egentlig i kjempeslag. Bare bli litt varm i trøya, så blir dette bra."
Kroppen: "Skal ikke bare bryte, da?"

I de slake motpartiene gikk det helt greit, men de gangene det ble såpass bratt at jeg måtte ut i diagonalgang, sto glipptakene i kø. I ei lita kneik spratt Maren ut i sporet ved siden av og avanserte i feltet. Jeg forsøkte å henge, men måtte gi noen meter. Dermed ble det dannet en klynge der Maren dro på tre gubber, mens jeg lå midt i en gubbeklynge omtrent ti meter bak. Jeg tenkte at vi kom til gå inn klynga foran, men da jeg så at Maren sin klynge økte avstanden ned til oss var det ikke annet å gjøre enn å ta føringen i klynga. Da jeg tok opp jakten var luka blitt så mye som 50 meter, og jeg spiste inn nærmere 40 meter før vi på ny gikk inn i en diagonalbakke. Jeg bare:

Foto: Hæsjtægg google.

Maren er mye sterkere enn meg i diagonal, og en diagonalbakke var det siste jeg trengte nå som jeg var sååå nære å tette luka. Da det i tillegg fulgte en lang nedoverbakke rett over toppen, så jeg aldri noe mer til Maren. Det skyldtes i hovedsak to ting:

1. Jeg er pingle nedover. Selv om bakkene ikke var spesielt vanskelige, var det noen svinger der plogebeinet lurte seg ut i pizzastykke-formasjon.
2. Jeg ble frasklidd av alle, og da mener jeg ALLE rundt meg. Det kom gubbe på gubbe i hockey bakfra (ehrm?), og jeg staket alt jeg kunne for å holde følge, men alle skled ifra.

Ikke mindre enn sju gubber skled elegant fra meg i første nedoverbakke, og kroppen bare:

"Dette gidder jeg faen ikke. Hva har du smurt med?"

Hodet: "Gå i det minste én runde i sløyfa før du bryter. Du har ikke betalt 400 kroner for å gå åtte kilometer og være sur. Dessuten blir du enda mer sur av å bryte."
Kroppen: "Men dette er bare dritt. Jeg har null gli og bakglatte ski. Og det er sugeføre på minusgrader."
Hodet: Som sagt, gå en runde i sløyfa, så kan vi bryte etter det. Vi trenger denne økta før König. Selv om det kanskje går dårlig i dag er økta viktig å ha i banken. Dessuten tror jeg ikke det er så mange damer foran oss."
Kroppen: "Jeg liker deg cirka sååå mye akkurat nå":

Foto: Min venn google.

Kroppen: "Dessuten er jeg ballesliten. Jeg får puls bare av å tenke på motbakker."
Hodet: "Vet du hva vi gjør? Vi fullfører rennet selv om man skulle tro du var på fylla i går. Vi ligger sannsynligvis ganske godt an blant damene, og det er ikke alle som ligger så godt an selv når de har en dårlig dag."

I 25 kilometer var det en beinhard indre kamp for å få meg selv til ikke å bryte. Med lovord om digg post renn-følelse i kroppen og viktigheten av å ha rennet innabords før König om to uker klarte jeg å lure meg selv ut på runde to i Elverums skoger.

Med omtrent ti kilometer igjen så jeg noe som liknet ei dame foran meg i sporet. Det så ut som hun staket. Hun staket i alle fall mye av bakkene og småløp i de bratteste partiene. Jeg tenkte at det måtte være fjerdeplassen, og jeg mobiliserte for å tette luka. I motbakkene ble luka stadig mindre, men etter motbakke kommer nedoverbakke, og i bunn av hver bakke hadde hun igjen 200-300 meter på meg.

Ute på tur med gubbene mine. Ser ut som vi alle slet med festet.
Foto: Søre Osen IL.

Da de siste tre kilometerne var mer eller mindre nedover gikk det som det måtte gå. Jeg klarte aldri å tette luka, og gubbe på gubbe fortsatte å komme bakfra (Kaja, skjerp deg) uten at jeg klarte å bli med i dragsuget.

Jeg kom i mål som fjerde dame totalt, 37 sekunder bak tredjeplassen. Maskin-Maren gikk inn til en sterk andreplass. Det er bare å bøye seg i hatten.

Etter målgang var jeg gretten, men heldigvis ikke så gretten som etter Holmenkollmarsjen, og det gikk over etter et par timer, mot et døgn etter Holmenkollmarsjen.

Mr. Luna gjorde en formidabel smøreinnsats både på Hodelyktrennet og TrysilKnut-rennet. Det er forbundet med dødsstraff å klage på smøreren, så det gjør jeg ikke da jeg aldri hadde gjort det noe bedre selv. Men da Mr. Luna lurte på hvordan skia hadde vært etter rennet kunne jeg ikke akkurat lyve heller.

Jeg: "Jeg sleit litt med gliden, men jeg tror kanskje ikke disse skia er så bra på nysnøføre heller."
Mr. Luna: "Få sjå på skia dine da."

Mr. Luna er en sindig trønder uten de største følelsesmessige utbruddene, så se for deg en stor bamse med trønderdialekt og snille øyne. For å hjelpe deg litt på vei - dette er Mr. Luna:

Mr. Luna: "Bættre. Herre e itj bra. Sjer ut som ein pottitåker oinner her. Skia må nok slipas. Søkke ta."

Så da var det avgjort. Skia skal til slip og jeg skal slappe av og satse på at en tung dag på TrysilKnut-rennet gjør meg et par prosent bedre på König Ludwig Lauf om to uker.

Hodelyktrennet - en overraskende seier

Så var det tid for årets første skirenn. Jeg hadde vegret meg en stund. Ikke fordi jeg ikke liker å gå på ski, for det liker jeg jo veldig godt. Det var mer det at jeg ikke har gått så mye på ski i vinter som jeg pleier på dette tidspunktet da snøen kom lovlig seint selv til «snøsikre» Nordseter. Det var selvfølgelig bare en dårlig unnskyldning for å glatte over det virkelige problemet: selvhøytidelighet.

Jeg liker å tro at jeg egentlig er ganske fornuftig, men av en eller annen grunn tror jeg at hele verden sjekker resultatlista på alle renn jeg går samme hvor små og ukjente de er. Der leter de nedover lista til de finner navnet mitt, og så ler de sånn som den onde heksa i Tornerose og tenker at «Ja, ja, hun tror liksom hun er god på ski, men så blir hun slått av bestemora mi og naboen med den feite ræva. Snakk om selvbedrag.» Derfor tør jeg egentlig ikke gå skirenn.

Regner med at du tar referansen.

Men så meldte jeg meg på König Ludwig Lauf, og når man bruker så mye penger på et renn må man være litt forberedt, ikke sant. Kan ikke stikke til Tyskland og bare: Hallo, ich bin ein langlaufer und ich habe nicht gått på ski i år, liksom. Så da skjønte jeg at litt renntrening må til.

Første stopp mot König var derfor Hodelyktrennet på Nordåsen. Jeg spiste pasta bolognese, sov en liten dupp på sofaen, reduserte IQ’en min ytterligere et par hakk ved å lese om en som hadde tatt en selfie med en kjendis på db.no som for øvrig sluttet å være avis en gang på 90-tallet, og var bittelitt nervøs før jeg satte meg i bilen mot Nannestad. Underveis i bilen tenkte ut flere gode unnskyldninger å komme med på bloggen dersom det ikke kom til å gå spesielt bra. For eksempel:

1. «Det ble litt for kaldt. Lungene mine fikser ikke sprengkulde, liksom.»

2. «Sjukt dårlig lys på hodelykta, så jeg måtte ta det litt piano i utforkjøringene.»

3. «Jeg er visst like dårlig på utforkjøringer som i fjor.»

4. «Det var jo årets første renn, så det er i grunn helt greit.»

5. «Jeg spiste pasta til middag, og jeg har cøliaki og laktoseintolerans og eggalergi og matallergi generelt og rennallergi spesielt.»

6. «Jeg kræsja i et rådyr.»

7. «Moradi.»

Foto: Arrangørfoto

Ut fra start var jeg som vanlig like treig som meg selv (her fant jeg ingen annen god sammenlikning enn meg selv som godt nok beskriver hvor treig jeg faktisk er ut fra start). Jeg var sikker på at alle damene allerede var langt framme i feltet, så jeg manøvrerte meg framover blant hodelyktene som best jeg kunne. Det tok ikke lang tid før det ble strekk i feltet, og en kilometer ut i løpet fant jeg meg selv foran i ei klynge der jeg dro på fire gubber. 

Digresjon: Hvis en av dere gubbene leser dette, så er ikke gubbe nødvendigvis ment som en fornærmelse. Gubber kan deles inn i to grupper: snille og ikke fullt så snille. Snille gubber som takker for kampen er av de bedre å konkurrere mot, mens ikke fullt så snille gubber kan dere lese om HER.

Vi staket raskt inn enda to gubber som hang seg på halen. Jeg følte meg som en million dollar der jeg dro seks gubber (er det egentlig lov å si?), og den siste låta til Sandra «Night After Night» skrudde seg på i hodet og ville ikke slippe taket før jeg var i mål. 

Sandra bare: We can do it 

                        night after night after night

Jeg bare: I HVERT FALL IKKE LOV Å SI til gubber på slep.

I de slake, trå motbakkene opp mot ti kilometer lå gubbene lydige på rekke og rad, men de gangene jeg slo over i diagonalgang kom en og annen gubbe opp på siden og dro forbi. Skjønner at jeg har en jobb å gjøre med diagonalgangen, med andre ord. Da vi rundet elleve kilometer hadde alle gubbene sagt takk for følget og forlatt meg som den stygge jenta med reggis som aldri fikk kline på klassefest.

Sandra bare: Hit you up in the middle of the night

                        It's dark and I want my lover

Etter tolv kilometer kom jeg til løpets eneste drikkestasjon. Den stille kveldsroen i skogen ble med ett brutt av noe som liknet et primalskrik ispedd gutturale lyder da jeg heiv en real slurk med energidrikk langt ned i pusterøret. Med en blanding av saft og luft i lungene ploget jeg ned bakkene som egentlig ikke var så skumle, men med omtrent to meters sikt fra den billigste hodelykta på XXL så det ut som jeg var på vei ned i helvete. Og dit vil jeg jo ikke. Selv om jeg ikke er religiøs.

Fra tolv til 18 kilometer gikk jeg alene, og jeg sleit med å holde trøkket oppe. Med Sandra på repeat gikk det kanskje litt fortere enn det ellers ville gjort, eller kanskje det ikke gjorde det i det hele tatt. Det får jeg aldri vite. Med fire kilometer igjen ble jeg tatt igjen av to nye gubber. De dro fra meg i nedoverbakkene, mens jeg staket dem inn i motbakkene. Selv om jeg gjorde meg så liten og tung jeg kunne i nedoverbakkene skled gubbene fra meg i nedoverbakkene mot mål, og jeg kom alene inn på stadion.

Ikke hadde jeg kræsja i noe rådyr, ikke hadde jeg kræsja i moradi, og ikke hadde jeg en populær matallergi. Alle unnskyldningene havnet på skraphaugen da speakeren gjorde meg oppmerksom på at jeg var første dame over målstreken.

Min første seier i skirenn noen sinne i sesongens første renn. Herfra kan det bare gå én vei og det er nedover, så nå skal jeg suge på den karamellen (er det også lov å si?) så lenge jeg kan. Det vil si til Trysil Knut på lørdag. Seier i Trysil Knut, König Ludwig Lauf, Holmenkollmarsjen eller Vasaloppet er like sannsynlig som at Kim Jong-un har gått på Mt. Everest i lakksko. Så som sagt; den karamellen. Nam.

Og nesten det beste av alt: jeg hadde ikke brytetanken én eneste gang. Det er faktisk verdt et klapp på skuldra.

Minister of Silly Walks må jobbe litt med diagonalgangen.

Ting som ikke teller når man går på ski (klassisk)

Å bli forbigått av folk som skøyter.

Å bli forbigått av folk med hund.

Alt annet teller.

Rydde ribbeplass - Kirkerunden på Julaften

For en gangs skyld var jeg hjemme i Ås på julaften. I tillegg til grønne jorder betyr det Kirkerunden. Jeg har aldri vært i kirka på julaften, og jeg hadde heller aldri vært med på Krikerunden før denne jula. Kirkerunden er kort fortalt en runde på omtrent 30 kilometer som går innom fem kirker i Follo: Ås - Nordby - Ski - Kråkstad - Kroer.

Start og mål er hos initiativtaker og tidligere verdensmester i orientering, la oss bare kalle ham Verdensmesteren. Ryktene jeg hadde hørt på forhånd var at Verdensmesteren ikke var fornøyd med mindre snittfarta lå rundt 4 minutter på kilometeren. Ryktene sa også at han selv ikke hadde vært med og løpt de siste årene, men i stedet pushet kirkeløperne fra sykkelsetet.

Vi var en liten gjeng hedninger som samlet oss hjemme hos Verdensmesteren klokka ti julaften. Det var Fredagsbirkenvinneren, Hobbyplatesnekkeren, Ecotrailer'n og Langbein. Og meg. Til sammen seks deltakere, hvorav fem o-løpere og en eks-o-løper (jeg la opp fordi jeg ble tjukk før jeg ble tynn igjen).

Hos Verdensmesteren gikk praten i været, skirenn og kilometertider før Hobbyplanksnekkeren forsiktig spurte: Hvor langt er det egentlig?

Verdensmesteren: 30 kilometer. Så det er ikke så langt.

Jeg bare:

Hobbyplanksnekkeren: Hvor lang tid tror du vi bruker på runden?
Verdensmesteren: Rundt to timer og femten minutter, tenker jeg. Jeg får ikke vært med å løpe for jeg har en dårlig akilles. Jeg kunne kanskje luntet igjennom på tre timer, men det er ikke noe poeng.

Jeg bare:

Og med det tok vi fatt på runden. Fredagsbirkenvinneren satte farten, og vi dura på i 4:30-fart. Eller vent, var det 4:15-fart? Klokka mi hang ikke med, men Hobbyplanksnekkeren mente bestemt vi holdt 4:15. Så da var det bare å vente på sprekken.

Ås kirke er heldigvis bare en liten kilometer ut på runden, så det var ikke tid for stopp (det var det for så vidt aldri), og vi løp slalåm mellom kirkegjengere for å komme oss fortest mulig til kirke nummer to.

Veien over til Nordby er kupert og ikke av den snilleste sorten, og når samtlige løpere unntatt meg har negativ egenvekt var det ikke annet å gjøre enn å bite seg fast så godt det lot seg gjøre i motbakkene. Det gikk greit til Nordby, men i de slake, rette motbakkestrekkene mot Ski begynte jeg å kjenne at løpsformen ikke var helt på topp.

I Ski sentrum måtte jeg gi en luke på gutta, men Verdensmesteren syklet ved siden av meg, og sammen dannet vi baktroppen. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte låne sykkelen noen kilometer dersom jeg trengte å hvile litt. Det fristet litt, men ikke veldig. Jeg ville jo løpe hele runden. Jeg visste jeg kunne løpe hele runden. Bare ikke i farta harene hadde satt ut i. Rolig langtur er et ikke-eksisterende begrep for denne gjengen.

Over jordene mot Kråkstad etter Ski kirke ble luka stadig større, og jeg skjønte at dersom jeg skulle la Verdensmesteren slippe å holde meg med selskap halve julaften, noe han garantert ikke hadde sett for seg, så måtte jeg låne sykkelen.

Å låne herresykkelen til en nærmere to meter lang mann er ikke helt uproblematisk når man har bein på lengde med en bruskasse, så sykkeletappen ble ikke bare avslappende. Luka var derimot ingen utfordring for Verdensmesteren: den ble tettet på et blunk, og marsjfarta ble satt opp i gruppa.

I Kråkstad tok jeg igjen beina fatt, men det å skulle løpe når man har syklet føles som noe à la dette: se for deg at lårbeinet ikke sitter fast i hofta. I stedet stikkes lårbeinet ut til siden for hvert steg du tar så rumpa blir typ en meter brei.

Jeg vraltet omtrent femti meter før jeg ble forbiløpt av o-toget. Beina var sure, og de to ibuxene jeg hadde poppet før turen for å dempe ei vond hofte begynte å slippe taket. Et par kilometer før Kroer kirke sa jeg takk for følget til Verdensmesteren som igjen hadde holdt meg med selskap fra sykkelsetet og jeg vendte nesa hjemover. Det var fortsatt rundt sju kilometer igjen, men de hadde jeg tenkt til å løpe i min egen fart.

Etter 2 timer og 17 minutter og 28 kilometer, hvorav seks var på sykkel kom jeg meg til slutt hjem. Gjennomvåt og iskald sto jeg sikkert 15 minutter i dusjen og sang julesanger mens den deilige slitenfølelsen prikket i kroppen.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hang med hele veien inn. Fire kirker på julaften fikk være bra nok. Det er flere kirker enn jeg har vært på i hele mitt liv. Nesten.

Kanskje jeg blir med neste år også.

Mangler motivasjon

Jeg er ikke død. Jeg har bare hatt så mye jobb de siste 15 ukene at bloggeren i meg har vært mer eller mindre død. Den har faktisk vært så død at tanken på å blogge har vært fullstendig fraværende. Derfor har jeg heller ikke dårlig samvittighet, og det er jo fint.

Sånn treningsmessig har jeg vært i en slags uinspirert zombie-tilstand. Jeg har trent, men det har kun vært fordi jeg veit jeg må trene for å få overskudd til å pløye gjennom tårnet av jobb som vokser for hver gang jeg besvarer en epost.

Dagene har sett omtrent sånn her ut:
05:50 - stå opp
06:00 - jogge til jobb
07:30 - jobbejobbejobbejobbejobbejobbelunsj?jobbejobbejobbejobbe
19:30 - hjemme fra jobb fikse litt i leiligheten du vet klesvask og sånn
20:00 - middag
20:30 - broen
21:30 - leggings
05:50 - stå opp
06:00 - jogge til jobb
07.30 - jobbejobbejobbejobbejobbejobbelunsj?jobbejobbejobbejobbe
19:30 - hjemme fra jobb fikse litt i leiligheten du vet klesvask og sånn
20:00 - middag
20:30 - broen
21:30 - leggings
05:50 - osvosvosv

Med andre ord: ikke noe liv.

Den oppvakte leser ser kanskje at jeg kunne ha hentet ut et par timer ekstra av døgnet etter klokka 21:30. Men nei, det kan jeg ikke. Noen av oss trenger MINST, og da mener jeg MINST og aller helst MER ENN åtte/ni timer søvn i døgnet. Det beste er rundt ti timer. Da har jeg det bra. Ti timer søvn, ikke mer enn åtte timer arbeidsdager, overskudd til trening og venner gjør meg til en - ikke for å skryte - likanes og trivelig type.

Sånn har det ikke vært i høst. Jeg har klaget over middels mye, tenkt litt mer enn det som er bra og sitti altfor mye på ræva. Jeg har følt meg litt som det her:

Jeg har i det minste fått sett Broen, da. Og så har jeg mange timer overtid som jeg har tatt ut i avspasering, så nå har jeg 16 dager lang juleferie. Fri>penger, for å si det sånn.

Planene for ferien?
Sove, slappe av, og forhåpentligvis gå masse på ski. Men da må værgudene se å skjerpe seg litt, for sånn som det ser ut nå blir det den mest snøfattige jula på hytta så lenge jeg kan huske.

Jeg har kun gått fire skiturer i vinter. Det tror jeg må være rekord i negativ forstand Det handler ikke om mangel på motivasjon, men som jeg nevnte over: mangel på snø. Faen ass.

Lover å ta meg sammen nå, Nå blir det bra. Nå blir det skikkelig bra.

Løpesesongen 2015 i retrospekt. Hva skjedde, egentlig?

I april avrundet jeg en relativt dårlig skisesong med å kaste skøyteskia etter at de hadde sugd seg fast i snøen hele veien fra Finse til Ustaoset. På rennene der kroppen funka, funket ikke skia, og når skia funka kjentes det ut som om kroppen hentet seg inn etter fylletur med charter-Svein og hun dama som det virker som det fort kan bli litt mye av.

Derfor håpet jeg på mer oppløftende resultater med joggesko på beina. Og for en løpesesong det har vært! Når jeg nå spenner på meg skia klar for å revansjere fjorsesongens begredelige innsats på snø, stiller jeg med selvtillit på form, ikke mindre enn pers på 5 km, 10 km, 21 km og 42 km, samt debut - som jo også blir pers - på 62 km.

Ikke bare har det blitt pers over hele linja, plasseringene har også vært over all forventning. Jeg kan ikke, vil ikke, skal ikke, og får heller ikke lov til å klage over følgende resultater:

Fornebuløpet: 13. plass
iForm-løpet: 4. plass og pers på 5 km (20:04)
Gjerdrumsmila: 2. plass
Ultrabirken: 5. plass (6:30:20)
Skiløpet: 6. plass og pers på 10 km (40:55)
Oslo Maraton: 38. plass og pers på halvmaraton (1:30:44)
Hytteplanmila: 31. plass og pers på både 5 km (19:34) og 10 km (40:23)
Fredrikstad Maraton: 3. plass og pers (3:22:05)

Dette er plasseringer og tider jeg godt fornøyd med, og som det er lett å se av tidene, går det ikke an å gi seg her. Det blir for dumt kaste inn håndkleet 24 sekunder unna sub 40 på mila, 45 sekunder unna sub 90 på halvmaraton og to minutter unna sub 3:20 på maraton.

Fredrikstad Maraton.
Foto: Bjørn Hytjanstorp

Dermed peker målene for sesongen 2016 seg ganske klart ut. I tillegg har jeg lyst til å prøve meg på flere ultraløp. Jeg hadde store planer om Undheim 6-timers forrige helg, men kneet la inn protest etter Fredrikstad Maraton, så da gikk de planene i vasken. Etter løpet i Fredrikstad har jeg stelt med kneet som om det skulle ha vært en Tamagotchi. Jeg har gitt det tran og jeg har hvilt det. Jeg har løpt oppover i stedet for nedover. Jeg har til og med dratt meg inn på treningsstudio (som er noe av det kjedeligste jeg veit) og løftet og bøyd og skrævet og tøyet.

Nå kjennes det ut som om kneet er klart for nye eventyr. Jeg har egentlig ikke hatt noe lyst til å løpe Bislett 6-timers da det går rundt og rundt og rundt inne på Bislett, men i dag våknet lysten fra en 27 år lang dvale helt til jeg fant ut at påmeldingen er stengt, og det ikke ser ut som det går an å etteranmelde seg. På en måte er det bra, for da slipper jeg å veie for og imot om jeg skal være med. Jeg har dessuten hørt at det lukter rimelig stramt inne på løpebanen når deltakerne har løpt og svettet og bæsjet i noen timer der inne. Det er i seg selv grunn god nok til å stå over. Legger man det sammen med det fatum at jeg har store problemer med å få i meg nok næring på lange løp fordi jeg blir like kvalm som Donald Trump, er det like greit å droppe det. Men så var det denne lysten som så smått tittet ut av hiet, da.

Derfor sier jeg som følger: Hvis noen er i stand til å lete opp et startnummer, eller hvis arrangøren skulle tillate en ydmyk etteranmelding fordi de tilfeldigvis har lest min mediokre blogg, skal jeg løpe. Det hadde jo vært kult å avslutte mitt livs løpesesong med et godt resultat på 6-timers, ikke sant?

Fredrikstad maraton - pallplass og ertesuppe

Jeg er svak for Østfold og østfoldinger. Da jeg i flere år av ungdomstida mi tilbragte annenhver helg på kretstrening i Østfoldhallen syntes jeg østfolddialekta var heslig. Mulig jeg fikk en form for overdose. Men nå er det tvert i mot. Eller som man sier på godt norsk: the table has turned. Jeg synes østfolddialekta er en av de triveligste og utvilsomt mest joviale dialektene i landet.

Og så smelter jeg jo litt ekstra når arrangementet rundt Fredrikstad maraton er til å spise opp. I stedet for høy dunka-dunk-musikk og speaker på startplass sitter løperne henslengt i sofaene i andre etasje i FIF-huset inntil løpsleder en halvtime før start tar ordet:

"Hei aille sammen. Nå ære tredve minnutter te start. Hvis du står nere ved målseglet her når starten går og du ænte forstår åffer det ænte er noen andre der, er det fordi du må hundreogfemognittimeter nordante for å finne start. Dere løper gjennom målseglet, og så blire tre runder på 14 kilometer. Etterpå ære ærtesuppe, vørterøl, kaffe og kaker her inne. Og så ære garderobe med badstu til aille som har løpt."

Jeg bare, serr? Det her må man bare elske.

Jeg har lekt litt med tanken om å løpe et maraton i år, og da jeg tilfeldigvis scrollet på terminlista til kondis.no tidligere i uka, fant jeg Fredrikstad maraton. Jeg visste ingenting om løpet, og var litt skeptisk til høydeprofilen da jeg så det skulle komme noe som liknet på en real kneik mellom sju og ni kilometer. Som vi skulle forsere tre ganger. Tilsammen 15 kilometer av løypa skulle gå på skogsvei og litt sti, mens resten skulle være god, gammaldags asfaltdunking. Kanskje ikke verdens raskeste maraton, men hvorfor ikke prøve?

Dermed befant jeg meg på startstreken hundreogfemognitti meter nordante FIF-huset lørdag formiddag. Planen var å holde en fart mellom 4:30 og 4:40 minutter per kilometer og komme i mål på omtrent 3 timer og 16 minutter.

Ut fra start var vi fire damer som dannet en slags gruppe. Tre tynne, lange løpekropper og meg bakerst. Damene dura på i 4:25-fart, og maratonebutanten i meg bare:

Det her går lett, ass. Bare henge på?

Heldigvis er jeg ikke helt debutant. Jeg har løpt ett maraton før, nemlig Singapore Marathon i 2012 (kan leses HER) og da fikk jeg smertelig erfare at det er lett å bli overivrig i starten. Men det betyr ikke at jeg er erfaren på distansen, så kroppen min bare:

I dag er du lett, Kaja. Går fint, det her.

Mens hodet mitt bare:

Nå holder du stø kurs mot isfjellet. La damene stikke og løp dit eget løp. Hold deg rundt 4:40.

Mens det fortsatt gikk lett.
Foto: Rolf B. Gundersen

Og vet du hva? Jeg gjorde det! Men jeg var ikke så innmari god på det. Jeg hadde latt damene dure på i sin fart bortover flatene, men i den fryktede bakken inn i Fredrikstadmarka hadde jeg helt uten forvarsel forsert to av dem, og nå lå jeg plutselig i ryggen på første dame (som for øvrig heter Anette). Vi løp sammen igjennom skogen, og da vi kom ut langs et vann fikk vi vinden rett imot, og Anette snudde seg mot meg og sa med verdens største smil:

Det er skikkelig surt i dag. Ikke de beste løpsforholdene. Har du løpt her før?

Jeg ble satt ut av hvor hyggelig hun var, og jeg følte ikke lenger at hun var en konkurrent. Vi løp side om side og skravlet om løst og fast til vi rundet 14 kilometer. Ut fra drikkestasjonen ved FIF-huset fikk jeg en liten luke, som jeg var sikker på at Anette skulle spise opp så snart vi kom ut på flatene, men jeg kunne ikke lenger høre stegene hennes.

Hodet: Nå var du dum, Kaja. Det her var skikkelig dumt. Du leder nå, du vet det?
Kroppen: OM jeg vet?
Hodet: Det er fortsatt 27 kilometer igjen. Bare nevner det.
Kroppen: Du?
Hodet: Mhm?
Kroppen: Jeg må litt bæsje, jeg.
Hodet: Selvfølgelig må du det.

Så da løp jeg i tet, da. Med gode bein følte jeg meg som en million dollar, men magen min hadde bestemt seg for å kuke det til for meg. Ikke var det noen steder å gå på do heller. Løypa gikk langs en over middels trafikkert bilvei, og langs veien var det kun en haug med industribygg med videoovervåkning. Jeg lette febrilsk etter en busk langt fra videokamera og biler, men ingen muligheter åpenbarte seg.

På 17 kilometer sto mamma med banan til meg. Jeg tok imot, men turte ikke spise den før jeg visste jeg kunne springe rett i en busk. På 18 kilometer hadde arrangørene rigget opp en drikkestasjon, men ikke faen om jeg turte å putte i meg noe som helst. Nå var det krise. Alle omgivelser var betong, og jeg visste det var kritisk å få i meg det jeg kunne av væske. Allikevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å løpe rett forbi drikkestasjonen i desperat søken etter en busk. Rett før 20 kilometer så jeg en ansamling av grønt som var akkurat nok til at jeg kunne gjøre det jeg måtte. Jeg heiv bananbiten jeg hadde båret på i tre kilometer i kjeften og skar 90 grader til venstre opp en liten skrent. Med passe innsyn fra bilistene og utsikt til fortauet så jeg både Anette og dame nummer tre, nå nummer to, løpe forbi der jeg satt.

Ferdig tømt dro jeg på meg tightsen og bestemte meg for å ta opp jakten. Jeg peisa på i idiotisk 4:05-fart bortover sletta, og tok igjen dame nummer to, nå nummer tre, etter en kilometer. Også hun blid som ei lerke:

Der er du, ja. Løp på, nå!

Opp bakkene inn mot marka spiste jeg meg stadig nærmere Anette, og etter fire kilometer løp vi igjen side om side. Anette snudde hodet til siden og så på meg:

Går det bra med deg, eller?

Herregud, hva skjer med at folk er hyggelige på det løpet her? Igjen var jeg skikkelig dum og urutinert da jeg bestemte meg for å løpe forbi Anette i stedet for å ligge i rygg og la henne dra. Jeg fikk en luke på om lag 50 meter og var igjen i tet.

Luka. 28 kilometer.
Foto: Rolf B. Gundersen

Ut på tredje runde kjente jeg at det begynte å røyne på med krefter. Kastet i meg en gel og forsynte meg med cola og banan av mamma. Men det hjalp ikke. Kilometertidene steg sakte men sikkert mot 5-tallet, og på ei paddeflat strekning på 31 kilometer løp jeg rett inn i isfjellet. Anette danset forbi med lette gasellesteg, mens jeg dro de altfor korte, altfor stutte, altfor kraftige post-fotballåra mine forbi Østfoldhallen i en nostalgisk eim av pølse i vaffel.

Herfra og inn ble det en kamp. Jeg var megakvalm og orket ikke annet enn vann på drikkestasjonene selv om jeg visste det var et dårlig valg. Kroppen trengte energi. Samtidig trengte den enda mindre å kaste opp, så da ble det vann.

Jeg så dame nummer tre noen hundre meter bak meg, og var redd hun kom til å ta meg igjen hvis jeg ikke fikk ræva i gir. Jeg fikk på ingen måte ræva i gir, så med tre kilometer igjen kom hun opp på siden av meg.

Hun: Jeg har så krampe i foten.
Jeg: Det er ikke langt igjen nå, så det går bra. Kjør på.

Jeg forsøkte ikke en gang å henge. Jeg ville bare i mål, og jeg visste jeg kom til å være dritfornøyd med å fullføre, for nå hadde jeg VONDT.

På 40 kilometer sto mamma med cola og banan, men jeg var så tom og sliten og kvalm og lei at jeg ikke orket å forsyne meg. I stedet ba jeg henne løpe med meg. Hun var ikke vond å be og spratt foran meg som ei ku på vårslepp. Jeg sier ikke at mamma er ei ku, for det er hun ikke, men hun så like glad ut som kyr gjør når de kommer ut om våren hvis du skjønner hva jeg mener. Mamma var hare, motivator og speider, og hun kunne forsikre meg om at det ikke var noen damer å se bak oss.

Jeg hadde på ingen måte noen spurt i beina, så jeg vraltet over målstreken, sjeleglad for at det ikke ble noe spurtoppgjør, til 3. plass på 3:22:05.

Jeg var gladere enn jeg så ut. Hadde bare sjukt vondt i alt.
Foto: Rolf B. Gundersen

Jeg klarte ikke 3:16, men det er greit. En kranglevoren mage førte til at jeg mistet viktig drikke. At den i tillegg sendte meg inn i en busk med påfølgende idiotisk opphenting av teten var nok noe av det dummeste som kunne ha skjedd. Tar jeg det i betraktning er jeg ikke bare fornøyd, men veldig fornøyd med sluttiden. At løypa ikke akkurat var lettløpt med både motbakker og vind, gjør at jeg har stor tro på å komme ned mot 3:16 ved en senere anledning.

Til slutt må jeg bare si at Fredrikstad maraton uten tvil er det hyggeligste løpet jeg har vært med på. Herlige funksjonærer, fantastisk publikum, ekstremt trivelige deltakere, og ikke minst ertesuppe med flatbrød og vørterøl etter målgang. Altså, hallo.

Om jeg skal komme med forslag til forbedring, er utplassering av et toalett eller to på asfaltstrekningen det eneste jeg kan komme på.