mandag 20. oktober 2014

Hytteplanmila 2014: Pers er pers

Jeg liker å presse kroppen min. Jeg liker å kjenne at kroppen jobber. Men jeg er ikke så glad i å ha vondt. Derfor er jeg bare god til å presse til et visst punkt, og det er sjelden jeg åpner kjellerluka og kaster opp innerst i jordkjelleren. Det har jeg faktisk aldri gjort. 

Når man løper 10 kilometer konkurranse veit man at det kommer til å bli vondt. Uansett. Altså, man kan løpe rolig, men da gjør jeg det heller på egen hånd, gratis. Jeg betaler ikke startkontingent for å jogge igjennom en 10 kilometer med en snittfart på 6 min/km.

Dette var jeg fullstendig klar over da jeg skulle debutere i Hytteplanmila. Under oppvarmingen jogget jeg de første 1.5 kilometerne av løypa. Foran meg kunne jeg se trasèen slynge seg mellom jordene i Hole, og det eneste jeg tenkte var:

Fornuften: Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?  
Idioten: Du liker det jo litt.
Fornuften: Men det kommer til å gjøre så vondt.
Idioten: Kan hende du får sixpack, da. 

Et lite stykke igjen til sixpacken.
På forhånd hadde jeg et lite ønske om å perse. Målet var å komme ned på 40-tallet, det vil si 27 sekunder bedre enn tiden på SkiLøpet. Jeg anså det som fullt mulig ettersom hva jeg hadde lest og hørt om løypa. Det som derimot talte imot en eventuell ny bestenotering var denne ukas Tysklandbesøk som innebar flere seine kvelder og godt øl. I og med at Hytteplanmila først kom med på konkurranseplanen min en uke før startskuddet var det heller ikke et løp jeg hadde trent mot. Jeg skulle bare være med og se hvordan det gikk. Utover det skulle jeg verken det ene eller det andre.

Men når man står på startstreken er det klart man ønsker å prestere så bra som mulig. Selv om verken Marthe eller jeg trodde vi kom til å klare sub 40, stelte vi oss bakerst i "under 40"-pulja så vi kunne henge oss på 40-ballongen. Taktikken var å henge på fartsholderen så langt det lot seg gjøre, så fikk heller sprekken komme når den kom.

Har litt å lære av han her.
Startskuddet gikk, og det var det siste jeg så av 40-ballongen. Innestengt av en vegg av treige startere var det umulig å få åpningsfarta jeg ønsket meg. Prøvde å løpe litt sikk-sakk, men det var så tett av folk, og jeg var redd for å spenne bein på noen, så jeg ble liggende bak en lang mann med irriterende treig stegfrekvens. Første kilometeren følte jeg meg som ei hodeløs høne der jeg virret rundt i feltet og forsøkte å finne luker for å komme meg framover. Var en snarvisitt innom grøftekanten og ofret meg for yttersvingen før kilometersmerket ble passert på 3:48. Endelig begynte det å løsne litt opp, og jeg kunne begynne mitt eget løp. 

Første halvdel av løypa gikk i grunn greit, og jeg rundet fem kilometer på 20:10. Målet om 40-tallet levde fortsatt. Men så kom seks-kilometersmerket, og med det kom tankene som jeg av en eller annen grunn aldri slipper unna:

Kroppen: Skal ikke bare bryte, da?
Hodet: Du er inne på noe...Men NEI.
Kroppen: Men det er jo bare vondt. 
Hodet: Selv om det gjør vondt kan du presse mer. Jeg veit det. Du bare har det ikke i deg i dag.
Kroppen: Det er fordi jeg er redd for å sprekke.
Hodet: Come on, live on the edge! Da blir det i det minste litt spennende.
Kroppen: Lett for deg å si.
Hodet: Dessuten, om du bryter får du aldri vite hva du kunne løpt på. Da kan du ikke si "hva hvis" hvis Marthe plutselig løper på sub 40. Det betyr ikke at du hadde klart det selv om dere har vært ganske jevne så langt. Da bryter du fordi du er svak. Og sånt driver ikke vi med.

Og sånn ble det til at jeg fortsatte. På 7.9 kilometer sto en kondisfotograf under et tre og knipset bilder. Jeg tenkte at jeg for en gangs skyld hadde lyst på et fint løpebilde, så jeg løftet meg opp på tærne og skrudde på fokusfjeset mitt (det pene?) i håp om å få et bra bilde før jeg slapp meg ned på helene igjen og fant fram grimasetrynet så snart fotografen var passert.

Her skulle det egentlig vært et dritkult løpebilde av meg, men det ble aldri tatt, og det er i grunn helt greit.

Først på 8.5 kilometer innså jeg at det bare var litt over en kilometer igjen, og jeg klarte å skru opp farten litt. Eller, det kjentes i alle fall sånn ut. Med 200 meter igjen viste klokka mi 40 og noe, og jeg innså at jeg kanskje kunne klare målet om 40:59. Men de siste 200 meterne var på ingen måte flate, de var opp, type bratt (bratt er alltid relativt), og jeg pustet og peste og vrei ansiktet i smerte, fullstendig uvitende om at det også sto en fotograf i bakken.


Klokket inn på 41:18 og ny pers med skarve ni sekunder, men 19 lange sekunder unna målet. Litt skuffet, men allikevel fornøyd med å ha fullført. Men, pers er pers.


Sett i ettertid er jeg veldig godt fornøyd med de fem første kilometerne. Jeg mistet nok målet mitt på et par ufokuserte kilometer fra 6 kilometer til 8 kilometer. Dermed begynner det å bli ganske tydelig hva jeg skal jobbe med videre. Jeg skal lære meg å presse mer. Jeg skal være mer offensiv, og heller starte litt over evne og se hvor lenge det varer, så får jeg heller sprekke som en ballong. Jeg skal banke på kjellerdøra og hilse på kjellertrollet. Kan ikke si jeg gleder meg til det. 

PS. Jeg har fortsatt ikke sixpack.

2 kommentarer:

  1. Grattis - pers er pers! Og strekket fra 6-8km er utfordrende for meg også (selv om jeg er på et litt annet nivå enn deg!) - men det er noe som skjer der - hvert år.... kanskje fordi det går slakt oppover?? Nuvel - vi har et år på oss til å knekke koden! I mellomtiden skal jeg jobbe med six(sjokolade)packen!

    SvarSlett
  2. Takk, Silja! Veldig godt løpt av deg òg. Leste innlegget ditt - imponert! Ja, det går slakt oppover der, ikke sant? Får pønske evt trene litt ekstra for å knekke den koden. Ble litt sjokolade på onepacken min i går også ;-)

    SvarSlett