Ærre no' liv???
Jeg sa, ÆRRE NO LIV???
*Drikke en slurk av ølen*
Faen ass. Jeg var på et kjøpesenter her om dagen, ikke sant. Jeg er jo dame, ikke sant, så jeg brukte no så inni helvete lang tid, ikke sant. Så etter å ha voldtatt instagramnewsfeeden til følgerne mine med #fashion og #foodporn fra Acne og Joe & the Juice måtte jeg no jævlig på do, ikke sant.
Det var ikke en kjeft i dokøen, så jeg bestemte meg for å gå på handicaptoalettet. Det er mye bedre enn å sitte 30 centimeter fra naboen som fiser og driter om hverandre bak en tynn vegg av pappmasjé, ikke sant. Faen ass.
*Drikke en slurk av ølen*
Så jeg gikk på handicaptoalettet, da. Satte meg godt til rette, letta på trykket og lot Joe og Juicen fare, ikke sant. Men så skulle jeg tørke meg da. Men dorullen var jo faenmeg på veggen tre meter unna. Jeg måtte reise meg opp med trusa på anklene og GÅ bort til dorullen. Hva er greia med det 'a? Hvordan skal en lam person rekke fram til papiret fra dosetet når rullen er i føkkings Jokkmokk? På et HANDICAPTOALETT? Av alle steder, liksom? Faen ass.
torsdag 24. september 2015
mandag 21. september 2015
Oslo Maraton - ny makspuls registrert
Jeg har et problem. Et mentalt et. Altså, det kan godt være jeg har mange problemer, men i forbindelse med konkurranser er det et stadig tilbakevendende problem jeg sliter med. Det er brytetanken. Eller bryteviruset, om du vil. Brytetanken sniker seg inn i hodet mitt i hver eneste konkurranse, og på årets Oslo Maraton hadde hjernens brannmur tydeligvis kollapset, og bryteviruset tok seg inn og kuket til de positive tankene allerede en fjerdedel inn i løpet.
Kanskje begynte det allerede flere dager før konkurransedagen. Målet jeg satte meg for Oslo Maraton var hårete, og da jeg satte det så jeg det som fullt overkommelig. Men ettersom løpsdagen stadig kom nærmere skjønte jeg at at jeg kom til å måtte gutse fra start for å klare målet på 1.29.59. Tiden tilsvarer en kilometertid på 4:15 min/km, noe som i utgangspunktet virker overkommelig. Men etter å ha testet farten på et par treningsturer de siste ukene skjønte jeg at det ikke kom til å bli en tur i parken, for å si det sånn. Troa på sub 1.30 minsket dess nærmere konkurransedagen jeg kom, og på startstreken var den omtrent lik null. Eneste måte å klare det på var å kjøre på, så fikk det enten briste eller bære.
De første kilometerne til Skøyen gikk bra, men jeg kjente pusten godt allerede der. Ut på Tour de Finance fant jeg meg en kvinnelig rygg fra Tyrving, og sammen krysset vi fem kilometer på 20.20. Om jeg ikke hadde skjønt det på Skøyen så skjønte jeg det i alle fall nå. Dette kom til å bli hardt, og det var altfor langt til mål. Over Aker Brygge og langs festningen begynte jeg å få problemer med å holde farta oppe, og jeg bare:
Bryte nå, eller? Kort vei til mål og all ting.
Omtrent her ga jeg opp å nå målet mitt. Jeg lot farta gå ned mot 4:20 min/km uten å bry meg nevneverdig mens jeg tenkte over hvilke unnskyldninger jeg kunne bruke dersom jeg endte opp med å bryte. Det viste seg at jeg ikke hadde noen. Og det var nettopp da jeg tok brytetanken til nye høyder. I et svakt øyeblikk tenkte jeg:
Hvis jeg snubler i trikkeskinnene og slår ut tennene mine, kan jeg bryte. Det bør være godkjent grunn.
Før jeg visste ordet av det kom 10-kilometersmerket. Jeg tittet ned på klokka, og da den viste 41.18 og tangering av fjorårets pers på Hytteplanmila skjedde to ting: håpet ble tent på nytt, og jeg ble sjukt stressa. Her hadde jeg åpnet første mila på persen som sto helt til for to uker siden, og nå skulle jeg løpe over ei mil til? Saklig at det kom til å gå uten en eksepsjonell sprekk. Bryteviruset bare:
Brb *ROFLMAO* no0b ass!
På 11 kilometer fikk jeg det plutselig for meg at jeg hadde løpt 14 kilometer, og da det bare sto 12 på 15-kilometersskiltet skjønte jeg fint lite. Det tok noen slurker sportsdrikk på neste drikkestasjon for å få balanse i elektrolyttene og hoderegninga.
Over brua mellom Barcode og Tøyen kom syra like hardt, om ikke hardere enn i fjor, og i år som i fjor sto Ingrid Kristiansen og overvar knekken i brua. Ikke at hun vet hvem jeg er, men jeg vil liksom ikke sprekke foran henne der hun står og heier på alle løperne. Derfor ga jeg på litt ekstra og sprakk ditto ekstra på toppen. Herfra og inn var det en kamp. Jeg så aldri på pulsen mens jeg løp, men logginga av løpet viser at fra 15 kilometer og inn lå pulsen godt planta et sted mellom 185 og 200. Sprekken var et faktum.
Tilbake på autostradaen foran barcode ble jeg svimmel av skyggene fra alle løperne som kom motsatt vei og jeg holdt på å miste balansen et øyeblikk. Akutt krystallsyke hadde vært nok en grei unnskyldning for å bryte, men nå var det bare tre jævlig lange kilometer til mål, og det er litt dumt å bryte så nære målstreken.
Igjennom Kvadraturen og Karl Johan var jeg klar over at jeg var veldig nære sub 1.30-målet, og jeg forsøkte å holde trykket oppe. Men så kom verdens bratteste minst bratte bakke opp forbi Stortinget, og jeg hadde ingenting å kjøre med. Hadde det vært rett til mål derfra kunne det kanskje gått, men vi skulle faenmeg enda en svipptur ned i Kvadraturen før vi fikk rette nesa mot Rådhusplassen.
Et par hundre meter fra målseglet så jeg sub 1.30-målet renne ut i sanden, men 30-tallet var innen rekkevidde. Jeg la inn en minimal spurt og stoppet klokka på 1.30.41 (offisiell tid på resultatlistene ble 1.30.44). Det holdt til en 38. plass totalt av 3764 damer, og 11. plass i klassen. Selv om jeg ikke klarte 1.29.59, knuste jeg persen fra i fjor med 2 minutter og 43 sekunder. Det er jeg veldig godt fornøyd med. Det jeg derimot ikke er så begeistra for med smertene ved et sånt løp friskt i minnet er at jeg blir nødt til å løpe enda en gang for å nå målet om sub 1.30 på halvmaraton.
Det var ikke før jeg kom i mål og hadde fylt på med vann og en banan at jeg skjønte at tanken om å slå ut tennene i trikkeskinnene ikke er helt innafor. Det er åpenbart at anti-brytebrannmuren må reinstalleres, for det der er ikke greit. Om noen har en hestekur mot bryteviruset tar jeg imot det som måtte finnes av kjerringråd med stor takk.
De første kilometerne til Skøyen gikk bra, men jeg kjente pusten godt allerede der. Ut på Tour de Finance fant jeg meg en kvinnelig rygg fra Tyrving, og sammen krysset vi fem kilometer på 20.20. Om jeg ikke hadde skjønt det på Skøyen så skjønte jeg det i alle fall nå. Dette kom til å bli hardt, og det var altfor langt til mål. Over Aker Brygge og langs festningen begynte jeg å få problemer med å holde farta oppe, og jeg bare:
Bryte nå, eller? Kort vei til mål og all ting.
Omtrent her ga jeg opp å nå målet mitt. Jeg lot farta gå ned mot 4:20 min/km uten å bry meg nevneverdig mens jeg tenkte over hvilke unnskyldninger jeg kunne bruke dersom jeg endte opp med å bryte. Det viste seg at jeg ikke hadde noen. Og det var nettopp da jeg tok brytetanken til nye høyder. I et svakt øyeblikk tenkte jeg:
Hvis jeg snubler i trikkeskinnene og slår ut tennene mine, kan jeg bryte. Det bør være godkjent grunn.
Før jeg visste ordet av det kom 10-kilometersmerket. Jeg tittet ned på klokka, og da den viste 41.18 og tangering av fjorårets pers på Hytteplanmila skjedde to ting: håpet ble tent på nytt, og jeg ble sjukt stressa. Her hadde jeg åpnet første mila på persen som sto helt til for to uker siden, og nå skulle jeg løpe over ei mil til? Saklig at det kom til å gå uten en eksepsjonell sprekk. Bryteviruset bare:
Brb *ROFLMAO* no0b ass!
På 11 kilometer fikk jeg det plutselig for meg at jeg hadde løpt 14 kilometer, og da det bare sto 12 på 15-kilometersskiltet skjønte jeg fint lite. Det tok noen slurker sportsdrikk på neste drikkestasjon for å få balanse i elektrolyttene og hoderegninga.
Over brua mellom Barcode og Tøyen kom syra like hardt, om ikke hardere enn i fjor, og i år som i fjor sto Ingrid Kristiansen og overvar knekken i brua. Ikke at hun vet hvem jeg er, men jeg vil liksom ikke sprekke foran henne der hun står og heier på alle løperne. Derfor ga jeg på litt ekstra og sprakk ditto ekstra på toppen. Herfra og inn var det en kamp. Jeg så aldri på pulsen mens jeg løp, men logginga av løpet viser at fra 15 kilometer og inn lå pulsen godt planta et sted mellom 185 og 200. Sprekken var et faktum.
Tilbake på autostradaen foran barcode ble jeg svimmel av skyggene fra alle løperne som kom motsatt vei og jeg holdt på å miste balansen et øyeblikk. Akutt krystallsyke hadde vært nok en grei unnskyldning for å bryte, men nå var det bare tre jævlig lange kilometer til mål, og det er litt dumt å bryte så nære målstreken.
Igjennom Kvadraturen og Karl Johan var jeg klar over at jeg var veldig nære sub 1.30-målet, og jeg forsøkte å holde trykket oppe. Men så kom verdens bratteste minst bratte bakke opp forbi Stortinget, og jeg hadde ingenting å kjøre med. Hadde det vært rett til mål derfra kunne det kanskje gått, men vi skulle faenmeg enda en svipptur ned i Kvadraturen før vi fikk rette nesa mot Rådhusplassen.
Et par hundre meter fra målseglet så jeg sub 1.30-målet renne ut i sanden, men 30-tallet var innen rekkevidde. Jeg la inn en minimal spurt og stoppet klokka på 1.30.41 (offisiell tid på resultatlistene ble 1.30.44). Det holdt til en 38. plass totalt av 3764 damer, og 11. plass i klassen. Selv om jeg ikke klarte 1.29.59, knuste jeg persen fra i fjor med 2 minutter og 43 sekunder. Det er jeg veldig godt fornøyd med. Det jeg derimot ikke er så begeistra for med smertene ved et sånt løp friskt i minnet er at jeg blir nødt til å løpe enda en gang for å nå målet om sub 1.30 på halvmaraton.
Det var ikke før jeg kom i mål og hadde fylt på med vann og en banan at jeg skjønte at tanken om å slå ut tennene i trikkeskinnene ikke er helt innafor. Det er åpenbart at anti-brytebrannmuren må reinstalleres, for det der er ikke greit. Om noen har en hestekur mot bryteviruset tar jeg imot det som måtte finnes av kjerringråd med stor takk.
Ctrl + alt + delete,
Kaja
mandag 7. september 2015
SkiLøpet - uventet pers
De siste to ukene har gått med til jobbkurs hvorav den siste uka ble tilbragt i Toledo i Spania med lange arbeidsdager, sosialisering på kveldstid og minimalt med søvn. Da jeg endelig la meg i min egen seng etter 12 timer på reisefot natt til lørdag hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle løpe SkiLøpet. Heldigvis gikk ikke startskuddet før klokka 15 på lørdag, så da jeg hadde sovet sånn nogen lunde ut, satte jeg kursen mot Ski.
 |
| To dager før SkiLøpet |
I år som i fjor var planen å bruke SkiLøpet som en del av oppkjøringa til Oslo Maraton. I fjor perset jeg fullstendig uten forvarsel og løp inn til 41:27. Jeg anså det som rimelig usannsynlig å løpe like fort i år, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde stilt opp om det ikke var for at Oslo Maraton er om to uker.
I startfeltet kjente jeg meg trøtt, det prikket i øynene, og jeg ville egentlig bare lukke dem igjen. Heldigvis gikk startskuddet før jeg rakk å tenke mer over det, og jeg hang meg på 40-ballongen. Planen var å henge på ballongen inntil sprekken var et faktum og så ta det derfra. En gang må det jo holde helt inn, ikke sant.
Vi var en liten gjeng som hang oss på ballongmannen, men vind gjorde at plassen jeg hadde funnet rett i ryggen på tidsholderen var svært utsatt for ballongangrep. Gang på gang fikk jeg ballongen midt i fjeset, og jeg bestemte meg for å slippe et par meter. Kan ikke perse med ballong i ansiktet, vet du. Avstanden opp til ballongen ble akkurat så stor at jeg måtte jobbe litt ekstra for farta, og etter fire kilometer tok jeg ikke sjansen på å jobbe inn luka i frykt for å sprekke, og jeg lot 40-gruppa gå.
Samtidig som jeg så 40-ballongen sakte men sikkert sige ifra tok jeg innpå en kvinnelig Tjalveløper. Hun så ut som en typisk løper, nett, slanke armer og lett i steget. Jeg følte meg som en hælløpende flodhest til sammenlikning der jeg beit meg fast i ryggen hennes.
Jeg har ofte tenkt det selv, men også fått høre det av andre at jeg ikke har en typisk løperkropp. Ja, jeg er kort, men jeg er også det man kan kalle en muskelbunt. Eller ei kruttønne, om du vil. Låra mine bærer preg av mange år med fotballspilling, og det blir ikke noe thigh gap på meg med det første. Det er i grunn helt greit, for jeg er ganske god til å bryte. Bare synd det er altfor lite bryting i hverdagen.
Uansett. Mens jeg hang som en klegg på ryggen til Tjalvedama igjennom boligfeltene i Ski tenkte jeg at tilskuerne måtte lure på hvordan jeg i alle dager klarte å henge på henne. Tjukken og Lillemor på tur, liksom. Det føltes litt som den gangen jeg kræsjet festen til de kule på videregående uten å være kul nok, eller invitert, for den saks skyld. Med tre kilometer igjen måtte jeg gi dagens andre luke, og Tjalvedama sklei ifra i et slakt nedoverparti.
Jeg var i grunn fornøyd med å ha hengt på henne såpass lenge som jeg hadde gjort, og fokuserte nå kun på å komme meg i mål. Jeg så ikke på klokka før det var 800 meter igjen, og ble småstresset da jeg så at jeg hadde drøyt tre minutter på å klare sub 41 minutter. Jeg ble ikke stresset fordi tre minutter er lite, men fordi det er akkurat så mye at det burde gå hvis jeg ikke driter meg ut.
 |
| Fra en tur i Lillomarka tidligere i sommer. |
De siste 400 meterne går slakt nedover, og jeg kjørte på det jeg maktet for å klare sub 41. I år som i fjor var oppløpet mye lenger enn jeg trodde, og i spurten fikk jeg meg en knekk. Klokka viste nå 40:52, og jeg snurpet ansiktet sammen i en stor knute mens jeg mobiliserte til en siste utblåsning og krysset målstreken på 40:55.
Årets delmål mot sub 40 minutter ble nådd før forventet, og uten oppladning. Jeg har med dette gitt opp å forstå meg på kroppen min. To uker med arbeid, sosialt og alkohol skal ikke normalt føre til pers, men jeg gidder ikke klage når det skjer. Eneste konklusjon må vel være at jeg er i bedre løpsform enn noen gang på tross av jobbkurs. Det går det an å like.
Alt i alt ble det 6. plass totalt og 4. plass i klassen kun slått av løpere fra Tjalve og Vidar. Storfint selskap for en hobbymosjonist som meg.
 |
| Har ingen bilder fra SkiLøpet 2015, så her er et gjensyn med fjorårets perseseremoni med bror. |
tirsdag 25. august 2015
Alliansloppet 2015 - dehydrering, dårlig taktikk og sisteplass
I helga har jeg gått mitt andre rulleskirenn, men mitt første rulleskirenn uten alvorlig blodmangel. Mitt første rulleskirenn var Holmenkollen rulleskirenn i 2011. Jeg visste jeg ikke var i form, men jeg visste ikke at grunnen til det var at kroppen var fullstendig tom for jern og nede på et hemoglobinnivå (hb) på 8. Jeg kom selvsagt sist, men jeg kom meg i mål. For de som ikke vet hva hb på 8 innebærer, så så jeg sånn ut da jeg et par måneder seinere ble lagt inn på akutten med hb på 6,3:
I helga skulle jeg derimot gå 48 km rulleskirenn med forhåpentligvis normale verdier.
Hvis jeg skal gjøre et kjapt overslag tror jeg at jeg har gått omtrent 15 turer på rulleski i år. Det er omtrent dobbelt så mange som på samme tid i fjor. Det er flere grunner til at jeg ikke går fryktinngytende mye på rulleski. For å nevne noen:
1. Asfalt er vondt å falle på
2. Det er vanskelig å bremse i høy fart
3. Nedoverbakker er skummelt
4. Ruglete asfalt kiler under føttene
5. Jeg er kilen under føttene
For å tvinge meg selv mer ut på rulleski meldte jeg meg derfor på verdens største rulleskirenn Alliansloppet. Ved en tilfeldighet/uhell (stryk det som ikke passer) havnet jeg i kvinner elite og ikke i vanlig konkurranseklasse som jeg hadde planer om. Jeg fikk litt panikk da jeg så meg selv på startlista i eliteklassen, men i stedet for å bukke under for min tidvis ekstremt sensitive selvhøytidelighet, bestemte jeg meg for ikke å gjøre noe med det og la det stå til og stille til start i elite. Det innebar blant annet å bruke låneski med nye hjul og ikke mine egne rulleski. Nye hjul ruller dårligere enn brukte hjul, så med det ga jeg meg selv et enda dårligere utgangspunkt for å henge med damene i vanlig konkurranseklasse, som gikk på egne ski.
På generelt grunnlag kan jeg si at jeg strengt tatt ikke har noe i elite å gjøre, og jeg forsonte meg tidlig med tanken om å komme sist i klassen. Noen må ta sisteplassen også, og det kunne godt være meg denne gangen. Vanligvis ser jeg sånn her ut når jeg taper. Spesielt i kortspill:
Starten på Alliansloppet går i bunnen av en lang motbakke, og da startskuddet gikk ble jeg blåst rett av. På de få turene jeg har gått på rulleski har jeg stort sett bare staket da jeg ser ut som John Cleese i Ministry of Silly Walks når jeg prøver å gå med fraspark på rulleski. Skia går til alle kanter og tyngdeoverføringen er ikke-eksisterende. Fant derfor fort ut at fraspark ikke var helt greia for meg, så jeg kastet meg på stavene og var vel den desidert siste i elite og blant de siste i konkurranseklassen opp på toppen av bakken.
På toppen startet jakten på så mange dameløpere som mulig, og gjerne en og annen løper med utlånsski og elitenummer. Jeg følte jeg traff bra med stavtakene, og plukket raskt en konkurranseløper før jeg hentet inn en liten gruppe med ytterligere tre damer fra konkurranseklassen. De forsøkte å henge litt, men jeg bare:
Morn'a!
Flere steder langs løypa var det publikummere som heiet oss fram, og på ti kilometer var jeg så heldig å få langing av Rustads ildsjel numero uno, Morten Tomter. Mot slutten av første runde ble jeg tatt igjen av ei dame fra konkurranseklassen, og jeg bestemte meg for å henge på. Dama gikk med camelback, så fra nå av kaller vi henne Frøken Cameltoe.
Vanligvis er jeg en loner når det kommer til konkurranser. Jeg løper alltid alene når det er løp, og jeg går alltid alene på renn. Finner meg aldri en rygg, og hvis jeg finner en går den enten for fort eller for sakte. Nå derimot, tenkte jeg at jeg endelig kunne øve på å henge. Jeg hadde funnet den perfekte ryggen da dama var omtrent like pingle som meg nedover og i krappe svinger, men hakket bedre enn meg oppover. Ut på andrerunden følte jeg tidvis at det gikk litt vel sakte. Jeg var fristet til å gå forbi et par ganger, men min hittil ukjente og godt bortgjemte taktiker ga meg en kilevink og beordret meg til å legge meg inn bak Frøken Cameltoe. Vi hentet inn ei elitedame som forsøkte å henge seg på, men som slapp etter et par hundre meter.
Jeg bare:
Hah! Kom ikke sist i elite allikavæl!
Og taktikeren bare:
Kaja, du har gått 20 kilometer og har 28 kilometer igjen. Ro ned løken.
I de slake nedoverbakkene drakk Frøken Cameltoe av sekken sin, og jeg skjønte fort at jeg også burde ha meldt meg inn i Camelback-familien da drikkebeltet jeg hadde med meg på ingen måte ga meg all væsken jeg trengte i 25 varmegrader.
På 26 kilometer fikk jeg igjen langing av Tomter, og i elektrolytt- og væskerus bestemte jeg meg for at det kunne være en god idé å gå fram og dra, og forhåpentligvis stikke ifra da jeg syntes Frøken Cameltoe staket sakte i det slake nedoverpartiet.
Taktikeren på venstre skulder rev seg i håret, mens min manglende selvinnsikt på andre skulder heiet meg fram. Et lite øyeblikk trodde jeg Frøken Cameltoe hadde sluppet, men i et ruglete parti med høy kile-under-føttene-faktor i kombinasjon med akkurat så mye stigning at jeg burde gått med fraspark men ikke gjorde det, var frøkna oppe på siden og forbi igjen.
Siste gang opp startbakken gikk jeg faktisk med fraspark da jeg utrolig nok klarte å henge på Frøken Cameltoe med min horrible midting (når tyngdepunktet konstant er på midten selv om man går diagonalgang). På toppen var det tydelig at Frøken Cameltoe ikke var hypp på å dra på meg så mye lenger, så hun satte ned farta. Jeg tok en Northug og gjorde det samme, men da vi fort ble tatt igjen av to andre damer, blant annet elitedama jeg trodde vi hadde parkert, ble jeg stressa og la meg i front. Det var sannsynligvis det dummeste jeg gjorde i løpet av hele rennet. De neste seks kilometerne dro jeg på tre damer (som jeg for øvrig trodde var fem, men jeg turte ikke snu meg). På et tidspunkt kom igjen Frøken Cameltoe opp på siden av meg. Hun hadde fått hvilt seg og dro rett ifra. Jeg trøstet meg selv med at hun hadde egne og (antakelig) inngåtte ski og ikke like nye hjul som meg.
Et par kilometer til, og enda ei av de jeg hadde dratt på kom opp på siden og dro ifra. Hun også med egne ski. Da gjensto det bare elitedama og meg. Hun nektet å dra, og jeg fortsatte drajobben. Med tre kilometer igjen stoppet jeg så godt som opp for å signalisere at jeg ikke var interessert i å dra lenger, og dama gikk fram for å dra. Ikke at jeg klarte å henge på. Jeg bæsja solid på leggen og klarte ikke henge på i ti meter en gang. Dagens fail og en taktikkerfaring rikere.
Jeg som trodde jeg hadde nest siste eliteplass i lomma lå nå sist og syntes det var litt kjipt men også helt greit. Jeg ville bare til mål. Deretter ville jeg drikke vann. Ikke de høyeste kravene tør jeg påstå, og helt legitimt.
Kom meg til slutt i mål på 2:32:10 som siste eliteløper. Heldigvis slo jeg en del konkurranseløpere, så alt i alt er jeg fornøyd. Med tanke på hvor lite jeg går på rulleski synes jeg det er helt innafor. Dessuten var det ganske gøy og jeg ploga ikke en eneste gang. Det er helt sjukt å tenke på hvis man veit hvor pingle jeg faktisk er på asfalt. Jeg er en sånn som tar av meg skia nedover. Jeg fortsetter trenden med sisteplass i rulleskirenn og føler meg - utrolig nok - ikke som et ubrukelig menneske av den grunn. Hvem skulle trodd.
Allikevel fikk selvhøytideligheten min seg et skudd for baugen da resultatlista de første timene etter målgang viste at jeg hadde gått på tre timer og ikke to og en halv. Selvsentrert som jeg er var jeg sikker på at alle som hadde sett meg på start og lurt på hvorfor jeg i helvete stilte i eliteklassen kom til å sjekke resultatene og se at jeg hadde kommet en halvtime etter nest siste dame i mål. Eneste løsning var å snappe hele kontaktlista mi før noen rakk å sjekke resultatene. Jeg tipper ingen sjekket resultatene.
For å oppsummere min debut i Alliansloppet:
Hvorvidt påmelding til Alliansoppet fikk meg mer ut på rulleski enn jeg ellers ville 5/10
Arrangement 10/10
Ut av komfortsonen 8/10
Stølhet dagen derpå 9/10
Plogefaktor 1/10
Første rulleskirenn med normale jernverdier 10/10
Så gjenstår det to store spørsmål; kommer jeg til å gå mye rulleski utover høsten? Tvilsomt.
Kommer jeg til å gå Alliansloppet igjen? Godt mulig. Må bare lære meg diagonalgang på hjul først.
 |
| Hæsjtægg gjennomsiktig hæsjtægg no filter |
Hvis jeg skal gjøre et kjapt overslag tror jeg at jeg har gått omtrent 15 turer på rulleski i år. Det er omtrent dobbelt så mange som på samme tid i fjor. Det er flere grunner til at jeg ikke går fryktinngytende mye på rulleski. For å nevne noen:
1. Asfalt er vondt å falle på
2. Det er vanskelig å bremse i høy fart
3. Nedoverbakker er skummelt
4. Ruglete asfalt kiler under føttene
5. Jeg er kilen under føttene
For å tvinge meg selv mer ut på rulleski meldte jeg meg derfor på verdens største rulleskirenn Alliansloppet. Ved en tilfeldighet/uhell (stryk det som ikke passer) havnet jeg i kvinner elite og ikke i vanlig konkurranseklasse som jeg hadde planer om. Jeg fikk litt panikk da jeg så meg selv på startlista i eliteklassen, men i stedet for å bukke under for min tidvis ekstremt sensitive selvhøytidelighet, bestemte jeg meg for ikke å gjøre noe med det og la det stå til og stille til start i elite. Det innebar blant annet å bruke låneski med nye hjul og ikke mine egne rulleski. Nye hjul ruller dårligere enn brukte hjul, så med det ga jeg meg selv et enda dårligere utgangspunkt for å henge med damene i vanlig konkurranseklasse, som gikk på egne ski.
På generelt grunnlag kan jeg si at jeg strengt tatt ikke har noe i elite å gjøre, og jeg forsonte meg tidlig med tanken om å komme sist i klassen. Noen må ta sisteplassen også, og det kunne godt være meg denne gangen. Vanligvis ser jeg sånn her ut når jeg taper. Spesielt i kortspill:
 |
| Han bak, altså. |
På toppen startet jakten på så mange dameløpere som mulig, og gjerne en og annen løper med utlånsski og elitenummer. Jeg følte jeg traff bra med stavtakene, og plukket raskt en konkurranseløper før jeg hentet inn en liten gruppe med ytterligere tre damer fra konkurranseklassen. De forsøkte å henge litt, men jeg bare:
Morn'a!
|
| Som han foran, altså. |
Vanligvis er jeg en loner når det kommer til konkurranser. Jeg løper alltid alene når det er løp, og jeg går alltid alene på renn. Finner meg aldri en rygg, og hvis jeg finner en går den enten for fort eller for sakte. Nå derimot, tenkte jeg at jeg endelig kunne øve på å henge. Jeg hadde funnet den perfekte ryggen da dama var omtrent like pingle som meg nedover og i krappe svinger, men hakket bedre enn meg oppover. Ut på andrerunden følte jeg tidvis at det gikk litt vel sakte. Jeg var fristet til å gå forbi et par ganger, men min hittil ukjente og godt bortgjemte taktiker ga meg en kilevink og beordret meg til å legge meg inn bak Frøken Cameltoe. Vi hentet inn ei elitedame som forsøkte å henge seg på, men som slapp etter et par hundre meter.
Jeg bare:
Hah! Kom ikke sist i elite allikavæl!
Og taktikeren bare:
Kaja, du har gått 20 kilometer og har 28 kilometer igjen. Ro ned løken.
 |
| Foto: Alliansloppet/Joachim Nywall |
På 26 kilometer fikk jeg igjen langing av Tomter, og i elektrolytt- og væskerus bestemte jeg meg for at det kunne være en god idé å gå fram og dra, og forhåpentligvis stikke ifra da jeg syntes Frøken Cameltoe staket sakte i det slake nedoverpartiet.
Taktikeren på venstre skulder rev seg i håret, mens min manglende selvinnsikt på andre skulder heiet meg fram. Et lite øyeblikk trodde jeg Frøken Cameltoe hadde sluppet, men i et ruglete parti med høy kile-under-føttene-faktor i kombinasjon med akkurat så mye stigning at jeg burde gått med fraspark men ikke gjorde det, var frøkna oppe på siden og forbi igjen.
|
| Han bak, nå. |
Et par kilometer til, og enda ei av de jeg hadde dratt på kom opp på siden og dro ifra. Hun også med egne ski. Da gjensto det bare elitedama og meg. Hun nektet å dra, og jeg fortsatte drajobben. Med tre kilometer igjen stoppet jeg så godt som opp for å signalisere at jeg ikke var interessert i å dra lenger, og dama gikk fram for å dra. Ikke at jeg klarte å henge på. Jeg bæsja solid på leggen og klarte ikke henge på i ti meter en gang. Dagens fail og en taktikkerfaring rikere.
 |
| Foto: Alliansloppet/Joachim Nywall |
Jeg som trodde jeg hadde nest siste eliteplass i lomma lå nå sist og syntes det var litt kjipt men også helt greit. Jeg ville bare til mål. Deretter ville jeg drikke vann. Ikke de høyeste kravene tør jeg påstå, og helt legitimt.
Kom meg til slutt i mål på 2:32:10 som siste eliteløper. Heldigvis slo jeg en del konkurranseløpere, så alt i alt er jeg fornøyd. Med tanke på hvor lite jeg går på rulleski synes jeg det er helt innafor. Dessuten var det ganske gøy og jeg ploga ikke en eneste gang. Det er helt sjukt å tenke på hvis man veit hvor pingle jeg faktisk er på asfalt. Jeg er en sånn som tar av meg skia nedover. Jeg fortsetter trenden med sisteplass i rulleskirenn og føler meg - utrolig nok - ikke som et ubrukelig menneske av den grunn. Hvem skulle trodd.
Allikevel fikk selvhøytideligheten min seg et skudd for baugen da resultatlista de første timene etter målgang viste at jeg hadde gått på tre timer og ikke to og en halv. Selvsentrert som jeg er var jeg sikker på at alle som hadde sett meg på start og lurt på hvorfor jeg i helvete stilte i eliteklassen kom til å sjekke resultatene og se at jeg hadde kommet en halvtime etter nest siste dame i mål. Eneste løsning var å snappe hele kontaktlista mi før noen rakk å sjekke resultatene. Jeg tipper ingen sjekket resultatene.
For å oppsummere min debut i Alliansloppet:
Hvorvidt påmelding til Alliansoppet fikk meg mer ut på rulleski enn jeg ellers ville 5/10
Arrangement 10/10
Ut av komfortsonen 8/10
Stølhet dagen derpå 9/10
Plogefaktor 1/10
Første rulleskirenn med normale jernverdier 10/10
Så gjenstår det to store spørsmål; kommer jeg til å gå mye rulleski utover høsten? Tvilsomt.
Kommer jeg til å gå Alliansloppet igjen? Godt mulig. Må bare lære meg diagonalgang på hjul først.
mandag 22. juni 2015
Hvordan trene til ultraløp? Vetta faen, jeg.
Hvordan trener man for/før et ultraløp? Ikke spør meg. Men siden jeg spør meg selv kan jeg si så mye som at jeg ikke har peiling. En skulle jo tro mange lange økter til fots og på sykkel og rulleski, samt styrke og diverse skadeforebyggende trening kan være lurt. Selv gjorde jeg svært lite av det, men det jeg gjorde holdt til en god debut, så det kan ikke har vært heeeelt Sarah Palin heller (les: på trynet).
Obs! Har lovet meg selv å ikke blande politikk og blogg, så ikke ta det personlig om du er cheerleader for Tea Party. I så fall kan du bytte ut Sarah Palin med Fidel Castro, Barak Obama eller Vladimir Putin om du synes det passer bedre.
Uansett, her er det jeg gjorde de siste tre ukene før Ultrabirken. Om det er eksempel til etterfølgelse er jeg usikker på:
Mandag 25. mai: FRI
Tirsdag 26. mai: 3000 m testløp - 11:27 min
Onsdag 27. mai: 1. Styrke 60 min 2. 50 min rolig jogg - 8,8 km
Torsdag 28. mai: Styrke 60 min
Fredag 29. mai: FRI
Lørdag 30. mai: iForm-løpet 5 km - 20:04 min (4.plass)
Søndag 31. mai: 1. Rulleski 30 km 2. 45 min rolig jogg
Totalt: 9 timer - 74,5 km
Mandag 1. juni: Rolig terrengjogg 1 time 20 minutter - 12 km
Tirsdag 2. juni: FRI
Onsdag 3. juni: Rolig jogg 40 minutter - 5 km (kunne like godt valgt sofaen)
Torsdag 4. juni: 10 x 200m + 2 x 100m - totalt 1 time 45 minutter - 16 km
Fredag 5. juni: FRI
Lørdag 6. juni: Gjerdrumsmila 10 km i tøff løype med mye terreng. (2. plass)
Søndag 7. juni: 40,2 km jogg (5:50 min/km) - 3 timer 54 minutter
Totalt: 9 timer - 89 km
Mandag 8. juni: FRI
Tirsdag 9. juni: Rolig jogg 1 time 10 min - 12 km
Onsdag 10. juni: FRI
Torsdag 11. juni: FRI
Fredag 12. juni: FRI
Lørdag 13. juni: Ultrabirken
Totalt: 7 timer 40 minutter - 73 km
Jeg vet jeg burde ha skrevet noe om både iForm-løpet og Gjerdrumsmila, men jeg var så opptatt med å hvile uka før Birken, og denne uka har jeg også vært altfor opptatt med å hvile. La meg bare si det sånn at begge løpene var moro og tunge, og jeg skulle definitivt løpt med terrengsko på begge løpene. At det holdt til henholdsvis 4. og 2. plass er kjempegøy. Så langt har denne løpesesongen stilt med 13., 4., 2. og 5. plass, så jeg kan ikke annet enn å konkludere med at løpesesongen hittil har vært bedre enn skisesongen vi nettopp la bak oss. Bank i bordet.
Post Birken-uka har for øvrig stilt med antydninger til løperkne, så nå går det i Voltarol og jeg har lett fram styrkeprogrammet jeg fikk av naprapaten da jeg var slått ut av løperkne i tre måneder i 2013. Krysser fingrene for at det hjelper, for nå klør det i beina etter å løpe mer, mer, mer.
Obs! Har lovet meg selv å ikke blande politikk og blogg, så ikke ta det personlig om du er cheerleader for Tea Party. I så fall kan du bytte ut Sarah Palin med Fidel Castro, Barak Obama eller Vladimir Putin om du synes det passer bedre.
Uansett, her er det jeg gjorde de siste tre ukene før Ultrabirken. Om det er eksempel til etterfølgelse er jeg usikker på:
Mandag 25. mai: FRI
Tirsdag 26. mai: 3000 m testløp - 11:27 min
Onsdag 27. mai: 1. Styrke 60 min 2. 50 min rolig jogg - 8,8 km
Torsdag 28. mai: Styrke 60 min
Fredag 29. mai: FRI
Lørdag 30. mai: iForm-løpet 5 km - 20:04 min (4.plass)
Søndag 31. mai: 1. Rulleski 30 km 2. 45 min rolig jogg
Totalt: 9 timer - 74,5 km
Mandag 1. juni: Rolig terrengjogg 1 time 20 minutter - 12 km
Tirsdag 2. juni: FRI
Onsdag 3. juni: Rolig jogg 40 minutter - 5 km (kunne like godt valgt sofaen)
Torsdag 4. juni: 10 x 200m + 2 x 100m - totalt 1 time 45 minutter - 16 km
Fredag 5. juni: FRI
Lørdag 6. juni: Gjerdrumsmila 10 km i tøff løype med mye terreng. (2. plass)
Søndag 7. juni: 40,2 km jogg (5:50 min/km) - 3 timer 54 minutter
Totalt: 9 timer - 89 km
Mandag 8. juni: FRI
Tirsdag 9. juni: Rolig jogg 1 time 10 min - 12 km
Onsdag 10. juni: FRI
Torsdag 11. juni: FRI
Fredag 12. juni: FRI
Lørdag 13. juni: Ultrabirken
Totalt: 7 timer 40 minutter - 73 km
Jeg vet jeg burde ha skrevet noe om både iForm-løpet og Gjerdrumsmila, men jeg var så opptatt med å hvile uka før Birken, og denne uka har jeg også vært altfor opptatt med å hvile. La meg bare si det sånn at begge løpene var moro og tunge, og jeg skulle definitivt løpt med terrengsko på begge løpene. At det holdt til henholdsvis 4. og 2. plass er kjempegøy. Så langt har denne løpesesongen stilt med 13., 4., 2. og 5. plass, så jeg kan ikke annet enn å konkludere med at løpesesongen hittil har vært bedre enn skisesongen vi nettopp la bak oss. Bank i bordet.
Post Birken-uka har for øvrig stilt med antydninger til løperkne, så nå går det i Voltarol og jeg har lett fram styrkeprogrammet jeg fikk av naprapaten da jeg var slått ut av løperkne i tre måneder i 2013. Krysser fingrene for at det hjelper, for nå klør det i beina etter å løpe mer, mer, mer.
 |
| Bare to uker til sommerferie! |
mandag 15. juni 2015
Da jeg plutselig ble ultraløper
Jeg har gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg har aldri vurdert det rett og slett fordi tanken aldri har slått meg. Inntil omtrent i midten av mai. Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg kanskje skulle løpe Ultrabirken. Hvorfor? Jeg aner ikke.
Uansett så vokste det fram en liten jævel inni meg som ikke helt ville slippe tanken om deltakelse i Ultrabirken. Jeg visste innerst inne at det ikke kom til å skje, så jeg sa det heller ikke til så mange da det er lett å være stor i kjeften, for så ikke å tørre når alt kommer til alt.
Jeg hadde så langt i år hatt to løpeturer på over 30 kilometer - én i april og én i mai - men Ultrabiken er over det dobbelte. Aldri før har jeg så nøye overveid hvorvidt jeg skal være med på et løp eller ikke. Jeg så an formen (altså ikke bli syk), og jeg så an været (type ikke liten storm og pøsregn) før jeg bestemte meg for å melde meg på tirsdagen uka før, etter at jeg hadde testet kroppen på en 40 kilometer lang løpetur søndagen i forveien.
Med påmelding fire dager før løpet hadde jeg ikke tid til å kjøpe og løpe inn nye terrengsko med demping, og alt jeg kunne gjøre resten av uka var å hvile. Jeg stilte derfor til start med mine godt brukte, flate og hullete Adidas terrengsko - noe sidekvinnen min på startstreken påpekte.
Startskuddet gikk, og 200 deltakere nærmest beinfløy ut fra startsletta på Sjusjøen. Jeg syntes det virket som en skikkelig dårlig i idé, så jeg hang meg på oppover mot Lunkefjell som jeg egentlig hadde planlagt å gå opp. Jeg kjente med én gang at kroppen var tung som bly, og leggene sa ifra i første motbakkekneik at de ikke trivdes. Heldigvis er ikke Ultrabirken noe kort løp - det er 62 kilometer å løpe seg inn på, så jeg gadd ikke høre stort på verken legger eller kropp. På første matstasjon etter omtrent 7 kilometer tok jeg meg tid til å tylle nedpå to kopper sportsdrikk og en halv banan før jeg la i vei retning hytta der jeg visste mamma sto med saft.
Jeg er ingen smart løper, og er av typen som alltid starter hardt - inntil jeg sprekker som en ballong. I og med at Ultrabirken uten tvil er det lengste jeg har løpt noen gang, skjønte jeg at min største utfordring kom til å være smartness. Gå i motbakkene, holde igjen i kuperte partier og spare på kreftene. Jeg vil ikke si at jeg på noe tidspunkt løp smart, men jeg løp smart til meg å være. Opp Kriksfjell og Hitfjell tok jeg det rolig og fortalte meg selv at det var helt greit å bli tatt igjen da fem minutter ekstra opp fjellene ikke ville være noe sammenliknet med eventuelle kramper og en næringstom kropp den siste mila. Konkurransehodet slukte på ingen måte agnet, men fornuften i meg sparket konkurransedyret hardt i leggen opptil flere ganger og holdt det sånn nogen lunde i tøylene.
Jeg har alltid hørt at lange konkurranser nærmest er konkurranse i næringsinntak. Funker ikke næringsinntaket kan du si takk og farvel til en god plassering og kanskje til og med også til gjennomføringen av konkurransen. Jeg er veldig glad i mat, så jeg tenkte ikke at det skulle bli noe problem. Jeg hadde lasset opp med brownies, spekeskinke, chilinøtter, wienerbrød, gel med kokossmak og magnesiumtabletter i sekken. Men det smakte ikke godt. Det smakte høgg. Rett og slett skikkelig møkk. Alt jeg spiste vokste i munnen, jeg ble uvel av å tygge, og bare tanken på mat gjorde meg kvalm.
Ved Pellestova forsøkte jeg meg på en spekeskinke, men også det smakte forpult vondt, så jeg kastet halve i søpla og brukte fem minutter på å få ned siste halvdel. Heldigvis sto Mr. Luna ved foten av Nevelfjell med cola jeg skulle få i meg innen jeg nådde toppen. Colaen gjorde åpenbart jobben, for ned fra Nevelfjell hentet jeg inn en dunge løpere som begynte å få det, og på et tidspunkt lå jeg som tredje dame da hun som lå foran måtte en kjapp tur i buskene. 200 meter på tredjeplass var mine 200 meters of fame, og jeg koste meg maksimalt inntil jeg måtte finne meg en busk og avlegge et lite dobesøk selv.
Tilbake over Lunkefjell og Sjusjøfjellet tråkket jeg i det jeg trodde var litt slapsete snø i utkaten av ei snøfonn, men som skulle vise seg å være en meter dypt isvann. Jeg landet langflat i vannet, men heldigvis hadde sola kommet fram innen da, så det var egentlig ikke så verst. Fram til 40 kilometer gikk det overraskende greit, og da gjenstod det "bare" 22 kilometer som for det meste gikk nedover. Med 20 kilometer igjen meldte kneet seg, og en kilometer seinere kom de første antydningene til krampe på baksiden av venstre lår og i venstre fot. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta seg en ibux mot kneet og en magnesiumtablett mot krampene mens jeg spiste tre chilinøtter (klarte ikke flere) og drakk saft jeg hadde fått av Mr. Luna. Jeg ruslet bortover myra mens jeg motvillig drakk alt jeg klarte av saft og vann og dyttet i meg de tre chilinøttene.
Da siste nøtt var inne var magen full, og noe annet måtte ut, så jeg fant meg en stor stein. Satte meg på huk, men ingenting kom. Ikke at det gjorde noe, for det var rett og slett dritdeilig å sitte litt i ro. Satt litt ekstra bare fordi det var så ufattelig deilig, men så, helt plutselig og uten forvarsel, kom ei dame jeg hadde hatt foran meg de første fem kilometerne. Jeg dro på meg shortsen og spratt ut på stien igjen. Jeg lå nå på femteplass av damene. Hodet hadde vært innstilt på fjerdeplass i fire mil, men jeg hadde verken ork eller lyst til å ta henne igjen. Vi holdt 5:15 min/km bortover traktorveien, og i stedet for å gasse på satset jeg på å ligge bak og kontrollere inntil hun helt sikkert kom til å sprekke. Men hun sprakk ikke, og like plutselig som hun kom, var hun borte igjen.
Omsider kom jeg inn på traséen til Birkebeinerløpet, og det var ekstremt deilig å løpe sammen med mange folk som hold omtrent samme fart som meg. Det var motiverende å plukke rygger, men jeg var redd for at de rundt meg ikke skjønte at jeg allerede hadde løpt 50 kilometer og at de trodde jeg var en sånn som trenger sekk med drikkesystem for å løpe 21 kilometer i ei fart på 6 minutter på kilometeren. Derfor sørget jeg for å si høyt til funksjonærene på drikkestasjonene at "50 kilometer er greit, men 60 blir litt for langt. Skakke bare flytte mål hit, eller?" i en så jovial tone som mulig.
På 52 kilometer begynte jeg å få problemer med å løfte beina høy nok - litt fordi jeg var redd for krampe, men mest fordi jeg var sliten - så jeg kjørte tåa så hardt jeg bare kunne inn i en stein og landet langflat på grusen. Foten trakk seg sammen i krampe, og med en blodig hånd ble jeg hjulpet opp av løpere rundt meg som lurte på om det hadde gått bra i fallet.
Etter å ha løpt altfor langt blir jeg tydeligvis emosjonell (ny oppdagelse), så jeg slet med ikke å begynne å grine - ikke fordi det var så vondt, men fordi alle var så snille. Jeg begynte å tenke på målgang og ble helt på gråten av tanken. Først nå forsto jeg at jeg kom til å klare å fullføre mitt første ultraløp. Jeg ble akutt stolt av meg selv og sendte en tanke til bestefar som ligger strødd på toppen av Hitfjell (asken hans, altså. Ikke mer morbid enn det) og lurte på om ikke han også ville vært stolt av meg.
De siste åtte kilometerne var vonde og tunge, men nå hadde både fornuften og konkurransehodet bestemt seg for at dette skulle gå. Alt av konkurrenter var glemt og fortrengt, og det jeg gledet meg mest til var å sitte og å slippe å spise.
Inn på Stampesletta viste det seg at jeg hadde en aldri så liten spurt på lager (!). Det så sikkert ikke ut som en spurt for de som sto og så på, men for meg føltes det i alle fall som en, og jeg klokket i mål på 6.30,20, sluttkjørt og lykkelig.
Ikke bare klarte jeg å gjennomføre 62 kilometer over seks fjell, jeg havnet på 5. plass av alle damene (nummer 3 i klassen) i mitt aller første ultraløp. Det er så sjukt at jeg ikke helt skjønner det. Men når jeg skjønner det går ikke smilet bare fra øre til øre - det går helt rundt.
Uansett så vokste det fram en liten jævel inni meg som ikke helt ville slippe tanken om deltakelse i Ultrabirken. Jeg visste innerst inne at det ikke kom til å skje, så jeg sa det heller ikke til så mange da det er lett å være stor i kjeften, for så ikke å tørre når alt kommer til alt.
Jeg hadde så langt i år hatt to løpeturer på over 30 kilometer - én i april og én i mai - men Ultrabiken er over det dobbelte. Aldri før har jeg så nøye overveid hvorvidt jeg skal være med på et løp eller ikke. Jeg så an formen (altså ikke bli syk), og jeg så an været (type ikke liten storm og pøsregn) før jeg bestemte meg for å melde meg på tirsdagen uka før, etter at jeg hadde testet kroppen på en 40 kilometer lang løpetur søndagen i forveien.
Med påmelding fire dager før løpet hadde jeg ikke tid til å kjøpe og løpe inn nye terrengsko med demping, og alt jeg kunne gjøre resten av uka var å hvile. Jeg stilte derfor til start med mine godt brukte, flate og hullete Adidas terrengsko - noe sidekvinnen min på startstreken påpekte.
Startskuddet gikk, og 200 deltakere nærmest beinfløy ut fra startsletta på Sjusjøen. Jeg syntes det virket som en skikkelig dårlig i idé, så jeg hang meg på oppover mot Lunkefjell som jeg egentlig hadde planlagt å gå opp. Jeg kjente med én gang at kroppen var tung som bly, og leggene sa ifra i første motbakkekneik at de ikke trivdes. Heldigvis er ikke Ultrabirken noe kort løp - det er 62 kilometer å løpe seg inn på, så jeg gadd ikke høre stort på verken legger eller kropp. På første matstasjon etter omtrent 7 kilometer tok jeg meg tid til å tylle nedpå to kopper sportsdrikk og en halv banan før jeg la i vei retning hytta der jeg visste mamma sto med saft.
Jeg er ingen smart løper, og er av typen som alltid starter hardt - inntil jeg sprekker som en ballong. I og med at Ultrabirken uten tvil er det lengste jeg har løpt noen gang, skjønte jeg at min største utfordring kom til å være smartness. Gå i motbakkene, holde igjen i kuperte partier og spare på kreftene. Jeg vil ikke si at jeg på noe tidspunkt løp smart, men jeg løp smart til meg å være. Opp Kriksfjell og Hitfjell tok jeg det rolig og fortalte meg selv at det var helt greit å bli tatt igjen da fem minutter ekstra opp fjellene ikke ville være noe sammenliknet med eventuelle kramper og en næringstom kropp den siste mila. Konkurransehodet slukte på ingen måte agnet, men fornuften i meg sparket konkurransedyret hardt i leggen opptil flere ganger og holdt det sånn nogen lunde i tøylene.
Jeg har alltid hørt at lange konkurranser nærmest er konkurranse i næringsinntak. Funker ikke næringsinntaket kan du si takk og farvel til en god plassering og kanskje til og med også til gjennomføringen av konkurransen. Jeg er veldig glad i mat, så jeg tenkte ikke at det skulle bli noe problem. Jeg hadde lasset opp med brownies, spekeskinke, chilinøtter, wienerbrød, gel med kokossmak og magnesiumtabletter i sekken. Men det smakte ikke godt. Det smakte høgg. Rett og slett skikkelig møkk. Alt jeg spiste vokste i munnen, jeg ble uvel av å tygge, og bare tanken på mat gjorde meg kvalm.
 |
| Det var en god del snø i løypa. Her opp mot Nevelfjell. |
Tilbake over Lunkefjell og Sjusjøfjellet tråkket jeg i det jeg trodde var litt slapsete snø i utkaten av ei snøfonn, men som skulle vise seg å være en meter dypt isvann. Jeg landet langflat i vannet, men heldigvis hadde sola kommet fram innen da, så det var egentlig ikke så verst. Fram til 40 kilometer gikk det overraskende greit, og da gjenstod det "bare" 22 kilometer som for det meste gikk nedover. Med 20 kilometer igjen meldte kneet seg, og en kilometer seinere kom de første antydningene til krampe på baksiden av venstre lår og i venstre fot. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta seg en ibux mot kneet og en magnesiumtablett mot krampene mens jeg spiste tre chilinøtter (klarte ikke flere) og drakk saft jeg hadde fått av Mr. Luna. Jeg ruslet bortover myra mens jeg motvillig drakk alt jeg klarte av saft og vann og dyttet i meg de tre chilinøttene.
Da siste nøtt var inne var magen full, og noe annet måtte ut, så jeg fant meg en stor stein. Satte meg på huk, men ingenting kom. Ikke at det gjorde noe, for det var rett og slett dritdeilig å sitte litt i ro. Satt litt ekstra bare fordi det var så ufattelig deilig, men så, helt plutselig og uten forvarsel, kom ei dame jeg hadde hatt foran meg de første fem kilometerne. Jeg dro på meg shortsen og spratt ut på stien igjen. Jeg lå nå på femteplass av damene. Hodet hadde vært innstilt på fjerdeplass i fire mil, men jeg hadde verken ork eller lyst til å ta henne igjen. Vi holdt 5:15 min/km bortover traktorveien, og i stedet for å gasse på satset jeg på å ligge bak og kontrollere inntil hun helt sikkert kom til å sprekke. Men hun sprakk ikke, og like plutselig som hun kom, var hun borte igjen.
Omsider kom jeg inn på traséen til Birkebeinerløpet, og det var ekstremt deilig å løpe sammen med mange folk som hold omtrent samme fart som meg. Det var motiverende å plukke rygger, men jeg var redd for at de rundt meg ikke skjønte at jeg allerede hadde løpt 50 kilometer og at de trodde jeg var en sånn som trenger sekk med drikkesystem for å løpe 21 kilometer i ei fart på 6 minutter på kilometeren. Derfor sørget jeg for å si høyt til funksjonærene på drikkestasjonene at "50 kilometer er greit, men 60 blir litt for langt. Skakke bare flytte mål hit, eller?" i en så jovial tone som mulig.
 |
| Foto: Linda Helland |
Etter å ha løpt altfor langt blir jeg tydeligvis emosjonell (ny oppdagelse), så jeg slet med ikke å begynne å grine - ikke fordi det var så vondt, men fordi alle var så snille. Jeg begynte å tenke på målgang og ble helt på gråten av tanken. Først nå forsto jeg at jeg kom til å klare å fullføre mitt første ultraløp. Jeg ble akutt stolt av meg selv og sendte en tanke til bestefar som ligger strødd på toppen av Hitfjell (asken hans, altså. Ikke mer morbid enn det) og lurte på om ikke han også ville vært stolt av meg.
De siste åtte kilometerne var vonde og tunge, men nå hadde både fornuften og konkurransehodet bestemt seg for at dette skulle gå. Alt av konkurrenter var glemt og fortrengt, og det jeg gledet meg mest til var å sitte og å slippe å spise.
Inn på Stampesletta viste det seg at jeg hadde en aldri så liten spurt på lager (!). Det så sikkert ikke ut som en spurt for de som sto og så på, men for meg føltes det i alle fall som en, og jeg klokket i mål på 6.30,20, sluttkjørt og lykkelig.
Ikke bare klarte jeg å gjennomføre 62 kilometer over seks fjell, jeg havnet på 5. plass av alle damene (nummer 3 i klassen) i mitt aller første ultraløp. Det er så sjukt at jeg ikke helt skjønner det. Men når jeg skjønner det går ikke smilet bare fra øre til øre - det går helt rundt.
Epilog:
 |
| Feiret med beina høyt, pottis, prosecco og åpen buksesmekk. |
fredag 5. juni 2015
Fornebuløpet: pers, du liksom
Mens det har vært stille på bloggen har jeg blant annet løpt årets
første 10-kilometer. Det var min nemesis Fornebuløpet som sto på agendaen. Jeg
har aldri løpt bra på Fornebuløpet. Aldri. I år, viste det seg, skulle heller
ikke bli noe unntak.
Slik jeg husket Fornebuløpet fra de to andre gangene jeg har løpt, er
løypa flat og rask. Mesteparten går på vei, men det er også noe grus og i hvert
fall én ganske krapp sving. I år var løypa lagt om, men jeg tenkte at den
sikkert fortsatt var ganske rask da det tross alt er rimelig FLATT på Fornebu.
Det viste seg ganske fort at jeg tok feil. Etter bare tre kilometer løp vi av
autostradaen og holdt oss på sti, grus og gress med svinger på opptil 180
grader. For de som ikke vet hva krappe svinger innebærer, så er det å gå fra 15
km/t til 0 km/t og akselerere tilbake til 15 km/t fort som faen for ikke å tape
for mange sekunder (hvis man har det i seg).
Sti-, grus- og gressterrenget skulle vise seg å vare de neste fire
kilometerne. Og ikke nok med det, kilometerskiltene må ha blitt satt ut av en
full alkis, for de var på ingen måte der de skulle være.
Da jeg løp forbi 4 kilometerskiltet viste klokka mi at jeg hadde løpt
4,6 kilometer, og da 5 kilometerskiltet omsider kom viste klokka at jeg hadde
vært ute i over 23 minutter. 23 minutter. Hallo! Jeg vurderte å bryte tvert da
jeg skjønte at jeg kom til å løpe på over 46 – førtiseks – minutter, men så var
det noe inni meg som sa at merkingen umulig kunne være rett. Eneste mulighet
for meg til å finne ut av det var dermed å fullføre. Allikevel lurte den lille
brytestemmen seg inn i hodet mitt og sa:
«Du kan jo bare løpe til like før mål. Hvis du ser at du faktisk nærmer
deg 46 minutter dropper du bare å løpe igjennom målseglet.»
Da tok jeg den lille brytestemmen, knakk nakken på den og ga meg selv
streng beskjed om å slutte å være så jævla selvhøytidelig. Det er lov med en
dårlig dag, ingen sjekker meg opp på resultatlista uansett, og ingen forventer
at det blir pers på årets første 10 kilometer. Ingen bortsett fra meg selv.
Men selv jeg skjønner, når jeg tenker meg ekstra godt om, at det er
vanskelig å perse på første forsøk tidlig på løpssesongen. Spesielt når nesten
halve løpet er mer kupert enn årets NM i terreng (som for øvrig gikk på Ås, og
bare gikk på gress), og når løypa angivelig er mellom 170 og 200 meter for
lang.
Jeg dro meg i mål på 42.22, skikkelig skuffa. I det minste løp jeg
bedre enn på Sentrumsløpet i fjor, så inngangen til denne sesongen er bedre enn
fjorårets. Videre kan man diskutere hvorvidt løypa var for lang, hvor mye fart
de krappe svingene stjal og alt det der, men faktum er at jeg ikke hadde klart
å løpe ett sekund fortere.
En liten boost oppi det hele var at tiden holdt til en 13. plass av
over 500 damer. Så da var kanskje ikke tiden så dårlig allikevel. Spesielt ikke
når jeg sammenlikner med flere som jeg vet også løp Hytteplanmila. Alle disse
var mellom ett og halvannet minutt etter sin egen tid på Hytteplanmila på årets
Fornebuløp. Ah, det er så deilig med alle disse unnskyldningene, dere!
 |
| Her er litt skog. |
Abonner på:
Innlegg (Atom)