Skarverennet 2015: gli fra helvete

Egentlig var planen å skrive et rennreferat fra Skarverennet. Men nå er det over en måned siden jeg gikk, og det innlegget jeg hadde klart i hodet har nå forsvunnet, og jeg gidder ikke lete det fram igjen bare for at dere skal få et underholdende blogginnlegg å lese.

Men jeg kan si så mye om at jeg har store planer om å selge skøyteskia mine. Jeg skal selge skøyteskia mine. Så hvis noen vil ha seg et par pent brukte skøyteski som funker bra på trening, men er håpløse hvis man skal gå fort (aka. møkkdårlig gli), er det bare å skrike ut. Forblir det stille her inne blir de å finne på finn.no til høsten.

Sånn bortsett fra at jeg mistet en 20-30 plasseringer i dameklassen på grunn av dårlig gli (nei, jeg ploget ikke) er jeg i grunn ganske fornøyd med innsatsen gitt forutsetningene mine med dårlig gli (fikk du med deg at jeg hadde dårlig gli?) og lite skøytetrening.

Utover det husker jeg lite fra klokka 22 og utover, men det jeg husker er at jeg spiste en brødskive med majones, gulost og nugatti en gang i firedraget på morgenkvisten. Ingen vinner.

Tilbake fra de døde

Greit, så har jeg vært dårlig til å blogge i det siste. Ikke bare dårlig. Skikkelig dårlig, faktisk.

Det er to grunner til at jeg har satt ny rekord i blogglatskap:

1. Jeg er lat (ikke noe nytt)

2. Jeg har kjøpt meg leilighet og flyttet inn i den (nytt)

Flytting tar tid og krefter, og er det noe som må vike når det blir lite tid og krefter så er det blogginig. Jeg setter faktisk ganske mye foran blogging. Øl, for eksempel. Lompe med brunost. Trening. Sove. Venner. Jobb. Røklaks. En varm dusj. Potetgull. Desmond Tutu. Ligge på sofaen. Farris. Sjokolade. Arctic Monkeys. Klippe tånegler. Gulrotkakeglasur. Nytt sengetøy. Støvsuge. Nei, ok. Ikke støvsuge. Men ganske mye setter jeg foran blogging.

Allikevel er ikke blogging helt nederst blant ting jeg liker/ikke liker. Ting jeg synes er verre enn å blogge: Vaske. Vegemite. Sprit (all slags). Søt lakris. Være bakfull. Edge-nett. Cider. Fiskeboller/fiskekaker/fiskepudding. Kø. Klikksaker av typen «Du vil ikke tro hva som skjedde når…» Skifte sengetøy. Støvsuge.

Og sikkert også en del andre ting.

Om sminke og sånt

Jeg har alltid lagt mye stolthet i ikke å bruke noe særlig sminke da det i hvert fall har tre fordeler:

1. Man bruker lite tid på badet om morgenen
2. Det er billig
3. Det er naturlig

Jeg bruker stort sett mascara hver dag, men siden jeg ikke gidder å kjøpe sminkefjerner er det ikke alltid jeg gidder å ta den av om kvelden, så da er det bare å klæsje på et nytt lag om morgenen. Ekstremt tidsbesparende. På vinteren kan det hende jeg smeller på et lag fuktighetskrem dersom huden er tørr. Men det er ikke snakk om at jeg har et arsenal av kremer som dagkrem, nattkrem, øyekrem, ansiktskrem, bodylotion, you name it. Jeg har en svær boks med Dove fuktighetskrem som jeg bruker uavhengig om det er i ansiktet, på hendene eller på leggene. Hvorfor har jeg akkurat Dove? Fordi jeg fikk den gratis. Krem er krem.

Litt på siden, men dette er ett av mine partytriks (i tillegg til å gå ned i bro, åpne vinflaske med sko og åpne ølflaske med A4-papir):

Men her om dagen satt jeg i en videokonferanse på jobb, og alle vi som satt i møtet ble vist på storskjerm. Helt til venstre i bildet så jeg et romvesen med en svær panne uten øyenbryn. Jeg har alltid visst at jeg har veldig blonde øyenbryn og tenkt at jeg kanskje skal gjøre noe med det, men det ødelegger min kampsak om å være 99% naturlig (minus mascara), så derfor har jeg latt det ligge. Inntil videokonferansedagen.

Etter jobb gikk jeg derfor inn på en sminkebutikk. Jeg ble fort spurt om jeg trengte hjelp, men sa nonchalant og sminkevant at nei, det trengte jeg ikke. Ellers takk.

Skjønte fort at jeg ikke kunne klare å finne fram mellom børster og penner og farger og fandens oldemor alene, og jeg følte meg passe mann (minus et par av gutta på Oslo vest) da jeg omsider krøp til korset:

Jeg: Unnskyld, jeg har tenkt til å kjøpe sånn penn til å farge brynene med. Duskjønnerjegharaldrihattfargepådemførmendetsisteårethardetliksomkommetpåhalvesåjegtenkerjegburdefargedemlittmenjegvetikkehvilkenfargejegburdevelge?
Jeg til meg selv: Herregud, Kaja. Du trenger ikke framstå som mer utilpass enn du allerede er. Play it cool.
Perfekt sparkla sminkedame i butikken: Du er jo blond, så du må ha en lys farge. Kanskje denne?
Jeg: Ja?
Perfekt sparkla sminkedame: Hvis du tar av deg brillene så skal jeg tegne litt på deg å se om det er riktig farge.

"Ta av deg brillene." Jeg følte meg som skolens største nerd. Hun stygge med reggis, vet du, som venninnene vil "gjøre pen."

Jeg tok av meg brillene og lot sminkedama slippe til. Det faktum at hun bøyde seg ned for å tegne på brynene mine, hjalp heller ikke på selvtilliten, og mine 160 centimeter føltes plutselig som 130 centimeter, inkludert en nyvunnet oppstoppernese og hvitløksånde. I tillegg til reggisen.

Perfekt sparkla sminkedame: Denne ser veldig naturlig ut på deg. Ta en titt i speilet.
Jeg til meg selv: Husk, play it cool.
Jeg: Ja, det ser veldig naturlig ut.
Jeg til meg selv: Jeg ser faen ikke forskjell.
Jeg: Tror jeg tar den, jeg.

Da jeg skulle betale følte jeg at jeg måtte unnskylde, eller begrunne hvorfor jeg ikke, i en alder av 27 år, aldri har farget brynene før.

Jeg: Sidenjegalltidharhattsåblondebrynharjegaldritrengtånappedemhellermenkanskjejegmåbegynnemeddetnåhehe.
Jeg til meg selv: Den siste der kunne du spart deg, Kaja. Unødvendig å si at du aldri har nappet brynene. Du er sikkert den eneste i butikken her som ikke gjør det. Nå framstår du i hvert fall som noob.
Perfekt sparkla sminkedame: Det er jo inn med litt bustete bryn nå, så det går nok bra.
Jeg: Heh-

Med feminin selvfølelse på bunn og en øynebrynpenn rikere kom jeg meg ut av sminkebutikken, glad for at det forhåpentligvis er lenge til jeg trenger å gå inn i en sminkebutikk igjen. Type neste gang jeg går tom for mascara.

Har så det holder en stund nå. Heldigvis.

Dersom noen vil sponse meg med mascara er det bare å si ifra. Jeg blir veldig glad hvis jeg slipper å gå inn i en sminkebutikk og føle meg som et utskudd av arten kvinne. Nå jobbes det nemlig med å gjenreise min feminine selvtillit, men av erfaring vet jeg det raser sammen så snart jeg er tom for sminke og må inn på en sminkebutikk igjen.

Treningsoppdatering

Mine forberedesler til Skarverennet kan ikke sies å være optimale. I og med at Skarven skal skøytes har jeg særdeles lave skuldre og null forventninger. Jeg skal bare gå og forhåpentligvis ikke dø.

Allikevel kan jeg liste opp de siste to ukers trening (pluss påska for å skryte litt), så får vi se på lørdag om dette er veien å gå. Nå skal det sies at siden jeg ikke satser mot Skarven, trener jeg det jeg har lyst og tid til, verken mer eller mindre.

Påska:
27. mars: 8,7 km inn til hytta. 40 min
28. mars: 1. 5 km, 23 min 2. Sjusjøen Fri: 28,5 km, 1t 48min
29. mars: 1. Jomfruslettfjellet rundt: 27,5 km, 1t 43min 2. 5 km inn til hytta superrolig, 46min
30. mars: 1. Veldig rolig med Monika, 21,4 km, 2t 32min 2. 19,8 km, 1t 20min
31. mars: 40,5 km, 3t 30min. Første del rolig med Monika
1. april: 41,2 km, 3t 30 min. Første del rolig med Monika
2. april: Kort og rolig skate 16,9 km, 1t 17min
3. april: Rolig klassisk 57 km, 4t 30min
Påskeaften: 1. Rolig skate, 36,5 km, 2t 38min 2. Ut fra hytta med sekk, 5 km, 25min
1.påskedag: Rolig jogg, 17 km, 1t 40min

Totalt: ca 23t
Kilometer: ca 330

2. påskedag: Fri
Tirsdag: Mølleintervaller. 5x2 min (p1min) + 5x1 min (p30sek) + 2x45/15. Fart: 15,2-17,5
Onsdag: Rolig 10 km, 6:02 min/km
Torsdag: Øl med girrrlza
Fredag: 5 km på ski inn til hytta med tung sekk, 31min
Lørdag: Rolig klassisk med to svensker og en nordmann med nikkers, 30,5 km, 2t 25min
Søndag: 1. Rolig skate med samme gjeng, 26 km, 1t 50min 2. 5 km ut fra hytta med sekk, 31min

Totalt: 7t 20 min
Kilometer: ca 85

Mandag: Rolig jogg + spenst 1t
Tirsdag: Babybesøk
Onsdag: Jogge hjem fra jobb 34 km, 3t 10min, 5:40 min/km
Torsdag: Bodypump, 1t
Fredag: Fri
Lørdag: Skarven

Totalt: 5t 10min + Skarven
Kilometer: ca 82

Alt dette finnes selvfølgelig også på Strava for spesielt interesserte.

Onsdagsøkta denne uka er et godt eksempel på en lite smart økt før renn, og et godt eksempel på at jeg trener det jeg har lyst til. Årets hittil lengste joggetur. Jeg koste meg hele veien selv om beina begynte å si ifra rundt 20 kilometer. Feiret med en svær porsjon jegergryte og siste episode House of Cards da jeg kom hjem. Helt ypperlig.

Når det gjelder torsdagsøkta føler jeg for å understreke at jeg ikke er sånn zumbadame som går på timer. Jeg har ikke engang medlemsskap på treningsstudio (derav manglende styrketrening). Men jeg har en kollega som er instruktør, så det hender jeg er med på timene hennes. Hun er helt maskin og jeg blir dritstøl hver gang. Jeg kunne med fordel trent mer styrke, ser den.

Nå gjenstår det bare å gå Skarven. Hva blir sluttiden?

Recap: stafettbirken, Sjusjøen Fri, Jomfruslettfjellet rundt og påska

Altså, jeg går ikke Birken. Aldri gjort det, aldri hatt lyst. Men i år dere, i år angret jeg meg grønn på at jeg ikke stilte til start. For er vær og for et føre! I stedet dro jeg meg etter armene fra Kvarstad til Sjusjøen på stafettbirken dagen før i sludd og umulige smøreforhold. Allikevel holdt det til en tredjeplass i Mix-klassen og 13.plass totalt. Dagens deiligste følelse var å ta igjen herrelaget foran og dra ifra i stakepartiene over myrene til Sjusjøen. Følelsen ble desto bedre da den forbigåtte ga meg en fist bump etter målgang og spurte om vi skulle være venner.

For de som skulle lure, dette er fist bump. Ja, jeg har lesere som ikke vet hva det er (hei, mamma!):

Helt plutselig kom påska, og den ble innledet med to renn på to dager. Først ut var Sjusjøen Fri. 28 kilometer skøyting fra Natrudstilen til Sjusjøen. Veldig mye opp, veldig lite ned. I og med at jeg skøyter omtrent tre kilometer i året kom syra i første bakken. Opp Leindalen gikk jeg som en bil som blir tvunget til å kjøre i 10 km/t i femtegir, mens de slake hvilepartiene ned mot Ljøsheim var som å vasse i bolledeig da jeg hadde omtrent null gli. Hvile ble det med andre ord lite av. Opp Midtfjellet, opp Gjesbodsåsen og så straka vegen til Sjusjøen. Straka vegen til Sjusjøen? Lol, du er liteikke dust, da. Selvfølgelig skulle vi ikke rett til Sjusjøen - vi skulle en liten sveip over Storåsen først. 

I det øyeblikket det gikk opp for meg at løypa tok av mot Storåsen og ikke den flate, fine, deilige veien mot Sjusjøen, ga jeg litt opp. La meg bare si at jeg aldri går over Storåsen. Selv ikke på tur. Bakken opp dit er så seig og jævlig at jeg unngår det så langt det lar seg gjøre.  Med syra oppunder øra sa jeg klart i fra til løypeprofilleseren inne i hodet mitt at dersom jeg på forhånd hadde visst at vi skulle over Storåsen, hadde jeg aldri stilt til start. Innerst inne visste jeg at det var løgn. Men jeg lot som jeg mente det.

Krøyp over Storåsen, og da jeg på toppen ble fortalt at jeg var fjerde dame ploget jeg minimalt til meg å være ned siste bakken og inn i mål med en snittpuls på 182. Ja, du leste riktig. Ny rekord i snittpuls på renn med et lysår.

Sjusjøen Fri. Foto: Rolf Bakken/Kondis

Etter Sjusjøen Fri bar det til Etnedal for å gå Jomfruslettfjellet rundt dagen etter. 27 kilometer klassisk og en løypeprofil jeg tenkte skulle passe meg bra. Først mye opp, så slake stakepartier nedover. Verken arrangør eller løpere visste helt hvor start var, men noen minutter på overtid fant vi en provisorisk startstrek og la i vei. Etter en kilometer var det spurtpris, og jommen tok jeg ikke den (!). Jeg regelrett stupte over spurtprisstreken da kladdene under skia hadde bygd seg så store at jeg havnet på snørra da jeg forsøkte å gli på skia.

Bakkene opp mot Jomfruslettfjellet bar preg av kladding framover og glipptak bakover. Etter to kilometer måtte jeg stoppe opp å skrape av kladdene under skia. Da ingen damer passerte meg mens jeg gjorde det ble jeg type sykt overrasket og la i vei med ekstra høye skuldre. Herregud, tenk at jeg ledet.

Gikk - det blir kanskje å ta i, riktig beskrivelse blir vel heller å si at skia rykket og nappet - ytterligere enda en kilometer før jeg på nytt måtte stoppe for å skrape kladder av skia. I et svakt øyeblikk snudde jeg meg da jeg begynte å gå igjen, og jeg så noe som liknet på ei dame like bak meg. Jeg forsøkte å gå godt teknisk i diagonalbakkene, men med kladder fra helvete og glipptak (hvordan er egentlig det mulig?) ble jeg hengende på stavene med framdrift på linje med rushtrafikken i Jakarta (hvis du tror trafikken i Oslo er ille har du ikke vært i Jakarta), og det tok ikke lang tid før jeg ble tatt igjen av dama.

Inn til mål måtte jeg stoppe flere ganger å skrape av skia. De gangene jeg prøvde meg på diagonalgang kom kladdene raskere enn Øystein Sunde kan si overbuljongterningpakkmesterassistent, så jeg bestemte meg for å stake resten, for de kladdene gadd jeg ikke ha noe mer med å gjøre.

Kom meg i mål på andreplass av damene med en spurtpris i lomma og på en raskere tid enn Sjusjøen Fri dagen før. Skøyting er åpenbart ikke min sterkeste side når jeg går fortere klassisk med kladder. Jeg tør påstå at total ski- og smørebom kostet meg seieren, men det får jeg ikke gjort noe med.

Spurtpris og 500 kroner rikere. De er borte nå.

Resten av påska ble brukt til å tilbakelegge 313 kilometer på Nordseter, Sjusjøen og i Øyerfjellet på tørrvoks og litt skøyting. Skal tross alt gå Skarverennet til helga, så det kan være greit å forberede seg litt selv om jeg blir å finne i bunn av resultatlista uansett.

Om å ha et liv

Jeg har litt problemer med å blogge om dagen fordi jeg følger med på House of Cards.

Tror akkurat jeg rekker å bli ferdig til mandag og sesongstart på Game of Thrones.

Vasaloppet - ikke helt som planlagt

Etter en (som vanlig) dårlig natts søvn før Vasaloppet var det opp klokka fire for å kjøre mot start for å legge ut skia. I bilen på vei ned kjente jeg meg litt kvalm, men slo det fra meg som nervøsitet ettersom årets Vasalopp kom til å bli det bløteste jeg noen sinne har gått. Kan ikke si jeg gledet meg nevneverdig til 90 sugende kilometer. Samtidig tenkte jeg at jeg kunne dra fordel av det tunge føret og håpet jeg kunne hevde meg greit i kvinneklassen selv om sjansen for å gå ned mot 5 timer og 30 minutter nok var utelukket på dagens føre.

En kombinasjon av mageknip, kvalme og god gammaldags rennaræv preget timene før start, og omtrent null matlyst gjorde det vanskelig å få i seg frokosten jeg hadde tatt med i bilen. Too much information vil noen kanskje si. Forsøkte meg på en brødskive med majones og skinke, men den ene biten jeg tok ble fort avvist av smaksløkene og havnet i gjørma utenfor bilen. Klarte i stedet å presse i meg ei tørr skive med skinke og en kvart banan.

Foto: Swix Ski Classics

Som seg hør og bør rakk jeg også denne gangen starten med et skrik. Med racingdrakta på knærne, og hansker, pulsklokke og gel i hendene løp jeg inn i startfeltet tre minutter før start. Jeg rakk så vidt å finne skia i myldret av kondomkledde mennesker, røske på meg drakta, knyte på startnummeret og plassere en håndfull gel i bh-en før startskuddet gikk. Til informasjon: det er fullstendig meningsløst å kle på seg en kondomdress, type hel, inntil man har gjort unna nødvendige dobesøk.

Ut fra start var det som vanlig kaos, og jeg tok det relativt rolig for å unngå å kræsje i falne skiløpere og brekke stavene. Etter omtrent 200 meter måtte vi igjennom en liten innsjø, der samtlige fikk vannplaning på skia, og våte og kalde føtter de neste 89,8 kilometerne var et faktum.

Det er vann, ja. Ikke is.
Foto: Swix Ski Classics

Jeg gjorde nok ikke de beste valgene opp bakken, men opplevde at flyten var langt bedre i pulje 3 enn pulje 4 der jeg startet i fjor. Kom meg opp på toppen i løpet av 23 minutter og kunne endelig ta fatt på stakinga mot Mora. Kroppen kjentes sterk, og jeg brukte lite krefter på å holde en grei fart.

For hvert stavtak kjente jeg det hugge til i magen, men det var ikke nok til at det gikk ut over prestasjonen. Kom meg greit til Smågan og tok en slurk Enervit som jeg hadde store problemer med å få ned. Kastet meg på stavene i retning Mångsbodarna, men det tok ikke lange tida før mageknipen hogg til verre enn tidligere og brødskiva med skinke lå faretruende langt opp i halsen. Gikk ut til siden for å strekke ut magen og forsøkte å kaste opp, men ingenting funka. Prøvde å gå litt igjen, men alt av energi var fordunstet like fort som man fortærer en kebab natt til søndag, og mitt eneste alternativ var å komme meg til neste kontroll og legge meg ned.

Det er alltid kaos i første bakken ut fra start. Men det er også litt av sjarmen. Hvis 90 kilometer har sjarm.
Foto: Swix Ski Classics

Heldigvis tok det meg ikke mer enn én kilometer i danskefart før en mann kom løpende bort til meg og lurte på om jeg trengte hjelp og hentet to funksjonærer som satt i en brytebuss. De tok av meg skia og geleidet meg inn i bilen der jeg ble pakket inn i fire jakker og lagt ned i baksetet mens jeg ristet av kulde og vrei meg i magesmerter.

Den ene funksjonæren varmet hendene og føttene mine mens han andre ringte etter en annen brytebuss som skulle ta meg til Mångsbodarna så jeg kunne få legehjelp. Etter en svært kvalmende biltur med tre trivelige funksjonærer som henhodlsvis bar meg på ryggen, skaffet tørre sokker til meg og pekte ut i skogen hver gang skiløypa var mulig å se fra veien, fikk jeg endelig lagt meg ned på en seng på sykestua i Mångsbodarna. En hyggelig lege klemte litt på magen min, sjekket blodtrykk og tok pulsen som hun for øvrig syntes var lav (score!), og fant heldigvis ingen feil.

Jeg ble liggende i sykestua tidvis i fosterstilling uten at smertene og kvalmen ga seg. Da jeg skjønte det ikke kom til å bli noe bedre mannet jeg meg opp til å ta den store brytebussen til Mora der jeg satt slukøret inntullet i pledd og jakker sammen med andre brytere. Jeg sovnet som en stein på bussen og sov nesten hele turen som for øvrig tok omlag to timer. Det hadde faktisk gått fortere å gå til Mora enn å bryte. Hvis jeg hadde vært frisk, vel å merke.

Sist gang jeg var frisk.
Foto: meg sjæl/selfie uten stang

Selvfølgelig var det maks nedtur å måtte bryte Vasaloppet (selv på en dag med så dårlig føre), men nå kan jeg i alle fall si at jeg har opplevd en annen side av rennet. Jeg møtte noen helt fantastiske funksjonærer og ble tatt vanvittig godt hånd om. Jeg kan virkelig ikke få takket dem nok.

Det siste døgnet har for øvrig blitt tilbragt med å spise ett wienerbrød og tre kapteinkjeks, samt kaste opp lørdagens middag, en brødskive med skinke og en kvart banan. Jommen kom det ikke en avokadobit flyvende ut av nesa da jeg snøt meg etter spykavalkaden i natt også. Bon appétit.

Kapteinkjeks, Cola og fart i begge ender,

Kaja