Få litt fart i skrotten

I sommer har jeg trent til et ultraløp som ikke ble noe av. Jeg har løpt langt og i lapskaustempo. Målene mine for høsten er i første omgang sub 40 på mila, og sub 3.20 på maraton – helst ned mot 3.15. Jeg veit ikke med deg, men jeg blir ikke god på 4-blankfart aka 15km/t i ti kilometer når jeg trener til ultra. Siste forsøk på sub 40 blir Hytteplanmila 21. oktober, og det slo meg at jeg bør begynne å få litt fart i skrotten hvis jeg skal være i rute til da.

Til tross for en uke med motbakkeintervaller på tirsdag 8.8., hufseintervaller i Grefsenkleiva på onsdag 9.8., og blytunge bein torsdag og fredag, meldte jeg meg derfor på Hytteplantesten på lørdag 12. august. Fem deilige, flate kilometer på fint skogsunderlag.

Jeg vet ikke hva jeg forventet, men jeg har en tendens til å forvente litt for mye. Håpet var sub 20 selv om jeg visste at ingenting i de siste to måneders trening skulle tilsi at jeg kom til å klare det. Men jeg rundet fem kilometer på 20:05 på Fornebuløpet, og da løp jeg dobbelt så langt, ikke sant. Kunne formen ha dalt så mye? Ja, det kunne den.

0-300 meter: 

Jeg var lett til beins, løp ut i krattet ved siden av stien for å avansere i feltet. Jeg så på klokka som viste 3:45-fart og tenkte ikke mer enn at det ga meg 15 sekunders forsprang på sub 20 og råd til en 15 sekunders sprekk. Og at jeg måtte forbi han som løp irriterende sakte foran meg.

300m-1km: 

3:45-farta falt fort ned til 4:00 min/km og saktere, og jeg kjente begynnende syre i underarmene. Det har kun skjedd en gang tidligere, og det var da jeg løp 1500 meter på stevne på Ås stadion. På oppløpet la jeg meg ut for å forsere hun som lå nest sist i feltet, men armene var fulle av syre, og det jeg klarte å presse ut av spurt, presset også ut det som hadde hopet seg opp i en tissetrengt blære, så jeg la meg pent og pyntelig tilbake på sisteplass. Men på Hytteplantesten måtte jeg ikke tisse, og jeg hadde ikke presset like hardt. Ennå. Jeg ga onsdagens hufseøkt skylda. Styrke har jeg jo ikke trent siden før sommeren.

1-2km: 

Jeg sliter sjelden med slim i munnhulen, men på lørdag la det seg et seigt lag øverst i ganen. Halsen tørket ut, og det eneste stedet i munnen det var en form for fukt, var i ganen. Ikke at det hjalp stort. Som den sjukt urutinerte spytteklyseslengeren jeg er, forsøkte jeg ved hjelp av tunga å samle slimet så jeg kunne spytte det ut. I stedet festet det seg i en remse rundt tunga som et spindelvev rundt et insekt, og jeg løp resten av løpet med tunga hengende fast i ganen som en hvilken som helst halvdød larve i et spindelvev. Ok, så ille var det kanskje ikke. Men du skjønner hva jeg mener, ikke sant?

Her kan du se hvor dårlig jeg er til å spytte:

2-4km: 

Her gikk det ufattelig sakte til tross for at løypa var paddeflat og lettløpt. De 15 sekundene jeg hadde i «forsprang» på sub 20 minutter var for lengst spist opp, og jeg hadde nok med å komme i mål. Jeg ble tatt igjen av menn og damer og klarte ikke å henge meg på noen.

4-5km: 

Kroppen responderte ikke på noen fartsøkninger, og jeg begynte å frykte 21:30-tallet. Samtidig tenkte jeg at jeg bare måtte komme meg i mål uansett fart. Fem kilometer er tross alt ikke langt, så det er IKKE greit å bryte. Vraltet i mål på 20:33, og innså at sprekken ikke var så ille som fryktet.

Jeg var ikke spesielt fornøyd, men jeg var heller ikke sjukt misfornøyd tatt i betraktning de harde øktene tidligere i uka og en sommer med mye lapskausløping over maratondistanse. Fakta er at jeg må få opp farta og kondisen skal det bli noe sub 40-triumf i høst, og jo tidligere jeg starter arbeidet, jo bedre.

Rallarvegsløpet 2017: DNS

Altså, det blogginnlegget her hadde jeg faktisk gledet meg til å skrive. Men da strømkabelen falt ned på toget i skogen et sted mellom Vikersund og Hønefoss ble det plutselig vanskelig å komme seg til Finse.

Fra vi ble evakuert av toget til det kom en taxi og fraktet oss til Hønefoss hadde vi ventet i rundt tre timer og klokka var blitt 21.00. Eneste mulighet for å komme seg til Finse var å ta nattoget som skulle gå fra Hønefoss klokka 01.00 og være framme på Finse klokka 04.04 - gitt at det var plass på toget og at kabelen var oppe igjen slik at toget kunne gå.

Å vente i ytterligere fire timer i Hønefoss på et tog som kanskje hadde plass til oss, for deretter ikke å sove en hel natt (jeg klarer ikke sove med mindre jeg ligger flatt), var det siste jeg kunne tenke meg der og da. Fryktelig synd, for jeg hadde gledet meg ordentlig til Rallarvegsløpet, og jeg har fått trent godt de siste ukene.

Treninga har jeg heldigvis fortsatt i kroppen, og det er ingen tvil om hva jeg skal neste sommer.

Nå blir det en uke med chillings i Hellas. Ikke feil det heller.

Rallarvegsløpet coming up

Første helga i juli gikk det plutselig opp for meg at det bare er tre uker igjen til Rallarvegsløpet. For de som ikke har hørt om Rallarvegsløpet er det et to dagers ultraløp med start i Flåm og målgang på Haugastøl. Dag en består av 54 kilometer mer eller mindre motbakke fra Flåm til Finse, mens dag to er 28 kilometer fra Finse til Haugastøl.

Tre uker er ikke mye tid å gjøre seg klar på, og spesielt ikke når man tar i betraktning at siste uka bør være rolig for å samle overskudd. Dermed har jeg hatt to uker å panikktrene på, og jeg startet friskt med en 40 kilometer langtur første søndag i juli.

En av hovedgrunnene til at jeg ikke hadde startet målrettet trening før første helga i juli er fordi Potto (som skal være med på Rallarvegsløpet) og jeg løp en 50 kilometer langtur fra Torshov til Kikut tur/retur 14. mai. Det er den lengste treningsturen jeg noen gang har løpt, og siden det gikk bra tenkte jeg at alt er i skjønneste orden, og jeg kunne ikke se noen grunn til å skulle trene så mye mer på lange turer. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er litt korttenkt noen ganger.

Med 50 kilometersturen i bunn følger her en oversikt over treninga jeg har lagt ned de siste to ukene for å forberede meg til Rallarvegsløpet:

1.7.: 24 km rulleski, 1 time 30 min
2.7.: 40 km rolig jogg, halvhardt fra 31-37 km, 3 timer 50 min
3.7.: Hvile
4.7.: 16 km rolig jogg på sti, 2 timer
5.7.: 24 km rulleski, 1 time 30 min
6.7.: Hvile
7.7.: 30 km jogg, 20 km i1 + 3x8 min terskelintervall i motbakke, 3 timer
8.7.: Stavernfestivalen aka hvile
9.7.: Hvile
10.7.: 15 km lapskausjogg på sti, 1 time 25 min
11.7.: 7,5 km rolig jogg på sti og i kratt, 55 min
12.7.: 26 km jogg, 10x10 min i3, pause 2 min, 2 timer, 25 min
13.7.: Styrke og bevegelighet, 1 time 10 min
14.7.: 35 km jogg, progressivt siste 5 km, ca 3 timer 30 min (planlagt for i morgen)

I løpet av disse to ukene har jeg hatt mer hvile enn jeg pleier, men jeg har også kjørt fire lange og harde økter som det tar tid å restituere seg etter. Jeg håper at disse fire øktene vil være med på å gjøre meg litt seigere og forhåpentligvis gi en liten boost når jeg nå legger inn enda mer hvile og kun korte og rolige økter den siste uka mot Rallarvegsløpet.

Da gjenstår det bare å hvile og satse på at skippertakstreninga gir avkastning.

Litta #tb til Stavernfestivalen

Best of both worlds - litt fyll og litt løp

Dette er historien om hvordan jeg havnet på fredagspils med fri bar og vant konkurranse dagen derpå.

Sosiale medier gir et skjevt bilde av virkeligheten. «Seriøst, er du medlem i Mensa eller?», tenker kanskje du. «Ja, faktisk», sier jeg. Eller, ikke den delen om Mensa, da. Hvis det er sånn at alle veit at sosiale medier pynter på sannheten, hvorfor blir jeg da stadig vekk konfrontert om at jeg nesten er toppidrettsutøver og sikkert aldri tillater meg en øl?

Nå skal ikke jeg skryte på meg å si at jeg er den som er mest ute på byen, for det er jeg ikke, og jeg sier ikke dette for å skryte, men jeg tror jeg drikker mer enn en del av de jeg konkurrerer med. Det der hørtes veldig feil ut. Jeg ser det nå.

Poenget er: jeg er ingen alkoholiker, men jeg er heller ingen toppidrettsutøver. Selv synes jeg at jeg klarer å balansere det beste av to verdener, selv om det antakelig betyr at jeg kunne blitt en enda bedre idrettsutøver om jeg hadde vært litt mer streit. Men jeg blir aldri best, og jeg vil ikke leve som en som er best når jeg kan få i pose og sekk. Captain obvious, I know.

Så altså. Rett før junilønninga inviterte jobben til fredagspils med påfølgende vors, og på grunn av lite penger og deltakelse i Blomstermila i Drøbak neste morgen, tenkte jeg at jeg skulle drikke maks to øl. Ok, kanskje tre da. Da jeg ankom fredagspilsplassen viste det seg at jeg ikke trengte å betale sjæl. Jeg drakk to glass vin og tenkte jeg skulle bevege meg i retning vorset for å hilse på litt flere før jeg dro hjem, men de jeg skulle slå følge med ville utsette avreise og skjenket meg ytterligere to glass vin.

På vorset var det selvfølgelig supergod stemning, og jommen ble det ikke et par øl på toppen av vinen før resten av gjengen dro ut og jeg dro hjem i sommernatta.

Hvem vil ikke på det vorset her, liksom.

Formen var på ingen måte krise lørdag morgen, men den var heller ikke sjukt optimal. I Drøbak var det 25 grader, sol og motbakker. Jeg varmet opp og screenet alle damene jeg skjønte skulle løpe 10 kilometer. Et par av dem hadde superkort løpeshorts og løpetopp, bar sixpack, tynne overarmer og fargerik teip på leggene. Løpekropp deluxe. Jeg hadde halvlang shorts, singlet kjøpt på H&M, onepack, udeffa biceps og litt vondt i hodet.

Vi skulle løpe en runde på fem kilometer to ganger, og jeg hadde ikke satt meg noe spesifikt tidsmål da jeg visste vi skulle opp noen bakker som det ikke finnes liknende av i Ås. Kanskje med unntak av Vassumbakken, men det er en historie for seg selv.

Ut fra start la jeg meg i rygg på en av de som så ut som hun var født til å løpe og sammen dannet vi dameteten. Hun dro på i 3:45-fart og jeg tenkte at hun bare måtte stikke, for det kjøret var det uaktuelt at jeg skulle være med på. Hun fikk en luke på kanskje 20 meter. I de bratte bakkene opp fra Drøbak sentrum så jeg at hun snudde seg med ujevne mellomrom og virket litt stressa. Jeg holdt på med mitt der jeg hatet motbakkene og var så tørr i munnen at jeg ikke klarte å svelge eller spytte. Greit, kanskje litt på kanten den der. For første gang klarte jeg å løpe helt mitt eget løp og ikke tenke på de rundt meg. Ok, det er å juge, men jeg tenkte at hun skulle få løpe sitt løp og jeg skulle løpe mitt så fikk det gå som det måtte. Rett før fire kilometer kom det en bratt nedoverbakke. Jeg slapp opp hofta, lot beina gå, og vips hadde jeg tettet luka. I den påfølgende motbakken var det som om hun som hadde ledet hele veien nærmest stoppet opp, og jeg smatt forbi.

Kroppen bare: Er du sikker på at du vil det her da? Nå er det du som blir jakta på, og jeg veit at psyken din er sjukt svak når du er i tet.

Hodet bare: I know. Men gidder ikke løpe sakte bare fordi jeg ikke vil ligge først.

Kroppen bare: Arrogant, much?

Mot runding på fem kilometer tok jeg igjen en mann og fant en annen mannerygg å henge på. Bakkene opp fra sentrum var enda jævligere enn på førsterunden, men det hjalp litt da jeg fikk beskjed om at det var et hav av tid ned til neste dame.

Hodet bare: Hva er et hav av tid? Er det 20 meter? Er det 100 meter? Har de kontakt? Kan de se meg? Skal jeg snu meg?

Kroppen bare: Ikke snu deg. Bare løp.

Hodet: Men tenk om de sier at det er et hav og så er det egentlig bare en liten pytt?

Kroppen: For det første. Drit i metaforene. For det andre, hvis du snur deg og ser at det er et hav, kommer du til å sakke av på farta for så å bli tatt igjen. Hvis du ser at det bare er en pytt kommer du til å bli så stressa at du stivner, og da blir du også tatt igjen. Bare løp, du. Man har ikke vondt av det man ikke veit.

Så da forsøkte jeg å fokusere på manneryggen i stedet der vi peste opp den siste bratte bakken før vi slapp oss ned mot drikkestasjonen på åtte kilometer. Med omtrent en kilometer igjen måtte jeg gi slipp på manneryggen. Jeg var dehydrert og sliten og tenkte at damene bak bare fikk ta meg igjen om det var sånn det skulle være. Jeg orket ikke mer. Et par hundre meter fra mål løp jeg igjennom sceneområdet som var satt opp i forbindelse med Drøbakfestivalen. Der var det null publikum og Sivert Høyem hadde lydsjekk. Jeg våget å snu meg én gang da jeg gønnet på de siste meterne inn til mål med «Into the Sea» som live soundtrack. Jeg så ingen jaktende damer.

Tida ble ikke rå, men jommen vant jeg ikke min første 10-kilometer. Attpåtil litt bakfull.

Lever

Åkei, jeg har ikke blogga på en stund, men jeg har løpt løp. Jeg har ikke giddet å skriver løpsreferat (skjerpings!), og kommer heller ikke til å gjøre det, så her kommer en kort oppsummering av løpene jeg har løpt så langt i år.

BDO-mila, Lillestrøm, 10km: 43.01 (jeeeez), 7.plass totalt

Follotrimmen, Ås, 4,8km: 20.46 2.plass totalt

Rye-løpet, Bygdøy, 5km: 20.21, 9.plass totalt

Fornebuløpet, 10km: 41.35, 17.plass totalt

Blomstermila, Drøbak, 10km: 42.41, 1.plass

Blomstermila kommer det faktisk et innlegg om, men de andre er så lenge siden, så det gidder jeg ikke.

Neste på planen nå er Rallarvegsløpet, og da lover jeg at det kommer referat og daglig oppdatering på Instagram 

Hardangervidda på langs-makker Potto meldte seg som støttekontakt til Rallarvegsløpet. Vi har begynt treninga.

Fant plutselig ut at jeg ikke nødvendigvis er ræva på ski, men at jernmangel har føkka opp sesongen

To dager før Birken stakk jeg en tur innom legen for å ta litt prøver. Egentlig skulle jeg bare måle blodtrykk ettersom jeg hadde fått ny resept på p-piller. Men jeg hadde vært forkjøla i fire uker og tenkte det kunne være greit med en helsjekk. Jeg lagde en liste over ting jeg ønsket å ta opp, og inne hos legen fikk jeg henvisning til eksperter for Haglunds hæl, og jeg fikk tatt blodprøver for å sjekke jernverdier og eventuelt virusbonanza i skrotten. To dager etter gikk jeg Birken. Det gikk sådär.

Et par dager etter Birken lå det et brev fra legen i postkassa som viste jernmangel. Jeg trodde ikke jeg skulle få utslag på jerntesten ettersom jeg har tatt jernpiller litt av og på igjennom vinteren og dermed tenkte at prøven kom til å bli forurenset og vise «høyere» jernnivå enn det jeg ville hatt uten supplement. Forurenset var nok prøven uansett, men at jeg allikevel skulle befinne meg under normalverdiene var en overraskelse. Og faktisk en gledelig overraskelse i den grad man kan være glad for å ha lave jernverdier.

Dette er noe jeg har slitt med etter at jeg ble lagt inn på akutten med alvorlig blodmangel i 2012, og jeg har gått på jernkurer hver gang lagrene har vært lave. Jeg har bare ikke fått lov til å ta jern med mindre jeg har testet meg hos legen først. Etter endt jernkur har jeg ventet omtrent seks måneder før vi har målt verdiene på nytt. Da har jeg som regel vært innenfor, men i det absolutt lavere sjiktet av friske verdier. Hvis jeg dermed har hatt en konkurranse en måned eller to etter en slik måling har jeg allikevel tatt litt jern (unnskyld, legen min). Det er fordi jeg ikke har ønsket å stille anemisk til start i en konkurranse jeg har trent for i flere måneder eller til og med år. Dessuten har jeg vært flinkere enn noen gang til å spise mye brokkoli, spinat og ellers sunt og variert, men jeg er svært dårlig på rødt kjøtt. Ikke fordi jeg er veggis eller ikke liker det, jeg bare kan ikke lage det (aka. elendig koneemne).

Det positive er at de lave jernverdiene forklarer følelsen av å ha gått for halv maskin på alle skirenn i vinter, og at lave jernverdier er noe man kan fikse. Da det i tillegg kom en forkjølelse på toppen som jeg dro med meg inn i både Vasaloppet og Birken har jeg plutselig fått et litt annet syn på sesongen.

At jeg har prestert som jeg har gjort med jernmangel, og tidvis også i en herlig salat med forkjølelse, er jeg egentlig ganske fornøyd med. Plutselig ble jeg litt imponert over resultatet i Vasaloppet, selv om det sier seg selv at det suger maks balle å rævkjøre den sesongen der jeg har satset desidert hardest, og hatt de mest hårete målene, med noe så dust som jernmangel. Om det har vært smart å konkurrere med jernmangel og griseforkjølelse er en helt annen ting. Jeg har heller aldri påstått at jeg er spesielt smart.

Nå er jeg straks én uke inn i en seks ukers lang jernkur, så flere renn blir det ikke denne vinteren. Med mindre drømmen jeg hadde om egen cøliakigruppe i Birken blir en realitet med et par modifikasjoner, så klart. Dersom man kan stille i en  egen jernmangelgruppe i de få rennene som gjenstår i vinter tror jeg det ikke skulle gått så verst. 

Sesongavslutning langt under pari

En halvtime før start finner jeg ut at jeg vil stake. Jeg skynder meg til bilen for å hente stakeskiene. I det jeg finner skiene ser jeg at jeg ikke har tatt av glideren jeg har latt dem stå med de siste ukene. Jeg begynner å få veldig dårlig tid. Med litt hjelp rekker jeg å få av glideren, men videre prepping kan jeg bare glemme. Det er greit, for jeg har bestemt meg for å stake uansett. Jeg løper inn i startfeltet sekunder før startskuddet går. Ikke rekker jeg å ta på meg startnummeret heller. Det får bare være, tenker jeg. Jeg får dra det over huet og sekken i en nedoverbakke og krysse fingrene for at jeg ikke blir disket før det. I det startskuddet går legger jeg merke til at alle damene har en annen farge på startnummeret enn jeg. Jeg spør hun ene ved siden av meg om hvorfor de har andre startnummer. Hun svarer at det er fordi de er i cøliakigruppa. Alle med cøliaki får starte før resten. Men jeg har jo ikke glutenallergi. Jeg innser at jeg har startet i feil gruppe. Det får bare være. Jeg får bare late som jeg har cøliaki. Er jo så mange som har det om dagen uansett.

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner at nivået på utøverne i cøliakigruppa er betydelig lavere enn i gruppa jeg vanligvis starter. For nå leder jeg nemlig. Allikevel tar det ikke lang tid før jeg hører herreteten nærme seg. John Kristian Dahl ligger i front, og jeg går som en gal for å distansere damene bak meg. Men jeg beveger meg i sirup, og det er vanskelig å vite hvor løypa går. Vi skal inn igjennom skyvedøra som leder inn til et underjordisk kjøpesenter. Veggene er dypt mosegrønne, og jeg går rett fram der jeg egentlig skulle gjort enn skarp høyresving inn en glassdør før vi skal opp igjennom en smal takluke.

Det er omtrent da jeg våkner. Klokka er 03:46, og klokka ringer om 14 minutter så jeg skal rekke bussen fra Lillehammer til Rena. Jeg skal definitivt ikke stake. Jeg har ikke tatt med stakeskia, og dessuten har jeg skila dem, så om jeg skulle ombestemme meg og kjøre til Oslo for å hente dem står de i hvert fall ikke dekket i et tykt lag med glider.

Den eneste oppvarminga jeg rekker er når jeg oppdager at jeg har glemt å legge overtrekkstøyet i sekken. Jeg har nettopp lagt skia mine på plass i startfeltet og det er åtte minutter til start. Overtrekkstøyet ligger sammen med bagen min i bilen til lagleder Arnstein. Jeg ser på klokka. Rekker jeg å løpe til bilen og finne klærne, eller skal jeg risikere å bli disket for to forhold: for lav vekt på sekken og mangel på obligatorisk innhold? Jeg vurderer det dithen at jeg ikke orker å bli disket. Dermed tar jeg beina fatt på isen mot bilen. Bilen er heldigvis åpen og jeg får hjelp av lagkompis Heikki til å stappe klærne inn i sekken før jeg beiner tilbake mot start fire minutter før startskuddet går.

Og øl i sekken. Alltid øl i sekken.

Jeg kjenner tidlig at pulsen plasserer seg godt i øvre del av sone fire ut ifra start. Så lenge hellingen er rimelig slak, går det greit nok, men blir stigningen noe særlig mer enn et gjennomsnittlig rullebånd på et hvilket som helst kjøpesenter (i hvert fall på Storo), begynner jeg å kave. Jeg forsøker å bruke beina mer som jeg har øvd på, men det vil ikke syra ha noe av og annekterer alt av lår (og jeg har ganske mye lår, bare så det er sagt). I de bratteste bakkene opp mot Skramstad bestemmer jeg meg for å bryte. Jeg vet at vi har langere der, og det blir en enkel sak. Men, rett før Skramstad slaker det litt ut, og jeg får dreis på stakinga, så da fortsetter jeg. I ca 500 meter. Da sier det stopp igjen.

Jeg hørte speakeren på startplass ønske Arve Tellefsen og resten av veteranene god tur. Som tidligere blodfan av Arve Tellefsen håper jeg at jeg kommer til gå forbi ham på veien og tenker at jeg heller vil ha en rolig tur over fjellet. Kanskje vi kan slå følge? Jeg slår fort fra meg tanken da jeg vet at jeg ikke hadde orket å gå ved siden av noen som skulle prate høl i huet på meg i 54 kilometer mens jeg selv prøver å gå fort.

I stedet tar jeg meg i å være fornøyd om jeg holder farta til gutta på 70+ opp fiskebeinsbakkene, og jeg skjønner at dette ikke er holdbart. Som på Vasaloppet føler jeg at jeg stanger huet i veggen gang på gang, og at jeg går for halv maskin, Forskjellen er bare det at her er det masse bakker, så her funker det dårlig ikke å ha noe å gå med. Vasaloppet er litt lettere sånn sett, selv om det er nesten dobbelt så langt. På Raufjellet ser jeg Breda senior, og jeg stopper opp når han forsøker å gi meg drikke.

"Men du kan jo ikke bryte hos meg, jeg har gått på ski fra start. Gå til Dambua, i hvert fall".

Jeg gjør som han sier og renner ned til Dambua. Der spør jeg ei dame med sportsdrikk hvem jeg skal henvende meg til om jeg ønsker å bryte. Hun roper på Arne som kommer bort til meg. Arne er en stor mann med koselig dialekt. Han lurer på om jeg vil gå tilbake til start for egen maskin eller om jeg vil ha transport. Jeg vil helst ikke tilbake til start, så Arne forteller meg at det er 12 kilometer til Kvastad, og der er det vei. Jeg skrur på pulsklokka igjen og legger i vei mot Kvarstad mens jeg snyter snørr ut av hvert nesebor over en lav sko. Jeg har gitt opp å gå fort, og i alle motbakkene staker jeg. Bare sånn for moro skyld.

Ingen sammenheng what so ever, men her er et bilde av brødrene mine og meg sist gang jeg pynta meg skikkelig. Trenger det mellom kondomdresslagene. Selv om det er altfor lenge siden. Egentlig tok jeg det bare med fordi jeg synes at jeg er finere enn brødrene mine på bildet. Vi har en intern konkurranse om hvem som er mest velskapt, nemlig. Synes jeg kommer best ut av det her. Det synes sikkert ikke de.

Når jeg endelig kommer meg til Kvarstad finner jeg de rette folka fort, og de er skikkelig ålreite. Mannen skriver ned startnummeret mitt, mens dama sier at jeg bør få på meg noe tørt - for jeg har vel det i sekken? Ja, det har jeg, sier jeg. Men jeg tok ikke med meg ull-bh, for jeg hadde jo ikke tenkt å bryte. Da lener hun seg mot meg og hvisker: "Bare ta av deg bh'en og gå uten i stedet". Jeg svarer at med de muggene jeg har, så hadde ikke tanken slått meg en gang, men jeg gir henne kudos for god idé, og så fniser vi sånn som jenter gjør når de har en hemmelighet som det er meningen at menn ikke skal forstå.

Uten bh og med puppene på navlen setter jeg meg inn i den oppvarmede brytebua. Der sitter det allerede en trivelig kar fra Oppdal som har bronkitt. Vi får fort selskap av to typer til som begge har hatt hjerteflimmer i løpet av de siste kilometerne, og jeg kjenner at jeg ikke har noen god unnskyldning annet enn at jeg bare ikke funker.

Stemninga i bua er god og full av galgenhumor. Jeg liker det. Jeg hadde ventet å måtte sitte i flere timer, men brytebussen plukker oss opp etter en halvtimes tid, og seks slukørede brytere finner plass i bussen som kjører oss til Lillehammer. Men det føles ikke så slukøret. Alle er i tilsynelatende godt humør. Han ene med hjerteflimmer forteller at han fikk hjerteinfarkt på mølla på SATS Elixia for en tid tilbake, men heldigvis var senteret nærme Ullevål sykehus, så det gikk bra. En annen spør hvorfor han da går renn, hvorpå han repliserer at legen sier det er greit. Jeg sier jeg har lyst på en sånn lege. Og så flirer vi litt, gubbene og jeg. Vel framme i Lillehammer håper jeg at ingen kan se forskjell på brytebussen kontra bussene som frakter løpere ned fra målgang.

Mens jeg trasker langs veien bort til mammas fetter som jeg bor hos for anledningen, spør ei eldre dame hvordan det var på fjellet i dag. Jeg svarer at det var helt nydelig og jeg er i ferd med å legge ut om at jeg brøt, men jeg tar meg i det. Hun trenger ikke vite det. Hun løfter på stokken sin og sier "gratulerer" og "godt jobba", og jeg tar imot skryten uten å protestere.

Denne sesongen ble ikke som jeg hadde håpet. Hele sesongen har jeg følt at jeg ikke har klart å få ut det jeg har. Jeg har gått på tredjegir hele veien. Spesielt Vasaloppet, som var det store målet, og Birken, har vært seige. I tillegg har motivasjonen vært lav. Nå skal jeg ta en lang pause og bli frisk. Deretter skal jeg ta både én og to runder med meg selv og se om dette er noe jeg gidder enda en sesong. Jeg skjønner jo at man må tåle motgang, men nå trenger jeg å bygge opp både motivasjon, form, selvtillit og ikke minst bli helt sykdomsfri. Så får jeg ta en ny vurdering da. Nå kjenner jeg det skal bli godt med en pause.

Om jeg ikke er god på ski er jeg i hvert fall god i The Beatles. Det kan ingen ta fra meg.